Møtt med åpenhet i en ”lukket” bransje

Tekst: Marte Hembre og Iselin Chantelle Karlsen

Etter nesten tre uker i praksis har Sebastian Haarbye (22) bare gode ord å si om Swedish Match. Sebastian har vært så heldig å få praksisplass hos verdens eldste snusprodusent. Han har allerede fått sin egen plass, med PC og jobbtelefon.

-Jeg trodde denne bransjen var mer «bak lukkede dører», så jeg ble positivt overrasket over åpenheten til Swedish Match. De er åpne for å snakke om alt snusrelatert, også utfordringene, sier Sebastian.

Han er veldig fornøyd med oppfølgningen han får hos Swedish Match, og føler seg inkludert i arbeidet de gjør. Han får også en god del ansvar. På nettsiden deres snusinfo.no har han fått som oppgave å skrive artikler, i tillegg hjelper han til med presentasjoner.

-Jeg får mye tilbakemeldinger på det jeg gjør, i tillegg sender kollegaene mine arbeidet sitt til meg, og spør om mine meninger og tanker, sier han.

Før praksisen startet visste Sebastian lite om Swedish Match, mens nå har han mye kunnskap om det han driver med. Han kan blant annet fortelle om porsjonssnusens opprinnelse:

-Mange av dem som bodde på gamlehjem før og brukte snus, klarte ikke å bake selv. Personalet på gamlehjemmet kunne hjelpe til å bake snusen, men å ta ut brukt snus var ikke noe de hadde så lyst til å gjøre. Derfor kom porsjonssnusen.

Det er forskrifter mot å reklamere for snus. Fra 1. juli kommer snus i standardiserte forpakninger, som vil si at alle snusbokser blir nøytrale. I tillegg selges snus fra lukka skap. Så det er altså en utfordring å markedsføre det. Til tross for utfordringer, er det et stort marked. I Norge er det nå for første gang flere forbrukere av snus enn røyk.

 

 

Møt gutta som promoterer Haldens kjekkaser

(Her ser vi våre håndball-promotører: Gaute Paulsen og Donatas Kolstad:)

Gaute Paulsen (22) og Donatas Kolstad (22)  går sitt siste år på bachelorstudiet i internasjonal kommunikasjon, og har nettopp startet praksisen sin i Halden Topphåndball. De har som mål å skaffe håndballgutta flere følgere på sosiale medier, og for å klare det kommer håndballguttas utseende godt med, tror de.

Halden Topphåndball spiller i eliteserien, og de er det eneste laget i eliteserien som har for liten hall til at kampene deres kan bli sendt på TV. Dermed får de ikke like mye oppmerksomhet som resten av lagene i eliteserien, og det er synd, ettersom Halden Topphåndball gjør det så bra. Donatas og Gaute skal de neste månedene sette håndballgutta i rampelyset.

De har nettopp startet praksisen og trives veldig godt så langt.
-Jeg hadde lyst til å jobbe med sport, så jeg er veldig glad jeg fikk jobbe med det jeg ønsket meg, sier Gaute.
Guttene tenker å teste ut forskjellige teorier for å finne ut hva som skaffer flere følgere, og de er spente på å finne ut om det de har lært på BIK fungerer i praksis. Spesielt med tanke på at de ikke har fått noe budsjett.
-Vi har fått veldig mye tillit og frihet til å teste det vi vil, og det er kjempegøy, sier Donatas.

Mange av håndballgutta tilbringer mye tid foran speilet før kamp, og det med god grunn i følge Donatas og Gaute.
-Mange av spillerne er veldig kjekke og dette er en fordel på f eks Instagram, sier Donatas.
De planlegger å spille på utseendet til kjekkasene og tror at dette kan være med på å skaffe dem flere følgere og likerklikk.
I 2020 får håndballguttene en ny hall som har plass til 2 500 tilskuere. Det er en stor forandring sammenlignet med Remmenhallens 400 tilskuere. Derfor har Donatas og Gaute fått oppdraget å lokke flere tilskuere til topphåndballen i Halden. Spesielt vil de lokke flere unge til å komme å se på kampene.

Så hvis du ble fristet til å se disse kjekkasene, så følg gjerne Halden Topphåndball på Facebook og Instagram for å bli bedre kjent med laget!

