Jeg har alltid blitt ansett som distre og klønete, og spesielt da jeg var liten. Hvis det skjedde noe rundt meg, var det sjeldent jeg fikk det med meg. Det endte alltid med at noen av de andre som var til stede måtte gi konkrete beskrivelser på hvor jeg skulle titte for å se det samme som de så. Dette kunne for eksempel være et rådyr, en blomst eller egentlig hva som helst. Når det gjaldt den klønete delen kunne jeg snuble i, eller gå på hva som helst. Det kunne være røtter på bakken eller store tykke stolper som sto plassert midt i en butikk. Jeg har hatt blåmerker, skrubbsår og hovne kroppsdeler som skulle indikert på at jeg hadde vært med i en større ekstremsport enn hverdagslivet. Da jeg var tre år gammel måtte foreldrene mine binde et tau fast i flytevesten min på båten, så jeg ikke falt ut i vannet.

Etter hvert som jeg ble eldre, skapte denne distre og klønete fremgangsmåten i livet andre problemer for meg. Underholdningsverdien ble erstattet med frustrasjon og fortvilelse. Hvorfor er jeg så utenfor, og hvorfor klarer jeg ikke å henge med? På ungdomsskolen ble jeg ansett som overlegen, fordi jeg aldri hilste på de jeg gikk forbi. Jeg ble stemplet for å være lat da jeg ikke mestret det meste av skolearbeid. Men det verste av alt var at jeg, som 15 år gammel, ble likegyldig til mitt eget liv. Hvorfor skulle jeg engasjere meg i noe jeg åpenbart ikke mestret?

Da jeg gikk i 9. klasse ble jeg endelig fanget opp av en lærer som krevde utredning. Jeg fikk aldri vite hvilken lærer det var. Men jeg fikk være med i en bisarr stirrekonkurranse med en dame som hadde kort hår med tykke svarte og grå striper. Og brillene hennes var store og turkise. Vi stirret intenst på hverandre uten at jeg klarte å forstå hvordan dette skulle hjelpe meg. Men midt i denne dype konsentrasjonen dukker det opp noe gult. Jeg klarte ikke tyde hva det var, for det forsvant like fort igjen. Usikker på om jeg så noe i det hele tatt skvatt jeg til av en kvinnestemme bak meg. Forvirret henvendte jeg meg til damen med det stripete håret igjen som forteller meg; ‘’Du har ikke lagt merke til damen bak deg, eller den gule ballen hun har prøvd å vise deg. Grunnen til dette er den samme grunnen til hvorfor du anser deg selv som både distre og klønete. Du har nesten ikke sidesyn eller dybdesyn. Dette skal vi utrede deg videre for, slik at du får den hjelpen du trenger.’’ Min første reaksjon var: ‘’Hva er sidesyn?’’

Da jeg fikk det forklart var det veldig mye i livet mitt som falt på plass. Jeg hadde gått 15 år uten å vite at jeg ikke hadde disse egenskapene, fordi hverken sidesyn eller dybdesyn er egenskaper man skryter av å ha. Selv om jeg kjente på lettelsen av å få et svar, var jeg på den tiden smertelig lite klar over hvor mye jeg måtte og må kjempe for, bruke, hate og elske disse begrepene. Det usynlige handikappet som dukket opp og ga svar til den klønete og distre lille jenta som gikk på alt på sin vei, og til den slitne og likegyldige 15-åringen. Men også den 25-åringen jeg er i dag som har kjempet for den styrken som kreves for å mestre den ekstremsporten hverdagslivet kan være. Spesielt for en person som mangler både sidesyn og dybdesyn, i en verden der dette er egenskaper ingen snakker om.

Skrevet av Katinka Kristiansen