Studielivet

by studentassistent on BIK20, Studielivet

ENDELIG SOMMER

 

Da er det endelig sommerferie, haha, men hvem liker ikke det, nå skal det bli deilig å strekke ut «og slappe av» i et par måneder.  Men når det skal sies: er jeg veldig glad for at jeg startet å studere på høyskolen for to år siden, det har endret livet mitt totalt.

Jeg har aldri vært så ivrig eller skoleflink, så etter videregående har jeg for det meste jobbet som servering og med butikksalg. Etter at jeg fikk min datter på nå to og et halvt år, fikk jeg som de fleste nybakte mødre et helt nytt perspektiv på livet, så jeg bestemte meg for at jeg ville bli bedre for både henne og meg. Jeg hoppet i det og startet å studere, uten egentlig noen forventninger eller mål om hva jeg ville bli. Det var utrolig tungt å skulle sjonglere det å ha blitt alenemor og studere, og midt oppi dette, en pandemi.

Det ble henting av sykt barn midt i undervisningstiden, ikke fordi hun alltid var syk, men andre i barnehagen. Eller de gangene hun faktisk var syk, og jeg måtte løpe frem og tilbake mellom henne og zoom-undervisningen. Noen ganger lå hun på fanget med feber, mens jeg satt varm og «gjennomvåt» med pc-en foran oss og en notatbok ved siden av. Det var mye sykdom, men det var viktig for meg å få med meg alle undervisningstimene. Egentlig har jeg som alenemor syntes zoom-undervisning har vært en fin løsning i en slik periode.

Profil Cindy

Etter å ha stått i det en god stund, merker jeg at det endelig har blitt mye enklere selv om det fortsatt kan være krevende «og jeg vil river meg i håret». Men, jeg har lært meg å bli mer strukturert og flinkere til å planlegge dagene mine, noe som gjør meg mindre stresset. Nå skal det bli både spennende og fint å komme tilbake til skolebenken, nå som vi skal tilbake til høsten.

Jeg er egentlig stolt av meg selv og veldig glad jeg har hold ut, til tross for «støvsugeren fullt av hår», haha. Så nå skal ferien tas med god samvittighet og prøve å gjøre minst mulig frem til neste semester…om det er mulig med en toåring med fri fra barnehagen, haha.

Men nå vet jeg at jeg er bedre rustet og at jeg skal få det til. Det blir superspennende å se hva fremtiden vil bringe.

Moralen er: stå i det, det blir bedre, det er gjennom motgang man vokser og blir sterkere.

GOD SOMMER!

 

Skrevet av Cindy Marin Halvorsen

 
by studentassistent on BIK19, Praksis, Studielivet, Ukategorisert

Hvordan historiefortelling endret mitt syn på skriving

Som ung hadde jeg, for å si det mildt, et veldig komplisert forhold til skriving. Ren fakta og datainnsamling var enkelt og det likte jeg godt, men alt annet fikk jeg middels til dårlige tilbakemeldinger på. Og det av alle lærere, utenom to, i hele livet mitt.

Så kom tiden hvor jeg skulle velge hvilken retning jeg skulle ta videre da jeg ble ferdig på videregående. Igjen var det å unngå kreativ skriving en selvfølge. Jeg tenkte så fremtidsorientert som mulig, og da jeg startet på BIK tenkte jeg at dette studiet ville lære meg om interkulturelle relasjoner og massekommunikasjon. Noe jeg mente ville være viktig i framtiden og gi meg et bredt spekter av arbeidsmuligheter. Skal jeg være ærlig så jeg ikke så nøye på pensum og emnelisten som jeg burde, men i etterkant er jeg glad for det.

Her var nemlig «Tekst og retorikk» et av emnene vi skulle jobbe med. Hvis dere ikke leste riktig litt tidligere så HATET jeg å skrive. Arbeidet startet og jeg gruet meg veldig, men jeg ble positivt overrasket. Av både foreleser og hvordan hun greide å få det å skrive til å være så gøy, men ikke minst nyttig og viktig i dagens samfunn. Jeg ble undervist i hvordan historiefortelling i forskjellige sammenhenger har mye å si for hvordan mennesker oppfatter budskapet som skal formidles. Det sjokkerte meg, men jeg var enda ikke helt overbevist.

