by studentassistent on BIK19, Humans of BIK, Hverdag under korona-krisen

Klasserom på hvafforno?

Zoom ja… Akkurat ja… Hva er det da? Det er klasserom på nett det ja. Jøss, så kjapt noen lagde dette tenkte jeg, flinke folk som søren meg kaster seg rundt og ordner for studenter under en pandemi! Bare for å finne ut at Google sier Zoom ble lansert i 2011. Stemmer det, jeg er jo en av de som trekker OPP gjennomsnittsalderen i klassen. Jeg har ikke vært borti dette før, sist jeg satt på skolebenken var det penn og papir som gjaldt, pc var for den ene stakkars jævelen som hadde brukket armen.

Bilde av Anettes hund i sofaen

Lite visste jeg at Zoom var kanalen jeg skulle ha eksamen på, og undervisning neste semester også. Jeg er nok litt for gammeldags selv, jeg liker å se folk i øynene når jeg snakker med dem. Jeg liker å se på at foreleser kommer inn i klasserommet forberedt og man kan stille alle slags dumme spørsmål og få like seriøse svar hver gang. Rutiner!!! Halleluja!

Til sammenligning er det jo ganske behagelig å kunne sitte hjemme i pysjen med håret til alle kanter og få forelesning rett i sofaen. Man kan jo bare skru av kameraet – jøss så fint a gitt!

Men etter en lang og annerledes eksamensperiode var det faktisk nedtur å se en timeplan med nesten bare nettbaserte forelesninger et helt semester til. Mennesker var visst noe jeg likte å være rundt, mer enn jeg trodde. Nå sitter hele klassen med avslåtte kamera, lyden er på mute og man aner ikke hva som skjer i andre enden. Sitter det en engasjert sjel der eller er det fortsatt «problemer med mikrofonen»? Er dette den nye fremtiden, kanskje? Eller håper folket på samlinger i klasserom igjen? Jeg krysser alt jeg har for klasserom i 2021, men frykter nok et semester i pysj med underskudd på sosial-kontoen – for både studenter og forelesere.

 

Skrevet av Anette Fjeld

 
by studentassistent on BIK19, Humans of BIK, Hverdag under korona-krisen

Takk og pris for Zoom-forelesning, huh?

Under koronavirusets tid har mange av oss blitt forvandlet til telependlere og vi har i stor grad stolt på både videokonferanser og forelesninger på Zoom for å kunne kommunisere under studietiden. Men unngåelig, når våre hjem og studieplasser smelter sammen til ett, begynner grensene mellom våre personlige og profesjonelle liv å uthules – og vanskelige situasjoner oppstår.

De fleste medstudentene velger å ikke bruke kamera under forelesningen og dette er fordi forelesningen finner sted i senga eller på badet. Det går sjeldent perfekt uten noen slags form for komplikasjoner med lyd, bilde, eller en god miks av foreleser som prater i takt med videoen som går i bakgrunnen … men de dagene det faktisk går med glans, da snakker vi produktivitet. Det er også vanskelig å unngå den kleine stillheten etter foreleser stiller et spørsmål – før til slutt, en helt i mengden stiger opp for å besvare spørsmålet. Jeg skulle gjerne vært den helten selv, men her sitter jeg da i den nye rosa teddy-morgenkåpa mi og prøver å hinte til samboeren om å lage kaffekopp nummer fem, denne gang med ekstra skummet varm melk.

Bilde av Guro

Vi skjønner alle det: Ingen var virkelig forberedt på denne forandringen og det er begrenset hva som er mulig å få til under disse omstendighetene. Uansett vil jeg virkelig rose høgskolen min for fantastisk innsats, lærevillighet og veiledning på digitale forelesninger og Zoom. Som telependler fra Oslo er det en liten fryd å kunne sette seg i morgenkåpa og nyte kaffen mens noen prøver å lære meg om kvalitative metoder, istedenfor for å dra meg ut av senga klokka 5 på morgenen før en to timers togtur til Halden.