Tekst og bilde: Marte Hembre og Iselin Chantelle Karlsen.

 

Ola & Henrik Make America Great Again. Del 3

Nettene har blitt lange, og kulda har satt inn. Det hører vi at skjer hjemme, i alle fall. Her er varmen fortsatt tilstede mellom 12:00 og 16:00. Ellers begynner det å bli kjølig. Vi ser begge fram til våren, da vi alle kan dra på stranda og bade. Etter mange lange uker med skolearbeid, fikk vi vår første ferie, noe vi trengte sårt. Thanksgiving break kaller de det. Vi så vårt snitt til å reise rundt og utforske de vestlige statene. Fra Las Vegas til Grand Canyon og ned igjen til Los Angeles. En utrolig reise med bil der vi skulle få se og oppleve svært mye, på bare en uke.

 

Desert highway.

Vi sto opp tidlig for å hente leiebilen vår. Jeg brukte mine finpussede forhandlingsevner til å få med resten på å leie en SUV, så jeg ikke får blodstans i beina mens vi kjører i 8 timer.

Vår mektige SUV – Korean for scale.

Noe vi så fram til på reisen var å kjøre gjennom ørkenen i Death Valley. Da vi krysset fjellene, åpnet et enormt landskap seg. Ørken og sand så langt øyet kunne se, med enorme fjell i det fjerne. Det fantes ikke annet enn vei der, noe som virket rart for oss, da vi er vant med by og menneskeliv der vi bor.

Vi begynte å nærme oss byen, og kunne se lyskasterne til Las Vegas i det fjerne. Noe vi alle merket fort er at selv om det er en ørken, er det ikke varmt. Vinden er kraftig og man blir fort kald om man ikke kler på seg. Både jeg og Ola endte med å kjøpe oss mere klær for å holde ut kulden i Las Vegas. Vi bodde to netter i byen, og prøvde ut både gambling og nattklubber. Vi klarte til og med å gå ut fra casino med mere penger enn da vi gikk inn.

Obligatorisk Las Vegas gruppebilde – Alle fire i finklær foran hotellet.

Vi reiste sent til et motell vi skulle bo i, en time sør for Grand Canyon. Da vi parkerte bilen, hadde vi krysset tre stater på tre dager.

Grand Canyon var utrolig. Alle har sett bilder av hvordan dalen ser ut, men bilder beskriver virkelig ikke hvor enorm den er. De røde klippene strekker seg så langt øyet kan se, og dalen er så dyp at man kan ikke høre elven på bunnen. Man blir nesten sliten i øyene av å se ut, da man plukker opp så utrolig mange detaljer. Med sterk frykt for høyder våget jeg meg ut på klippene for å se ned i avgrunnen. Ola spretter rundt på steinene som en ung fjellgeit med null innsikt i hvor nære han er i å falle. Hans argument. «Det ble noen gode bilder». Og bilder ble det.

Living on the edge – Ola ligger på kanten ved Grand Canyon.

 

Henriks nyeste boyband-cover – Henrik, Jules og Kim tatt med froskeperspektiv.

Som en gruppe med asiatiske turister gikk vi rundt og tok bilder til solen gikk ned over fjellene. Vi stoppet innom en restaurant på vei hjem, hvor en cowboy spilte banjo mens vi spiste middag! Dette finner jeg ikke opp. Og flink var han.

Henrik rehydrerer på en lokal tysk restaurant ved Route 66.

 

Solnedgang ved Santa Monica Pier – sier seg selv.

Vi bestemte oss for å stå opp svært tidlig, for å kjøre til LA. Stjernehimmelen var helt utrolig over ørkenen mens vi kjørte. Det tok rundt 7 timer å kjøre fra Grand Canyon til LA, men vi fikk se soloppgangen over ørkenen, noe som sitter i oss for alltid. I Los Angeles, koste vi oss i varmen, og så på byen, som de turistene vi er. Vi valgte å ta toget og bussen hjem til Monterey, så vi kunne slappe av og sove. Å leie bil i USA er svært dyrt, og man blir sliten etter en stund. Da vi kom fram, hadde vi glemt at på Thanksgiving er alt stengt, selv pizzakjeden vi har utviklet et kjærlig forhold til her nede. Det ble en sulten avslutning på vår reise, men det var en reise der vi alle hadde kost oss.

