I tredje klasse har studentene et fag som heter Kunsten å overbevise og her står podkast på planen. Tiril, Jonas og Adrian gikk sammen og laget podkasten «Bomtur».
Denne gjengen har allerede gitt ut fem episoder, og her publiserer vi episide tre. I denne episoden snakker de om hvordan deres veier møttes og konsekvensene som kom med det.
Bomtur ligger allerede på spotify, og her får du direkte link til episode tre: https://open.spotify.com/episode/4aIE3qEQ3QPcl75psmOmW1?si=185ad59393cc40ae
Våren 2022 var jeg på utveksling i Newcastle upon Tyne, hvor jeg fikk muligheten til å komme meg litt vekk fra Norge og oppleve hvordan det var å være student i et annet land. De som kjenner meg har nok skjønt godt at dette var en av de beste tingene jeg har gjort i hele mitt liv, da jeg har snakket om semesteret mitt i England non-stop siden jeg kom hjem. Det å vite at man ikke har de nærmeste vennene og familiemedlemmene i nærheten gjorde at jeg ble tvunget til å gå litt ut av komfortsonen min, bli kjent med nye mennesker og finne på ting jeg ellers ikke vil gjort hjemme i Norge. Jeg tror det er en følelse de aller fleste kjenner på, og selv om jeg skal innrømme at det var litt skummelt de første dagene, gikk det over i løpet av den første uka. Alt i alt var det verste med utvekslingsoppholdet å måtte dra hjem igjen. Derfor skal jeg nå prøve å overtale dere som går BIK om at utveksling i England virkelig bør vurderes!
Konklusjon: Dra på utveksling, du kommer ikke til å angre!!
(ps. Hvis noen trenger tips til andre ting er det bare å ta kontakt, jeg bidrar veldig gjerne)
Skrevet av Tiril Tøyen Bakken
Det er en tilsynelatende helt vanlig hverdag. Akkurat som de fleste andre hverdager i livet til en studerende student. Solen skinner litt sånn halvveis, bak en litt sånn koksgrå sky. Nesten som om værgudene ikke riktig helt får bestemt seg … Skal vi la solen skinne i dag tro? Eller skal vi bare lage nok en regnværsdag? Jeg parkerer bilen pent (okei da, kanskje litt skjevt), går inn i klasserommet og setter meg godt til rette. Klar for nok en vanlig forelesning.
Okei so far, so good. Hardt og brutalt bryter plutselig læreren stillheten og sier; ‘’ Ja folkens, er dere klare for eksamen i dag? «Shit! Eksamen? Hvilken eksamen?» Panikk. Jeg må gå en tur på toalettet for å samle tankene. 5 minutter later.. I det jeg skal til å dra ned buksa og sette meg på toalettet. Dobbelt panikk! hvor er buksa mi? What the f***! Har jeg seriøst glemt å ta på meg bukse før jeg dro til skolen? Hvorfor har ingen sagt noe? Har jeg blitt gal?
Uten at jeg helt kan forstå hva som har skjedd eller hvordan jeg kom meg dit, er jeg brått tilbake i klasserommet. Trippel panikk! Jeg har fortsatt ikke på meg bukse, og som om ikke det var nok, ser i tillegg alle i hele rommet rett på meg. Det er som om tiden har stoppet opp. Som om den har gått inn i en helt ny form for moderne istid. Det blir svart. Det eneste jeg kan høre er en lyd langt borte; Tiltak – tiltak, tiltak – tiltak. BIP BIP BIP BIP! Kræsj-bang-kaboom! Med et sort og heidundranes høyt brak blir jeg vekket. Det var et mareritt og jeg har falt ned på gulvet. I noen sekunder blir jeg bare liggende. Sjeleglad for at alt bare var en drøm. Jeg har fortsatt tid igjen til å forberede meg til eksamen.
Det du nettopp leste var basert på et ekte mareritt, omhandlende en (heldigvis) ikke ekte hendelse drømt av meg. En drøm som gjerne kommer og går i stressende perioder. For eksempel når det nærmer seg eksamen. Er du en av de som stresser veldig i forkant av eksamen? Eller er du kanskje en av de som har helt stålkontroll? Uansett, har jeg tatt en liten prat med 3 forskjellige BIK studenter. Vi pratet litt om hva de gjør for å takle eksamensstress, og om de ville avsløre sitt aller beste studietips. Kanskje kan dette hjelpe både deg og meg i den evige prøvelsen det er å takle stress i forbindelse med eksamen.
