Et hjerte til jul

Vi haster mot jul, og jula er på vei i noe som nærmest kan virke som lysets hastighet. I skrivende stund er det intet mindre enn fem dager igjen til dagen nesten alle barn venter et helt år på. Året 2021 har vært et merkverdig år. Ikke bare på grunn av Covid, men også på grunn av en rekke andre hendelser. For min egen del må jeg si at årets største begivenhet fant sted i slutten av mai, da jeg fødte mitt fjerde og siste barn.

Det skulle vise seg at denne jenta som ble født i slutten av mai, antagelig er den blideste ungen jeg noen gang har sett. Det varmer et mammahjerte, men det er ikke dette jeg ønsker å snakke om. I det siste har jeg scrollet gjennom finn.no etter babystæsj, og hver gang dukker det opp annonser som føles som en kniv i hjertet.

Jeg åpner den ene annonsen etter den andre, og kjenner tårene ligge i øyekroken, innimellom får disse annonsene også tårene til å trille, til tross for at jeg ikke egentlig er en sentimental person. De annonsene som treffer meg som et slag i magen er fra familier som sliter, og som ikke klarer å få ting til å møtes til jul.

Det er ikke første gangen det ligger slike annonser på finn, men jeg tror det er første gangen det er så mange. Ikke bare det, på kjøpesentre henger det hjerter på store juletrær med ønsker fra familier som trenger hjelp. Jeg hadde med meg datteren min ned på det lokale kjøpesenteret, hvor vi tittet på disse hjertene. Vi tenkte vi skulle kjøpe det som stod på et av hjertene, men vi fant ingenting vi følte var fint nok.

Hver gang jeg kommer over en slik annonse så ønsker jeg så inderlig at jeg kan hjelpe. Jeg ønsker å hjelpe så mye mer enn det jeg faktisk kan, og det gjør enda mer vondt, at jeg ikke kan, men jeg håper at jeg en dag får muligheten til å hjelpe så mange jeg kan.

Vi har alle ønsker til jul, noen fler enn andre, men alle har ønsker. Ikke alle er fysiske ønsker, men noen har enkle ønsker som ikke engang er for seg selv, men for barna sine. Et ønske om at barna skal få en fin jul, og en gave de ønsker seg. Så jeg har en bønn til alle som kan, en takk til de som allerede har hjulpet, og til de som fortsatt hjelper – dere er fantastiske.

Vi er fortsatt i en usedvanlig spesiell tid hvor antallet familier som ikke får endene til å møtes, noen for første gang, andre for ente gang, og likt for alle er nok den ydmykende følelsen. Gjengangeren i annonser som ber om hjelp. Jeg er så takknemlig for alle dere som gjør en enorm innsats for å hjelpe de som trenger det, og en dag skal jeg også hjelpe med alt jeg kan.

Frem til da, så skal jeg sørge for, at mine barn, lærer verdien av å hjelpe de som trenger det, for det barna som skal ta over når vi ikke lenger er her.

 

Skrevet av Jeanette Borge Loftskjær 

 

Vi har alle ting vi angrer på, og hvis du sier noe annet så lyver du. Jeg angrer på mye. Jeg angrer på at jeg lot være å besøke bestefar dagen før han døde. Jeg angrer på at jeg fortalte søsteren min at hun var feit i 5 klasse. Jeg angrer på at jeg var mer opptatt av mobilen min enn å høre på hva lillebror hadde gjort i barnehagen. Jeg angrer på at jeg var en dårlig venn, på flere tidspunkt i livet. Det er mye anger å hente.

I går var jeg på trening. Jeg hadde veldig lite lyst til å dra, men jeg gjorde det likevel. Rett utenfor garderoben satt en jente på min egen alder og hulket. Ved siden av satt en gutt i boblevest og Adidas-bukser, tydelig sint. Jeg vet selv hvor flaut det er å gråte offentlig, så jeg tenkte at jeg gjorde henne en tjeneste ved å late som ingenting. Det gjorde jeg ikke.

