Det lønner seg å være ja-menneske

Som tidligere «nei»-menneske har jeg det siste året fått oppleve at det som oftest lønner seg å si ja. No shit, Sherlock. På tross av å allerede jobbe 100% som praktikant i Oslo, noe som innebar 4 timer pendling om dagen, valgte jeg å si ja til en stilling som frilansskribent for Fortum. Dette etter å ha fått avslag på en søknad om sommerjobb året før. Den frilansjobben førte kun et par måneder senere også til et tilbud om sommerjobb for 2018.

Så nå sitter jeg altså her, to uker inn i det nye skoleåret, uten noe særlig sommerferie å skryte av i 2018, men til gjengjeld en hel del nye arbeidserfaringer.

Allerede første uken fikk jeg være med på å kjøre to sveitsiske journalister rundt i Oslo, slik at de kunne filme en dokumentar om elbiler i Norge. Jeg fikk også delta på partnermøter og lytte til erfarne markedsførere/PR-folk legge markedsføringsstrategier, og fikk derfor en opplevelse av hvordan noen markedsføringsbyråer arbeider med kunder – en praksis jeg tidligere har vært svært nysgjerrig på.

Ikke mer enn et par-tre uker inn i sommeren fikk jeg også være med til Helsingfors for å lære om bruk av sosiale medier før, under og etter et arrangement. Dette var kanskje det mest faglig lærerike jeg fikk oppleve under hele mitt opphold hos Fortum, og også den største oppturen.

Selv om hovedarbeidsoppgaven min var å skrive tekster om strøm, elbiler og miljøvennlighet til bloggen Strømvippa, fikk jeg altså prøve meg på en del annet også. En av erfaringene jeg fikk var som sponsoransvarlig for Fortum på Tons of Rock, hvor jeg gjorde klart til opprigg og var den som arbeidet mest på selve festivalen. Dette med å ha ansvar var både en god og dårlig opplevelse. Dårlig fordi jeg tidligere ble svært stresset av ordet og tanken på å ha ansvar, men en god opplevelse fordi jeg ikke lenger blir stresset for nettopp det samme ordet.

Litt av det samme ansvaret fikk jeg dessuten ta og føle på litt senere, da jeg også ble ansvarlig for å bestille det meste av markedsmateriell til Fortums dager som sponsor på Øyafestivalen. Selv om ansvaret nå var lettere å takle, var det fremdeles nervepirrende å blant annet være ansvarlig for å bestille 200 kg frukt. Tenk om jeg hadde slengt på en ekstra 0 med et uhell! Jeg leste gjennom de tilhørende e-postene ekstra nøye kan du si.

Til slutt vil jeg skrive noe mer om det å være et «ja»-menneske. Som kommunikasjonsstudent hører man stadig om et trangt jobbmarked. Det kan man ikke stikke under en stol. Som student på bachelorstudiet Internasjonal kommunikasjon har vi en stor fordel siden vi har obligatorisk praksis, men si gjerne ja til eller søk på alle andre relevante muligheter som dukker opp. Les gjerne om hvordan Karuna i fjor stakk av med sommerjobben på Fortum som jeg også søkte på.

Likevel handler det å få jobb også mye om tilfeldigheter, og å være på rett plass til rett tid. Via en tilfeldighet førte min sommerjobb hos Fortum også til en 50% stilling som markedskonsulent hos et helt annet firma mens jeg studerer videre, men det er en helt annen historie som dere kan lese mer om i en senere tekst.

 

En litt annerledes praksis

 

Marte på fest med far og sønn Oftebro på filmfestivalen i Berlin.

av Marte Carlsen

Å ha praksis på studiet Internasjonal kommunikasjon er kanskje ikke det samme som å ha praksis på andre studier, ettersom jobbene vi kan få etter studietiden varierer veldig. Vi kan få praksis i alt fra Coca-Cola og Microsoft til Amnesty og Stortinget, alt ut ifra våre interesser og hva vi ville passet best til. Hva så om mine interesser er film og tv? Var det mulig å finne et praksissted som vekket interessen hos en film og serie-entusiast som meg?

Svaret er ja!

Jeg har hatt en litt annerledes praksis hos gutta som driver filmnettstedet Montages. Dette ble åpenbart da jeg rett og slett ble kastet inn i filmverdenen på filmfestivalen TIFF i Tromsø. Her startet jeg første praksisdag med en sen-visning av filmen The Abyss i sin originale 35mm-visning, hvor alle nerdehjertene gledet seg. Jeg fikk også en innføring i hvilke filmer jeg burde se resten av filmfestivalen. Derfor gikk den første uken i min praksisperiode ut på å se film etter film etter film, noe som kanskje ikke virker som mye arbeid, men er utrolig utmattende for en ordentlig filmentusiast som liker å gruble i timevis over en enkelt film. Det ble lange dager med filmscreening og skriving av nyhetssaker for Montages, samt pressefester med alle de andre fra pressen og mennesker fra forskjellige steder innen nordisk film.