Først ut var Olivia, 41 år fra BIK 2020. Hennes aller beste studietips er tilstrekkelig mengde med søvn, sunn mat og trening. Hun har også erfart at det å lage en ukeplan kan være veldig lurt. Det hjelper også å jobbe jevnt. Prøv å se for deg at hver ukedag er som en vanlig arbeidsdag og studer deretter. På denne måten åpnes det også for å ha helt fri, med tid til å slappe av og gjøre hva man vil i helgene. For å takle eksamensstress, prøver hun å være litt ekstra snill mot seg selv. Dette gjør hun blant annet ved å spise litt ekstra sunt, meditere hver dag og gå lengre turer for å klarne hodet mellom slagene.
Jeanette, 29 år fra BIK 2020 har i tillegg til å være fulltidsstudent også 2 små barn. Hennes beste studietips er å ikke sette for strenge krav til seg selv, og lese pensum litt og litt av gangen. Har du små barn i huset, bruk kveldene etter barna har lagt seg godt. Det er også lov å gi barna (om de er store nok) et fat med mat og sette på en film mens du jobber med skole. Når Jeanette skal takle eksamensstresset pleier hun å lempe ungene på samboeren, eller sende dem til mormor. For å få helt ro må hun ut av huset. Derfor drar hun gjerne tidlig på dagen til faren sin. Der setter hun seg ved kjøkkenbordet, og blir sittende så lenge hun trenger. Gjerne med litt klassisk musikk på ørene.
Alexander, 28 år fra BIK 2019 hadde også noen studietips, og eksamensstress triks å dele med oss. Spesielt ved en hjemmeeksamen. Hans tips var blant annet å ta pauser. Jobb med eksamen 1 time eller 2, før du kan ta en pause i 30 min. Gjør gjerne noe helt annet enn skole mens du har pause. Sett for eksempel på en vaskemaskin, hold på med en kreativ hobby, lag noe mat eller gå deg en liten tur for å klarne hodet. Det er også smart å starte med oppgaven tidlig.
Å kvitte seg helt med enhver form for eksamensstress er nok umulig. Kanskje må vi bare akseptere at eksamensstress er en del av opplevelsen av det og være student? Litt stress kan jo kanskje også hjelpe deg til å gjøre ditt beste. Litt stress vil bare si at dette betyr noe for deg. Men stress ikke for mye. Negativt stress hjelper i grunn ingenting og fører bare til prestasjonsangst. Ta deg et øyeblikk, tell til ti og husk å puste. Ingen fare, du kommer til å overleve dette også. Kanskje har du nå til og med fått noen nyttige tips, du kan ta i bruk før eller under en kommende eksamen? Start tidlig og bruk de for alt de er verdt.
Forbered deg litt i forkant, vit i det minste når eksamen er og husk på buksa før du går ut, så går nok dette helt strålende. Om ikke er det heller ikke verdens undergang. Du har uansett blitt en erfaring rikere, og du har noe du kan lære av til neste gang. What doesn’t kill you, makes you stronger. Eksamen er stress. Faktisk er eksamen superstress, men det vil være verdt det til slutt. Husk at du er glimrende og at du kan mer enn du tror.
Lykke til på eksamen!
Skrevet av Linnea Elise Solvang
Denne er superrelevant og vi kunne ikke la være å publisere igjen i år!
«Karoline» (21) hadde planlagt og gledet seg til fadderuken etter 3 år med pandemi, men i stedet for sosialisering og fester ble det mange kvelder hjemme alene. Nå ønsker hun å fortelle hvordan det egentlig var.
Foto: Bård Halvorsen/HiØ
For første gang på 3 år er det endelig duket opp for en fadderuke uten noen restriksjoner. På Høgskolen i Østfold er fadderuken fullstappet av arrangementer fra start til slutt.