Portrettbilde av Dea Sadiku

Noen år gikk og jeg nærmet meg tiden hvor jeg skulle ut i praksis. Her var da meningen jeg skulle bruke det jeg hadde lært i løpet av 5 semestre på skolen, i arbeidslivet. Jeg var igjen overbevist om at historiefortelling og tekstproduksjon ikke skulle være så stor del av hverdagen min.

Jeg startet praksisperioden min ved Integrerings- og mangfoldsdirektoratet og arbeidsoppgavene bare kom og kom. En av de første arbeidsoppgavene jeg fikk var å skrive et innlegg som skulle ut på nettsiden til IMDi. Dette innlegget skulle ut på siden som het «Lær fra andre: eksempler til inspirasjon». Hovedpoenget her var å skrive innlegg som i all hovedsak skulle inspirere andre aktører i det offentlige og private til å ta initiativ og lære av eksisterende program rettet mot integreringsarbeid. Vi fikk inn tips av offentligheten, fikk tipsene godkjent og deretter skulle det skrives historier som skulle fange andres oppmerksomhet.

Da jeg begynte å skrive disse historiene måtte jeg selvfølgelig friske opp i det jeg hadde lært, men det viste seg at jeg hadde brukt det hele tiden. I alt jeg skrev brukte jeg teorier jeg lærte i emnene «Tekst og retorikk» og «Kunsten å overbevise», og det jeg lærte om historiefortelling hadde blitt en vanesak til meg. Den første teksten jeg skrev var en tekst om et mentorprogram i Bergen rettet mot innvandrertalenter. Dette programmet skulle hjelpe deltagerne i å nå profesjonelle mål gjennom veiledning fra en mentor som allerede var godt inne i arbeidslivet.

Og noe riktig må jeg ha gjort fordi det innlegget vi senere publiserte på IMDi sin Facebook nådde raskt veldig mange kanaler og ble det mest leste innlegget av alle. Etter denne suksessen fikk jeg kjapt ansvaret for å videre produsere sånne tekster som engasjerer og inspirerer. Til nå er tre stk ute og to til på vei. Populariteten vokste jo, og jeg fikk masse ros.

Dette har jeg i all hovedsak emnene «Tekst og retorikk» og «Kunsten å overbevise» å takke for, undervisningen i historiefortelling og ikke minst foreleseren som greide, uten at jeg la merke til det, å plante all denne informasjonen i meg på en måte som gjorde at jeg brukte det uten at jeg innså det.

 

Skrevet av Dea Sadiku 

 
by studentassistent on BIK20, Gode tips, Internasjonale studenter, Utveksling

Utveksling til «The Emerald Isle»

28.02.2022 – Dette er dagens dato, og jeg har tilbrakt snart en måned i Irland, som en del av min utvekslingsperiode i BIK. Jeg har et ønske om å dele noen av mine opplevelser fra denne måneden i et nytt land, og forhåpentligvis kunne inspirere andre til å studere her eller reise hit i fremtiden.

Jeg har reist mye i mitt liv, men Irland er et land jeg ikke har hatt mulighet til å besøke. Dette var hovedårsaken til at valget mitt endte her. Mitt bilde av Irland på forhånd var nok sterkt påvirket av de stereotypiske trekkene som f.eks. grønt landskap, regnbuer og en god del Guinness. Dette er naturligvis en urealistisk deskripsjon av hele virkeligheten, for dette landet består av så mye mer.

Jeg sitter allerede igjen med mange nye tanker om hva dette landet består av fysisk, men også den symbolske verdien som så ofte kan bli oversett.

Den irske befolkingen har en sterk nasjonalfølelse overfor landet sitt, og dette har overrasket meg til en viss grad. Det går ikke en dag uten at du hører om den irske uavhengighetskrigen, James Joyce eller Oscar Wilde.

Den moderne irske identitet er sterkt påvirket av tradisjoner og selvstendighet.

Her er et tips: Prøv å unngå å snakke om at Irland var en del av det britiske monarkiet. Irer er som nevnt tidligere veldig patriotiske, og dette innebærer at temaer, som at de tidligere var under britisk styre, ikke bør være det første samtaleemnet.