Senteret er selvbetjent, og akkurat i går var det heller ikke særlig mange der. Idet jeg hadde snudd ryggen til paret, skannet medlemskortet og gått gjennom glassdørene så jeg gutten reise seg. I sidesynet kunne jeg se at han klappet til henne hardt i ansiktet og forsvant kjapt ut døra. Jeg ble stående på innsiden av glassveggen med klump i halsen, vondt i hjertet, tårer i øynene og brennende sinne. Likevel fortsatte jeg inn på senteret og surret meningsløst rundt i 5 minutter før jeg turte å gå gjennom glassporten og stamme frem noe sånt som «jeg må bare spørre om det går bra? Er det noe jeg kan gjøre for deg?». Hun virket til min lettelse takknemlig for at jeg spurte og fortalte at gutten hun hadde kranglet med var eksen hennes, deretter spurte hun om jeg kunne skanne meg inn og hente noen av tingene hennes på innsiden av senteret, og det gjorde jeg. Jeg la merke til at hendene hennes skalv i det hun tok imot tingene sine. Og jeg kunne ønske at jeg hadde satt meg ned med henne, sørget for at hun kom seg trygt hjem eller i det minste tilbudt meg å vente der med henne litt. Men det gjorde jeg ikke. Jeg gikk inn igjen. Og det angrer jeg på. Men jeg gjorde i iallfall noe, ikke at det er noe å skryte av, for det burde være en selvfølge. Vi bør reagere i sånne situasjoner, uavhengig av om det er komfortabelt for oss eller ikke.

Det er greit å angre. Anger er sunt, tror jeg. Men jeg tror de viktigste angerne å unngå er de der vi angrer på at vi hadde muligheten til å være der for noen og ikke var det, eller da vi burde lyttet til noen, men heller var på mobilen, eller snudde ryggen til noe fordi det ikke angikk oss. Du skjønner tegninga.

Dette er ingen nyttårstale, eller hva man kaller det. Jeg er den typen som unngår blikket til tiggere på gata for å slippe klumpen av skyld som brer seg over meg idet jeg går forbi. Men jeg er også hun som sier ja til å donere 50kr til barnekreftforeningen i hver eneste butikk jeg handler julegaver i, selv om student-budsjettet så vidt strekker til. Det finnes en balanse i alle ting, men når man retter fokuset utover istedenfor innover tror jeg man blir lykkeligere, og ikke minst at man har mindre å angre på. Hadde jeg husket på det den dagen før bestefar døde hadde jeg kanskje besøkt han istedenfor å gjøre noe annet uviktig, man vet aldri når noe er siste gang. Jeg hadde kanskje heller ikke kalt søsteren min feit i 5 klasse om jeg hadde hatt litt bedre innsikt den gangen. Lillebrors historie fra barnehagen hadde kanskje vært litt viktigere enn å scrolle på insta. Og jeg hadde nok også vært en bedre venn på flere tidspunkt i livet.

Du trengs, enten det er en jente på treningssenteret, en i klassen eller familien din, har du noe viktig å gi. Det er bedre å bry seg en gang for mye, enn en gang for lite. Jeg tror ikke man forstår hvor viktig man er før man forstår hvor lite som skal til for å endre noens liv.

Skrevet av Sunniva Strand Pedersen

 

 

Juletreets skavanker

Jeg trodde at man lærte av sine feil, men jeg gjorde visst ikke det. Samme feilen ble gjort i år som sist desember, nemlig å sett opp juletreet 1.advent. I alle år så har jeg og min familie satt opp juletreet tidlig, og når jeg og samboeren flyttet til ett større sted, hvor det er plass til å ha et tre så glemte jeg noe essensielt, vi har to katter.

Som nevnt så gjorde jeg den feilen sist jul å sette opp juletreet tidlig, for den yngste katten ville ikke la treet stå i fred, er kanskje ikke så rart da han i grunn var en kattunge, men jeg tok risken, det endte fort med at treet måtte ned igjen og heller sette det opp dagen før jul isteden. Sony, katten som ikke ville la treet være i fred, skulle klatre i det, river ned kuler og spise glitter. Når vi ser på treet nå og sist jul så har det fått varig skade.

