12. mars 2020 kunne føles som dommedag der man satt hjemme. Det føltes som husarresten man fikk som liten da man hadde gjort noe galt – rett og slett plassert i skammekroken. Nå har det gått over ett år, og de aller fleste gleder seg nok til campus åpner igjen. Faen, tenker jeg.
I et klasserom eller auditorium fylt med mennesker lages både den ene og den andre lyden. For mange flyr de fleste lydene uoppdaget forbi ørene, mens noen har hørselsvamper som suger til seg alt. Derfor er det å sitte på hjemmekontor/skole veldig behagelig for enkelte, jeg er en av dem. Å slippe og høre den tunge pusten til personen som sitter bak meg, hviskinga til de som sitter på siden og matpapiret som knitrer foran meg. For ikke å nevne kulepennen som klikker et eller annet sted, og vifta på dataen til foreleseren. Men det aller verste av alle lyder – den jævelen som plystrer ute i gangen! Den lyden får nervesystemet mitt til å krølle seg som flokete spagetti og det skapes en fysisk reaksjon.
Alt dette ble borte da skolen stengte. Ro og stillhet, det er jo helt magisk for de som har misofoni! (Se faktaboks i bunn av saken). Joda, jeg savner kanskje å måtte gå mer enn ti meter for å gå på do, møte på et smil i gangen eller en oversosial foreleser. Men det har vært en fryd å sitte hjemme, med godkoppen og hjemmelaget lunsj – i stillhet, gjerne i pysj også.
Å telle til ti er noe man lærer seg over tid. Man kan ikke akkurat be folk slutte å puste heller, og folk må få lov å spise når og hvor de vil. Plystring er jo noe de fleste forbinder med godt humør, så kontrasten blir jo litt stor når den lyden torturerer trommehinna. Den fysiske reaksjonen kommer enten man vil eller ikke. Varmen brer seg utover kroppen på samme måte som en vulkan siver ut lava, det kommer ukontrollert, og man bruker mye energi på å undertrykke det hele. Adrenalinet slippes løs i blodbanen, som et barn med sukkerkick, på Tusenfryd for første gang.
Hvis man spør en person pent om de kan være så snill å slutte å plystre får man litt av noen rare blikk rettet mot seg. Blikk som får deg til å føle du har sagt noe helt sinnssykt – bare for å få et ekstremt ubehag til å opphøre, og man blir fort stemplet som den negative personen. Ingen vil være ‘den’, derfor er det nok mange som ikke sier noe og bruker heller mye energi på å telle til ti – mange ganger. På den andre siden, kanskje det er like irriterende for den som går og plystrer å ikke kunne gjøre det?
Det skal bli hyggelig når alle er ute av husarresten og man kan møtes igjen, vi mennesker er jo tross alt sosiale dyr. Til og med personene som slurper i seg kaffe, som om det er en glassmanet de prøver å sutte i seg, skal bli hyggelig å treffe! Bare ikke forvent at samtalen blir så lang …
Fakta om Misofoni:
«Misofoni er ubehag i forhold til bestemte lyder, uavhengig av lydstyrke. Hørselsbanene kan fungere normalt, men det er unormalt sterk følelsesmessig reaksjon og det autonome nervesystemet som styrer kroppsfunksjoner som puls, åndedrett og svette»
Skrevet av Anette Fjeld