Jeg har snakket med flere studenter og spurt hvordan fadderuken egentlig var. De forteller enkelt at det var gøy, men de satt mye alene.
Den eneste som vil fortelle mer om egne opplevelser er «Karoline» som ønsker og være anonym. Etter at «Karoline» hadde meldt seg opp til å være fadderbarn fikk hun en melding fra fadderen sin med mye informasjon. Hun sier at de skrev i meldingen at de hadde opprettet en egen gruppe på facebook, der vi skulle kunne prate med hverandre. Denne gruppen ble laget, men såvidt brukt.
«Karoline» er til vanlig en jente som er utadvendt og har mye utstråling. Første skoledag prøver hun å bli kjent med faddergruppen sin. De prater om hva som skal skje videre i fadderuken og planlegger at de skal prøve å være med på alt.
Lørdag 20. august var det ladet opp for konsert på City scene i Fredrikstad med Vidar Villa og Soppgirobygget. «Karoline» hadde gledet seg lenge til denne konserten og håpet på å bli kjent med flere nye mennesker. «Karoline» forteller at tidligere på dagen hadde flere i faddergruppen snakket om å møtes før konserten. Hun hadde da spurt om hun kunne være med, men fått blankt nei.
«Karoline» endte med å dra på konserten alene og prøvde å bli kjent med noen andre da faddergruppen hennes fortsatte å ignorere henne.
Hun forteller etterhvert at du følte seg alene sammen med andre.
Det er ikke bare «Karoline» som føler seg alene, i følge en undersøkelse fra Studentenes helse- og trivselsundersøkelse(ShoT) 2022 viser det at 4 av 10 studenter har få eller ingen venner på studiestedet.
Undersøkelsen ble besvart av rundt 60 000 studenter og resultatet er at majoriteten forteller at de har mange eller en del venner, 34% forteller at de har få venner, mens 7% sier at de ikke har noen venner.
-Mitt tips til neste års «førsteklassinger» er å bare hoppe i det, prøv å bli kjent med alle. Hvis du ser noen stå alene, gå bort å prat med de. Alle fortjener å ha noen å være sammen med.
Dette fortelle «Karoline» i slutten av intervjuet.
Skrevet av Juliane Søreng
Jeg har intervjuet en jente om hvordan hun hadde det under fadderuken, hun ønsker å være anonym.
Kilder:
https://www.sias.no/aktuelt/resultater-fra-shot-undersokelsen-2022
I skrivende stund er det 17 uker siden avgangsseremonien til BIK19 fant sted, og på denne korte (lange) tiden har tiden og minnene om studiehverdagen nærmest forsvunnet. Hvorfor? Jo, det betyr nemlig at det er 18 uker siden jeg ble tilbudt min første ordentlige «voksenjobb» med både fleksitid og fastlønn – som innholdsprodusent for Skogstad Sport.
Stillingen min innebærer at jeg har hovedansvar for all kommunikasjon, både internt og ekstern i bedriften. Dette betyr dermed alt av sosiale medier, pressemeldinger, deltagende på photoshooter og at jeg produserer alt av markedsmateriell for både annonsering, some og butikker. Det var en stor usikkerhet rundt «hvor raskt kan jeg få jobb etter BIK?» og lite hadde jeg troen på at det skulle gå så fort som det gjorde.
Dermed skal jeg gi kommende avgangsstudenter noen gode råd på veien inn i arbeidslivet.
Den siste måneden har jeg vært prosjektleder for et enestående samarbeid med Sunnaasstiftelsen – som jobber med rehabilitering etter ulykker, og for en stolthet og mestring denne prosessen har gitt meg. Med både mange gode mennesker og noen tunge prøvelser som fersk i arbeidslivet. På tross av dette, med både frustrasjon og innsats ble lanseringen en storsuksess
SÅ, KAN JEG, KAN DERE!
Skrevet av Guro, BIK19
Reisen min til Lisboa skulle forbedre alt. Jeg skulle starte i fulltidsjobb, utforske en ny kultur og nyte livet etter BIK. Lite visste jeg at opplevelsen som skulle bli en dans på roser ble om til en dans på Lego i barfot. Da jeg trodde jeg nådde bunnen, fant jeg en spade og gravde meg selv enda dypere.