Dette lærte jeg når jeg møtte mine irske romkamerater. Jeg begynte å fortelle om at jeg kunne tenke meg å besøke en by som heter Cobh, som ligger sør i Irland. Dette var det siste stedet Titanic befant seg før den store katastrofen fant sted. Problemet i samtalen var at jeg kalte Cobh for «Queenstown» (Etter Queen Victoria), som den het i 1912 da Titanic var her. Jeg ble raskt avbrutt, og fortalt at jeg absolutt ikke kan bruke gamle britiske navn når jeg snakker om steder i Irland. Personen sa dette med et glimt i øyet, men hadde jeg sagt dette 01:00 på Temple Bar, så hadde jeg nok fått en i trynet. Kanskje…..

Eivind i Dublin

Litt om hva hverdagen blir fylt opp med, og hvordan jeg opplever studiestedet.

Jeg studerer nå ved Griffith College i Dublin, som ligger rundt 20 minutter gange fra sentrum. Dette er en flott skole med en god mix av internasjonale og irske studenter. Skolen var opprinnelig et fengsel brukt av britene.

Jeg bor på campus ved «Griffith Halls of Residence”. Her har man mulighet til å velge mange ulike hybler, som varier svært i pris. Jeg valgte den billigste som heter «Shared Twin Room». Dette innebærer at jeg bor i en leilighet med fire personer, der vi deler to rom. Jeg er egentlig en veldig privat person, men jeg hadde et ønske om å «konfrontere» dette ved å velge et slikt rom. Jeg deler et bad med romkameraten min, og vi har et kjøkken som alle fire benytter seg av. Heldigvis har jeg en god romkamerat, for jeg har hørt noen forferdelige historier fra andre som bor her. Leiligheten kostet med rundt 35 000 , – for 20 uker.

Det er som nevnt en god del internasjonale studenter her, og jeg har blitt godt kjent med mange av de som bor på campus. Vi har en Whatsapp-gruppe som ofte blir brukt til samlinger. Majoriteten av utvekslingselevene kommer fra Tyskland og Frankrike, og jeg vil si at jeg har knyttet et sterkt vennskap til en god del av de tyske studentene.

De er litt mer «åpne» enn de franske, og vi har også mye til felles. Jeg er den eneste nordmannen, men det er også en svensk person her, så jeg får brukt norsk inniblant.

For å få godkjent studieopphold, så må jeg velge fag som oppnår 30 studiepoeng. Jeg endte opp med disse:

Radio Production

Video Production 2

Creative Writing

History of Art and Photography

Disse virket morsomme, og forhåpentligvis får jeg bruk for dem når jeg kommer tilbake til Halden.

Dagene blir fylt med skole, men også en del på byen. Dublin har et fantastisk uteliv, og er absolutt verdt å oppleve en gang i livet. Jeg har heldigvis opparbeidet meg nok kunnskap til å vite hvor jeg kan få billigst øl, for på Temple Bar er det dyrt!

«Griffith Student Union» er veldig flinke til å arrangere turer og samlinger, så dette har jeg benyttet meg av så ofte som mulig. Jeg var blant annet på en whiskytur til «Teeling», som er det eneste destilleriet her i Dublin.

Det er så mye mer jeg kunne skrevet, men det er vanskelig å sette ord på alt. Forhåpentligvis kommer jeg til å få mange flere gode opplevelser resten av dette semesteret.

 

Skrevet av Eivind Johan Andresen

 
by studentassistent on BIK19, En vanlig dag i en BIK-students liv, Studielivet

Kunsten å overbevise seg selv om at man har god tid


Røthe: Kontor

Jeg nekter å tro at jeg er alene når jeg sier at jeg er ekstremt god på å dra ut tiden. Forstå meg riktig her, jeg mener ikke «jeg tar det i morgen»-mentaliteten vi alle kjenner på her og der, men mer: «Jeg skal dra ut tiden til den absolutte siste liten før ting skal leveres».

Ikke bare fører dette til ekstreme mengder av selvpåført stress, men bringer også følelsen av at alt faller sammen, samtidig som man teller minutter ned til deadline. All respekt til de supermenneskene som faktisk kan sette seg ned tidlig og jobbe jevnt over en periode fram til man skal levere, slik man burde gjøre. Men slik er altså ikke jeg.

Selv er jeg ikke noe god til å takle slike situasjoner, noe som har gjort at jeg ofte har satt meg i en situasjon der jeg må booste igjennom tre måneders pensum helt i siste liten. Jeg skal ikke skryte, men på forrige semesters eksamen klarte jeg å levere oppgaven 24 sekunder før eksamensmappen låste seg. Har aldri opplevd såpass mye adrenalin og jeg kan nå relatere meg selv til folk som hopper fallskjerm for rushet sin skyld.

