Skrevet av: Daniela Dahle og Anniken Heimstøl

Vi møter Martin Skjøldberg Sagholen (24) utenfor en restaurant ved bryggene i Halden. Martin har vært i praksis hos Nasjonalmuseet i snart to måneder og trives svært godt. Men før han fikk praksisplassen så det mørkt ut, etter et semester i Newcastle, England. I motsetning til mange av de andre klassekameratene sine, trivdes ikke Martin så godt på utveksling.

-Utvekslingen var litt demotiverende for meg. Jeg hadde valgt fag før jeg dro, som alle de andre, men da jeg kom fram fikk jeg vite at 4 av de 5 fagene jeg valgte ikke fantes. Dette gjorde at jeg måtte velge nye fag, og da var det ikke så mye igjen å ta av og jeg endte opp med en del fag jeg ikke ville ha.

Videre forteller Martin at han slet litt med å komme i kontakt med de andre studentene og ting så ganske mørkt ut en periode. Det var aldri et spørsmål om å gi opp, men han hadde mistet litt lysten til å fortsette.

-Motivasjonen var ganske langt nede da jeg kom tilbake til Norge og fokuset mitt var veldig skiftende. Det var først da vi kom i gang med fag igjen her, at jeg fikk motivasjonen tilbake. Semesteret jeg kom tilbake til Norge var vel det semesteret jeg gjorde det best.

Drømmepraksis

Gnisten kom for alvor tilbake da Martin fikk praksisplass på Nasjonalmuseet. Han maler selv og har alltid hatt lyst til å jobbe med noe innenfor kunst. Han liker jobben som praktikant og trives godt med arbeidsoppgavene han har fått tildelt.

-Jeg synes det er gøy. Jeg er for det meste på sosiale medier og da helst facebook, som er hovedplattformen for kommunikasjon. Jeg jobber veldig mye med å legge ut arrangementer på facebook og hjemmesiden deres. Det er alt fra utstillinger til omvisninger. Jeg har også fått i oppgave å skrive en blogg for Nasjonalmuseet, noe jeg gleder meg veldig til.

Selv om Martin trives med alle arbeidsoppgavene, er det én ting som skiller seg ut, nemlig et forskningsarbeid med Munchs «Skrik».

-Nå er det sånn at jeg ikke utførte selve arbeidet. Det var det et forskerteam som gjorde, men jeg fikk være med og dokumentere begivenheten ved å ta masse bilder for museets Instagram (https://www.instagram.com/nasjonalmuseet/?hl=nb). Vi fikk også sett baksiden av «Skrik», noe ikke mange kan si at de har gjort. Det stod noe på baksiden, men det kan jeg ikke røpe. (Han smiler lurt).

Martin har altså funnet inspirasjonen til å fortsette. Han er oppe tidlig hver dag for å pendle fra Halden til Oslo, og selv om det er tungt, er han alltid motivert til en ny dag.

Her ser vi forskere i arbeid med Munchs «Skrik».

Å dra til Canada er noe jeg alltid har hatt lyst til, og dette utvekslingssemesteret på BIK ga meg muligheten til å oppleve noe jeg ikke hadde hatt mulighet til om jeg gikk på et annet studium!

Da jeg endelig ankom Halifax kom det som litt av et sjokk at det var minus 15 grader. Jeg visste jo allerede at det kom til å være kaldt, og tenkte at kulda går greit det, men -15 i Norge versus -15 her er det stor forskjell på, da Halifax er en havneby og det blåser en del. Ett eksempel på dette er da jeg skulle ta bussen for første gang, og endte opp med å vente ganske lenge fordi jeg ikke kunne bussrutene enda, og vannet jeg hadde med meg endte opp med å fryse i vannflaska!

Saint Mary’s University, skolen Amanda går på. Bildet til høyre er en gang i kjelleren der studenter har malt fine bilder på veggene.

En ting jeg synes har vært rart, er å måtte snakke engelsk hele tiden, da det ikke er noen andre nordmenn på skolen dette semesteret. Er mange ganger da jeg har begynt en setning på norsk helt ubevisst og de jeg har snakket med bare ser rart på meg, hehe.

Et lite kultursjokk jeg har opplevd er at alle prøver er flervalgs- og true/false-spørsmål og dette er jeg ikke vant til fra skole i Norge. Her er det viktigere for dem at vi husker alt vi har lest og hørt i timene, istedenfor at vi forklarer hva vi kan om temaet.

Føler iblant at jeg heller ville reist sammen med personer jeg kjenner, da jeg ikke er den mest sosiale personen. Dette hadde gjort det enklere for meg. Men så tenker jeg at når jeg er her alene, må jeg ut av komfortsonen min og knytte nye kontakter selv. Og tror ikke det skal bli så vanskelig, alle jeg møter virker veldig åpne og interesserte i andre. Hadde hørt på forhånd at canadierne er hyggelige. Og de ER så hyggelige som ryktene sier!

Tekst: Amalie E. S. Berger og Robin Horvath.

På BIK-studiet har man et obligatorisk utenlandsopphold i et engelsktalende land. Vi har snakket med Sander (21) fra Drammen og Vegard (20) fra Vågstranda som skal til Newcastle og California. De drar begge med nerver og åpent sinn.