Da jeg kom hjem fra Tromsø var det mer enn bare kroppen som var sliten, etter å ha sett rundt 12 filmer på fire dager var hodet også på vei til å koke over. Jeg satt igjen med utrolig mange inntrykk fra både menneskene jeg møtte og filmene jeg så. Sliten og trett, men mer engasjert enn noensinne, var det godt å vite at neste filmfestival bare var noen uker unna, og denne gangen var den i Berlin.
Da jeg ankom Berlin var jeg superspent på hva jeg hadde i vente, men trist nok hadde kroppen min andre planer for de første dagene, da jeg visst hadde pådratt meg influensa. Som en ekte «trooper» bestemte jeg meg fortsatt for å dra for å se noen filmer, ettersom jeg hadde fått kinobilletter fra gutta i Montages «to get me started».

Snart var jeg på bedringens vei og dagene i Berlin gikk fort. Man må være tidlig ute dersom man vil få billetter til de mest populære filmene, noe jeg ikke var, som derfor fikk meg til å se mange filmer jeg ellers aldri ville sett. Filmer fra Japan, India, Finland, Tyskland, samt mange flere land, inkludert Norge, ble screenet på storskjermen i Berlin.

Det var ikke noe unntak av fester i Berlin heller, men den kuleste (og særeste) festen jeg dro på var hostet av Nordisk Film. Dette vil si at alle de norske kjendisene og pressefolkene i Berlin var tilstede, og relativt fulle, da det var en åpen bar.

Etter å ha kommet hjem fra Berlin virket hverdagen litt grå, det var vanskelig å gå tilbake til å skrive saker hjemmefra. Men snart fikk jeg i oppdrag å starte en personlig filmblogg for Montages, og det var både gøy og utfordrende.

Jeg glemmer aldri min praksistid hos Montages. I hvilken annen praksis kan man dra på festival i Berlin og Tromsø, dra på pressefester, møte kjendiser, og se så mange filmer man bare orker?

Willem Dafoe vinker til Marte på filmfestivalen i Berlin.

 

Komfortabel utenfor A4-ramma

Tekst: Emma Østvik & Iselin Chantelle Karlsen

Etter å ha fullført en bachelorgrad i førskolepedagogikk og et par år i jobb, fant Lena Ramberg (34) ut at det kanskje ikke var pedagog hun skulle være resten av livet, likevel. Hun sa derfor opp jobben, pakket sekken og reiste til Australia. Da hun kom hjem fra to år som backpacker, hvor hun jobbet som alt fra gårdsjente til nanny, søkte hun noe nytt. BIK ble svaret Lena hadde ventet på. Der kunne hun kombinere skriveglede med kjærligheten til det engelske språket. Nå er hun i fast jobb hos Markedspartner AS der hun hovedsakelig er tekstforfatter, både på engelsk og norsk.

Før Lena skrev kontrakt om fast jobb, jobbet hun frilans som manuskonsulent for forlag, litteraturanmelder og skribent. Hun har nå vært i Markedspartner i 3 måneder og skriver hovedsakelig tekst for kunder som ønsker å satse på Inbound Marketing. Lena har aldri vært opptatt av å passe inn i A4-livet, dermed var det å binde seg til en kontrakt litt skremmende for henne («hehe, neida. Joda», som hun sier.) Som tekstforfatter arbeider hun med en innholdsrådgiver for å tilby mest mulig effektiv markedsføring til kundene. I tillegg til å skrive artikler, produserer man også manus til video og podcaster.

Lena har bodd i utlandet både før, under og etter BIK. Da Lena skulle skulle reise på den obligatoriske utvekslingen i vårsemesteret på 2. året, valgte hun Cardinal Stritch University i Milwaukee, Wisconsin.

-Grunnen til at jeg valgte å studere der, var at de tok inn «noobs», eller utvekslingselever som meg som ikke har engelsk som førstespråk, på skrive- og litteraturfagene sine.

Det var høyt faglig nivå og flere av de andre studentene hadde allerede studert både Creative Writing og engelsk før dette. Men det var ikke det at Lena var en «fersking» amerikanerne reagerte på. De var mer sjokkert over alderen hennes (Lena var 30 år under USA-semesteret). Alderen kom frem da en ung gutt på 19 år ba henne ut på date.

-Jeg måtte jo bare fortelle han, kjære deg. Jeg kunne vært moren din om et par år.

Lena opplever alder som uviktig i møte med nye mennesker, og hun fikk dermed mange gode venner under oppholdet.

Etter BIK og jobbing som frilans i Oslo 1,5 år, ønsket hun å flytte på seg igjen. Lena ønsket å se mer av verden og reiste til New Zealand og Canada. Hun innså at hun kunne jobbe med en del frilansoppdrag på turen, noe som passet utmerket for en backpacker på reisefot. Men det er kostbart å reise, og selv om den delen av reising ikke er så synlig i sosiale medier, hadde Lena tre jobber for å spare opp slik at hun kunne reise ut.

Selv om hun har bodd flere steder og i ulike kulturer og gjort mye forskjellig, så har hun nå faste rammer å forholde seg til. Det er klare planer for hvordan jobben i Markedspartner AS skal bli utført.

