Kjære BIK-ere!

I år er det fem år siden jeg hadde drømmepraksisen, leverte bacheloroppgaven, og landet min første faste jobb som sosiale medier-rådgiver i et mediebyrå. Som tiden har flydd!

Bilde av den tidligere BIK-studenten Christine Engh Hansen
Mye har skjedd på fem år, og jeg har blant annet vært innom markedsavdelingen til Dominos Pizza før jeg innså at det å jobbe i byrå er det jeg liker aller best. Nå jobber jeg som sosiale medier-spesialist i mediebyrået Mindshare, og jeg storkoser meg. Nå, under koronakrisen, er jobben ekstra spennende, spesielt fordi jeg blant annet har fått jobbe med Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet. Det å jobbe med kommunikasjon har alltid vært ekstremt motiverende for meg, men i det siste har jeg følt meg ekstra stolt over å være en del av noe så givende – nemlig å spre livsviktig informasjon i sosiale medier. For tro det eller ei – sosiale medier har spilt en betydelig rolle for flere aktører under denne krisen.

Det jeg altså prøver å formidle her, kjære BIK-ere, er at det dere lærer/har lært, er så utrolig relevant. Og dere kommer til å bruke mye av (om ikke all) kunnskapen fremover. Inkludert det dere lærer (har lært) under praksistiden. Det var praksistiden min som virkelig ga mersmak for det jeg jobber med i dag. Det var også en av hovedgrunnene til at jeg fikk min første faste jobb – fordi jeg hadde fått litt erfaring, og kunne vise frem eksempler på hva jeg var god på.

Dere kommer nok ikke til å bruke kunnskapen samtidig hele tiden, men tro meg, alt vil falle på plass. Dere kommer til å finne den veien som føles riktig for dere, uansett om det er sosiale medier eller ei.

Og én siste ting før jeg runder av: Ikke undervurder LinkedIn. Det var der jeg fant den første jobben min, og det er snart fem år siden. Tenk så mange muligheter det ligger der nå!

Masse lykke til framover, jeg heier på dere 🙂

 

Skrevet av: Christine Engh Hansen

 

Hva fa*en skjer nå?

Hurra, bacheloroppgaven er levert! Det eneste som gjenstår er å forsvare oppgaven. En halvtime er siste mulighet for å vise hva jeg er god for. Jeg er ikke så nervøs for det, ikke fordi jeg ikke tar det seriøst, men fordi jeg har såpass mye tro på meg selv og egne evner. For er det én ting jeg har bevist for meg selv, og mange andre, så er det at jeg er god i det jeg driver med.

Bilde av Ingrid som holder et skilt hvor det står "ansett meg - please!"

Ikke gi opp oss som er nyutdannede, ber Ingrid (27).

Jeg har hatt et ganske optimistisk syn på fremtiden min det siste året. Jeg har ikke vært så bekymra for om jeg skulle få jobb eller ikke, for det kommer til å ordne seg til slutt. Men, så skjedde det noe. I takt med at Covid-19 la seg som et teppe over verden, så økte min usikkerhet. Det jeg hadde sett for meg som en spennende vår og sommer med jobbsøking, ble i stedet erstatta med det store spørsmålet «Hva fa*en skjer nå da?».
I det sekundet oppgava mi er ferdig forsvart og karakteren utdelt, så er jeg ikke student lenger. Da er jeg arbeidsledig og 100% jobbsøkende. Men, med så mange bedrifter som har måttet lukke dørene over en lengre periode, og noen for godt, er det en enda større kamp om de ledige stillingene.

Akkurat det gjør meg usikker fordi jeg innser at jeg er nyutdanna, og jeg har ikke masse erfaring innenfor mitt felt enda. Jeg er redd for at ingen skal gi meg en sjanse fordi dette ikke er en tid hvor bedrifter har råd til å «ta sjanser». En del av meg forstår at det sikkert virker mest fornuftig å ansette de med lang fartstid innenfor et felt, men jeg har en bønn å komme med.

Kjære arbeidsgivere, nå er vi mange nyutdanna som klør i fingrene etter å bruke våre rykende ferske utdannelser. Vi er fulle av entusiasme, talent og pågangsmot. Vi jobber hardt, vi er fleksible, tilpasningsdyktige og helt oppdaterte på hva som er dagsaktuelt. Vær så snill, ikke legg oss nederst i søknadsbunken fordi vi er ferske. Jeg vet med sikkerhet at du aldri hadde angra på å ansette meg, eller noen andre avgangsstudenter ved mitt studium. Bidra med å dempe vårt usikre syn på fremtiden, for vi er faktisk fremtiden.

I en vanskelig tid må noen ha tro på oss, for den erfaringa «alle» søker, den får vi ikke som arbeidsledige.

Skrevet av: Ingrid Anette Bakke

 

Jente vs vintage – dating på 50-tallet!