Så til julen i år, 2021, igjen så prøvde jeg meg på lykken og satte opp treet den 26.november og lys og glitter dagen etter, før min lillesøster kom på besøk første søndag i advent og skulle hjelpe oss og dekorere med julekuler. Sony lot treet være i fred de første dagene, frem til kulene var på plass og besøket hadde dratt hjem.

Men nå tenker du kanskje, du sa at dere har to katter, men så langt er det bare en som er nevnt. Sasha, katt nummer to og Sonys tante, hadde i fjor ikke noe interesse i treet annet enn å snuse, og jeg tenkte da at vi var heldige i år også, og det så ut som at jeg fikk rett frem til hun fant treet behagelig som ett gjemmested. Nå har hun finnet seg en krok bak treet hvor garnet mitt var pent lagt i en bag for å få det vekk fra gulvet. Jeg kan nå pent si at det ikke lenger ligger i den baggen.

Så har jeg nå lært etter to jul med to katter og et juletre, at det ikke skal settes opp tidlig? Eller kommer jeg til å begå samme feilen tredje år på rad? For det var senest i dag, hvor jeg sitter og skriver dette, at kattene har strevet i natt for her ligger pynten utover gulvet og treet på snei.

 

Skrevet av Silje Synnøve Halvorsen Olsen

 

Fra BIK-student til journalist

Jeg heter Ida Evelina Fossli Støten, jeg er 34 år gammel og en del av BIK18-kullet. Jeg har også en sønn på 14 (han er kanskje verdens beste), og en ganske ok samboer. Neida, han er også verdens beste (sånn i tilfelle han leser dette). Vi bor i Høysand, og stortrives der selv om vi egentlig er opprinnelige Rakstinger (eller jeg er fra Gudbrandsdalen da, hvis vi skal være nøyaktige).

Portrettbilde av Ida Evelina Fossli Støten

Hva jobber du med?

Jeg jobber som journalist. I Rakkestad avis, Fredrikstad Blad og Sarpsborg Arbeiderblad, bare sånn for å være sikker på å ha nok å gjøre.

Det beste med jobben min er helt klart alt det rare jeg får vært med på og alle de flotte menneskene jeg får møtt. Rareste så langt må være da jeg snek meg rundt i Rakkestad sentrum med ordføreren, for å dele ut en pris vinneren absolutt ikke visste de hadde vunnet.

Hva var veien fra studiene til jobben du har i dag?

Jeg hadde absolutt ikke en jobb som ventet på meg da jeg var ferdig utdannet. Jeg tok meg en god sommerferie, før jeg satte i gang med jobbsøking. Det var en ganske utfordrende prosess, for mens Norge fortsatt var korona-stengt var det ikke akkurat flust av jobber.

Min «drøm» er å jobbe som kommunikasjonsrådgiver, så jeg snakket med en bekjent som har nettopp denne jobben. Hun startet som journalist og «jobbet seg opp» til den stillingen hun har nå. En mandag sendte jeg derfor en e-post til fire redaktører. Innen torsdag samme uke hadde jeg fått jobb hos tre av dem og var ute på oppdrag.

Hva lærte du på BIK som var mest relevant for journalist-jobben?

Emnet «Tekst og retorikk» har definitivt kommet godt med. Det samme har «Kunsten å overbevise, «Interkulturell kommunikasjon» og «Profesjonell kommunikasjon».

Hva skulle du ønske du var klar over før du kom ut i arbeidslivet?

At alle på et eller annet tidspunkt tenker «shit, jeg er ikke voksen nok til dette!»

Hvilke tips har du til BIK-studenter? 

Det er absolutt ikke sikkert «drømmejobben» venter på deg når du er ferdig utdannet. Men ta kontakt med arbeidsgivere direkte, BIK-utdannelsen er veldig imponerende for mange arbeidsgivere.

Er det noe annet du ønsker å tilføye?

Eneste må være at jeg kunne ønske Mari fulgte med ut i arbeidslivet, også!

Skrevet av Ida Evelina Fossli Støten.