-Jeg kan ikke be om å få skrive ute i sola fordi jeg har bodd to år i Australia, forteller hun smilende.

Hun mener derimot at det alltid finnes løsninger i vanskelige situasjoner, hvis man jobber hardt og evner å tenke kreativt.

Vi spurte Lena om hun hadde noen tips til nåværende eller framtidige BIK-studenter.

-Hmmm, ja….Jeg skulle ønske jeg hadde et skikkelig godt svar på dette. Gå på forelesning! Neida, jeg skal ikke bli helt streng. Jeg tror noe som er viktig er å jobbe med det skriftlige. Tør å bruke deg selv når du skriver, og pass på grammatikken. Verden forventer at du kan skrive feilfritt når du kommer ut med en kommunikasjonsgrad i lomma.

Selv om Lena selv føler hun ikke kom på så mange tips så er hele denne artikkelen en inspirasjon for studenter som ønsker noe mer enn et forutsigbart A4-liv. Det viser at man burde dra ut i verden, oppleve nye ting og ikke minst følge sine egne instinkter!

 

 

Ola & Henrik Make America Great Again. Siste del.

Så var vår tid over. Etter å ha bodd et år i California, har tiden kommet da vi måtte rette vårt blikk mot nord, og returnere tilbake til Norge. De siste ukene før vår avreise bestod av eksamenslesing, og ta farvel med våre venner. Vi prøvde en siste gang å få oppleve så mye som mulig før vår hjemreise. Fra gåturer i fjellet til rolige kvelder med venner og pizza. Mye skulle gjøres og alt sammen skulle skje med eksamener hengende over oss. Et spørsmål både jeg og Ola sitter igjen med er: klarte vi faktisk å gjøre America great agian?

Eksamen traff hardt.

Som maur på en piknik, kom den krypene opp for å ødelegge. Vi jobbet hardt med vår dokumentarfilm som skulle filmes, redigeres og tilpasses for det generelle publikum, noe som var svært strevsomt, men gøy. Ola jobbet hardt med å bli den nye Andy Warhol med sine kunsteristiske fotografier av hender, og som de modellene vi er, så ble det mange bilder av oss. Vi holdt begge på med vårt og det ble mange lange netter på biblioteket for å studere. Likevel fikk vi sjansen i helgene til å reise på noen turer.

Vi fikk med oss Vegard og kjørte til en nasjonalpark.

Der skulle vi bestige et fjell i stekende varme, med kondorer flyvende over oss. Som de stolte nordmenn vi er, begynte vi å klatre opp fjellet. Selv ikke en klapperslange på størrelse med en arm skulle stoppe oss fra å nå fjellet. Min diett har gått på amerikansk mat det siste året, så kondisjonen var ikke på topp. Jeg tror det eneste som hveste mer enn slangen var oss 3 mens vi trasket opp fjellkanten i 25 grader.

På toppen av fjellet kunne vi nesten se helt til Stillehavet. Jeg og Vegard setter ikke like mye pris på gleden ved høyder. Som Vegard sier, «Vi frykter ikke høyden, vi frykter å falle» Ola har ikke fått med seg at han kan falle, og løper rundt som den fjellgeiten han er.

Helgen etter dro vi på en «batting cage». Det er en sted der en maskin skyter baseballer på deg og du skal slå dem. Ballen kommer mot deg i 112 kilometer i timen, og det kan være vanskelig å treffe dem. Baseball var noe vi alle begynte å spille mere av, og vi kjøpte oss våre egne hansker også, bare for å kunne kaste litt, utenfor der vi bodde. Veldig gøy å bare stå og kaste sammen med 3 andre.

Det begynte å sette seg inn i oss, noen måneder etter at vi ankom til USA: Vi savnet norsk mat. Alt fra kjøttkaker og poteter til Grandiosa og Urge. Gleden av å spise fritert mat hadde dødd ut for lenge siden og suget på vaffelhjerter hadde gravd seg ned i magen vår. Om vi kanskje ikke gledet oss helt til å forlate Monterey, så gledet vi oss iallfall til maten som var hjemme.

Vi hadde begynt å få med oss hvordan varmen hadde truffet Norge, og vi begynte å glede oss til å kjenne litt varme selv. Det var aldri kaldt der vi bodde, men riktig varmt ble det aldri heller. Med en jevn temperatur på 17 grader kunne man aldri helt bli varm. Som de fagkyndige mennene vi er, kom vi fram til at det var noe miskommunikasjon med varmen vi ble fortalt om, og varmen som faktisk var.

Det var en sorg å måtte ta farvel med mange av våre venner der nede.