For å sette en dag av mitt liv i eksamensperioden på papir, skal jeg fortelle om hvordan en typisk studiedag kan se ut for min del:

Alarmen på mobilen ringer ekstra tidlig en mandags morgen. Jeg drar meg opp av sengen og setter på en kanne kaffe, som vanlig. På tide å skru på pc-en å få startet på oppgaven, tenker jeg, mens jeg tar en slurk av koppen.

Først må jeg jo sjekke VG og litt nyheter, kan jo tross alt ikke falle helt ut av hva som skjer her i verden. Plutselig sitter jeg og leser verdens minst interessante innlegg om Olga på 78 som synes det bråker litt mye i nabolaget. Jeg tar meg selv i denne hjernedøde aktiviteten og hopper tilbake til oppgaven jeg EGENTLIG skulle begynne på.

Men først må vi jo ha noe bakgrunnsmusikk. Det er et must. Jeg åpner en ny fane på pc-en og går inn på Youtube. Ojsann, en video som faktisk handler om hvordan man skal studere effektivt? Denne må jeg jo se, kanskje jeg til og med kan spare litt tid med et par tips?

Som forventet, leverer Youtube nok en gang en rimelig dårlig video av studietips som ikke er relevante på noen måte. Okay, nok om det tenker jeg. Jeg lukker fanen akkurat i det jeg husket hva jeg faktisk var inne på Youtube for å finne. Arbeidsmusikk! Nydelig, nå kan jeg jo bare pese på! Dette går med stormskritt!

Men man skulle ikke ha noe frokost da, kanskje? Kan ikke jobbe på tom mage, tross alt. Jeg går inn på kjøkkenet, bare for å se at vi er tomme for brød. Allright, la oss ta en rask tur ned til butikken først. Mener jeg til og med har lest at frisk luft er bra for hjernen når man skal studere. Win-win, spør du meg! På vei ned til butikken får jeg en telefon av en kompis. Telefonladeren hans har sluttet å fungere og han spør om han kan få låne min fram til han er ferdig på arbeid. «Selvfølgelig, jeg har god tid», sier jeg. «Jeg kommer innom med den etter jeg har vært i butikken, ikke tenk på det».

Ikke før klokken slår fem på ettermiddagen kommer jeg meg hjem igjen til eksamensoppgaven. Jeg setter meg ned foran pc-en bare får å høre magen rumle. Det er jo faktisk middagstid og min tur til å lage mat. Jaja, tenker jeg. Først litt mat, så tilbake til studering. Klokken er nå blitt halv sju på kvelden og jeg klarer å overtale meg selv om at det faktisk er litt sent å starte på oppgaven nå. «Jeg kan jo bare stå opp litt ekstra tidlig neste morgen. Det har fungert så utrolig bra tidligere».

I retroperspektiv kan man selvfølgelig si at det er mye sunnere for både hjernen og mental helse å begynne tidligere på slike prosjekter istedenfor å møte veggen og haste-jobbe de siste timene før fristen. Men på en litt merkelig måte er det kanskje noe vakkert med å jobbe såpass iherdig mot deadline. Selv om man ser på klokken konstant vet man at frykten for å ikke levere ikke varer evig, og man gleder seg nesten til klokken bestemmer at man ikke kan jobbe mer.

Og ja, siden dere spurte skriver jeg faktisk denne teksten en time før den skal leveres inn!

 

Skrevet av Benjamin Røthe

 
by studentassistent on BIK19, En vanlig dag i en BIK-students liv, Gode tips, Studielivet

Å være student er ikke lett

Å være student er ikke lett, det er pugging av pensum, oppmøte til forelesninger, forberedelse til eksamener og i tillegg har man jobb. Hva skal man prioritere? Hvordan finner man balansen? Jeg har jobbet på et sykehjem i snart seks år, og er på jobb nesten hver helg. Så er det forelesinger kanskje tre ganger i uka, kanskje mer, i tillegg forventes det at man er sosial med venner og familie. Det er ikke enkelt å balansere alt på en gang. Det kan gå ut over en selv, og man føler seg helt knust. Det er som å bære på en tung stein.

Å være student er ikke lett når man har mye å tenke på. Derfor er det viktig med en balanse. Kroppen er flink til å si ifra når det er nok. Dette kjenner man med utmattelse, trøtthet og viljen til å ikke gjøre noe som helst.

