Kan noen hjelpe meg?

Det er fredag og siste skoledag denne uken. Klokken er cirka halv åtte om morgenen. Ute er det endelig sol. Jeg er midt mellom to oppgaveinnleveringer og er rimelig stresset. Har gitt beskjed til læreren om at jeg er nødt til å ta en digital variant av undervisningen i dag. Ikke fordi jeg er syk, har unger eller må være et sted. Nei – Jeg planlegger å gå opp og ned festningen i Halden, mens jeg lytter til Brattaas undervise i «krisekommunikasjon». Jeg skal trave av meg stresset. Mobilen er fulladet. Treningsklær og joggesko på. I lomma har jeg blokk og penn.

Bilde av Olivia

Å roe kropp og sinn går foran alt nå. Jeg må unngå enda en runde med voldsom frustrasjon. Det skjedde nemlig tidligere i uken. Det tok egentlig helt av. Jeg vandret desperat i Haldens gågater rundt klokken elleve på kvelden, i pøsregn. Liknet nærmest et menneske som hadde rømt fra institusjon. Strigråt. Rennende mascara. Og som med kvalt stemme ropte: «Kan noen hjelpe meg!?» «Tro ikke at det er lett å studere!» «Helvete heller!»

Så langt jeg har observert, er det bare meg i klassen som lider av det pågående stresset. Ingen av mine medstudenter ser ut til å være spesielt affektert av de kommende innleveringene. Jeg føler meg nesten irritert og muligens noe misunnelig på deres tilsynelatende «chille» væren. Jeg har studert tidligere, vet hva det dreier seg om. Kan noen triks om å ligge a jour med lesing, at det er lurt å delta på alle forelesninger. Dette bør jo være enkelt, egentlig.

Problemet mitt er det uidentifiserte monsteret «digitale medier». Jeg er blitt fullstendig overveldet av emnet. Det er komplisert. Jeg opplever å ha støtt på et voldsomt fjell jeg ikke har noen forutsetning for å bestige. Utilstrekkelighetsfølelsen kommer hver bidige gang jeg titter på oppgaven. Jeg koser meg med lærerne, det handler ikke om dem. Snarere tvert imot er jeg takknemlig over å være elev blant engasjerte og dyktige pedagoger.

Brattaas nevner det å ha gode strategier. Jeg lytter alt jeg kan, ignorerer at hele overkroppen klør i ullundertøyet, at svetten siler ned langs ryggraden der jeg haster oppover i det kuperte terrenget. Det Brattaas sier er viktige saker å få med seg. Han snakker jo om kriser. Jeg synes jeg kan gjenkjenne mange av elementene i eget liv, der jeg befinner meg nå. Jeg stopper opp, finner frem pennen og blokken. Noterer alle gode poenger, mens jeg nikker for meg selv.

Halden festing er majestetisk. Jeg er på toppen og begynner å få god oversikt over området. Jeg tar meg selv i å tenke på hvor mange kamper som har foregått her. Og hvordan det egentlig må ha vært krisehåndtering hver gang. Det gir meg perspektiv.

Brattaas snakker om en såkalt «bro». Det handler om at man legger disse gode strategiene både under og i etterkant av en krise. Broen bør være solid. Den skal fungere som en overgang fra ulykkestidspunktet, til et langt stykke frem i tid. År faktisk. Han nevner langtidsperspektiv. Jeg henger meg opp i ordet. Stopper opp, skriver det ned med blokkbokstaver.

Brått kommer jeg på en Mail jeg fikk av den ene læreren i digitale medier. Der sto det svart på hvitt at jeg har gjort oppgaven mer komplisert enn jeg behøver. At jeg med fordel kunne senke kravene for ikke å havne i et spor jeg ikke kommer ut av. Kloke ord. Jeg vet jo hvordan jeg enkelt vikler meg inn i et mentalt kaos når jeg blir overveldet. Det er mønsteret mitt. Jeg har hatt skavanken helt siden barneskolen. Og jeg har tendens til å gi opp om det blir for heftig.

Jeg forstår at jeg må tenke annerledes om hvordan jeg håndterer emnet, og studiet generelt. Rett og slett sette på meg de langsiktige brillene. Jeg må legge en ny og gjennomførbar strategi, slik at jeg kan studere uten å brenne meg ut. Samtidig må jeg akseptere at kompetansen, den kommer. Ingen gjør det perfekt første gangen. Brattaas sier det så fint: At en lærer av sine feil og gjør det bedre neste gang noe inntreffer.

Lysten til å ta fatt på oppgaven med ny innsikt og motivasjon kjennes et sted der inne, mens jeg går i nedoverbakken fra festingen. Jeg tenker at et ubeseiret fjell alltid har noen stier som tar en til toppen. Det gjelder å finne de. Og stole på at de tar en til målet, selv i sikk sakk. Og er man på feil spor, da spør man noen om hjelp.

Vel hjemme er jeg mindre stresset. Jeg tenker at jeg har hatt en god morgen. At livet som student ikke er så verst allikevel. Det blir nok bra dette her, tenker jeg.

Skrevet av Trine Olivia Sandbraaten

 

studentassistent