Det var mandag morgen, været var helt upåklagelig uten en eneste sky på himmelen, jeg løp febrilsk rundt i huset for å raske sammen det jeg trengte før reisen. «Endelig» tenkte jeg, endelig skulle jeg ha min første sommerferie på over syv år. Jeg hadde allerede bestemt meg for at hytta var dit jeg skulle, og bobla skulle være måten å komme dit. Etter å ha dytta mye bagasje inn i bobla (som er eldre enn min mor) kom det et sukk man sjeldent hører. Det må ha vært minst 30 år siden sist, at bobla opplevde slik overvekt. Den «gamle damen» hadde ingen anelse om hva hun hadde i vente.

Vi spola ut av gårdsplassen i Engelsviken på vei mot nye høyder. Underveis på reisen kom jeg til å tenke på at det er noe spesielt ved å sitte i en gammel bil: lukten, lyden, synet og de generelle følelsene er helt spesielle når man befinner seg i noe som for lengst skulle vært spiker. Hadde det ikke vært for gjerrige tante Olga som nektet å kvitte seg med den «gamle sliteren», og som mistet grepet etter at alderdommen slo inn, hadde bilen for lengst vært historie. Nå var det jammen på tide, tenkte barna og barnebarna, arveoppgjøret stod for tur og alle hadde slipt sine skarpeste kniver. Til stor skuffelse da de endte opp med å arve den gamle slitne bobla.

Du vet hva de sier «en manns søppel er en annen manns skatt», det er der jeg kommer inn i bildet. De skulle bare visst hvor mange reaksjoner jeg gikk på veien, i form av folk som både tutet, vinket, ga tommel opp eller måtte filme oss. Det ble et obligatorisk stopp på Espa for påfyll av boller og brus (kaffe), der fikk jeg slå av en prat med forbipasserende som beskuet bilen og fortalte om sine «barndomsminner» i baksetet i ei boble. Med ny energi fra sosial og fysisk føde, var jeg klar for syv timer bak rattet før jeg kom frem til Otta.

Etter Otta gikk turen videre til Dombås og videre over Dovre på vei mot Tynset. Det skal sies at vi måtte stanse opptil flere ganger for å ta bilder. Den flotte naturen over Dovre var nemlig som tatt ut av et eventyr, hadde det bare ikke vært for den konstante duringen av motoren til bobla kunne en fint drømme seg bort i et landskap som likner det beskrevet i en av Tolkiens bøker. Det siste stykket frem mot hytta måtte vi passere flere små setre innover de smale veiene, det var nok flere som kjente duren av den gamle motoren da de tittet opp, alt fra smårollinger til gamle gubber over skigardgjerdet som omringet deres lille fristed. Helt klart forbauset over å se at det kom en gammel boble med en 22-åring blid som en sol bak rattet.

Jeg kan ikke nekte for at jeg hadde mine tvil før den lange kjøreturen, men alt gikk som smurt og det ble en suksess. Jeg fikk møtt mange nye mennesker og bobla kjørte helt upåklagelig hele turen. Det blir ikke siste gangen jeg legger ut på langtur.

Skrevet av Jørgen Bogen