 

Eksamen i statene.

Eksamen har tatt oss med storm her nede. Biblioteket er nesten fullt fra åtte om morgenen til fire om natten. De siste tre ukene har vært stille da alle har vært så fokusert på å studere. Ola og jeg måtte stifte et band, skrive sang og fremføre for klassen vår der vi konkurrerte mot 90 mennesker. Som de kjekke, talentfulle karene vi er, så vant vi. Vi måtte også lage en dokumentar hver, som vi skal vise for klassen, så det har vært hektisk.

Mens jeg skriver dette går vi inn i vår siste uke på CSUMB, dette semesteret. Det har gått utrolig fort her nede, og vi har møtt utrolig mange flotte mennesker, som vi dessverre må si adjø til. Vi kan bare håpe på at neste semester vil bringe flere vi kan bli kjent med, sammen med våre egne klassekamerater fra BIK. Jeg avslutter med å ønske alle en god jul fra både meg og Ola, og vi håper alle får et godt nyttår, og at eksamen gikk bra for alle.

God jul.

Et romantisk juleøyeblikk – Henrik og Jules (franskmannen i briller) holder hender.

 

 

 

Fra Borgenhaugen – via Stortinget – til drømmejobben


Dette er en solskinnshistorie om en slags klassereise. Om utdannelse og oppdagelsesferd i voksen alder. Og om et studieprogram som åpner dører for de som jobber hardt.

Jeg starter like gjerne historien min med vitnemålseremonien. Mange anser nettopp denne dagen som det ultimate øyeblikket. Øyeblikket der man endelig kan trekke et lettelses sukk. Et stykke papir skal feires og en epoke i livet skal tilbakelegges. For min del ble det et vemodig øyeblikk. Den dagen forstod jeg hvor viktig selve reisen hadde vært for meg, og at den akkurat hadde begynt.

Biblioteket ved HiØ er fylt til randen. Jenter og gutter i en salig blanding av bunad, finstas og olabukser overrekkes papirbeviset på (mer eller mindre) hardt arbeid gjennom flere år. Jeg ser mange kjente fjes i stolradene denne junidagen i 2015. De er på min alder – og foreldre av mine medstudenter.

Jeg får vitnemålet overrakt i svette håndflater. Blikket mitt finner mamma og pappa et stykke bak i stolradene. Min fine snekker-pappa gråter. Han gjør vanligvis ikke sånt. Men han er så stolt. De har aldri vært stoltere av meg, og jeg har aldri vært stoltere av mine foreldre – og alt det jeg kommer fra.

For studier er fortsatt ikke alle forunt – selv ikke i Norge. Det handler ofte om hvor man kommer fra og hvilke ressurser man har til rådighet.  Jeg: en typisk arbeiderklassejente, oppvokst i et lite arbeiderklassesamfunn og med en klassisk arbeiderklassementalitet. Jeg har aldri skammet meg over det. På ingen måte. Men jeg måtte ta utdannelse- og klassereisen for å virkelig bli klar over hvor stolt jeg er av det jeg kommer fra. Men også begrensningene det kan bære med seg. Kultur er kompliserte saker. Om det skulle jeg lære mye; både teoretisk og praktisk.

Det er mange og åpenbare årsaker til at det ble snaut med utdannelse i ung alder for min del, og like mange årsaker til at jeg fant tilbake til skolebenken som nesten 40-åring. Etter å ha tilbrakt et liv som artist på scenen valgte jeg (ikke helt tilfeldig) kommunikasjonsfag.

I tillegg til en spennende sammensetning av kommunikasjonsfaglige emner på studiet Internasjonal kommunikasjon, valgte jeg å studere offentlig politikk og administrasjon og internasjonal politikk. Jeg ble gamla i klassen. Jeg gav alt og ble introdusert for våkenetter, kaffe og mine første grå hår. Belønningen var en gullkantet praksisplass ved Stortingets informasjonsseksjon – takket være en høyt kompetent foreleser ved HiØ. Og hardt arbeid. På Stortinget skulle arbeiderklassejenta fra Sarpsborg oppleve og overleve sitt første kultursjokk og etterhvert trives utmerket godt. Jeg fikk til og med et lite prosjekt-engasjement etter endt praksis.