Portrettbilde av Fatma

Å være student et ikke lett, men man må finne en løsning. Dette er noe som fungerer for meg når jeg synes det blir for mye:

 

  1. Drikk masse vann!

Å være dehydrert kan være en grunn til utmattelse.

  1. Sunt kosthold!

Jeg har en tendens til å stappe i meg alt som er usunt når jeg er stresset. Nøtter og frukt hjelper bedre på konsentrasjonen.

  1. Sett opp en plan!

Sett en plan opp for hva du skal gjøre og når du skal gjøre det. Det hjelper å ha oversikt.

  1. Husk pause!

Det er viktig å ta pause innimellom. Jeg pleier å se på en episode av en serie jeg allerede har sett. Det hjelper meg med å stresse mindre.

  1. Positive tanker!

Når jeg stresser tenker jeg ofte at dette klarer jeg ikke. Så tenk motsatt.

Å være student er ikke lett, men det går som regel bra!

 

Av Fatma Ahmad

 
by studentassistent on BIK20, Gode tips, Studielivet

Eksamen er superstress

Det er en tilsynelatende helt vanlig hverdag. Akkurat som de fleste andre hverdager i livet til en studerende student. Solen skinner litt sånn halvveis, bak en litt sånn koksgrå sky. Nesten som om værgudene ikke riktig helt får bestemt seg … Skal vi la solen skinne i dag tro? Eller skal vi bare lage nok en regnværsdag? Jeg parkerer bilen pent (okei da, kanskje litt skjevt), går inn i klasserommet og setter meg godt til rette. Klar for nok en vanlig forelesning.

Okei so far, so good. Hardt og brutalt bryter plutselig læreren stillheten og sier; ‘’ Ja folkens, er dere klare for eksamen i dag? «Shit! Eksamen? Hvilken eksamen?» Panikk. Jeg må gå en tur på toalettet for å samle tankene. 5 minutter later.. I det jeg skal til å dra ned buksa og sette meg på toalettet. Dobbelt panikk! hvor er buksa mi? What the f***! Har jeg seriøst glemt å ta på meg bukse før jeg dro til skolen? Hvorfor har ingen sagt noe? Har jeg blitt gal?

Uten at jeg helt kan forstå hva som har skjedd eller hvordan jeg kom meg dit, er jeg brått tilbake i klasserommet. Trippel panikk! Jeg har fortsatt ikke på meg bukse, og som om ikke det var nok, ser i tillegg alle i hele rommet rett på meg. Det er som om tiden har stoppet opp. Som om den har gått inn i en helt ny form for moderne istid. Det blir svart. Det eneste jeg kan høre er en lyd langt borte; Tiltak – tiltak, tiltak – tiltak. BIP BIP BIP BIP! Kræsj-bang-kaboom! Med et sort og heidundranes høyt brak blir jeg vekket. Det var et mareritt og jeg har falt ned på gulvet. I noen sekunder blir jeg bare liggende. Sjeleglad for at alt bare var en drøm. Jeg har fortsatt tid igjen til å forberede meg til eksamen.

Dekorativt skoleutstyr

Det du nettopp leste var basert på et ekte mareritt, omhandlende en (heldigvis) ikke ekte hendelse drømt av meg. En drøm som gjerne kommer og går i stressende perioder. For eksempel når det nærmer seg eksamen. Er du en av de som stresser veldig i forkant av eksamen? Eller er du kanskje en av de som har helt stålkontroll? Uansett, har jeg tatt en liten prat med 3 forskjellige BIK studenter. Vi pratet litt om hva de gjør for å takle eksamensstress, og om de ville avsløre sitt aller beste studietips. Kanskje kan dette hjelpe både deg og meg i den evige prøvelsen det er å takle stress i forbindelse med eksamen.

Først ut var Olivia, 41 år fra BIK 2020. Hennes aller beste studietips er tilstrekkelig mengde med søvn, sunn mat og trening. Hun har også erfart at det å lage en ukeplan kan være veldig lurt. Det hjelper også å jobbe jevnt. Prøv å se for deg at hver ukedag er som en vanlig arbeidsdag og studer deretter. På denne måten åpnes det også for å ha helt fri, med tid til å slappe av og gjøre hva man vil i helgene. For å takle eksamensstress, prøver hun å være litt ekstra snill mot seg selv. Dette gjør hun blant annet ved å spise litt ekstra sunt, meditere hver dag og gå lengre turer for å klarne hodet mellom slagene.