I den første episoden av Jente vs. Vintage tar Josefine opp temaet om dating på 50-tallet i USA og om det er noe vi kan lære av et par generasjoner tilbake om dating. Er det ting vi har glemt som fortsatt burde være en selvfølge i dag? Det som var en selvfølge før har blitt litt luksus nå, som høflighet overfor andre, er det noe vi bør få tilbake? Og er det ting som bør forbli i fortiden, som at jenter ikke skal få lov til å starte samtaler og heller ikke få be ut en date?

 

 

Hvordan er det å være ung og i risikogruppa?

Viser Alise, som er sakens hovedperson.

Jeg har astma. Vanligvis betyr det ganske lite, men nå kan det faktisk ta livet av meg.

Jeg er i praksis hos Grønn jobb og har hjemmekontor i kollektivet på Remmen for tiden. Som oppdrag i praksis skulle jeg skrive en artikkel om Coronaviruset, eller covid-19 som det heter. Da leste jeg over hvem som var i risikogruppene. Eldre mennesker, folk med kronisk hjerte-karsykdom, diabetes, kronisk lungesykdom, kreft og høyt blodtrykk. Jeg hadde lest dette flere ganger, men jeg skjønte ikke at dette gjaldt meg.

Jeg vet jo egentlig at astma er en kronisk lungesykdom. Men hjernen min kobla ikke at astma er en kronisk lungesykdom, også i denne sammenhengen. Hver gang jeg leser «kronisk lungesykdom» tenker jeg lungekreft eller KOLS.

Men så leste jeg på WHO sine sider at folk med astma er en del av risikogruppa. Jeg stoppa da jeg leste det. Astma? Hva er så farlig med det? Jeg har jo det. Shit, kommer jeg til å dø hvis jeg får viruset?

Fram til da hadde jeg tenkt at Corona ikke var så farlig. De fleste klarer seg fint om de får det. Før tenkte at jeg ville klare meg helt fint om jeg fikk det, så lenge jeg ikke smittet andre. For det er flere i familien min som har høyere risiko enn meg. Jeg klarte ikke helt å sette meg selv i samme gruppe som dem.

Samtidig har jeg en relativt mild form for astma, så hvor ille kan det være hvis jeg får det? Jeg kjenner også litt på tanken om jeg bare er overdramatisk.

Det er jo bare astma, liksom.

Likevel er jeg redd for å bli syk. Jeg vil ikke la frykten hindre meg, men jeg kjenner at jeg er mer på vakt nå enn før. Jeg bor med 10 andre i et kollektiv. Hva hvis en av dem er i kontakt med noen som har viruset? Hva er oddsen for at jeg kan få det via dem?

Heldigvis er de alle flinke til å følge retningslinjene. De vasker hendene litt ekstra ofte, for min skyld.

Men bekymringa henger igjen.

Så folkens. Hvis du tenker at viruset ikke er så farlig, så har du helt rett. Det er tross alt svært lav dødsrate. Men vær så snill og følg retningslinjene FHI har utgitt. De er gitt av en grunn. De er laget for å beskytte de sårbare, sånne som meg. Ikke gå rundt og smitt andre, bare fordi det ikke er så farlig for deg. Det er farlig for meg. Og mange andre.

At du vasker hendene dine kan faktisk redde livet mitt.

Av Alise Zachrisson

 

Linnéa Müllers 5 minutters filosofi-podkast!

 

I anledning kvinnedagen publiserer vi Linnéas podkastepisode om feminisme! Behovet for å kjempe for kvinners rettigheter var nødvendig, men kjemper feminismens sak på feil premisser? Maskuline egenskaper var og er de som anses som verdifulle i samfunnet. Derfor blir kvinners feminine biologiske sider undertrykket. Kvinner må oppføre seg mer som menn for å få verdi, og har dermed glemt hvem de er.

 

Med Halden på trøya og bachelor i lomma

Hans Fredrik (25) er toppidrettsutøver og trener hver dag med logoen til Halden Topphåndball på brystet. Men her sitter han på kontoret til klubben og taster konsentrert på tastaturet. Hvorfor? Han er i praksis!

Hvordan går det?
Det går fint. Men det er slitsomt og mye som skal gjøres. Daglig leder sluttet for noen uker siden, og hun som skal ta over har ikke kommet helt på plass ennå.

Det gjør at jeg må hjelpe til der det trengs, i tillegg til de oppgavene som er bare mine. Vi skal arrangere en ganske stor camp nå til sommeren, og håper på å øke deltakelsen med nesten 100%. Da må det gjøres en god jobb med markedsføringen

Og der kommer du inn?
Ja, da må det lages planer og produseres innhold. I tillegg må jeg informere de andre ansatte om hva jeg driver med, slik at vi unngår dobbeltkommunikasjon

Blir det mye sosiale medier når du skal nå ut til de rette folkene?
Nei, og det der er en myte. Sosiale medier er ikke fasiten på alt, man må vite hvor målgruppen befinner seg hen. Vår målgruppe er på treninger og i hallene rundt omkring, så min jobb er å sørge for at vi er tilstede nettopp der og har den informasjonen de etterspør. Det er klart at man skal være tilstede på sosiale medier, men det kommer i tillegg – og ikke i stedet for tilstedeværelse på sportsarenaene.

