Kommunikasjonen i samfunnet vårt er viktigere enn noensinne i denne tiden vi er i nå. Jeg jobber i helseomsorgen ved hjemmesykepleien i Halden og vet godt at det sitter mange ensomme mennesker der ute. Da koronakrisen traff Norge, var det flere pasienter som isolerte seg helt. Nye tiltak på tiltak og strenge restriksjoner har blitt en stor del av jobbhverdagen. Det har aldri før vært så viktig å vaske hender og holde god avstand både til de ansatte og pasientene vi er innom. Det er klart at det ikke alltid er så lett, da både støttestrømper, vask og påkledning må til.

Hver eneste dag utsetter jeg meg selv for smitte, men det verste for meg er at pasientene kan bli smittet. Tanken gjør meg skikkelig redd og det hadde vært et mareritt av et scenario. Det er som oftest slik at pasientene kun har besøk av oss i løpet av en dag. Heldigvis har smitten roet seg ned i Norge og dødstallene har minket betraktelig. Det er virkelig et godt tegn, men vi må fortsatt være flinke til å overholde reglene slik at det fortsetter i den gode retningen!

Viktigheten med å jobbe i hjemmesykepleien for meg er å skape en trygg og god hverdag for de pasientene jeg hjelper og ikke minst å kommunisere godt. Det er alltid koselig å slå av en prat og det er mange gode samtaler, som ofte bryter ut i latter. Dette har jeg erfart særlig godt i den tiden vi er inne i nå. Den gleden man ser på pasienten når man kommer innom er helt fantastisk og den takknemligheten mange viser.

En liten ettertanke; Man vet aldri hva som skjer her i livet og plutselig har man behov for hjelp. Enten fordi man har vært uheldig eller fordi man ikke klarer å gjøre alt selv. Vi må ikke glemme at det brått kan være en av oss en dag og at man ikke har så mange rundt seg. Derfor er det veldig viktig at jeg som hjelpepleier møter pasientene med et smil om munnen og slår av en prat. Det er så viktig og det koster så lite. Jeg hadde i hvert fall satt utrolig stor pris på det, om jeg var i samme situasjon. Ingen fortjener å dø i ensomhet. Kommunikasjon er viktig både innenfor og utenfor kriser!

Skrevet av: Celine Bergstrøm Netland

Etter å ha ristet av seg koronakarantenen og kommet til hektene igjen, hva er vel vært mer sømmelig enn en liten korrespondanse fra Australia korrespondenten? Beklageligvis så kommer den fra Sarpsborg denne gang og ikke Down under. Så, hva har vært positivt? Etter hjemkomst har det knapt nok vært en dag uten sol, og vårlige temperaturer ser ut til å ha blitt normen her i Viken. Og påsken var selvsagt full av mat og alskens godsaker (og en og annen pinne). Så gikk det tross alt greit da, å konvertere tilbake en introvert nordmann, som heller fester blikket i asfalten enn å få øyenkontakt med andre mennesker, som ikke spør hvordan det går med fremmede, og som anser janteloven som kjøreboka og social distancing som WD40’n som smører hjulene i samfunnet. Til tross for at jeg betrakter meg selv som erkenordmann, så var det jo godt å få smakt litt på den kulturelle kjeksen Australia hadde å by på.

Men eventyret en fremdeles ikke over, for det jobbes allikevel tritt og iherdig med studier over nett. Da vi kom hjem fikk vi tilbud om å avlyse studiene i Australia og få igjen pengene vi hadde lagt i semesteret på QUT, men til gjengjeld så måtte vi da ta opp noen litt «kjipe» fag her i Norge. Riktig nok over nett her også. Meeeen, my mamma didn’t raise no quitter! Så her var det bare å stacke opp på red bull og motivere seg for sene forelesninger og zoom-møter til ugudelige tider.

En intelligent kvinne sa til meg en gang at det er når det ubehagelig at vi er ute av komfortsona, og at det er da vi lærer. Så hva her jeg lært? Jeg har lært at etter 18 kopper så smaker kaffe faktisk fremdeles greit. Og hvis ikke Carole Baskin har et og annet svin på skauen så vet ikke jeg. For i mangelen på struktur og faste rammer å forholde seg til så går mye av tiden rett og slett bort til somling og irrelevant tull, noe som må sies å ha vært den største utfordringen for mitt vedkommende. Men til tross for dette, så har jeg klart å holde meg i rute. Mye av takken her går til QUT som har jobbet iherdig for å tilrettelegge for at undervisningen skal gå så knirkefritt om mulig over nett. Men ikke minst så har de flotte menneskene på HiØ jobbet døgnet rundt, og gjort en og annen saltomortale, for at vi skal komme tørrskodd gjennom koronakrisa, så hatten av for dere. Til tross for at det er lite å gjøre med tidsforskjellen, så går det egentlig greit å studere i Brisbane fra lille Norge. Med noen skarve uker igjen på «skolebenken» så er det vel bare å forberede seg på å bytte ut solfaktor 30 med sololja, og å nyte hete 22 grader i solsteiken, for nå står nemlig den norske sommeren for tur!

