Fra Borgenhaugen – via Stortinget – til drømmejobben


Dette er en solskinnshistorie om en slags klassereise. Om utdannelse og oppdagelsesferd i voksen alder. Og om et studieprogram som åpner dører for de som jobber hardt.

Jeg starter like gjerne historien min med vitnemålseremonien. Mange anser nettopp denne dagen som det ultimate øyeblikket. Øyeblikket der man endelig kan trekke et lettelses sukk. Et stykke papir skal feires og en epoke i livet skal tilbakelegges. For min del ble det et vemodig øyeblikk. Den dagen forstod jeg hvor viktig selve reisen hadde vært for meg, og at den akkurat hadde begynt.

Biblioteket ved HiØ er fylt til randen. Jenter og gutter i en salig blanding av bunad, finstas og olabukser overrekkes papirbeviset på (mer eller mindre) hardt arbeid gjennom flere år. Jeg ser mange kjente fjes i stolradene denne junidagen i 2015. De er på min alder – og foreldre av mine medstudenter.

Jeg får vitnemålet overrakt i svette håndflater. Blikket mitt finner mamma og pappa et stykke bak i stolradene. Min fine snekker-pappa gråter. Han gjør vanligvis ikke sånt. Men han er så stolt. De har aldri vært stoltere av meg, og jeg har aldri vært stoltere av mine foreldre – og alt det jeg kommer fra.

For studier er fortsatt ikke alle forunt – selv ikke i Norge. Det handler ofte om hvor man kommer fra og hvilke ressurser man har til rådighet.  Jeg: en typisk arbeiderklassejente, oppvokst i et lite arbeiderklassesamfunn og med en klassisk arbeiderklassementalitet. Jeg har aldri skammet meg over det. På ingen måte. Men jeg måtte ta utdannelse- og klassereisen for å virkelig bli klar over hvor stolt jeg er av det jeg kommer fra. Men også begrensningene det kan bære med seg. Kultur er kompliserte saker. Om det skulle jeg lære mye; både teoretisk og praktisk.

Det er mange og åpenbare årsaker til at det ble snaut med utdannelse i ung alder for min del, og like mange årsaker til at jeg fant tilbake til skolebenken som nesten 40-åring. Etter å ha tilbrakt et liv som artist på scenen valgte jeg (ikke helt tilfeldig) kommunikasjonsfag.

I tillegg til en spennende sammensetning av kommunikasjonsfaglige emner på studiet Internasjonal kommunikasjon, valgte jeg å studere offentlig politikk og administrasjon og internasjonal politikk. Jeg ble gamla i klassen. Jeg gav alt og ble introdusert for våkenetter, kaffe og mine første grå hår. Belønningen var en gullkantet praksisplass ved Stortingets informasjonsseksjon – takket være en høyt kompetent foreleser ved HiØ. Og hardt arbeid. På Stortinget skulle arbeiderklassejenta fra Sarpsborg oppleve og overleve sitt første kultursjokk og etterhvert trives utmerket godt. Jeg fikk til og med et lite prosjekt-engasjement etter endt praksis.

Deretter fulgte et lærerikt halvår som veileder i attføringsbransjen i påvente av en spennende stilling i et kommunikasjonsbyrå. Så dukket drømmejobben plutselig opp. Jobben som forener alt det jeg er, det jeg kan og det jeg synes er spennende. Jeg er kommunikasjonsrådgiver i Det Norske Blåseensemble.

En bachelor i Internasjonal kommunikasjon har ført til at mulighetene mine har gått fra å være få – til å bli mange. Jeg vet ikke ennå hvor reisen fører meg, men jeg vet at den ikke er over. Målet mitt er en mastergrad før jeg fyller 50. Ikke fordi jeg må, men fordi jeg har så innmari lyst. Det er virkelig aldri for seint.

 

marihel