Fredag 3. juni skjer det. Etter to år med pandemi og tre år som fattig student, tar jeg verdenen fatt og flytter til Lisboa, Portugal for å bli content moderator for TikTok. Det første som starter serien av uheldige hendelser er når flyselskapet mister den ene baggen min. Jaja, tenker jeg. Jeg fikk i hvert fall baggen som inneholdt de viktigste tingene mine. Jeg kan sikkert bare gi flyselskapet adressen min så sender de bagasjen min der. Så lett var det selvfølgelig ikke. Portugisere tar livet veldig med ro, som høres fantastisk ut, men det har sine negative sider. Bak skranken er det bare en person som skal håndtere alle som står i kø, noe han gjør med samme hastighet som mormor med demens som prøver å huske bursdagen min. Etter to timer med venting får jeg endelig gitt adressen min.
På lørdagen henter jeg jobb-PC-en som er den tredje delen av serien av uheldige hendelser. Hver gang jeg starter PC-en blir den rød med meldingen «status: error». IT-vakten på jobben er en 60+ år gammel italiensk mann som bare sier, «Mamma mia, wait». På dette tidspunktet var jeg godt kjent med å vente etter gårsdagens bagasjefiasko. Etter tre timer, virker det som om italieneren har fått i seg nok kaffe og klarer å navigere PC-en gjennom flere error-koder og jeg blir sendt til leiligheten jeg skal bo i de neste tolv månedene. I løpet av det siste døgnet konkluderte jeg at ting ikke kan gå verre enn det allerede er og jeg traff rock bottom.
På kvelden skal jeg på Guns n’ Roses konsert med en fyr jeg møtte via en gruppechat for alle på jobben. Vi har samme musikksmak og deler masse interesser, så jeg hadde gledet meg masse til å få møte min første venn her. Sekundet jeg møter han innser jeg hvor dumt det egentlig er å møte folk fra internettet, til tross for at han var en kollega. Bildene hans var Brad Pitt og jeg møtte Jan Teigen. Språkbarrieren var så stor at Google Translate gjorde duoen om til en trio og han røyket og drakk som en sjømann. Under konserten mister vi hverandre og jeg innser hvor alene jeg er. Jeg er i en sjø av mennesker, men kunne likeså godt vært helt alene. Jeg kommer meg heller ikke hjem før klokken 4 på natta fordi alle taxiene i byen er opptatt og Lisboas offentlige transport var for forvirrende, spesielt med promille.
På dette tidspunktet har jeg nesten ikke spist på 24 timer og flykter til kjøkkenet for å lage mat. Mitt go-to måltid har alltid vært egg på toast og er alltid et trygt valg… eller? Leiligheten har en gasskomfyr – noe jeg aldri har vært borti før. Etter litt tukling med knappene, oppstår det en blå flamme under stekepanna. «Dette var jo ikke så vanskelig», tenker jeg. Mens jeg snur meg rundt for å hente brød har jeg plutselig gravd meg selv enda dypere. BOOM, sier det. Stekeplaten har eksplodert og det er knust glass over hele kjøkkenet. Selv etter å ha nådd bunnen, plukket jeg opp en spade og gravde meg selv enda dypere.
Etter bare to dager i Lisboa nådde jeg bunnen. Ting kunne ikke bli verre og alt jeg hadde holdt inne kom ut. Tårene rant mens jeg revurderte alle mine livsvalg. Jeg er ikke overtroisk, men dette måtte være universets tydeligste beskjed på at Lisboa ikke var for meg og jeg begynte å lengte tilbake til Norge. Jeg hadde aldri trodd at jeg kunne savne landet med flest tilfeller av klamydia, dyre alkoholpriser og baguetter til 80 kroner.
I dag har jeg bodd i Lisboa i fire måneder og dansen min har erstattet noen av legobitene med roser. Jeg har fått venner fra hele verdenen, bagasjen min kom endelig frem og kjøkkenet har ikke eksplodert siden sist. Moralen med historien er at når du tror du har nådd rock bottom, er det fortsatt mulighet for å plukke opp en spade og grave seg selv enda lengre ned. MEN, når du har endelig nådd bunnen, er det bare en vei å gå, som er opp.