Mange kan vi kanskje se igjen, men mange forsvinner nok til sine egne land. Det var et mareritt å måtte vaske seg ut av rommene våre, da vi begge hadde samlet opp mye over året vi var der nede. En ting vi har gjort mye av i California, er å spre norsk innflytelse. Ved å spre det gode ord om våre skikker, kultur og eventyr har vi kanskje lokket noen amerikanere eller andre internasjonale til å besøke Norge. Som vi så pent sier til oss selv: «Vi bruker bare litt retoriske grep, for å promotere vårt land» Med så mye promotering som vi har gjort der nede, skal vi ikke se bort fra en framtidig stilling som ambassadører eller diplomater. Ser vi tilbake på alle tingene vi gjorde I USA, vil jeg si at det har vært et helt fantastisk år. Vi har fått sett og gjort så utrolig mye spennende på bare et år, med så mange nye venner, opplevelser og inntrykk vil vår tid i California være noe vi alltid kan se tilbake på. På mange måter vil jeg si at vi gjorde America great agian, ettersom mangelen på litt norsk kultur hadde ebbet ut fra den amerikanske sjel. Vi delte vår kultur og tradisjoner med dem, og fikk det samme tilbake, noe vi begge satte utrolig pris på. Amerikanere er fantastiske mennesker og de vil alltid ha sin plass hos oss begge.

 

Hvordan få suksess med video på Facebook

Har du lyst til å skape engasjement med video på Facebook? Det kan være en vanskelig oppgave, da det stiller store krav til innhold og tid. Det er ikke enkelt å oppnå “gåsehud-feeling”, få alle til å le eller få frem en viktig sak i løpet av sekunder, men det går. Nedenfor har vi en liste med tips til deg.

⏱TID: Fortell din historie på kort tid, de fleste har ikke tid til å se en lang video når de scroller seg gjennom feeden. Vi vil heller ikke måtte se en hel video for å forstå hva videoen handler om, så her kan det være lurt å komme med noe overraskende i løpet av de første få sekundene, slik at det pirrer nysgjerrigheten vår til å se videre. Ofte kommer poenget til slutt når man bygger opp en historie, men hva med å tenke omvendt? 🤔

🎥INNHOLD: Dette er kanskje det viktigste punktet, å ha et godt innhold. Når man har ideer til en video og innholdet på plass kan det være lett å la seg rive med og ha med for mye detaljer, dette kan fort oppleves som unødig støy og det blir vanskelig å få med seg alt som skjer. Finn kjernen i historien din og hold deg til det.

💬TEKST: En video på Facebook burde være tekstet uansett språk, fordi de fleste ikke ser video med lyd når de sitter på jobb, på skolen eller er ute i offentligheten. Derfor er dette veldig viktig for at alle skal få med seg hva videoen din inneholder.

❤FØLELSER: Er historien du skal fortelle morsom, er den dyp og trist eller inneholder den et viktig og holdningsendrende budskap? Spill på følelser. Alle mennesker drives til en viss grad av følelser og det kan lønne seg å ha dette i bakhodet når man lager en video som du ønsker skal skape engasjement.

📰AKTUELT: Er innholdet i videoen din aktuelt i den tiden vi befinner oss i? Rett timing er viktig, å være på rett sted til rett tid som det heter. Budskapet ditt vil komme tydeligere frem og flere vil forstå det, dersom det er et aktuelt tema. Ha målgruppen din i bakhodet, slik at budskapet ditt engasjerer de du ønsker. Er du usikker på hva som er aktuelt når du skal lage en video? følg med på nyhetene og se om du kan bruke noe av det som foregår i verden for å få frem budskapet ditt.

Er det noe du lurer på som ikke er svart på her, så er det bare å spørre oss 😀

Henriette Sofie Eriksen og Julie Haugsand

(Vi har fått videoproduksjon som valgfag for BIK-studenter og IT-studenter på HiØ fra høsten 2018. Trykk gjerne på lenken og sjekk det ut:)

(Og Henriette var i praksis hos mediebyrået Wavemaker og Julie var i praksis hos Karrieresenter Østfold, begge jobbet mye med video på sosiale medier i praksistiden sin)

 

OL-press og kjendisfest

Henriette Bendiksen og Steven Bye, med adgangskort og ansvar midt i sentrum av TVNorge:)

Tekst og bilde: Amalie Berger & Robin Horvath

Etter tre måneder hos TVNorge har Steven Bye (24) og Henriette Bendiksen (22) fått et godt utbytte av praksistiden. Med kjendisfester, stort ansvar og mye morro har de fått opplevd litt av hvert og vært innom det meste. De føler at BIK har gitt dem et ekstremt godt grunnlag for en slik praksis.

-Hadde jeg kommet her uten BIK så hadde jeg ikke visst hva jeg skulle gjøre. Det er veldig relevant for jobben og vi har fått bruk for mye teori som f.eks. historiefortelling, sier Steven.

-Første uka var vi med på premierefesten til serien Hvite Gutter for å dekke Instagram og Snapchat. Vi har også fått vært med på flere premierefester etter det og snakket med kjendiser osv, sier Henriette.

Men, alt er ikke bare lek i et stort firma som TVNorge, eller Discovery som det egentlig er, spesielt under OL. Mye var hemmelig og det var mye stress, da fikk de virkelig brukt det de hadde lært på BIK. Krisekommunikasjon, strategi og planlegging ble en stor del av hverdagen under OL-perioden.

