Sauen i ulveklær

Det er vinter, 29. februar 2016, skuddår. Været er som det pleier å være på den tiden, grått, sludd, vått. Er vel egentlig ikke noen vits i å ta på seg pene sko. Det er første dagen på ny jobb som kundeservicemedarbeider i H&M, jeg vil gjøre et godt inntrykk, jeg har gledet meg, men samtidig gruet meg, som man alltid gjør når man kaster seg inn i noe nytt. Hvilke skal jeg møte? Er de hyggelige? Hvordan ser lokalet ut? Kommer jeg til å trives? Jeg har så mange spørsmål, men ingen svar. Så der stod vi, syv personer som aldri har sett hverandre før. Vi står i en heftig lounge med mørke vegger og rosa velur møbler. Det er gullfargede lamper som henger dinglende fra det høye taket. Jeg tok meg selv i å stå å telle de, samtidig som jeg prøvde å småsnakke med den blonde jenta ved siden av meg. Det var så mange lamper, jeg rakk ikke å komme til mer enn ni før en blid dame sa kvitrende, «Er dere klare?».

Vi ble guidet inn i det store bygget, gjennom en kantine, opp trapper og forbi ansatte som tastet raskt på sine tastaturer. Vi syv gikk stille på rekke bak damen med den kvitrende stemmen. Vegg-til- veggteppe gjorde at det var helt lydløst, selv om jeg gikk med de høyhælte støvlettene som ikke var anpasset for det sluddete været. Vi kom frem til et gigantisk og åpent kontorlandskap. Et sus av stemmer på ulike språk fylte ørene mine. Her var det sikkert 70 personer med headset som pratet i ett foran skjermene sine. Etter litt informasjon så ble vi kastet inn i det. Vi skulle starte med noe som kalles «medlytting». Vi skulle få tildelt våre egne headset, og ble paret opp med de andre ansatte. Nå skulle vi lære gjennom å være koblet inn i samtalene som strømmet inn til kundeservice.

– «Dette er Johannes! Hvem vil sitte sammen med han?».

Johannes, en ung kjekk mann med tatoveringer på hals og hender. Det mørkebrune håret var sleiket bakover og skinte nesten blendende i det sterke taklyset. Han hadde rutete skjorte og slitte, lyse jeans. Hans mørkebrune øyne så snille ut, men jeg hadde møtt slike gutter som han før, og jeg visste inni meg at dette var en «badboy». Han så livsfarlig ut, og jeg ba en stille bønn om at det ikke skulle bli meg som måtte sitte her. Heldigvis sa den blonde jenta som jeg tidligere hadde snakket med i loungen ja takk til å sitte sammen med han. Puh, jeg slapp unna, jeg hadde ikke lyst til å sitte sammen med noen som i mitt hode skulle være uhøflig, stille og ignorere min eksistens. En lettelse.

Etter noen dager med opplæring havnet jeg til slutt med Johannes, jeg måtte jo bli kjent med alle kollegaene. Det var like greit å få det overstått, selv om jeg egentlig ikke hadde lyst. Jeg tenkte at denne kjekkasen skulle synes jeg var kjedelig og uinteressant og at vi ikke ville ha noe til felles. Jeg smilte forsiktig til Johannes, strekte frem hånda og presenterte meg. Johannes åpnet munnen og den hyggeligste og mest beroligende stemmen med bred Fredrikstad dialekt fenget meg direkte med en vits. I løpet av dagen hadde han ikke bare fenget meg, han fikk meg til å falle, hardt. Det var som på film når det bare sier *klikk*. Tenk at denne badboyen som var den siste jeg hadde lyst til å sitte sammen med skulle være det stikk motsatte av mine forutfattede meninger. Klumpen i magen om å være ny på jobben hadde blitt byttet ut med sommerfugler. Jeg gledet meg hver dag til å stå opp og gå på jobb. Vi byttet om på vakter så vi kunne jobbe sammen, vi tok pauser sammen, vi glemte at vi faktisk hadde en jobb. Hverdagen var så morsom sammen med han og vi ble forelsket.

I dag 5 år senere er han fortsatt den første jeg ser når jeg våkner og den siste jeg ser når jeg legger meg. Han er pappaen til mine to barn, vi er forlovet, vi har hunder og vi har valgt hverandre for resten av livet. Takk til meg som la mine forutfattede meninger til side den ene dagen, og hadde et åpent sinn til den mørke og tatoverte mannen som ikke viste seg være en badboy i det heletatt. Men det snilleste og rauseste mennesket jeg noensinne har møtt. Johannes har lært meg å aldri dømme noen etter utseendet og møte alle mennesker med et åpent sinn.

Bilde av Josefine og Johannes

Skrevet av Josefine Arvidsson

 

studentassistent