Mandag 6. januar ringte klokken min presis sju, og selv om jeg var så stuptrøtt at jeg ellers ville slumret i hvert fall en halvtime,
var nervene såpass store at jeg nesten spratt opp. Avtalen var å møte klokken ni, så jeg var ikke akkurat i noe hastverk, men rakk å gjøre det jeg ellers aldri gjør, spise frokost. Det var jo nytt år, nye muligheter og ny by.

Jeg hadde jo gledet meg til første dag i praksis siden jeg fikk beskjed om at UDI var stedet jeg skulle i praksis, men kjente likevel på uroen murrende langt inn i ryggmargen. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen om jeg nevner ordet bedragersyndromet. Kort forklart fra psykologisk.no er det personer som vekker høy tillit i omgivelsene sine og er suksessfull i sine studier eller jobb,  men jeg som kjenner på dette, ventet bare på å bli avslørt som inkompetent og at jeg hadde jukset meg inn i praksisintervjuet.

Disse følelsene satt i kroppen hele veien til hovedinngangen hos UDI, og idet jeg var på utsiden skjønte jeg at jeg var pinlig tidlig ute. Jeg stod en stund å trippet på utsiden før det gikk opp for meg at hos UDI er det litt høyere sikkerhet enn andre bedrifter, og at det så litt spesielt ut at jeg lusket rundt på utsiden.

Da jeg annonserte min ankomst i resepsjonen kjente jeg på følelsene alle får før noe skremmende, som for eksempel første dag i praksis: Hjertebank, magen knyter seg, man blir klam og man skjelver litt i stemmen. Lappen med ordet «besøk» og navnet mitt føltes som et signal på at jeg ikke hørte hjemme der, og gjorde meg enda mer nervøs.

Likevel snudde alt i det øyeblikket jeg hilste på praksis-veilederen min. Jeg har hatt flere jobber tidligere og jeg kan med trygghet si at jeg aldri har blitt tatt så godt imot, noensinne. Det å bli inkludert på den måten jeg har blitt, visker bort alle mine rare forventninger fra typiske amerikanske filmer og blir en ordentlig erfaring jeg kommer til å ta med meg videre.

Lykke til i praksis, alle medstudenter!

Av Sofie Nygaard Skeie