Til tross for mye press og stress syntes de at det var svært kult å være del av en historisk begivenhet. Før OL var de i et lite produksjonsteam som satt og lagde strategidokument til de som skulle til Korea. De måtte også være forsiktige med hva de delte av informasjon slik at andre kanaler ikke skulle få tak i dette.

-Vi hadde ikke akkurat taushetsplikt, men det er jo åpenbart. Blir litt sånn ”Det som skjer i TVNorge, blir i TVNorge”, sier Henriette.

-Vi har lært at man ikke skal ta noe for gitt. Man må være på og vise seg frem. Det er viktig å komme med ideer, for selv om vi bare er på praksis blir vi behandlet likt som de andre, det er bedre å prøve og feile enn å ikke prøve i det hele tatt, forteller Steven. -Det er kjedelig når man publiserer noe og det ikke går som du vil, men når man treffer spikeren på hodet kan man nå over en million personer, akkurat som jeg opplevde med et av innleggene jeg hadde ansvar for.

 

 

New Zealand på kryss og tvers, med bobil og kortstokk

Vi bestemte oss tidlig for at vi hadde lyst å dra til New Zealand i løpet av semestret vi var på utveksling i Brisbane. Fra slutten av mars til midten av april har studentene i Brisbane midsemester-break, så da passet det godt for oss å reise. Etter så mye varme og sol skulle det bli deilig med natur og frisk fjelluft.

Vi var sju studenter som skulle dra sammen. Fire IT-studenter, en lærerstudent, meg som BIK-student fra Halden og et nytt bekjentskap fra sivilingeniørlinjen på NTNU i Trondheim. Vi ville leie en bobil og kjøre rundt på både nord- og sørøya, altså en tur fra Aukland til Queenstown, og til slutt ende opp i Christchurch for så å ta flyet tilbake til Australia. Dette skulle ta ti dager, så vi visste at vi hadde en del kjøring fremfor oss. Men, det var verdt både penger og timene i bilen. Det ble en av de koseligste og morsomste turene jeg har vært med på!

Vi fløy grytidlig til Aukland den 4 april, en flytur på tre timer. Vel fremme på New Zealand prøvde vi å orientere oss frem til bobilutleien, noe som bare det er en prosess. Det kreves mye planlegging som vi heldigvis hadde gjort på forhånd. Her er det snakk om depositum og forsikring som skal betales, du må ha internasjonalt sertifikat og være klar over at man også her kjører på venstre side. Jeg, som ikke er noe fan av å kjøre bil og særlig ikke bobil, var glad for å slippe å kjøre i det hele tatt. Du får nemlig kun lov til å kjøre bobilen hvis du er registrert som sjåfør hos bobilselskapet.

Vår flotte bobil!

Etter gjennomgang av bobil og matinnkjøp prøvde vi å finne nærmeste campingplass for å overnatte, det viste seg ikke å være spesielt vanskelig. De fleste av oss var slitne og ville sove tidlig, så det ble en tidlig kveld. Neste morgen våknet vi til strålende sol og det ble en hyggelig frokost ute. Planen for dagen var å besøke Hobbiton og Rotorua. Hobbiton er kjent fra J.R.R Tolkiens bøker Lord of the Rings og The Hobbit, og er også et faktisk område der de har spilt in scener til filmene. Veldig kult og spennende for de som er interessert, kanskje ikke like kult og spennende for dem som ikke er det. Her tilbrakte vi noen timer før vi dro videre til Rotorua, som er et historisk område der Maui-folket stammer fra. Her fantes den verdenskjente Pohutu Geyser, en av de største geysirene i verden! Denne ville vi se på. I tillegg fikk vi oppleve en Kiwipark, gjørmebasseng, varme kilder etc. Dette er også en skole der du kan lære deg treskjæring, veving etc.

Gjengen i et av Hobbiton husene.

Ellers ble det ikke så lang visitt på nordøya, for allerede neste dag tok vi båten over fra nord til sørøya. En båttur jeg ikke kommer til å glemme med det første. Denne turen var fire timer lang og cirka halvveis, midt ute på åpent hav, så opplyser kapteinen at det er en nødsituasjon på båten og at vi må evakuere. Bare noen minutter senere sier kapteinen igjen at båten er i ferd med å synke. Mannskapet står klar med utstyr for evakuering, men ingen ser ut til å ha panikk. Og etter en liten stund igjen sier kapteinen at dette bare var en øvelse. Etter denne «koselige» opplevelsen gikk vi så i land på Picton og det ble noen timer kjøring i mørket til neste campingplass. Morgenen etter fant vi ut at vi var i nærheten av en kjent strand ved navn Hokitika. Her skulle det finnes nesten helt grønne steiner, såkalte Jadesteiner, som vi kunne selge og tjene penger på hvis vi fant noen. Men vi hadde ikke lykken på vår side og fikk dra fra stranda steinløse. Men fikk derimot tatt veldig mange fine bilder. Det var også planlagt mye kjøring også denne dagen, så da vi kom fram til campingplassen med varme badebasseng, spa og gratis Wifi, så var det helt klart verdt litt kjøring. Her koste vi oss veldig.