Forelesninger på Zoom har vært både behjelpelig og mer avansert. Fokuset er annerledes når man ikke kan sitte sammen med den flotte klassen, men på tross av dette vil jeg ønske våre nye klassekamerater velkommen til BIK, alle husdyrene som brått har blitt med i forelesninger og arbeidskrav.

Tommel opp for digital brainstorming, vi zoomes.

Skrevet av Guro Marie Foss

 
by studentassistent on BIK20, Humans of BIK

En introverts bekjennelser

Klokken er 02 på natten, og jeg får ikke sove. Jeg gruer meg til morgendagen. I morgen er nemlig første skoledag som student ved studiet Internasjonal kommunikasjon. Tankene spinner inne i hodet. Spinner som et uendelig edderkoppnett av merkelige tanker. Linnea, som alltid har vært så sjenert, skal nå plutselig studere internasjonal kommunikasjon? Er jeg sosial nok? Tenk om ingen i klassen liker meg? Tenk om jeg er den eneste i klassen som ikke allerede er en mester på å holde foredrag? Jeg har riktignok funnet to jenter å samkjøre med, men tenk om det bare blir pinlig stillhet? Tenk om de synes jeg er rar? ‘’Crazy catlady’’ som jeg er, avleder jeg tankene ved å se ‘’Dank cat memes’’ på youtube. Det hjelper litt, og jeg sovner etterhvert.

Bilde av Linnea med katten hennes

Fem timer senere: første skoledag er her. Jeg har mest lyst til å gjemme meg langt under dynen og sove videre, men jeg setter meg i bilen. Nervene, akkurat som bilbeltet, er i helspenn. Samtidig prøver jeg å overbevise meg selv om at: ‘’Linnea dette skal gå bra, you can do it!’’

I store deler av livet, har jeg nemlig slitt med dårlig selvbilde og lite tro på meg selv. Men nå er det nok, nå har jeg bestemt meg og tatt et valg. Høsten skal brukes på å komme seg ut av komfortsonen. Jeg skal slutte og la meg styre av min egen selvlagde beskjedenhet, og jeg skal jobbe hardt for å bli den beste versjonen av meg selv, som jeg innerst inne vet at jeg kan bli. Men en ting er å bestemme seg for noe, en annen ting er å gjennomføre.

Fire timer senere: praten i bilen gikk helt fint, og både praten og samkjøringen har fortsatt i etterkant. Resten av klassen viser seg også å være en blomsterbukett av flotte mennesker, i alle farger og former. Ja, tenk jeg, som alltid har vært så beskjeden, har faktisk allerede blitt kjent med flere nye i klassen. Jeg har beveget meg ut av egen komfortsone, og hittil har det gått bra.

Men! I første forelesning i Tekst og retorikk fikk vi en oppgave, og denne oppgaven skulle vi presentere høyt foran klassen. OMG, tenker jeg, nå begynner det. Helvete. Klarer jeg dette? Heldigvis har jeg skrevet ned hva jeg skal si, og planen er følgende: Holde seg til manus, fokusere på å puste og rett og slett ikke dø.

OK, dette kan jeg klare, tenker jeg. ‘’Surrehue’’ som jeg er skal det vise seg at ting ikke går helt etter min plan. Fem sekunder før det er vår gruppes tur, får jeg slettet alt jeg skal si. Nå er manuset borte og panikken stiger helt i takt med hjertebanken. Dunk, dunk. Dunk, dunk. Jeg trekker pusten dypt, og teller til 3. Fuck this. Jeg har ikke noe valg, jeg må bare ta det på sparket.

Rommet føles plutselig veldig stort og jeg veldig liten, men jeg åpner munnen og begynner å snakke. Noe av det jeg skal si har jeg glemt, men jeg husker også mye. Jeg klarte det faktisk, jeg besvimte ikke, jeg døde ikke, det gikk bra! Kanskje var det hell i uhell at dette skjedde, kanskje gjør dette at det nå er litt mindre skummelt neste gang?

Komfortsonen er behagelig, men det er jammen utenfor at magien skjer. Hvis andre kan, kan jeg. To be continued. BIK 2020, here I come!

 

Skrevet av Linnea Elise Solvang

 
by studentassistent on BIK18, Podkast

Podden om podcast!