 

Kunsten å overbevise seg selv om at man har god tid


Røthe: Kontor

Jeg nekter å tro at jeg er alene når jeg sier at jeg er ekstremt god på å dra ut tiden. Forstå meg riktig her, jeg mener ikke «jeg tar det i morgen»-mentaliteten vi alle kjenner på her og der, men mer: «Jeg skal dra ut tiden til den absolutte siste liten før ting skal leveres».

Ikke bare fører dette til ekstreme mengder av selvpåført stress, men bringer også følelsen av at alt faller sammen, samtidig som man teller minutter ned til deadline. All respekt til de supermenneskene som faktisk kan sette seg ned tidlig og jobbe jevnt over en periode fram til man skal levere, slik man burde gjøre. Men slik er altså ikke jeg.

Selv er jeg ikke noe god til å takle slike situasjoner, noe som har gjort at jeg ofte har satt meg i en situasjon der jeg må booste igjennom tre måneders pensum helt i siste liten. Jeg skal ikke skryte, men på forrige semesters eksamen klarte jeg å levere oppgaven 24 sekunder før eksamensmappen låste seg. Har aldri opplevd såpass mye adrenalin og jeg kan nå relatere meg selv til folk som hopper fallskjerm for rushet sin skyld.

For å sette en dag av mitt liv i eksamensperioden på papir, skal jeg fortelle om hvordan en typisk studiedag kan se ut for min del:

Alarmen på mobilen ringer ekstra tidlig en mandags morgen. Jeg drar meg opp av sengen og setter på en kanne kaffe, som vanlig. På tide å skru på pc-en å få startet på oppgaven, tenker jeg, mens jeg tar en slurk av koppen.

Først må jeg jo sjekke VG og litt nyheter, kan jo tross alt ikke falle helt ut av hva som skjer her i verden. Plutselig sitter jeg og leser verdens minst interessante innlegg om Olga på 78 som synes det bråker litt mye i nabolaget. Jeg tar meg selv i denne hjernedøde aktiviteten og hopper tilbake til oppgaven jeg EGENTLIG skulle begynne på.

Men først må vi jo ha noe bakgrunnsmusikk. Det er et must. Jeg åpner en ny fane på pc-en og går inn på Youtube. Ojsann, en video som faktisk handler om hvordan man skal studere effektivt? Denne må jeg jo se, kanskje jeg til og med kan spare litt tid med et par tips?

Som forventet, leverer Youtube nok en gang en rimelig dårlig video av studietips som ikke er relevante på noen måte. Okay, nok om det tenker jeg. Jeg lukker fanen akkurat i det jeg husket hva jeg faktisk var inne på Youtube for å finne. Arbeidsmusikk! Nydelig, nå kan jeg jo bare pese på! Dette går med stormskritt!

Men man skulle ikke ha noe frokost da, kanskje? Kan ikke jobbe på tom mage, tross alt. Jeg går inn på kjøkkenet, bare for å se at vi er tomme for brød. Allright, la oss ta en rask tur ned til butikken først. Mener jeg til og med har lest at frisk luft er bra for hjernen når man skal studere. Win-win, spør du meg! På vei ned til butikken får jeg en telefon av en kompis. Telefonladeren hans har sluttet å fungere og han spør om han kan få låne min fram til han er ferdig på arbeid. «Selvfølgelig, jeg har god tid», sier jeg. «Jeg kommer innom med den etter jeg har vært i butikken, ikke tenk på det».

Ikke før klokken slår fem på ettermiddagen kommer jeg meg hjem igjen til eksamensoppgaven. Jeg setter meg ned foran pc-en bare får å høre magen rumle. Det er jo faktisk middagstid og min tur til å lage mat. Jaja, tenker jeg. Først litt mat, så tilbake til studering. Klokken er nå blitt halv sju på kvelden og jeg klarer å overtale meg selv om at det faktisk er litt sent å starte på oppgaven nå. «Jeg kan jo bare stå opp litt ekstra tidlig neste morgen. Det har fungert så utrolig bra tidligere».