Kloke ord! Noe du har lært på BIK, dette, eller?
Hehe, mye mulig, sier han og gliser lurt

Er det behov for utdannelse i kommunikasjon for å jobbe her, eller holder det med en solid håndballinteresse?
Interessen burde nok være i bunnen, men utdannelsen gjør at jeg forstår hva som er de rette grepene å ta. For eksempel jobber vi mye med å rekruttere barn og unge i idretten, og da er det viktig å forstå hvordan man skal forme budskapet for å appellere til nøyaktig den målgruppen. Man må også være åpen for å se hva som har blitt gjennomført tidligere som ikke har gitt de resultatene man håpet på.

En liten analyse altså?
Nettopp. Og dét lærer man ikke på trening. Da må man studere på BIK.

 

Tekst og foto: Maria Madeleine Knutsen

 

Master etter BIK – i Brighton

Noen ganger tar livet vendinger med resultater man aldri kunne forestilt seg. På slutten av 2019 fikk jeg oppleve det.

Jeg har «alltid» sagt at jeg ønsket å ta en master, men i hva, hvor og når forble et spørsmål som hang over meg lenge. Flere og flere begynte å mase på meg om at det var snart eller aldri, og jeg følte et lite press da jeg egentlig ikke hadde lyst til å flytte hjemmefra i det hele tatt. Likevel fikk jeg én tilfeldig dag satt ræva i gir og bestemte meg for at det var på tide. Da landet jeg fort (ved en tilfeldighet) på valget om å dra til kystbyen Brighton i England, for å ta en MSc Marketing med spesialisering i Branding and Communications.

Det er ingen hemmelighet at jeg synes det er vanskelig å bli kjent med nye mennesker. Derfor var ikke min største bekymring da jeg plutselig stod på flyplassen alene at jeg snart skulle i gang med et nytt akademisk tungt år, men om jeg kom til å møte noen som ville gjøre tiden hjemmefra levelig. Til min store glede skulle dette raskt vise seg å være en ubegrunnet bekymring, noe bekymringer ofte er. Den første uka var tilrettelagt kun for internasjonale studenter, og selv om jeg ikke lenger har kontakt med noen av dem jeg møtte i min introduksjonsgruppe, havnet jeg i løpet av de første dagene inn i en stadig større vennegjeng. Mange av disse møter jeg fremdeles flere ganger i uka.

Uke 2 i Brighton begynte selve studiene og selv om min spesialisering ikke starter før 2.semester, har jeg allerede hatt fag som «Responsible Marketing», «Marketing Metrics» og «Marketing Planning & Strategy». I sistnevnte, som helt klart har vært favoritten så langt, har vi gruppevis arbeidet praktisk med å utvikle en strategisk markedsføringsplan for en Startup-bedrift, noe som har vært både morsomt og utfordrende. Selv om noen ting kanskje gjøres litt annerledes her i England enn de ville bli gjort hjemme, kan regne med å sitte igjen med akkurat den samme følelsen begge steder, slik som «WTF er det jeg egentlig skal gjøre her?» og «Hva er det hun/han snakker om» og «Kommer jeg til å bli ferdig med dette i tide?» – for selvfølgelig er det ikke bare en fryd å studere.

Jeg har forelsket meg hardt i Brighton, og selv om det så langt hovedsakelig har vært grått og vått, har jeg aldri angret på valget mitt. Jeg tok til og med et nyttårsbad på stranden! I Brighton er det alltid noe som skjer, og skulle du bli lei av byen i perioder er det lett å kaste seg på bussen eller toget til en annen by eller et annet land hvis det frister. Selv har jeg vært og badet på taket av et spa i Bath, gått på jakt etter Banksy-verk i Bristol, drukket mulled wine i London og gått om kapp med regnet langs vakre «Seven Sisters». Jeg har også deltatt på den «verdenskjente» Bonfire Night i nabobyen Lewes. For 2020 er målet å få reist litt rundt også ellers i Europa.

Da jeg flyttet hit var jeg sikker på at jeg skulle gjøre ferdig masteren og flytte rett hjem igjen, slik planen min alltid hadde vært. Nå vet jeg derimot ikke lenger hvor jeg ønsker å være etter fullførte studier, til min families store skrekk. Selvfølgelig er det dager hvor ikke alt er like kult og flott, men jeg, som forventet å bruke mye tid på å lengte hjem, har kun kjent på hjemlengsel én gang på tre måneder. Og det var etter å ha sett et bilde av snø.

Så med andre ord, det blir spennende å se hva som skjer de neste månedene!

Av Caroline Nøland