Chalin fra BIK18 og Silje fra BIK19 har vært på foredrag ved kommunikasjons foreningen hvor de har hørt på om tips ved podcast! Så hør denne for å få noen smakebiter på hva en podcast bør ha med! Her er Podden om podcast.

 
by studentassistent on BIK20, Hverdag under korona-krisen, Ukategorisert

Hvordan er det å være vaskepersonale på høgskolen i koronatiden?

Det har vi forsøkt å finne ut av. Vi har intervjuet rengjører Wenke Elisabeth Moseby Wik, vi fulgte med henne gjennom en hel arbeidsdag, mens hun forklarte hvordan dagen hennes var bygget opp.

Wenke

Siden koronaen stengte ned skolene i forrige semester, har mye endret seg for høgskolens vaskepersonale. I vår, over sommerferien og til semesterstart, var det jevnlige møter og oppdateringer med vaskepersonalet, hvor de snakka om hva som skulle gjøres og hvordan. Med ny studiestart har vaskepersonalet fokusert veldig på å vaske og sprite ned berøringspunktene, hvor de måtte være nøye på toaletter, pulter, dørhåndtak, stoler og andre ting folk tar mye på.

Wenkes dag starter med at hun kommer på jobb rundt klokken 5 på morgenen. Det første stoppet er lageret hennes for å hente utstyret før hun begynner på runden sin.

Starten av runden er å vaske toaletter på områdene hun er ansvarlig for, før alle studentene og lærerne ankommer på skolen. Før hun går videre til “C2” for å vaske møterommene, og så alle kontorene som er tomme før de ansatte ankommer dit. Deretter drar hun ned til kantina og Aud6, før pausen starter for studentene klokken 12.

Etter pausen starter hun runden sin på nytt med å vaske alle toaletter på området hennes, for så å ta en rundtur mellom alle tomme grupperom hun har, og så tilbake til “C2” for å vaske alle de tomme møterommene og kontorene. Så stikker hun innom kantina og Aud6, og før hun er ferdig for dagen så tar hun ENDA en siste runde med å vaske alle toaletter.
Utenom vaskerunden
Ved siden av hele vaskerunden sin, er det andre arbeidsoppgaver Wenke må ta for seg, på et tidspunkt av dagen besøker hun vaskesentralen på skolen. Her så kan hun vaske moppene sine, hente manglende utstyr, og tømme vogna for søppel. Mens hun tar runden sin, så har hun også ansvaret for å resirkulere miljøstasjonene, tømme søppelkassene, og ikke minst – fylle på antibac-dispenserne hvis de er tomme!


Hva savner Wenke fra tiden før korona?

Mens vi fulgte Wenke på jobben, spurte vi om hva hun savner fra tiden på jobb før korona.

Hun nevnte hvor mye hun likte å hilse på eller snakke med studentene og ansatte på skolen, hvordan det virka mer livlig på skolen før sammenlignet med nå, hvor mange tar studiet eller forelesningen over nett, noe som får skolen til å virke tom.

Wenke nevnte også hvordan hun savna å høre på tilfeldige folk spille pianoet på skolen, og hvordan det gjorde dagen bedre med et par sanger.



Skrevet av Vadim Kiisel

 
by Maria Madeleine on BIK20, Humans of BIK

Brun nordmann

Hver gang jeg er i en samtale med en person jeg ikke har møtt før, kommer spørsmålet om hvor jeg er fra og hvor lenge jeg har bodd her, siden jeg snakker flytende norsk (håper jeg). Jeg svarer alltid at det er komplisert og at hvis de vil høre så må de ta seg en stol og et glass vann, så skal de få høre.

