Du vet den følelsen av å stå helt alene på andre siden av jordkloden og føle deg som en liten maur i en stor mengde? Når dagligdagse mål blir som steinblokker på tærne? Nei? Det vet jeg. Min barndoms drøm om å reise til Australia ble en lærerik studie.
Jeg liker å ha ting i orden, ha kontroll og en organisert hverdag for å finne ro i sjelen. Det betyr ikke at en spontan tur til Sør-Afrika, en hyttetur eller en skikkelig «rølpefest» ikke er noe for meg, men at mine dagligdagse og planlagte gjøremål gjøres i min rekkefølge. Men det var nok noe her jeg skulle lære. Alt skjer av en grunn.
2 uker før avreise fikk jeg mail fra det australske immigrasjonskontoret om at visumet mitt ikke ville bli godkjent før en helsetest var gjennomført. Det var ikke opplyst noen forklaring om hvorfor disse testene måtte tas, hvor de skulle gjøres og av hvilken lege. Det stod allikevel at det var bare et fåtall leger i verden som utførte disse spesifikke helsetestene. Etter å ha søkt rundt på nettet fant jeg til slutt 2 leger i hele Norge som gjør dette. En i Oslo, og en i Bergen. Siden dette kom midt i sommerferien, den måneden gjerne flest folk ønsker å reise, var det over en måneds ventetid i Oslo, så jeg måtte til Bergen. Helsesjekken og røntgen kostet rundt 5 000,- og så kom jo reisen til Bergen i tillegg.
Da jeg ankom legekontoret og spurte etter legen fikk jeg beskjed om at legen ikke var en del av helsesystemet deres, hun jobbet alene, så de kunne ikke si annet enn at jeg måtte sette meg ned å vente til denne såkalte legen kom ut i foajeen for å introdusere seg. Men den såkalte legen viste seg å være en hyggelig, snill og dyktig kvinnelig (ikke at det spiller noen rolle) lege som hadde forståelse for den paniske oppførselen min. Etter en nøye gjennomsjekk for lymfekreft, urinprøve, gjennomgang av svarene mine i visumsøknaden, høyde og vekt, var det bare å vente. Jeg måtte reise tilbake til Stavanger for å legge med en øye-sjekk, noe hun i utgangspunktet ikke trodde jeg trengte, men ville ha med allikevel (godt å være på den sikre siden), men så skulle alt være i orden. Slik jeg forstod det skulle hun sende inn all dokumentasjonen med en gang. Dette skjedde selvsagt ikke – dårlig kommunikasjon, men tilfeldigvis, etter en rar magefølelse, ringte jeg henne noen dager senere. Hun sa hun ikke hadde mottatt synsundersøkelsen, men hun skulle sjekke postkassen sin en gang til. Og der var den, men nå var problemet at skanneren hennes var ute av drift og hun skulle på ferie dagen etter. I mitt lille hysterianfall ba jeg så fint jeg klarte om at hun kunne fikse dette. Hun tok derfor brevet og arbeidet med seg hjem og ringte meg igjen rundt ti-tiden på kvelden samme dag for å si at alt var nå i orden.
2 dager senere var visum i orden. Trodde jeg. Dessverre var oppholdet mitt bare lovlig for et semester, og jeg skulle være et helt år. Siden mailen om dette kom rett før avreise valgte jeg å bare reise.
Jeg brukte mine første tre uker i Australia på å komme meg i orden. Finne meg en plass å bo, sette opp en australsk bankkonto, få australsk telefonnummer, bli kjent på campus og kjøpte meg et teppe og en tykk genser, ettersom at vinter faktisk betyr vinter i Australia. Etter fram og tilbake i møter både med universitetet her i Australia og møter på immigrasjonskontoret og grensekontrollen endte jeg opp med å søke nytt visum. I mellomtiden ble jeg kjent med så utrolig mange hyggelige mennesker her nede. Jeg har prøvd både surfing og fjellklatring og været begynner å bli riktig så bra. Og endelig fikk jeg beskjeden jeg hadde lengtet etter: jeg har fått visum til august 2018! Jippi kajei!!
Jeg har konkludert med meg selv at denne opplevelsen er helt utrolig å ha med seg med tanke på min framtidige karriere innen kommunikasjon. Måten å kommunisere på, hvor viktig det er å være både presis og punktlig, og hvor annerledes folk er fra hverandre, er god lærdom på turen. Jeg har funnet meg en relativt billig, uhygienisk og skitten plass å bo, men etter litt velformulert kommunikasjon mellom meg, mine flotte med-beboere og huseier, har vi klart å komme i orden. Folk forstår nå at ikke alle ønsker å vaske opp etter andre, at dersom du tetter toalettet, dusjen OG vasken så må du kommunisere med noen andre enn deg selv for å få ting i orden. Beliggenheten på huset, min første prioritet med tanke på universitetet og muligheten til å komme seg rundt, er helt perfekt. Huset ligger midt i South-Bank, 10 minutter til South-Bank sentrum og en 15 minutters gange til universitetet (QUT). Jeg har tilgang til både buss, tog og ferge og en park med en splitter ny tillaget strand:
Og flere basseng:
Det å kunne sitte langs stranden (ved Brisbane River) eller på bassengkanten i 30 varmegrader, mens du leser pensum eller øver til din neste prøve – gjør alt verdt det.
Jeg har også lært å kjenne meg selv på en helt annen måte. Selv om det har vært både travle og tunge tider har jeg lært meg å være mer selvstendig og jeg har funnet en helt annen interesse for studiet jeg går på. Kommunikasjon er viktig, spesielt når den går til helvete. Det eneste du kan gjøre er å reise deg opp igjen, og prøve på ny. Jeg har lært at jeg er i stand til mye mer enn jeg hadde trodd.
Fremtidige studenter: Reis. Uansett hva som hender på reisen eller i prosessen før avreise, så vil du få opplevelser du bare kunne drømt om. Jeg er mange erfaringer rikere og tar med meg nye venner fra hele verden på ferden tilbake til Norge.
Har du lyst til å bo i et annet land eller to i Europa? Har du lyst på klassekamerater fra hele verden? Synes du det er litt for lite med bare EN master når man kan ta to på samme tid? Da er kanskje master i internasjonal kommunikasjon noe for deg!