I retroperspektiv kan man selvfølgelig si at det er mye sunnere for både hjernen og mental helse å begynne tidligere på slike prosjekter istedenfor å møte veggen og haste-jobbe de siste timene før fristen. Men på en litt merkelig måte er det kanskje noe vakkert med å jobbe såpass iherdig mot deadline. Selv om man ser på klokken konstant vet man at frykten for å ikke levere ikke varer evig, og man gleder seg nesten til klokken bestemmer at man ikke kan jobbe mer.

Og ja, siden dere spurte skriver jeg faktisk denne teksten en time før den skal leveres inn!

 

Skrevet av Benjamin Røthe

 

Å være student er ikke lett

Å være student er ikke lett, det er pugging av pensum, oppmøte til forelesninger, forberedelse til eksamener og i tillegg har man jobb. Hva skal man prioritere? Hvordan finner man balansen? Jeg har jobbet på et sykehjem i snart seks år, og er på jobb nesten hver helg. Så er det forelesinger kanskje tre ganger i uka, kanskje mer, i tillegg forventes det at man er sosial med venner og familie. Det er ikke enkelt å balansere alt på en gang. Det kan gå ut over en selv, og man føler seg helt knust. Det er som å bære på en tung stein.

Å være student er ikke lett når man har mye å tenke på. Derfor er det viktig med en balanse. Kroppen er flink til å si ifra når det er nok. Dette kjenner man med utmattelse, trøtthet og viljen til å ikke gjøre noe som helst.

Portrettbilde av Fatma

Å være student et ikke lett, men man må finne en løsning. Dette er noe som fungerer for meg når jeg synes det blir for mye:

 

  1. Drikk masse vann!

Å være dehydrert kan være en grunn til utmattelse.

  1. Sunt kosthold!

Jeg har en tendens til å stappe i meg alt som er usunt når jeg er stresset. Nøtter og frukt hjelper bedre på konsentrasjonen.

  1. Sett opp en plan!

Sett en plan opp for hva du skal gjøre og når du skal gjøre det. Det hjelper å ha oversikt.

  1. Husk pause!

Det er viktig å ta pause innimellom. Jeg pleier å se på en episode av en serie jeg allerede har sett. Det hjelper meg med å stresse mindre.

  1. Positive tanker!

Når jeg stresser tenker jeg ofte at dette klarer jeg ikke. Så tenk motsatt.

Å være student er ikke lett, men det går som regel bra!

 

Av Fatma Ahmad

 

Eksamen er superstress

Det er en tilsynelatende helt vanlig hverdag. Akkurat som de fleste andre hverdager i livet til en studerende student. Solen skinner litt sånn halvveis, bak en litt sånn koksgrå sky. Nesten som om værgudene ikke riktig helt får bestemt seg … Skal vi la solen skinne i dag tro? Eller skal vi bare lage nok en regnværsdag? Jeg parkerer bilen pent (okei da, kanskje litt skjevt), går inn i klasserommet og setter meg godt til rette. Klar for nok en vanlig forelesning.

Okei so far, so good. Hardt og brutalt bryter plutselig læreren stillheten og sier; ‘’ Ja folkens, er dere klare for eksamen i dag? «Shit! Eksamen? Hvilken eksamen?» Panikk. Jeg må gå en tur på toalettet for å samle tankene. 5 minutter later.. I det jeg skal til å dra ned buksa og sette meg på toalettet. Dobbelt panikk! hvor er buksa mi? What the f***! Har jeg seriøst glemt å ta på meg bukse før jeg dro til skolen? Hvorfor har ingen sagt noe? Har jeg blitt gal?

Uten at jeg helt kan forstå hva som har skjedd eller hvordan jeg kom meg dit, er jeg brått tilbake i klasserommet. Trippel panikk! Jeg har fortsatt ikke på meg bukse, og som om ikke det var nok, ser i tillegg alle i hele rommet rett på meg. Det er som om tiden har stoppet opp. Som om den har gått inn i en helt ny form for moderne istid. Det blir svart. Det eneste jeg kan høre er en lyd langt borte; Tiltak – tiltak, tiltak – tiltak. BIP BIP BIP BIP! Kræsj-bang-kaboom! Med et sort og heidundranes høyt brak blir jeg vekket. Det var et mareritt og jeg har falt ned på gulvet. I noen sekunder blir jeg bare liggende. Sjeleglad for at alt bare var en drøm. Jeg har fortsatt tid igjen til å forberede meg til eksamen.