Jeanette, 29 år fra BIK 2020 har i tillegg til å være fulltidsstudent også 2 små barn. Hennes beste studietips er å ikke sette for strenge krav til seg selv, og lese pensum litt og litt av gangen. Har du små barn i huset, bruk kveldene etter barna har lagt seg godt. Det er også lov å gi barna (om de er store nok) et fat med mat og sette på en film mens du jobber med skole. Når Jeanette skal takle eksamensstresset pleier hun å lempe ungene på samboeren, eller sende dem til mormor. For å få helt ro må hun ut av huset. Derfor drar hun gjerne tidlig på dagen til faren sin. Der setter hun seg ved kjøkkenbordet, og blir sittende så lenge hun trenger. Gjerne med litt klassisk musikk på ørene.

Alexander, 28 år fra BIK 2019 hadde også noen studietips, og eksamensstress triks å dele med oss. Spesielt ved en hjemmeeksamen. Hans tips var blant annet å ta pauser. Jobb med eksamen 1 time eller 2, før du kan ta en pause i 30 min. Gjør gjerne noe helt annet enn skole mens du har pause. Sett for eksempel på en vaskemaskin, hold på med en kreativ hobby, lag noe mat eller gå deg en liten tur for å klarne hodet. Det er også smart å starte med oppgaven tidlig.Dekorativt skoleutstyrÅ kvitte seg helt med enhver form for eksamensstress er nok umulig. Kanskje må vi bare akseptere at eksamensstress er en del av opplevelsen av det og være student? Litt stress kan jo kanskje også hjelpe deg til å gjøre ditt beste. Litt stress vil bare si at dette betyr noe for deg. Men stress ikke for mye. Negativt stress hjelper i grunn ingenting og fører bare til prestasjonsangst. Ta deg et øyeblikk, tell til ti og husk å puste. Ingen fare, du kommer til å overleve dette også. Kanskje har du nå til og med fått noen nyttige tips, du kan ta i bruk før eller under en kommende eksamen? Start tidlig og bruk de for alt de er verdt.

Forbered deg litt i forkant, vit i det minste når eksamen er og husk på buksa før du går ut, så går nok dette helt strålende. Om ikke er det heller ikke verdens undergang. Du har uansett blitt en erfaring rikere, og du har noe du kan lære av til neste gang. What doesn’t kill you, makes you stronger. Eksamen er stress. Faktisk er eksamen superstress, men det vil være verdt det til slutt. Husk at du er glimrende og at du kan mer enn du tror.

Lykke til på eksamen!

 

Skrevet av Linnea Elise Solvang

 
by studentassistent on BIK21, Gode tips, Studielivet

Æ må jo spæll!

«Æ må jo spæll!» er tittelen på selvbiografien til den norske fiolinisten Arve Tellefsen. Det samme tenkte mitt 7 år gamle jeg. Hvor denne trangen kom fra er vanskelig å si, da jeg hverken kommer fra en familie hvor man lyttet til, eller utøvde klassisk musikk. Det kom derfor som en stor overraskelse på mine foreldre da poden ytret et ønske om å spille fiolin. En enda større overraskelse fikk de da Kulturskolen hadde som krav at en av foreldrene også måtte lære å spille fiolin for å kunne øve med barnet. Den tunge byrden falt på pappa. Etter første fiolintime gikk jeg stolt hjem med fiolinkassen under armen. Ivrig tok jeg fatt på øvingen, men i motsetning til andre instrumenter som piano, er det ikke slik at man på fiolin raskt får til en gjenkjennbar liten melodi som «Lisa gikk til skolen», det tar rett og slett litt lengre tid før man kan spille «rent». Den første melodien som skulle læres skulle både synges og spilles, og lød som følger: «jeg kan spille fiolin, hør hvor fint det klinger», noe det absolutt ikke gjorde. Det til storebrors fortvilelse, som ofte mente at lydene som kom fra lillesøsters øvingsrom hørtes mer ut som tortur av katter enn musikk.

