På grunn av Corona eller så pent det heter Covid -19, så har det vært «krise» hver sommer om hvorvidt vi får dratt til det store utlandet eller ikke. Mange av oss har slengt oss på det som har blitt en trend, nemlig Norgesferie med bil. Selv om planen var å dra til Spania for å møte bestefaren til min samboer, skulle vi nå kaste oss på trenden. Vi begynte å planlegge alt fra hvor vi skulle dra og hva vi skulle ha med oss. Noen dager før vi skulle reise, fikk jeg en forferdelig følelse av at noe skulle gå galt med bilen. Vi har kjøpt oss en liten brukt bil, Mitsubishi Colt, 2009 modell. En så gammel bil på tur, kommer aldri til å gå bra tenker jeg.
Den nervøse klumpen jeg hadde i magen, får meg til å kjøre bilen opp til pappa. For hvem andre har peiling på bil og dingser enn han far. Når jeg forteller at jeg er kjempe engstelig for bilen og bremsene, så svarer han på en tullete måte at han bare kan åpne panseret å si at alt er i orden. Blikket jeg sendte til pappa da var ubeskrivelig. Etter mye mas fra min side, tar han meg endelig seriøst. Pappa sjekker bilen mens jeg sitter og venter på kjøkkenet. Jeg ser han kommer mot kjøkkenet med et grublende ansikt. Nå skjønte jeg at det var noe, og noe dyrt. Det første han sier er «ikke for å ødelegge ferien, men …». Bremsene var så å si helt slitt bort og det var alt for mye rust på bremseskivene. Pappa sier han fikser det, og det gjør han. Dagen før vi reiser så forteller han at vi må være forsiktige med å bremse fordi vi ikke fikk bytta den ene delen og at bremsen kan tydeligvis bli «slakk». Det at pappa sa det til meg dagen før vi skulle kjøre over fjell og daler, hjalp ikke særlig med følelsen jeg hadde i meg. Den tanken var alltid i bakhodet, men vi dro allikevel.
Ting hadde gått bra, men underveis er det som jeg hører nye lyder fra bilen. Jeg fikk aldri slappet av ordentlig. Jeg var konstant redd opp bakker og nedover. Neste stopp var Lom og det var her klumpen i magen satte seg for min del. Som andre bil turister bruker da enten GPS eller kart, vi bruker da Google maps på telefonen. Når vi kjører nedover fjellet som for forresten er ganske bratt, vil da google få oss til å kjøre til høyre ned på en grusvei. Ned fjellet. De andre bilene bak meg kjører rett frem mens jeg skriker til samboeren min «Hva i alle dager er dette for en forbanna vei!!!!». Pulsen går fra hvilepuls til å være på løpetrening i sittende stilling. Alt min samboer sier er at det er google som viser veien. Veien er kjempebratt, kun plass til en bil og sving hver 100 meter. Rett ved siste sving, var det siste bakke ned. Den bakken kommer jeg aldri til å glemme. Jeg ser ikke veien foran bilen. Alt jeg kunne se var den nydelig turkise elven som går til Lom. Jeg stopper bilen. Hvordan skal vi komme oss ned. Jeg fikk panikk og fryser til, for bak hodet er det pappas stemme som går på repeat «vær forsiktig med å bremse», «slakk», «varme bremser». Samboeren min sitter helt stille, han tørr ikke å si noe. Jeg er rimelig sikker han tenker det samme som meg. Vi kommer til å dø i det fine turkise vannet. Tårene triller nedover skinnet mitt, samtidig som jeg trekker til meg all luft jeg kan få inn og holder pusten. Tar bilen i første gir, drar ned håndbrekket og slepper opp. Jeg skriker ned bakken og samboeren holder seg for øra. Det føltes som jeg kjørte i 110km/t ned, men i realiteten kjørte jeg i 5 km/t. Det kom som et sjokk for meg at vi klarte å komme ned, men samtidig en slags rar mestrings følelse. Jeg overlevde. Vi overlevde turen.
Så et lite tips fra meg til deg er aldri stol 100% på apper. Det kan skje feil, det kan være at det fører deg på skumle veier du aldri ville kjørt. Ta alltid med kart for sikkerhet skyld. En liten ting til, for deg som krisetenker som meg husk det ordner seg til slutt. Uansett om du har en gammel bil eller ei.
Skrevet av Marianne Stavrum Myrvold