Dekorativt skoleutstyr

Det du nettopp leste var basert på et ekte mareritt, omhandlende en (heldigvis) ikke ekte hendelse drømt av meg. En drøm som gjerne kommer og går i stressende perioder. For eksempel når det nærmer seg eksamen. Er du en av de som stresser veldig i forkant av eksamen? Eller er du kanskje en av de som har helt stålkontroll? Uansett, har jeg tatt en liten prat med 3 forskjellige BIK studenter. Vi pratet litt om hva de gjør for å takle eksamensstress, og om de ville avsløre sitt aller beste studietips. Kanskje kan dette hjelpe både deg og meg i den evige prøvelsen det er å takle stress i forbindelse med eksamen.

Først ut var Olivia, 41 år fra BIK 2020. Hennes aller beste studietips er tilstrekkelig mengde med søvn, sunn mat og trening. Hun har også erfart at det å lage en ukeplan kan være veldig lurt. Det hjelper også å jobbe jevnt. Prøv å se for deg at hver ukedag er som en vanlig arbeidsdag og studer deretter. På denne måten åpnes det også for å ha helt fri, med tid til å slappe av og gjøre hva man vil i helgene. For å takle eksamensstress, prøver hun å være litt ekstra snill mot seg selv. Dette gjør hun blant annet ved å spise litt ekstra sunt, meditere hver dag og gå lengre turer for å klarne hodet mellom slagene.

Jeanette, 29 år fra BIK 2020 har i tillegg til å være fulltidsstudent også 2 små barn. Hennes beste studietips er å ikke sette for strenge krav til seg selv, og lese pensum litt og litt av gangen. Har du små barn i huset, bruk kveldene etter barna har lagt seg godt. Det er også lov å gi barna (om de er store nok) et fat med mat og sette på en film mens du jobber med skole. Når Jeanette skal takle eksamensstresset pleier hun å lempe ungene på samboeren, eller sende dem til mormor. For å få helt ro må hun ut av huset. Derfor drar hun gjerne tidlig på dagen til faren sin. Der setter hun seg ved kjøkkenbordet, og blir sittende så lenge hun trenger. Gjerne med litt klassisk musikk på ørene.

Alexander, 28 år fra BIK 2019 hadde også noen studietips, og eksamensstress triks å dele med oss. Spesielt ved en hjemmeeksamen. Hans tips var blant annet å ta pauser. Jobb med eksamen 1 time eller 2, før du kan ta en pause i 30 min. Gjør gjerne noe helt annet enn skole mens du har pause. Sett for eksempel på en vaskemaskin, hold på med en kreativ hobby, lag noe mat eller gå deg en liten tur for å klarne hodet. Det er også smart å starte med oppgaven tidlig.Dekorativt skoleutstyrÅ kvitte seg helt med enhver form for eksamensstress er nok umulig. Kanskje må vi bare akseptere at eksamensstress er en del av opplevelsen av det og være student? Litt stress kan jo kanskje også hjelpe deg til å gjøre ditt beste. Litt stress vil bare si at dette betyr noe for deg. Men stress ikke for mye. Negativt stress hjelper i grunn ingenting og fører bare til prestasjonsangst. Ta deg et øyeblikk, tell til ti og husk å puste. Ingen fare, du kommer til å overleve dette også. Kanskje har du nå til og med fått noen nyttige tips, du kan ta i bruk før eller under en kommende eksamen? Start tidlig og bruk de for alt de er verdt.

Forbered deg litt i forkant, vit i det minste når eksamen er og husk på buksa før du går ut, så går nok dette helt strålende. Om ikke er det heller ikke verdens undergang. Du har uansett blitt en erfaring rikere, og du har noe du kan lære av til neste gang. What doesn’t kill you, makes you stronger. Eksamen er stress. Faktisk er eksamen superstress, men det vil være verdt det til slutt. Husk at du er glimrende og at du kan mer enn du tror.