Målet for dag fem var å besøke Franz Joseph, en berømt isbre, og samtidig få oppleve litt turmiljø. Etter dager med kun strålende sol fikk vi nå masse regn, men det ble fortsatt en fin tur! Det sluttet å regne da vi vel var på plass inne i bobilen, så dagens kjøring ble en vakker tur. Vi stoppet på mange steder for å ta bilder av den fine naturen, spilte kort og spiste lunsj ute i solen før vi endte opp i Wanaka. Dette var en liten, vakker by med en veldig stor attraksjon – et tre som vokser i vannet. Da vi kom frem, relativt sent på ettermiddagen, var det masse mennesker som stod på stranden for å ta bilde av treet.

Det berømte treet i Wanaka.

Vi møtte høsten i Wanaka, nesten alle trærne var oransje og det var skikkelig kaldt. Så det ble til å ta på seg masse klær. Så, de som tenker seg til New Zealand på denne årstiden, husk å ta med varme klær! Det blir kaldt, jeg lover. Etter en kald natt, da vi lå med alle klærne på oss, våknet vi tidlig og kjørte mot Queenstown. Her skulle vi være i to til tre dager, for her fantes det mye å gjøre! Her var det også like kaldt som i Wanaka. Ut mot ettermiddagen kom vi frem og vi bestemte oss for å se oss rundt i byen. Vi spiste mat på en italiensk restaurant, som ikke var særlig god etter min mening. Deretter tok vi gondol opp på et fjell for å se på utsikten over byen, mens noen av oss bestemte oss for å kjøre gokart rundt på fjellet. Her var det også mulig å paraglide og kjøpe suvenirer. Etter disse små eventyrene måtte vi finne et sted å campe. Det var enklere sagt enn gjort, så vi endte til slutt opp på et forlatt lite sted, uten strøm, vann eller do. Vi hadde en streng regel i bobilen om at ingen fikk bruke do, fordi alle nektet å tømme den når turen var ferdig. Så da fikk vi bare bite i det sure eplet og gå på do ute.

På vei til Queenstown.

Ellers hadde vi en avtale om at de som kjørte bil slapp å lage mat, og de som lagde mat trengte ikke ta oppvasken. Grei deal.

Morgenen etter ble det strikkhopping og tur i Kiwiparken. Kiwi er nasjonaldyret på New Zealand og de er veldig stolte over det. De er veldig flinke til å passe på disse dyrene, da de er en truet dyreart. Her møtte vi regnværsdag nummer to og det var enda kaldere enn regnværsdag nummer en. Jeg gikk rundt med tre lag med klær og en Helly Hansen-jakke, og frøs fortsatt. Vi tok en tur til nærmeste badeland for å endelig få ta en dusj og samtidig kose oss i bassenget – veldig morsomt! Etter det ble det samme campingplass som forrige natt, inkludert et mer mislykket forsøk på å lage mat. Kylling og ris som ble grøt. Men det fikk bare bli sånn, og det ble mer snacks til middag den dagen.

Nå hadde vi ikke så mange dager igjen og et av våre siste stopp var å dra til Mount Cook, et veldig kjent fjellområde på New Zealand. Bilturen dit var magisk. Supervakkert miljø med store snødekkete fjell, laguneblått vann og strålende sol møtte oss her. Det var til og med snø på bakken! Så det ble veldig mange stopp for å ta bilder denne dagen. Fylt av inntrykk kom vi frem til Mount Cook og hadde muligheten å velge mellom to forskjellige campingplasser, en med strøm og en uten. Vi valgte den uten, da den var billigere. Men da vi fikk vite at det skulle være ti minusgrader skiftet vi fort mening og valgte å bytte, til tross for prisen. Vi orket ikke å fryse igjen. Denne dagen ble middagen vellykket og det ble filmkveld i den varme bobilen.

For en utsikt!

På regnværsdag nummer tre, altså nest siste dag før vi skulle reise tilbake til Brisbane, tok vi en fjelltur i Mount Cook området. Vi var skuffet over været, men dro likevel fortsatt ut på tur. Til tross for regnværet, som etter hvert gikk over til sol, så ble det en fin tur som også den endte opp ved en isbre med laguneblått vann. Vi tok oss tilbake til bobilen og kjørte til en café og spiste litt mat for så å kjøre videre til Christchurch der vi skulle sove. Vi var litt triste over at turen snart var over, men gledet oss til å kunne sove i ordentlige senger igjen, og ha tilgang til dusj og do. Det ble Dominos (Pizza) og brødskiver til middag, da vi nesten ikke hadde noe mat igjen, og en tidlig kveld på oss alle. Dagen etter ble det utvasking av bobil for så å levere den tilbake. Dette tok lenger tid enn det vi trodde så vi fikk dårlig tid da vi skulle til flyet. Vi stresset oss gjennom Security for så å få beskjed om at flyet var nesten en time forsinket. Da kunne vi puste litt ut, spise litt mat og nyte det siste av New Zealand for denne gang.