Foto: Ellen Sollie
Dagen startet som mange andre dager før. Frokosten ble raskt inntatt, og bilen ble pakket.
Planen var å tilbringe dagen på stranden sammen med mannen min og hundene våre,
Marley og Fenris. Hadde jeg vært klar over hva dagen hadde i vente hadde jeg kanskje aldri
forlatt den trygge sengen i første omgang.
Vi ankom stranden og det var en nydelig dag. Det var ekstra deilig å vite at i morgen var det
17.mai, så vi hadde langhelg. Hundene badet og rullet i sanden, og jeg gikk langs stranden
og nøt solstrålene i ansiktet. Marley hadde det året fylt 5 år gammel og familien hadde nylig
økt med en når vi fikk lille Fenris hjem til oss som var kun 8 uker. Lett irritert bemerket jeg at
hundene var svært skitne og måtte nok dusjes begge to når vi kom hjem. Hadde jeg kunne
gjort det igjen hadde jeg nok ikke vært irritert på hundene for noe så ubetydelig.
Plutselig var vi hjemme igjen og timene fløy av gårde til både dusjing og føning av hundene.
Etter at jobben var gjort inntok jeg plassen min i sofaen med mange planer om serietitting
og spising av snacks. Halvveis i TV-tittingen hørte jeg plutselig en svært rar lyd. Min første
tanke var at dette var helt klart min eldste hund Marley som nå bøller og ruller rundt på
gulvet for å få kos, og jeg smilte til meg selv mens jeg reiste meg fra sofaen for å finne han.
Dette var noe han ofte gjorde så det var ikke en unaturlig situasjon.
Men synet som møtte meg da jeg fant han liggende utenfor soverommet fikk blodet til å gå
kaldt. Marley ligger på gulvet og spasmer mens det kommer store mengder av hvitt skum ut
av munnen hans. Han er totalt uresponsiv og jeg får ingen kontakt med han i det hele tatt.
Jeg skriker et gråtkvalt skrik etter mannen min som oppholdt seg i et annet rom og han
kommer stormende inn i rommet. Sammen prøver vi å få kontakt med Marley som igjen
fortsetter å bevege den lille kroppen sin i ukontrollerbare spasmer. Vi kontakter dyrlegens
nattevakt og får beskjed om å forte oss dit så snart som mulig.
Etter noe som føltes ut som mange timer, men i virkeligheten bare var et par minutter, var
det over. Marley sin lille kropp sluttet å bevege seg, og pusten hans ble nesten helt stille.
Panikken tok over oss begge og vi hylte og ropte til han om at han måtte våkne. Jeg var helt
sikker på at dette var slutten og jeg kunne ikke forstå hvordan jeg skulle komme meg videre
fra en slik hendelse. Marley var min beste venn her i verden og jeg kunne ikke se for meg
fremtiden uten han i livet mitt. Tårene rant fritt, og jeg følte meg totalt som ei hodeløs høne
der jeg løp rundt og ikke visste hva jeg skulle gjøre. Plutselig hev Marley seg opp fra gulvet
og virket nesten helt fin, til tross for at han så ganske fortumlet ut. Han var ganske svimmel
og usikker, men han var i live. Vi samlet han i armene våre og plukket med oss Fenris før vi
løp ut i bilen.
Når vi ankom dyrlegen ble vi møtt med trygge og sikre dyrleger som hadde full kontroll på
situasjonen. De tok med seg Marley og gjorde masse undersøkelser, og etter mye om og
men ble det klart at Marley hadde utviklet epilepsi. Med medisiner og behandling vil han
kunne leve et helt normalt og langt liv. En slik lettelse hadde jeg aldri opplevd før denne
dagen. Nå som jeg ser tilbake på denne dagen, vet jeg at det å irritere seg over at hundene
må dusjes og fønes ikke lengre er vits, jeg vet at de koser seg, og vi har mange flere dager
fremfor oss – det er det som er viktig.