Lykke til på eksamen!

 

Skrevet av Linnea Elise Solvang

 

Æ må jo spæll!

«Æ må jo spæll!» er tittelen på selvbiografien til den norske fiolinisten Arve Tellefsen. Det samme tenkte mitt 7 år gamle jeg. Hvor denne trangen kom fra er vanskelig å si, da jeg hverken kommer fra en familie hvor man lyttet til, eller utøvde klassisk musikk. Det kom derfor som en stor overraskelse på mine foreldre da poden ytret et ønske om å spille fiolin. En enda større overraskelse fikk de da Kulturskolen hadde som krav at en av foreldrene også måtte lære å spille fiolin for å kunne øve med barnet. Den tunge byrden falt på pappa. Etter første fiolintime gikk jeg stolt hjem med fiolinkassen under armen. Ivrig tok jeg fatt på øvingen, men i motsetning til andre instrumenter som piano, er det ikke slik at man på fiolin raskt får til en gjenkjennbar liten melodi som «Lisa gikk til skolen», det tar rett og slett litt lengre tid før man kan spille «rent». Den første melodien som skulle læres skulle både synges og spilles, og lød som følger: «jeg kan spille fiolin, hør hvor fint det klinger», noe det absolutt ikke gjorde. Det til storebrors fortvilelse, som ofte mente at lydene som kom fra lillesøsters øvingsrom hørtes mer ut som tortur av katter enn musikk.

Da jeg startet å spille fiolin var det ingen Aleksander Rybak som banet vei og gjorde fiolin til noe kult, og det var langt i fra noe «fairytale» å møte klassekamerater med fiolinkassen under armen. På en liten grendeskole med kun tre klasser, fra 1. til 3. klasse, var jeg den eneste som spilte fiolin, og den eneste som gikk på kulturskole. I vennegjengen var ikke fiolin musikk, Backstreet Boys var musikk. Men som ordtaket sier «smaken er som baken, den er delt», og jeg falt hverken for storsjarmøren Nick Carter, eller hans synkrondansende kollegaer. Når jeg ikke hørte på klassisk, så var det rock og bandet Foo Fighters det som oftest gikk i.
Jeg har aldri vært den som har likt å skille meg ut, men musikksmaken min skilte seg tydelig ut fra jevnaldrenes. Det var ikke det at jeg var utstøtt eller mobbet, så absolutt ikke, men det var tydelig at ingen delte min interesse for fiolin. Det var min egen greie, ikke noe jeg snakket om i vennegjengen, noe som for min del var helt greit. Det var først da jeg startet ved musikklinjen på videregående skole at jeg innså at jeg nok hadde følt meg litt annerledes likevel, for det var befriende å møte andre «likesinnede», andre som heller ikke hadde vært de mest populære «kidsa» i skolegården. Tiden ved musikklinjen var noe helt spesielt, alt fra øving til samholdet i klassen.

Stine Veronica Jensen

Etter 3 år ved musikklinjen, fortsatte arbeidet mot drømmen om å bli musikkpedagog, og veien gikk videre til årsenhet i musikk og påbygging i musikk ved Høgskolen i Halden. Ved avsluttende fiolineksamen ved påbygging i musikk visste jeg innerst inne at jeg spilte karrierens siste sats, det kom ikke til å bli noe «ekstranummer», musikk-karrieren skulle legges på hyllen for godt. Stadig tilbakevendende senebetennelse i begge armer hadde satt en stopp for drømmen om videre musikkstudier ved Musikkhøgskolen i Oslo.

I ovennevnte biografi om Arve Tellefsen var det en setning som jeg lett kunne relatere til: «musikeren og mennesket er én pakke». Hobby og utdanning hadde gått hånd i hånd over så mange år, og plutselig stod jeg uten både hobby og en konkret plan om videre utdanning. For å ha noe å gjøre studerte jeg årsenhet i engelsk ved Høgskolen i Østfold, Halden, etterfulgt av påbygging i engelsk, noe som vekket en interesse for språk og kommunikasjon.