Da jeg startet å spille fiolin var det ingen Aleksander Rybak som banet vei og gjorde fiolin til noe kult, og det var langt i fra noe «fairytale» å møte klassekamerater med fiolinkassen under armen. På en liten grendeskole med kun tre klasser, fra 1. til 3. klasse, var jeg den eneste som spilte fiolin, og den eneste som gikk på kulturskole. I vennegjengen var ikke fiolin musikk, Backstreet Boys var musikk. Men som ordtaket sier «smaken er som baken, den er delt», og jeg falt hverken for storsjarmøren Nick Carter, eller hans synkrondansende kollegaer. Når jeg ikke hørte på klassisk, så var det rock og bandet Foo Fighters det som oftest gikk i.
Jeg har aldri vært den som har likt å skille meg ut, men musikksmaken min skilte seg tydelig ut fra jevnaldrenes. Det var ikke det at jeg var utstøtt eller mobbet, så absolutt ikke, men det var tydelig at ingen delte min interesse for fiolin. Det var min egen greie, ikke noe jeg snakket om i vennegjengen, noe som for min del var helt greit. Det var først da jeg startet ved musikklinjen på videregående skole at jeg innså at jeg nok hadde følt meg litt annerledes likevel, for det var befriende å møte andre «likesinnede», andre som heller ikke hadde vært de mest populære «kidsa» i skolegården. Tiden ved musikklinjen var noe helt spesielt, alt fra øving til samholdet i klassen.

Stine Veronica Jensen

Etter 3 år ved musikklinjen, fortsatte arbeidet mot drømmen om å bli musikkpedagog, og veien gikk videre til årsenhet i musikk og påbygging i musikk ved Høgskolen i Halden. Ved avsluttende fiolineksamen ved påbygging i musikk visste jeg innerst inne at jeg spilte karrierens siste sats, det kom ikke til å bli noe «ekstranummer», musikk-karrieren skulle legges på hyllen for godt. Stadig tilbakevendende senebetennelse i begge armer hadde satt en stopp for drømmen om videre musikkstudier ved Musikkhøgskolen i Oslo.

I ovennevnte biografi om Arve Tellefsen var det en setning som jeg lett kunne relatere til: «musikeren og mennesket er én pakke». Hobby og utdanning hadde gått hånd i hånd over så mange år, og plutselig stod jeg uten både hobby og en konkret plan om videre utdanning. For å ha noe å gjøre studerte jeg årsenhet i engelsk ved Høgskolen i Østfold, Halden, etterfulgt av påbygging i engelsk, noe som vekket en interesse for språk og kommunikasjon.

Det er lett å tenke at en utdanning i musikk er av liten nytteverdi i videre jobbsammenheng, men musikkformidling er også en kommunikasjonsprosess, et budskap som skal overleveres til en mottaker, og kanskje noe som kan komme til gode innen en bachelor i Internasjonal kommunikasjon. Nytteverdi eller ikke, det kommer litt an på hvordan man ser det. Måler man nytteverdi i inntektsnivå har sannsynligvis musikkutdanningen ikke vært det mest lønnsomme valget, men opplevelsene og gleden det har gitt meg er ikke noe jeg ville vært foruten.

 

Skrevet av Stine Veronica Jensen

 
by studentassistent on BIK19, Hverdag under korona-krisen, Jobb, Studielivet

Givende jobb med 2009-kidsa

Som for de aller fleste gikk ikke pandemimånedene noe spesielt bra for meg. Det hele startet jo med lockdown den 12. mars, og bare en uke etter det, ble jeg for første av mange ganger permittert fra jobben jeg hadde ved siden av studiene. Første gangen var så å si lik for alle. Alt stengte, samfunnet falt bort fra sin vanlige hverdag og alle og enhver isolerte seg som aldri før. Jeg begynte å jobbe igjen på sommeren, men det tok ikke lange tiden før alt raste igjen.

I januar ble jeg permittert. Dette varte i en måned og i februar begynte jeg på jobb enda en gang. Gleden varte ikke lenge for i mars ble jeg for tredje gang permittert. Denne gangen gjorde det rett og slett vondt i sjela. Nesten et helt år med usikkerhet gjør noe med en. Jeg begynte sakte, men sikkert å se på litt andre alternativer for hva jeg kunne fylle dagene med. Hvis jeg skal si meg ærlig, var det ikke enkelt å følge med på de digitale forelesningene så studiene var for det aller meste selvdrevne. Og når jeg sier selvdrevne mener jeg studering på alle mulige, rare tider på døgnet.