Deretter fulgte et lærerikt halvår som veileder i attføringsbransjen i påvente av en spennende stilling i et kommunikasjonsbyrå. Så dukket drømmejobben plutselig opp. Jobben som forener alt det jeg er, det jeg kan og det jeg synes er spennende. Jeg er kommunikasjonsrådgiver i Det Norske Blåseensemble.

En bachelor i Internasjonal kommunikasjon har ført til at mulighetene mine har gått fra å være få – til å bli mange. Jeg vet ikke ennå hvor reisen fører meg, men jeg vet at den ikke er over. Målet mitt er en mastergrad før jeg fyller 50. Ikke fordi jeg må, men fordi jeg har så innmari lyst. Det er virkelig aldri for seint.

 

En natt på Høgskolen i Østfold

(På bildet ovenfor, fra venstre: Iselin, Kamilla, Marte og Amanda. Her er de fortsatt håpefulle. Det skulle endre seg…)

Det hele startet med en analyse av Hillary Clintons valgkampvideoer, en oppgave på studiet Internasjonal kommunikasjon. Alle var slitne og leie av å høre på stemmen hennes, men det måtte gjøres. Jeg og mine tre venninner bestemte oss for å bli på skolen hele ettermiddagen før den skulle leveres for å få gjort den ferdig.

Vi hadde stått opp tidlig den dagen, alle fire, da vi hadde skole på formiddagen. Vi satte oss i et grupperom etter at skolen var ferdig, med tankesettet at vi skulle bli ferdig rundt kl. 19 samme kveld. Dagen ble dessverre ikke slik som vi hadde tenkt oss.

Allerede da vi begynte var motivasjonen lik null, og det ble masse pauser i løpet av kvelden som varte alt fra 15 min. til 30 min. Klokka begynte å nærme seg kl. 19, og vi var ikke engang halvveis med den første Clinton-videoen. Våre håp sank, og vi måtte bestemme oss for å bli enda litt lenger, til kl. 23, da skolen stengte for godt og vi måtte ut. Klokka gikk sakte, men sikkert mot 23 og vi fant ut at i dette tempoet kunne vi ikke dra hjem ennå. Vi hadde hørt at IT-gangene var åpne hele døgnet, og at hvis vi kom oss inn dit før kl. 23 kunne vi sitte der til skolen åpnet igjen neste dag.

Vi løp fra grupperommet og inn i IT-avdelingen, for deretter å ikke finne noen rom som så ut som grupperom. Vi surret rundt i en halvtime ca. og i den tiden klarte vi å stenge oss inne på læreravdelingen i et par minutter, før vi endelig fant en måte å komme oss ut derifra. Vi fant oss etter hvert et rom å sitte i, og der satt vi ganske godt. Da klokka begynte å nærme seg fire om natten, kjente alle at vi begynte å bli ganske sultne, men det var ingen sjanse for å få noe levert, da alt stenger tidligere i ukedagene. Da ble det Kamilla og Iselin sin jobb å komme seg ut av IT uten å utløse noen alarmer på skolen. De kom seg ut, og løp til Iselins kollektiv for å fikse mat til oss alle fire. Det tok litt tid, men endelig kom de tilbake med fangsten: fiskeboller, kjøttboller og nudler til alle fire!

Etter dette fikk vi mer motivasjon og vi starta på med skrivinga igjen. På et par timer fikk vi gjort en del, og da klokka ble 6, åpnet skolen seg igjen, og vi bestemte oss for å bevege oss opp på et grupperom, i tilfelle noen på IT skulle komme og bruke rommet vi satt på. Vi var ganske slitne da, så å komme seg opp til grupperommene gikk via heis:

Vi kom oss opp dit, og etter en time ble vi endelig ferdige nok, og bestemte oss for at dette var greit. Vi var ganske klare for å bare levere og bli ferdig med den.

Da klokka slo 8 var vi endelig i seng, og der lå vi alle fire til langt på dag for å sove av oss natten vi kunne ha unngått, hadde vi startet på oppgaven tidligere enn vi gjorde.

For å konkludere denne historien, vil jeg bare si at skippertak på store innleveringer er ikke en veldig lur ide. Har dere mulighet til å begynne tidligere på en oppgave, anbefales det. Da slipper dere unødvendig stress, og lange netter innelukket på en høgskole! 🙂

Amanda Sofie Signebøen Hauge, BIK16