Det er egentlig veldig vanskelig å beskrive og forklare hvordan turen var, en slik tur må man nesten oppleve selv. Det ble mange inntrykk på kort tid. Jeg er veldig glad for at jeg valgte å dra, og det ble en vellykket tur!

Så, her er noen siste råd fra meg hvis du ønsker å dra til New Zealand:

* Ha med ekstrapenger (uansett om du skal reise eller ikke), det er veldig greit å ha penger for å kunne oppleve ting når du først er på utveksling. Det er mye du vil se.

* Ordne forsikring og internasjonalt førerkort.

* Google masse før dere drar og legg opp en ordentlig kjørerute, så dere ikke kjører mye feil. Diesel er dyrt.

* Organisere arbeidsoppgavene, så som matlaging og oppvask.

* Ha med varme klær og regntøy.

* Husk at ting kan ta lenger tid enn det du tror.

* Kjøp en kortstokk, den blir mye brukt!

 

 

Iselin Dahl

 

 

Ola & Henrik Make America Great Again. Del 4

Påsken er over, og vinterdepresjonen begynner å visne hos det norske folk. Varmen begynner å komme tilbake, og hestehov begynner å springe. Snart kommer årets avgangselever til å gå med russebukser, og det norske kongeriket ser fram til sommeren. Da sprengkulde, skitur og påskeegg gikk oss to i USA rett over hodet, fant vi vår egen måte å nyte våren og påsken på. Eventyr i Californias sydlige del, med mye varme, god mat og mange spennende opplevelser. Sommeren kommer for fullt i Monterey Bay, og vår tid her nede begynner å ta slutt.

Siden vi returnerte tilbake til skolen i januar, har fokuset på skole vært stor. Vi fikk begge nye romkamerater, og jobben med å knytte kontakter hadde begynt. Vanskelig var det ikke, da norsk sjarm, en klype retorikk og et pent smil er en god oppskrift på å bli kjent med mange. Dette semesteret har vi begge jobbet mere med film. Både foran og bak kamera. Jeg (Henrik) fikk muligheten til å spille i en kort film, der en venn regisserte. Noe som var en veldig morsom opplevelse. Vår felles venn hadde med seg bil, så vi har fått sjansen til å oppdage mere rundt Monterey enn bare byen og nærområdet. Vi dro over til Big Sur som er en liten nasjonalpark, med utrolig utsikt over Stillehavet. Den dagen lærte vi at California har en regnsesong. Folk i California er ikke vant til å kjøre i regnet, noe vi nordmenn fant veldig underholdende. Vi fikk oppleve Superbowl 2017 og ble invitert med på Superbowl-fest. En slik fest er som en eneste stor stereotype, der fast food, øl og fotball var fokuset for kvelden. En utrolig morsom opplevelse. Vi har prøvd å integrere våre nye internasjonale venner til litt norsk kultur i år også. En obligatorisk visning av Trolljegeren ble satt på tv-en.

Behind the scenes – Fishman Reborn

I springbreak dro vi begge til San Diego. Byen ligger helt sør i California, på grensen til Mexico. Der nede nøt vi varmen, god mat og en lang pause fra skole og lekser. Hele Norges Vegard Solheim var også med for å oppleve San Diego. Vegard fikk kjenne på ubehag da hans klasserom ble låst grunnet politi-utrykning. En student hadde blitt sett, med hva folk trodde var et våpen under frakken hans. Politiet rykket ut, til å finne en ung gutt med en paraply formet som et sverd under frakken sin. Kanskje ikke så klokt av gutten, ettersom at dette var 2 uker etter nok en skoleskyting her i USA. Det har svært mye fokus på våpen, og strengere regulering her nede, siden Florida-skytingen. Det har vært møter og demonstrasjoner her nede på campus for å få våpen fjernet. USA er svært splittet på dette temaet, og vi tror debatten vil vare lenge.

To glade huleboere

Syv europeere og én amerikaner

Obligatorisk hatteprøving

Den nye Michael Jordan!

Eksamen nærmer seg her nede og vi kjenner presset begynner å bygge seg opp. Begge to jobber sammen med å lage en dokumentarfilm om militærlivet i USA og planen er å få intervjuet en veteran om hans tid i tjenesten. Med vår felles kunnskap om kommunikasjon, filmprodukjon, og vår norske sjarm, skal vi prøve å få laget en film verdig en Oscar-pris. Vi har også blitt lært opp i hvordan man produserer film. Kunnskap vi gleder oss til kunne bruke i framtiden. Vi begynner også å merke hvor mye vi gleder oss til norsk mat igjen. Tanken på vafler, kjøttkaker og Solo-brus begynner å dukke opp oftere. Amerikansk mat kan bli litt kjedelig i lengden da dypfritert mat er svært populært. Vi håper alle trives hjemme i Norge, og vi ser frem til å returnere.

Henrik venter tålmodig på sitt neste intervjuobjekt

Hverdagskost

Bare i USA…

 

 

Hjelp! Jeg ble headhuntet!