Portrettbilde av Dea Sadiku

Til vanlig er jeg opptatt av å ha en full hverdag med mye å gjøre og det å ikke ha muligheten til det lenger var verre enn alt annet. En dag mens jeg snakket med mamma, diskuterte jeg bekymringene mine. Hva jeg var redd for og det må sies var mye. Jeg følte ikke lenger at noe jeg gjorde var givende nok. Mamma nevnte med det at de trenger vikarer på skolen hun jobber på. Og det traff meg. Mamma hadde jo vært på jobb nesten hele tiden gjennom pandemien. Hun foreslo da at jeg skulle dra innom skolen og snakke med ledelsen der, om det var behov for noe.

Jeg dro innom og tok en prat med avdelingssjefen for mellomtrinnet. At jeg endte opp der var jo litt tilfeldig fra min side, men det viste seg å være stort behov for noen der. Både som assistent i klasserommene og vikarer generelt. Lærere spesielt har under hele pandemien vært utsatt for smitte på daglig basis og kanskje mest av alt for smitte som er vanskelig å spore. Jeg endte opp med å få så å si fast arbeidstid på 6. trinn, altså 2009-kidsa som de likte å si.

De første dagene med barn som ikke kjenner til deg, går litt sakte. Noen var skeptiske til en ny voksenfigur i klasserommet, mens andre likte det bedre. Generelt var elevene tilbakeholdne. Som tiden gikk, ble jeg bedre og bedre likt. Elevene åpnet seg opp til meg og så på meg som en del av hverdagen deres i klasserommet. Med tanke på at jeg var litt yngre enn de fleste lærerne deres turte de også å si litt mer til meg enn vanlig. Jeg ble litt som storesøsterfiguren i rommet. En de kunne komme til for å få hjelp, snakke med og uttrykke seg til som skjønte litt mer av hva de slet med. Dagene ble fort fylt med latter og moro. Elevene mente jeg var gøy å få undervisning fra, og skal jeg være dønn ærlig elsket jeg det. Barna hørte jo etter på samme måte som jeg hørte på dem. Og sånn dannet vi en god kommunikasjonslinje mellom oss. Jeg gledet meg rett og slett til å komme på jobb fordi elevene jeg hadde var så gode og kollegaene mine også var veldig mottakelige.

Etter hvert som tiden gikk, fikk jeg også til å være med på utviklingen av flere av elevene jeg hadde ansvaret for. Blant annet fikk jeg en av elevene mine som virkelig ikke var glad i å skrive historiefortelling, til å skrive en kort historie under skriveøkten deres. Før dagen var omme fikk jeg ikke lest hele, han som skrev var usedvanlig gira for å få den tilbake. Siste skoledag kom brått og denne dagen fikk også elevene historiene sine tilbake. Elevene jeg hadde hjulpet var kjempeglade for tilbakemeldingene de hadde fått, men spesielt han jeg hjalp litt ekstra. Han ville vise tilbakemeldingen til moren sin så den fikk jeg ikke røre. Historien derimot, den skulle jeg få i gave. Jeg fikk ikke lov til å lese den før dagen var omme så det venta jeg med, men da jeg fikk lese den var det rett og slett jeg som var helten i historien til eleven min. Kort sagt hadde han skrevet en historie inspirert av Marvel, men byttet ut karakterene med kompisene sine og lagt meg inn som egen helt. Superhelten Dea med andre ord. Det gjorde stort inntrykk på meg at han hadde sett på meg som helten i hverdagen sin og arket med historien har jeg faktisk i pc-dekselet mitt hver dag.

Siste skoledag var også en litt lei dag for elevene for de visste ikke om jeg fikk være med dem til neste år. Jeg hadde dessverre ikke et godt nok svar å gi dem heller, men jeg forsikret dem om at hvis jeg ikke fikk tiden til å jobbe like mye året som kom så ville jeg garantert komme på besøk. Jeg fikk en del klemmer, og sånn begynte sommerferien min, med følelsen av jeg hadde gjort hverdagen til en gjeng 12-åringer bedre, samtidig som de hadde gjort meg glad, optimistisk og til et bedre selv.

I etterkant av ferien har jeg faktisk fått muligheten til å være vikar for de samme elevene jeg hadde i fjor. Og ikke for å overdrive, men barna løp ned bakken når de så meg komme. Hele klassen gikk i ring rundt meg og gledet seg allerede i skolegården til å begynne timen jeg skulle undervise de i.

 

Skrevet av Dea Sadiku