Bilde av SirwanFoto: Vadim Kiisel

Familien min er flyktninger fra Kurdistan, hovedsakelig Irak-regionen, de måtte dra da Saddam Hussein hadde kontrollen over store deler av Irak. De dro først gjennom Middelhavet til Hellas, og det er her jeg ble født. I lille Athen. Moren min var gravid gjennom reisen så det var vanskelig for henne. Rett etter jeg ble født dro de videre, med meg i slengen, til først Tyskland, Danmark, og så til sist Norge. Hvor de ble i Trondheim en liten stund da min lillebror ble født. Jeg liker alltid å si at min bror er den eneste nordmannen i familien. Så jeg kom hit da jeg var ett år, og har gått gjennom hele skoleløpet, fra barnehage til nå høgskole. Det vanskeligste med å vokse opp her var kanskje all mobbingen jeg måtte gå gjennom. Det kom til et punkt hvor jeg bokstavelig talt hadde lyst til å operere meg for å gjøre meg hvit, for å føle meg “normal” her i Norge. Det hjalp ikke at i mesteparten av skolegangen var jeg den eneste utlendingen i klassene jeg gikk. Det gjorde andre også litt kleine når jeg snakket til dem, siden jeg er god på norsken min, bedre enn morsmålet, så de ble litt satt ut. Alt dette førte til depresjon i ungdomsskolen. Fra 8-10 klasse møtte jeg aldri opp i timene og hadde et stort hull i utdanningen min. Friår på folkehøgskolen hjalp mye, der traff jeg folk som har båret litt på det samme som jeg har. Der følte jeg meg inkludert i samfunnet, og jeg begynte mine første steg mot fremtiden.

Jeg ser at du rister litt på beina, beklager, mente ikke å la deg sitte så lenge, men bra du hadde noe å drikke imens, nå vet du nesten alt om meg, en brun nordmann som ønsket han var en hvit nordmann før, men er en bedre person nå. Nå, jeg trenger stolen tilbake, trenger stolen til neste person som spør meg hvor jeg er fra.

 

Skrevet av: Sirwan Ali

 
by studentassistent on BIK19, En vanlig dag i en BIK-students liv, Gode tips

Black Lives Matter er ikke en trend

Den afroamerikanske familiefaren George Floyd ble i mai drept av politimannen Derek Chauvin. Demonstrasjonene som fulgte, spredte seg like kjapt som koronaviruset. Med demonstrasjoner i gatene og markeringer på sosiale medier, ble drapet på George Floyd og rasekrigen i USA et globalt problem. Folk delte svarte bokser på instagram, informasjon om det korrupte systemet i USA og linker til underskriftskampanjer som skulle få de ansvarlige dømt. Men etter noen uker ble det plutselig stille og feeden fyltes igjen opp av bikinibilder. Black Lives Matter (BLM) ble stemplet som en trend.

Bilde av Ellen

Men bare fordi folk er blitt stille betyr det ikke at problemet er løst. Så hvorfor deler jeg, på andre siden av verden, informasjon om dette? Jeg er nemlig halvt amerikansk og blir bare mer og mer flau av nasjonaliteten min. Landet er ledet av en oransje mann som ikke tror på global oppvarming og som løser USAs våpenproblem med «thoughts and prayers». Da er det nødvendig at oppegående folk sprer informasjon. Selv om jeg bare har drøyt 200 følgere på instagram, føler jeg at det viktig at alle, kanskje spesielt hvite mennesker, bidrar med å belyse de urettferdighetene som skjer i verden. 

Det viktigste er å bli opplyst. Følg instagramkontoer som sprer informasjon slik som @blm, @naacp, @colorofchange og @reclaimtheblock. Deretter kan du dele informasjon på for eksempel storyen din. Dette er den enkleste måten å bli informert da de fleste av oss allerede bruker mye tid på sosiale medier og å dele på story tar bare to klikk. Dokumentarer er nøkkelen til de som ikke er så glad i å lese. 13th på Netflix analyserer den urettferdige fengslingen av afroamerikanere i USA. Afroamerikanere utgjør bare 13% av den amerikanske befolkningen, men også 35% av menneskene som ble henrettet med dødsstraff de siste 40 årene (link til kilde: NAACP, 2020). The Black Panthers: Vanguard of the Revolution tar en titt på Black Panther partiet på 1960-tallet og hvordan det har påvirket borgerrettigheter og amerikansk kultur.

Når man har blitt informert, må man spre informasjonen videre. Som jeg nevnte er det letteste å spre det på sosiale medier, men tør å snakk om dette med venner og familie. Om noen sier noe rasistisk eller noe som ikke sitter riktig, fortell de hva de gjorde feil og hvorfor det var feil. Man blir aldri bedre om man ikke lærer av sine feil.