Her ser du meg, Christine, til venstre, sjefen min, Frank, til høyre, samt litt av den flotte logoen vår i bakgrunnen.

Det er snart tre år siden jeg ble uteksaminert fra Høgskolen i Østfold, med en bachelorgrad i internasjonal kommunikasjon, og i fjor ble jeg headhuntet til en jobb man ikke helt tør å drømme om som student. I dag jobber jeg som Digital Marketing Specialist hos Domino’s Pizza Norge. (Les: Verdens største pizzakjede!)

Jeg har tidligere skrevet om at jeg landet drømmejobben før jeg var ferdig med bachelorgraden i 2015: (https://www.hiof.no/aktuelt?displayitem=4543&module=news&newscat=aktuelt). Men det viste seg at det bare var starten på en utrolig spennende karriere!

Det er en ganske lang historie bak denne headhuntingen, men jeg skal prøve å gjøre den kort. Min nåværende sjef var en av kundene jeg jobbet med i min forrige jobb. Han var tydeligvis så fornøyd med jobben jeg gjorde, at han valgte å anbefale meg til stillingen.

Men selv om man blir headhuntet til en stilling er det ikke gitt at man slipper unna intervjuer. Jeg måtte gjennom det også, siden det var et par andre kandidater i tillegg. Intervjuet var kl 16 på en helt vanlig arbeidsdag, jeg måtte altså grue meg gjennom åtte timer i min forrige jobb først… Men i og med at jeg fikk jobben, kan dere kanskje tenke dere at intervjuet gikk bra!

Nå har jeg jobbet i Domino’s siden november, og skal jeg være helt ærlig har det ikke gått opp for meg ennå. Jeg klarer fortsatt ikke å sette ord på hva jeg følte i det øyeblikket jeg fikk spørsmålet: Du har ikke lyst til å være med til Domino’s da? Men det var en overveldende følelse, det kan jeg skrive under på.

Da jeg tok min bachelorgrad i internasjonal kommunikasjon slo aldri tanken meg om at jeg en dag skulle bli headhuntet. Jeg vet ikke om det er noe man tenker som student i det hele tatt – men det var iallefall helt vilt! Det er jo bare sånn man ser på TV. Og det skjedde meg. Det betyr at det også kan skje deg!

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Jeg hadde ikke vært der jeg er i dag uten en bachelor i internasjonal kommunikasjon.

Christine Engh Hansen

 

 

Dramatisk og lærerik praksis hos Arbeiderpartiet

Jonas Gahr Støre og Linnea henger ut. Linnea er litt starstruck. Eller Størestruck…:)

Skrevet av: Anniken Heimstøl og Daniela Dahle.

På et av spisestedene i “Strøget” i Oslo, møter vi Linnea Vollstad (21) som har vært i praksis hos Arbeiderpartiet siden starten av januar. Hun har tidligere vært med i studentpolitikken på HiØ, og det var derfor naturlig å være i praksis hos Ap. Smilende forteller hun at hun kjenner at dette var det riktige valget av praksisplass.

-Det er et av de største politiske partiene i Norge, det var en no-brainer. Jeg visste at det var mye kommunikasjonsarbeid involvert og at jeg kom til å jobbe med mange forskjellige mennesker, noe jeg elsker å drive med!

Allerede første praksisdag var hun med på pressekonferanse der hun fikk møte Jonas Gahr Støre. Opplevelsen ga henne både hjertebank og en motivasjonsboost.

-Jeg ble først og fremst litt “starstruck” og nervøs. Jeg snakket med Jonas og han ønsket meg velkommen på laget og sa at de trengte meg, noe som gjorde at jeg følte meg veldig velkommen og klar for utfordringene som lå foran meg.

Inne på kontoret til kommunikasjonsavdelingen på Youngstorget, jobber Linnea for det meste med innhold til hjemmesiden og håndtering av innlegg på partiets Facebook-side, men hun har også vært på jobbtur til Kristiansand for å være kursholder og fotograf på ulike arrangement. Hun sier at det tok litt tid å komme i gang med å bruke alt hun har lært gjennom fem semestre på BIK, men at det kommer etter hvert.

-Som regel vet jeg ikke hva som venter meg når jeg møter opp om morgenen. At ingen dager er like er noe av det jeg liker best med praksisplassen. Et eksempel på det er pressekonferansen jeg deltok på, om Giske-saken. Det førte til mange henvendelser på Facebook som måtte gås gjennom allerede den første uken i praksis.

En viktig del av det å være i praksis er selvfølgelig å skrive bacheloroppgave, noe Linnea allerede er i gang med. Problemstillingen handler nemlig om nett-troll på Facebook-siden til Arbeiderpartiet (https://www.facebook.com/Arbeiderpartiet/).

-Det er en del data jeg må gjennom og analysere, men jeg finner mye morsomt underveis! Etter praksisen i Ap er jeg spent på hvor veien leder, men jeg kommer nok til å være litt spontan og prøve meg på noe nytt innenfor kommunikasjon.