Det er lett å tenke at en utdanning i musikk er av liten nytteverdi i videre jobbsammenheng, men musikkformidling er også en kommunikasjonsprosess, et budskap som skal overleveres til en mottaker, og kanskje noe som kan komme til gode innen en bachelor i Internasjonal kommunikasjon. Nytteverdi eller ikke, det kommer litt an på hvordan man ser det. Måler man nytteverdi i inntektsnivå har sannsynligvis musikkutdanningen ikke vært det mest lønnsomme valget, men opplevelsene og gleden det har gitt meg er ikke noe jeg ville vært foruten.

 

Skrevet av Stine Veronica Jensen

 

Karriereintervju: Hina Parveen

Hina Parveen, 27 år fra Moss.
BIK 2013

Kommunikasjonsrådgiver på folkeopplysningskampanjen Snakk om selvmordstanker – det kan redde liv! hos Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging (NSSF) ved Universitetet i Oslo.

Hina Parveen Intervju

Jeg jobber hovedsakelig med folkeopplysningskampanjen Snakk om selvmordstanker – det kan redde liv! skal rulles ut i Østfoldregionen. I denne jobben er det snakk om kommunikasjon på flere nivåer, mot flere målgrupper og på ulike plattformer. Det krever at man kan klare å tilpasse sine budskap slik at de treffer. Det beste med denne jobben er å samarbeide med mennesker på tvers av fagfelt og bransjer for å finne løsninger på hvordan vi kan jobbe med kampanjen på best mulig måte.

Jeg visste ganske tidlig at jeg hadde lyst til å studere og jobbe med kommunikasjon. Det er et åpent felt med mange muligheter, det gjorde BIK til et enkelt valg. Jeg har alltid fokusert mye på å opparbeide meg arbeidserfaring ved siden av studiene. Jeg hadde praksis hos Discovery Networks Norway gjennom BIK og valgte etter studiet å ta en master i retorikk og språklig kommunikasjon ved Universitetet i Oslo. I løpet av mastergraden min hadde jeg både verv i Røde Kors Ungdom, verv i studentforeningen Viadukt, praksis hos Ungt Entreprenørskap Oslo og startet et enkeltmannsforetak hvor jeg tok på meg oppdrag som fotograf og videograf. Jeg fikk også et frilansoppdrag gjennom Untold Insight for å jobbe med en nasjonal holdningskampanje for Røde Kors Ungdom sammen med fire andre frilansere. Det var etter oppdraget fra Untold Insight at jeg innså hvor spennende det er å jobbe med kampanjer. Det er variasjon i arbeidsoppgavene, kreative utfordringer og ingen kampanje er lik. Det var med andre ord ikke mye som skulle til for at jeg søkte på jobben jeg har i dag.

I BIK lærer vi helhetlig kommunikasjon. Vi lærer ikke kun å skrive pressemeldinger eller å oversette tekster og budskap fra norsk til engelsk. Det handler om å forstå hvordan alt henger sammen, for i praksis vil man erfare at de fleste kommunikasjonsfeltene på et eller annet tidspunkt glir over i hverandre.

Det er en realitet at praksis og arbeidserfaring veier tungt i arbeidslivet. En av de viktigste tingene jeg har lært er å ta vare på alt arbeidet du har gjort på praksisplassen og via forskjellige oppdrag. Det kan for eksempel være checklists over arbeidsoppgavene du gjorde måned for måned, skjermdump og pdf filer av nettsider og artikler du har skrevet samt et album med bilder og videoer du produserte. Det vil gjøre det lettere for deg i jobbsøkerprosesser hvor du konkret kan vise til relevant arbeid og erfaring.

Mitt tips til BIK-studenter er å utnytte både de forskjellige fagene dere skal ha i løpet av studiet og praksisplassmuligheten dere får maksimalt for å finne ut av hva du liker og ikke liker. Som kommunikatører er det nesten ingen begrensninger på hvor eller hva vi kan jobbe med. I tillegg sitter man igjen med enormt mye kunnskap om andre fagfelt og bransjer fordi det er vår jobb å forstå også å gjøre seg forstått.

 

Skrevet av Hina Parveen