Har du mulighet for å dra på en demonstrasjon på en koronavennlig måte, er dette en fantastisk måte å engasjere seg på. Husk å ta smittevernreglene seriøst ved å følge de gjeldene smittevernreglene. I SIAN demonstrasjonene som skjedde nylig, opplevde vi at også norsk politi har potensialet til å være voldelige, etter at de peppersprayet ungdom som deltok i motdemonstrasjonen. Om du drar på demonstrasjon, ikke ha på kontaktlinser da pepperspray kan gi permanent skade til øyet, ta med vann og dra i en gruppe.

Selv om vi bor i Norge, betyr ikke det at vi har det så bra som vi tror. Rasemotiverte drap og organiserte hatgrupper som SIAN truer friheten vår hver dag. Vi må aldri glemme Eugene Ejike Obiora, Johanne Zhangjia Ihle-Hansen og Benjamin Hermansen.

Black lives matter!

 

Skrevet av: Ellen Sollie

 

 

 
by Maria Madeleine on BIK19, Hverdag under korona-krisen, Studielivet

Når alt blir snudd på hodet

Når jeg først hoppet inn i rollen som fadderleder, så jeg for meg en skolestart jeg selv ville misunne. Flere dager med forskjellige aktiviteter, studenter samlet og god stemning. Da jeg og fadderstyret først startet å planlegge fadderukene hadde vi planer om fester, mingling, en konsert og en sportsdag. Dette ble fullstendig satt på is når skolen og hele landet ble stengt ned.

Bilde av Dea Sadiku

Jeg var på vei til mitt første parlamentsmøte den dagen. Der skulle jeg blant andre ting presentere arbeidet fadderstyret hadde gjort de siste ukene. Møtet ble avlyst. Jeg trodde ikke pandemien ville vare så lenge, og håpet på at skolen og hverdagen ville gå tilbake til normalen fort. Selv ga jeg situasjonen noen uker, men viruset rammet flere og flere. Arbeidet med fadderuken ble glemt. Vi i styret visste jo ikke om det ville bli noe skole til høsten eller om studentene i det hele tatt fikk komme på campus. Vi fikk heller ikke noen beskjed. Det var jo på en måte ikke noe beskjed å få fra skolen heller.

Etter noen uker i isolasjon og med full stopp i all planlegging, fikk vi beskjed om at det sannsynligvis vil være noe form for semesterstart. Med det som utgangspunkt begynte vi å planlegge 3 forskjellige fadderuker. En heldigital semesterstart, en delvis digital semesterstart med noe fysisk oppmøte, og en helt vanlig semesterstart. Arbeidet startet sakte, men vi innså fort at det var mye å planlegge 3 forskjellige begivenheter samtidig. Etter anbefaling fra høgskolen valgte vi å gå for en blandet fadderuke. Dette innebar noe fysisk oppmøte og noen digitale arrangementer.

Sommerferien bestod hovedsakelig av planlegging. Sponsoravtaler måtte på plass, kontrakter måtte underskrives, detaljerte beskrivelser måtte gjøres ferdig og sosiale medier måtte oppdateres. Viktigere i år enn alle andre år var det at styret var så tilgjengelige for studentene som overhode mulig. Vi ville få de nye studentene til å føle seg velkomne og ivaretatt, selv om det ikke ville bli så mye oppmøte som vanlig. Dette resulterte i en strøm av meldinger. Flere av studentene var bekymret og urolige, samtidig var mange klare for fest.

Selv kjente jeg at ordet fest gjorde meg bekymret. Jeg var stadig i kontakt med kommunen om arrangementene våre og utvekslet også noen mailer med kommuneoverlegene. Helgen før 11. august økte smitten drastisk i Østfold og søndag kveld fikk jeg en bekymret telefon fra kommuneoverlegen i Halden. Arrangementene våre bekymret aktørene rundt og mange virket urolige rundt situasjonen. Med dette i bakhodet tok jeg og styret en beslutning. Vi avlyste alle fysiske arrangementer mandag morgen. Det å bidra til at smitten ikke spredde seg på skolen og blant studentene var viktig for oss, og med høgskoleledelsen i ryggen offentliggjorde vi beslutningen. Det digitale skulle gå som planlagt og energien og tankene våre gikk til å gjøre det så bra som overhodet mulig. Jeg tror og håper at vi tok de riktige beslutningene og at studentene ble fornøyde.