Skrevet av: Kristian Lindbæk Berntsen

Uansett hvilken app jeg åpner for tiden, ser jeg mennesker som klager. De klager over at de ikke kan dra på fest, de klager over at de ikke kan henge med vennene sine, og de klager over at de ikke får trent, og så videre. Og jeg vil ikke fremstå som en typisk «Karen», du vet hun som deler ut klementiner på Halloween, og som alltid klager på at ungdommen bare blir verre og verre? Fordi ja, sosial distansering og karantene er kjipt. Men, nå er det dessverre altfor mange selvsentrerte og hensynsløse mennesker som bare synes synd på seg selv, og glemmer det faktum at det faktisk finnes mennesker som har det utrolig mye verre. Jeg mener, har det engang enset deg hvor tøft dette er for oss snusavhengige, nå som grensa til Sverige er stengt?

Jeg skal ikke legge skjul på at snusavhengighet suger i denne perioden. Mindre å gjøre, mer tid til å snuse. Og uten tilgang til Sverige ender man raskt opp i en ond sirkel av et enormt og unødvendig, men ekstremt nødvendig, pengebruk. Da er det spesielt synd på meg, med ADHD i tillegg, som tar snus inn og ut hyppigere enn spredningen av en pandemi. Og, om du trodde jeg var ferdig med å bruke ADHD-diagnosen min for «clout», må jeg dessverre skuffe deg. Jeg må faktisk leve med denne tilstanden, så det minste du kan gjøre er å høre på klagingen min

Ord som tilstand, diagnose, sykdom, eller lidelse har en stigma rundt seg, og blir ofte assosiert med noe som er trist, vanskelig eller alvorlig. Min diagnose, oppmerksomhets- og hyperaktivitets forstyrrelse byr selvfølgelig på en rekke utfordringer. Men, skal jeg være ærlig, har hjemme-isolasjon med ADHD lært meg nye nyttig. Hadde det ikke vært for sosial distansering hadde jeg aldri trodd man kunne lære så mye om seg selv, bare av å «binge» Netflix. Etter 14(!) forskjellige serier, lærte jeg at det kreves både viljestyrke og tålmodighet for å se ferdig så mange serier. Jeg skulle gjerne anbefalt noen, men noe annet jeg lærte er at jeg ikke har de egenskapene, fordi man må tydeligvis være i stand til å sitte stille lenger enn en halv episode for å forstå en handling.

Selv om TV, serier og mobil har blitt en viktig ressurs i disse tider, er det fort gjort at man føler seg litt ensom. Heldigvis kjemper vi ikke kampen mot kjedsomhet alene. Fordi bakgrunn, status og velstand er irrelevant i forhold til den felles dugnaden om å holde seg hjemme. Forleden dag så jeg en snapchat-story av kjendisen og billionæren, Kylie Jenner, hun snakket om viktigheten av dugnaden og at hun følte med alle som sliter i disse dager. Og, jeg må si, det er virkelig forfriskende å se at store ikoner også har de vanskelig i disse tider, i tillegg til at de slår ned på de hensynsløse personene som ikke følger retningslinjene. Jeg får virkelig en solidarisk følelse når jeg ser den den ydmyke og medmenneskelige Kylie Jenner holde seg inne i sitt 150 millioner kroners-palass med en egen spa-avdeling, kinosal og spillhall, mens jeg sitter her, i en rønne langt ute i Viken.

Men, i all alvorlighet, COVID-19 har hatt en drastisk effekt på hverdagen slik vi kjenner den, og våren 2020 har vist seg å være en tøff tid for de aller fleste. Noen har mistet sine aller nærmeste, andre har mistet vippe-extensions. Uansett hvilken situasjon du som leser måtte befinne deg i, håper jeg du gjør det beste du kan for å takle den nye hverdagen og hindre smittespredning.

Av Sara Christine Olsen