Skrevet av Ida Lengfelder
På minst ett punkt i livet så kan vi vel alle si at det føltes ut som at vi drukner i dritt, enten det
er en metafor for eksamen eller mye stress på jobb. I hvert fall så har jeg ved flere tilfeller følt
på dette. Men det mange ikke vet, og definitivt ikke helt forventer, er at når jeg uttaler meg
om å drukne i dritt så er det ikke bare en metafor for at jeg sliter litt med innleveringa, det er
også en referanse til det som antageligvis er et av mine mest, i etterkant, humoristiske, men
også mest traumatiske minner.
Når vesle meg på syv år ble spurt av selveste storebror om å lete etter frosker var jeg jo
selvfølgelig med. Han hadde lyst til å ha meg med å leke? Det var gøy. Alltid gøy å få være
med. Og det var ikke så ofte jeg fikk lov for jeg var altfor liten. Jeg hadde egentlig aldri
vært bak fjøset før, hadde ikke fått lov til å gå der alene, og egentlig hadde jeg ikke så lyst til
det heller. Der var det bare masse kumøkk som rant ut, så hvorfor skulle jeg være bak der?
Men ifølge min bror var det visst masse frosker der, så selv om jeg syntes de var ekle, ble
jeg med, for jeg ville jo være med ham å leke når jeg først fikk lov.
Jeg husker når vi kom bak fjøset, stående på jordekanten, at han begynte å liste opp litt regler
om hvor det var lov å gå og hvor det ikke var lov å gå. Skjønte ikke helt hva han mente, alt så
helt likt ut for meg, men jeg nikket lydig og fulgte etter ham. Tittet litt til høyre for meg, og så
det jeg trodde var en liten frosk oppå en liten gresstust og løp bort for å fange den. Plutselig
kjente jeg ikke lenger bakken under meg, foten min ble veldig kald og veldig våt før alt ble
borte rundt meg. Jeg klarte ikke se. Det var et eller annet vått som kom i øynene mine, og
munnen min, og det var dette som bekreftet at dette ikke var vanlig vann. Jeg var godt nedi en
stor dam med kumøkk. Det var umulig å komme seg opp. Det var så altfor tungt, og jeg hadde
ennå ikke lært meg å svømme. Jeg klarte ved noen tilfeller å komme meg til overflaten, men
så fort jeg tok tak i det jeg trodde var bakken dro jeg under igjen. Det føltes ut som en evighet
før jeg så vidt skimtet den bleke armen til broren min gjennom det veldig brune vannet og han
fikk dratt meg opp.
Jeg har etter dette vært svært påpasselig ved å følge med på hvor jeg går, spesielt dersom noen
sier ifra at jeg ikke skal gå der. Ofte er det en grunn til at de sier dette, noe jeg på 7 år virkelig
ikke forsto. Jeg har for øvrig også sluttet å løpe etter frosker, for det kan jeg fortelle deg,
absolutt ikke verdt det.
Skrevet av Jenny Østreng
Da jeg reiste til England for å utveksle i Newcastle, besøkte jeg først Derby. En venn, Stevie (29), jeg hadde kjent i over 4 år, meldte seg frivillig til å hjelpe meg å få alt i orden. Denne kontakten ga meg muligheten til å utforske Derby samtidig som jeg studerte. Noe av det mest ikoniske Storbritannia har å by på er slottene, og i Derbyshire besøkte vi to av dem ofte, som avbrekk fra studiene i Newcastle.
Ingen av oss var veldig opptatt av å være ute, men desto mer tid vi tilbrakte sammen, jo mer begynte dette å endre seg. Vi reiste til Elveston Castle, et nydelig slott bygd i 1633, omringet av en innsjø, skog og velstelte hager. I dag er dette en stor åpen park der en kan holde piknik og hunder kan løpe fritt. Men dersom du er like heldig som oss, kan dette også føre til litt uforutsett mattyveri og en veldig beklagende hundeeier.
Wollaton Castle var et annet slott vi tilbrakte mye tid ved. Dette slottet er omringet av et naturreservat for røde rådyr og dåhjort. Røde rådyr har opphav i England og utdøde nesten på grunn av avskoging og annen menneskelig påvirkning. Røde rådyr er fremdeles truet mens dåhjorten har hatt en stabil populasjon i mange år.