Skrevet av: Dea Sadiku

 
by studentassistent on BIK19, Gode tips, Studielivet

7 gulltips til nye studenter

En hvit pult med pensumbok, notatbok, skrivesaker og kaffekanne.

Kjære nye BIK-studenter! For å hjelpe dere i gang med studenttilværelsen, har jeg spurt om studietips fra erfarne studenter. Det ramlet inn en haug av gode råd, og nedenfor kan du lese de 7 beste tipsene:

1. Lag en studieplan

Skaff deg en oversikt så fort som mulig over emnene dine og kommende arbeidskrav. De fleste fag har en undervisningsplan, bruk tid til å gå gjennom denne. Lag en leseplan for hver pensumbok, gjerne i samsvar med undervisningsplanen. Det beste er å ligge et skritt foran i undervisningen, altså at du leser de kapitlene eller vedleggene som læreren har lagt ut på Canvas før timen. Dermed blir forelesningene dine en repetisjon av det du har lest og ikke helt ny informasjon som du plutselig må pugge. Dette gjør at du aldri henger etter, men har god oversikt. Du vil også ligge veldig godt an til eksamen ettersom du allerede har lest og repetert pensum.

2. Ikke utsett

De fleste har vært der hvor de har utsatt en oppgave litt for lenge. I løpet av studietiden er det fort gjort at ting hoper seg opp, og skippertak blir plutselig din beste venn. Men om du følger en studieplan og gjør litt hver dag slipper du mye unødvendig stress. Studenter som utsetter oppgaver og lesing ender opp med å henge etter, har lettere for å miste fokus og føler seg ofte overveldet. Å være student handler om å legge en grunnmur, om du velger å slurve, bruke lite tid på studiene eller vente til siste liten med å skrive den oppgaven som skal inn, vil du ikke ha noe særlig stødig å bygge på når eksamensperioden kommer. Hold deg til studieplanen din.

3. Tenk på det som en arbeidsdag

For å unngå å utsette kan det være lurt å se på studiehverdagen som en arbeidsdag. La oss for eksempel si at du velger å sette av tid til undervisning eller egenstudier fra 9-14. Det er en relativt kort arbeidsdag, men om du jobber effektivt under den tiden vil du få mye gjort og du kan bruke resten av dagen til å fokusere på andre ting. Mest sannsynlig vil du ha dager hvor du må kombinere forelesninger og egenstudier, det fine er at du selv har muligheten til å strukturere din egen arbeidsdag. Så lenge du har avsatt tid til egenstudier vil du kunne jobbe mer effektivt innenfor den tidsrammen i viten om at du resten av dagen kan fokusere på andre ting. Noen studenter gjør studiehverdagen ekstra vanskelig for seg selv ved at de kombinerer fritid og studier for mye. Dette gjør at de studentene ender opp med å stresse når de egentlig skal slappe av og ikke klarer å  fokusere når de skal studere. Gjør deg selv en stor tjeneste og skap et skille mellom fritid og studier. Lag en klar tidsplan, jobb hardt og når avsatt arbeidstid er over kan du nyte fritiden din med god samvittighet.

4. Vær sosial

Vær åpen, ta initiativ og bli kjent med så mange som mulig. Det vil gjøre studiehverdagen mye triveligere. Å ha venner rundt seg på studiet er ikke bare lurt med tanke på trivsel men også veldig praktisk, det er nemlig mye vanskeligere å holde oversikt alene. Du vil ha en ekstra sikkerhet ved at du har noen du kan jobbe sammen med, og noen som kan ta notater for deg hvis du er syk.

