Klokken er 02 på natten, og jeg får ikke sove. Jeg gruer meg til morgendagen. I morgen er nemlig første skoledag som student ved studiet Internasjonal kommunikasjon. Tankene spinner inne i hodet. Spinner som et uendelig edderkoppnett av merkelige tanker. Linnea, som alltid har vært så sjenert, skal nå plutselig studere internasjonal kommunikasjon? Er jeg sosial nok? Tenk om ingen i klassen liker meg? Tenk om jeg er den eneste i klassen som ikke allerede er en mester på å holde foredrag? Jeg har riktignok funnet to jenter å samkjøre med, men tenk om det bare blir pinlig stillhet? Tenk om de synes jeg er rar? ‘’Crazy catlady’’ som jeg er, avleder jeg tankene ved å se ‘’Dank cat memes’’ på youtube. Det hjelper litt, og jeg sovner etterhvert.

Fem timer senere: første skoledag er her. Jeg har mest lyst til å gjemme meg langt under dynen og sove videre, men jeg setter meg i bilen. Nervene, akkurat som bilbeltet, er i helspenn. Samtidig prøver jeg å overbevise meg selv om at: ‘’Linnea dette skal gå bra, you can do it!’’

I store deler av livet, har jeg nemlig slitt med dårlig selvbilde og lite tro på meg selv. Men nå er det nok, nå har jeg bestemt meg og tatt et valg. Høsten skal brukes på å komme seg ut av komfortsonen. Jeg skal slutte og la meg styre av min egen selvlagde beskjedenhet, og jeg skal jobbe hardt for å bli den beste versjonen av meg selv, som jeg innerst inne vet at jeg kan bli. Men en ting er å bestemme seg for noe, en annen ting er å gjennomføre.

Fire timer senere: praten i bilen gikk helt fint, og både praten og samkjøringen har fortsatt i etterkant. Resten av klassen viser seg også å være en blomsterbukett av flotte mennesker, i alle farger og former. Ja, tenk jeg, som alltid har vært så beskjeden, har faktisk allerede blitt kjent med flere nye i klassen. Jeg har beveget meg ut av egen komfortsone, og hittil har det gått bra.

Men! I første forelesning i Tekst og retorikk fikk vi en oppgave, og denne oppgaven skulle vi presentere høyt foran klassen. OMG, tenker jeg, nå begynner det. Helvete. Klarer jeg dette? Heldigvis har jeg skrevet ned hva jeg skal si, og planen er følgende: Holde seg til manus, fokusere på å puste og rett og slett ikke dø.

OK, dette kan jeg klare, tenker jeg. ‘’Surrehue’’ som jeg er skal det vise seg at ting ikke går helt etter min plan. Fem sekunder før det er vår gruppes tur, får jeg slettet alt jeg skal si. Nå er manuset borte og panikken stiger helt i takt med hjertebanken. Dunk, dunk. Dunk, dunk. Jeg trekker pusten dypt, og teller til 3. Fuck this. Jeg har ikke noe valg, jeg må bare ta det på sparket.

Rommet føles plutselig veldig stort og jeg veldig liten, men jeg åpner munnen og begynner å snakke. Noe av det jeg skal si har jeg glemt, men jeg husker også mye. Jeg klarte det faktisk, jeg besvimte ikke, jeg døde ikke, det gikk bra! Kanskje var det hell i uhell at dette skjedde, kanskje gjør dette at det nå er litt mindre skummelt neste gang?

Komfortsonen er behagelig, men det er jammen utenfor at magien skjer. Hvis andre kan, kan jeg. To be continued. BIK 2020, here I come!

Skrevet av Linnea Elise Solvang