Rådyrene i reservatet var ikke sjenerte og nølte ikke med å komme bort for å observere eller lukte på. Vanligvis holdt de på med sine egne ting, som viste seg å være et problem for en privat golfbane som holdt til på reservatets eiendom. Dyrene hadde rett til å vandre rundt på banen, og vi fikk se mer enn en spiller som måtte gå videre til neste hull fordi rådyrene skulle holde gruppemøte akkurat der den dagen.
Jo mer tid vi tilbrakte sammen her, jo mer tid fikk vi til å bryte vekk fra jobb og studier. Jeg som bodde i Newcastle sentrum, fikk aldri et øyeblikk med stillhet. Her var ting bare rolig og idyllisk, og stresset fikk den tiden det trengte til å roe ned.
Innen denne reisen var over hadde Stevie og jeg begynt et forhold, og snart ville langdistanse bli en mer seriøs faktor. På grunn av angst og depresjon har hverdagen ofte vært tung for meg. Mens jeg var i Derby, ble hverdagen enklere. Jeg satt inne hele dagen og jobbet på eksamen frem til kjæresten min kom hjem. Tidligere hadde det å sitte inne hele kvelden vært fristende, men nå følte jeg et stort behov for å være utenfor huset. Dette ble tilfellet hver dag, og vi var aktive sammen omtrent hver dag. Jeg begynte å hente inn energi fra det, se noe nytt og oppleve nye ting sammen med den personen jeg er mest glad i. Derby var en veldig god opplevelse for meg, og jeg gleder meg til å reise tilbake. Utvekslingen ga meg muligheten til å utforske dette forholdet, og hvem vet hva utveksling kan tilby for andre. En vet aldri hva en kan oppleve.
Skrevet av Thea Hansen
Da er det endelig sommerferie, haha, men hvem liker ikke det, nå skal det bli deilig å strekke ut «og slappe av» i et par måneder. Men når det skal sies: er jeg veldig glad for at jeg startet å studere på høyskolen for to år siden, det har endret livet mitt totalt.
Jeg har aldri vært så ivrig eller skoleflink, så etter videregående har jeg for det meste jobbet som servering og med butikksalg. Etter at jeg fikk min datter på nå to og et halvt år, fikk jeg som de fleste nybakte mødre et helt nytt perspektiv på livet, så jeg bestemte meg for at jeg ville bli bedre for både henne og meg. Jeg hoppet i det og startet å studere, uten egentlig noen forventninger eller mål om hva jeg ville bli. Det var utrolig tungt å skulle sjonglere det å ha blitt alenemor og studere, og midt oppi dette, en pandemi.
Det ble henting av sykt barn midt i undervisningstiden, ikke fordi hun alltid var syk, men andre i barnehagen. Eller de gangene hun faktisk var syk, og jeg måtte løpe frem og tilbake mellom henne og zoom-undervisningen. Noen ganger lå hun på fanget med feber, mens jeg satt varm og «gjennomvåt» med pc-en foran oss og en notatbok ved siden av. Det var mye sykdom, men det var viktig for meg å få med meg alle undervisningstimene. Egentlig har jeg som alenemor syntes zoom-undervisning har vært en fin løsning i en slik periode.
Etter å ha stått i det en god stund, merker jeg at det endelig har blitt mye enklere selv om det fortsatt kan være krevende «og jeg vil river meg i håret». Men, jeg har lært meg å bli mer strukturert og flinkere til å planlegge dagene mine, noe som gjør meg mindre stresset. Nå skal det bli både spennende og fint å komme tilbake til skolebenken, nå som vi skal tilbake til høsten.
Jeg er egentlig stolt av meg selv og veldig glad jeg har hold ut, til tross for «støvsugeren fullt av hår», haha. Så nå skal ferien tas med god samvittighet og prøve å gjøre minst mulig frem til neste semester…om det er mulig med en toåring med fri fra barnehagen, haha.
Men nå vet jeg at jeg er bedre rustet og at jeg skal få det til. Det blir superspennende å se hva fremtiden vil bringe.
Moralen er: stå i det, det blir bedre, det er gjennom motgang man vokser og blir sterkere.
GOD SOMMER!
Skrevet av Cindy Marin Halvorsen