5. Møt opp og delta

Møt opp på forelesningene og vær en aktiv student. Å være en aktiv student betyr at du deltar, følger med og engasjerer deg i undervisningen. Hvis du først møter opp, hvorfor ikke få mest mulig ut av det? I forelesningene lærer du ofte hvordan du skal bruke det du har lært i praksis, og når du anvender det du har lært i praksis sitter det mye bedre. Om du da allerede har lest på temaet hjemme er det enda bedre, repetisjon er din beste venn. Når eksamen kommer vil du da slippe å repetere pensum på 2 uker, men kan heller bare gå tilbake å friske opp minnet der det trengs.

6. Ta notater

Aldri gå i fella der du tenker «dette kommer jeg til å huske». Sannheten er at hvis du ikke skriver det ned, er sannsynligheten veldig liten for at det skjer. Når det kommer til praktiske tips angående notatskriving kan det være lurt å ta notater på PC-en under forelesningene fordi det er mer effektivt. Når du har egenlesing kan det derimot anbefales at du noterer for hånd. Det tar litt lenger tid, men å skrive for hånd øker sjansen for å huske det du skriver.

7. Ta vare på deg selv

Ikke glem å ta vare på deg selv! Prioriter din egen helse og glede. Sørg for at du holder deg aktiv, spiser nok, får nok søvn og har det gøy. Du vil aldri får mer frihet enn du har som student, når du kommer ut i arbeidslivet vil hverdagen bli enda mer travel. Nyt den friheten du har og få mest mulig ut av den gjennom å bruke denne tiden til å lære så mye som mulig og finne glede i det. Ikke vær for streng mot deg selv. Det er rom for å prøve og feile fordi det er sånn man lærer, og det er nettopp derfor du er student.

Og til slutt: Lykke til!!

Skrevet av: Sunniva Strand Pedersen

 
by Maria Madeleine on BIK20, Hverdag under korona-krisen, Studielivet

Ny skole, nytt studium – og pandemi

På denne tiden av året er Høgskolen i Østfold vanligvis full av forventningsfulle studenter som er klare for skolestart, men i år er gangene nokså tomme. Dagen før fadderuka skulle rulle i gang fikk nye studenter beskjed om at alle sosiale arrangementer ble avlyst, og de måtte dermed bli kjent med sine nye medstudenter digitalt.

Emilie Birkeland (19) har begynt å studere sitt første år på Bachelor i Internasjonal kommunikasjon (BIK) på Høgskolen i Østfold. Studiestarten hennes ble ikke helt som forventet, men hun er likevel positiv når vi spør henne hvordan det er å være ny student under en pandemi.

Bilde av Emilie

-Jeg har venta på skolestart hele sommeren, og så for meg at det skulle bli skikkelig sosialt de første ukene. Det ble det ikke, ler Emilie. Det er kjedelig at hele fadderuka er lagt digitalt, men jeg syns likevel vi har klart å bli litt kjent med klassen.

– Alle virker veldig hyggelige, og ingen kjenner hverandre fra før. Det syns jeg er bra for da er det ingen som har noen fordommer, og det blir lettere å bli kjent med nye folk, smiler Emilie.

Vil forelesninger også holdes digitalt?

-Sånn det er lagt opp på timeplanen nå, skal vi ha forelesningene fysisk. Jeg vet at det er mange som må ha undervisning digitalt, så jeg syns det er veldig fint at de prioriterer oss som er nye.

-Jeg forventa at vi skulle møtes på skolen og bli vist rundt første dagen, det har jo vi gått glipp av, ler Emilie. Jeg er derfor litt stressa for å finne frem til første forelesning. Men jeg har heldigvis avtalt med noen i klassen å møtes tidligere, slik at vi surrer oss frem til klasserommet sammen

Emilie forteller videre at hun gleder seg til å komme ordentlig i gang på studiet.
-Jeg har alltid vært glad i foto, video, og å lage innhold til sosiale medier, så det blir veldig kult å studere noe jeg har så stor interesse for. Jeg har hørt mye godt om foreleserne og ser virkelig frem mot tiden min på BIK. Jeg håper bare inderlig at korona blir borte slik at jeg får dratt på utveksling. Jeg elsker å reise og utveksling er et av høydepunktene på studiet, legger Emilie til.

 

Skrevet av: Ida Madeleine Bergman