Pusten stopper halvveis ned i lungene, ballongen vil ikke lenger fylles med luft. Hendene prikker, og halsen har knytt sløyfe på seg selv. Hjertet vil ut, og magen strammer seg. Hodet veier plutselig ikke mer enn et gram, og alt som en gang var inni der er borte. Hele kroppen er i krig, og jeg vet hvem som dør.

Jeg har alltid elsket å reise. Jeg har sett mange spennende byer, land og kontinenter, og er alltid klar hvis noen spør om en ferie. Late dager på stranda, shopping i storby, vandring langs rismarker eller skiferie i alpene; you name it, jeg er klar!

Var klar.

Under en flytur til London falt flyskrekken ned i fanget på meg, som en elefant fra himmelen. Du kan tenke deg, den lander hardt. Som en reiseglad person har jeg prøvd alt. Flyskrekk-kurs på Gardermoen, lest bøker som «endelig glad i å fly», sett dokumentarer om hvordan et fly fungerer i praksis, og ikke minst nerveberoligende piller. Sistnevnte kicker alltid inn når vi lander, noe som kan bli problematisk i forhold til den videre reisen med taxi og innsjekk på hotell. En små-dopet angstklump kan ha problemer med begge deler. Det har altså ikke fungert. Over en lengre periode laget jeg unnskyldninger for å ikke dra på ferie, og jeg hadde mareritt minst en gang i uka. Disse innebar åpenbart flystyrt og død, men kanskje mest av alt frykten for ikke å se de jeg er glad i igjen.

Angst er rart! Det kan komme brått og hardt. Som sagt har jeg vært igjennom mange runder med diverse forsøk på å bli kvitt den over flere år, uten hell. Til slutt bestemte jeg meg bare – jeg skal fly igjen, og jeg skal fly alene. Da jeg ankommer Gardermoen, er jeg angst med hår på hodet. Jeg gråter og skjelver, tar en nervepille og bestemmer meg; ok, jeg skal dø, men skulle jeg mot alle odds overleve – så er det verdt det (ja, så dramatisk forespeiler det seg i hodet mitt). Jeg kjøper et par altfor dyre solbriller og setter meg i setet mitt. Stressballen i hånda, skjelvende og svett. Når vi letter tror jeg faktisk jeg ynker og vrir meg uten at jeg selv forstår det, og plutselig tar den eldre mannen ved siden av meg hånden min.

«Er du redd for å fly?» spør han. «Ja, jeg orker ikke snakke» stotrer jeg. «Nå skal du høre. Jeg har vært pilot i 40 år, og skal fortelle deg alt som skjer. Hver minste bevegelse skal jeg forklare deg». For en fantastisk mann tenker jeg, før jeg går tilbake til dødens forgård. Jeg hører langt borte at mannen snakker med noen. Plutselig står det enda en mann der, denne med uniform. «Jeg hører du er redd? Vil du sitte hos oss foran i cockpiten kanskje?». Jeg har mer enn nok med å puste, og får ut et «nei». Så hører jeg mannen med hånda: «Jo, det skal du bare! Se her, hun kommer nå». Han tar av meg beltet og nesten bærer meg inn i cockpiten. «Vel» på plass tør jeg å åpne øynene.

Det er et magisk, skremmende syn. Utsikten er upåklagelig, men vi er fortsatt i flyet, og det er hundrevis av knapper jeg kan komme borti. De to pilotene begynner å forklare hver eneste knapp med stor innlevelse og interesse, og spør meg til slutt hva jeg er så redd for. Jeg kjenner at bare mens jeg sitter der så slipper det taket. «Turbulens» sier jeg, litt flau plutselig. Piloten som hentet meg snur seg, han har et glimt i øyet og sier: «Visste du ikke at turbulens sannsynligvis kommer av at vi her fremme kjeder oss?». Han trykker på knappen som skrur av autopilot, og tar rattet i hånden. Han begynner å riste på det, og styre frem og tilbake mange ganger. Flyet rister og vaier, og hva gjør jeg? Jeg ler.

Så sitter jeg der ved bassengkanten et par timer senere, stolt av meg selv, og overlykkelig over hvordan tilfeldigheter kan treffe spikeren på hodet. Det eneste jeg vil er å fly igjen!

Skrevet av Ragnhild Sætvedt Åsle