-Jeg har ikke så mange forventninger. Jeg vil ikke bli skuffet når jeg er der, og velger heller å dra dit med åpent sinn. Men jeg har hørt mye bra. Newcastle blir gøy, sier Sander.

Vegard, på den andre siden, har valgt å dra til USA. Han syntes England ble litt for kjedelig, og valgte derfor California hvor han tror han vil få et kultursjokk på både godt og vondt.

-Jeg hadde egentlig lyst til å dra til Australia, men det var mye dyrere. England var uaktuelt, så da ble det California. Man blir jo litt nervøs, det står så mye i media om diverse ting som skjer i USA, men jeg tror det skal gå bra. De har jo heldigvis snus der borte, sier Vegard og smiler lurt.

Fordelen med et utvekslingsopphold i utlandet er at man har tilgang til flere fag enn i Norge, de fleste skolene har et større utvalg og mer variasjon. Vegard skal ta Service marketing, Community building, Principles of management og Cinematic arts foundation. Sander skal ta Modern politics, Creative and critical thinking og Introduction to PR.

-Valgfagene spilte ikke så stor rolle for hvor jeg ville dra, jeg tror at selve utvekslinga er viktigere enn fagene man velger. Men jeg er fornøyd med valgene mine og synes de er veldig relevante for BIK, sier Sander.

De har begge valgt ett semester, hovedsakelig på grunn av pengenes skyld, men de angrer litt på at de ikke tok et helt år.
-Jeg tenkte at jeg heller ville velge ett semester og oppleve mye, enn å velge et helt år og oppleve lite, men jeg merker nå at jeg undervurderte lånekassa. Man får mer enn man tror. Jeg kommer nok til å angre når det er over og jeg har fått opplevd mindre enn jeg tenkte, sier Vegard.

Sander, på den andre siden, syntes tanken om utveksling var skummelt. Han hadde i utgangspunktet ikke tenkt å dra på utveksling i det hele tatt, og han trengte mye overtaling. Nå gleder han seg bare, og tror det blir deilig med forandring.

-Jeg har en sånn subtil frykt om å bli knivstukket. Nord-England har en litt sånn grov og bøllete kultur, så jeg skal passe på å ikke yppe med noen. Jeg tror ikke at jeg er så knivstikkbar, sier Sander og ler.

-Noe annet som er negativt, er at det blir vanskelig å finne snus i Newcastle, så mamma er fornøyd. All tøys til side, så vet jeg at så fort jeg kommer ned dit forsvinner skrekken. Jeg skal prøve å mingle med så mange lokale som mulig og bli godt kjent med miljøet.

Sander tror at i England vil han møte et litt mer kjent miljø enn det han ville gjort noe annet sted. Vegard, derimot, tror at det blir mange regler og normer som han ikke er vant til. Han tenker at i USA må man være mer forsiktig med hva man sier og gjør. Han har hørt at man blant annet må snakke til lærere på en helt annen måte enn det vi gjør i Norge, som at man gjerne må bruke etternavnet deres når man snakker til dem.

Alt i alt, tror de begge at det blir en spennende og lærerik opplevelse de kan ta med seg resten av livet. De begge gleder seg mer og mer for hver dag, og teller ned dagene til den store avreisen.

-Jeg tror det blir kjempegøy og gleder meg veldig! Har bare hørt mye positivt. Det blir et opplevelsesrikt semester, sier Sander.

Nettene har blitt lange, og kulda har satt inn. Det hører vi at skjer hjemme, i alle fall. Her er varmen fortsatt tilstede mellom 12:00 og 16:00. Ellers begynner det å bli kjølig. Vi ser begge fram til våren, da vi alle kan dra på stranda og bade. Etter mange lange uker med skolearbeid, fikk vi vår første ferie, noe vi trengte sårt. Thanksgiving break kaller de det. Vi så vårt snitt til å reise rundt og utforske de vestlige statene. Fra Las Vegas til Grand Canyon og ned igjen til Los Angeles. En utrolig reise med bil der vi skulle få se og oppleve svært mye, på bare en uke.

Desert highway.

Vi sto opp tidlig for å hente leiebilen vår. Jeg brukte mine finpussede forhandlingsevner til å få med resten på å leie en SUV, så jeg ikke får blodstans i beina mens vi kjører i 8 timer.

Vår mektige SUV – Korean for scale.

Noe vi så fram til på reisen var å kjøre gjennom ørkenen i Death Valley. Da vi krysset fjellene, åpnet et enormt landskap seg. Ørken og sand så langt øyet kunne se, med enorme fjell i det fjerne. Det fantes ikke annet enn vei der, noe som virket rart for oss, da vi er vant med by og menneskeliv der vi bor.

Vi begynte å nærme oss byen, og kunne se lyskasterne til Las Vegas i det fjerne. Noe vi alle merket fort er at selv om det er en ørken, er det ikke varmt. Vinden er kraftig og man blir fort kald om man ikke kler på seg. Både jeg og Ola endte med å kjøpe oss mere klær for å holde ut kulden i Las Vegas. Vi bodde to netter i byen, og prøvde ut både gambling og nattklubber. Vi klarte til og med å gå ut fra casino med mere penger enn da vi gikk inn.

Obligatorisk Las Vegas gruppebilde – Alle fire i finklær foran hotellet.

Vi reiste sent til et motell vi skulle bo i, en time sør for Grand Canyon. Da vi parkerte bilen, hadde vi krysset tre stater på tre dager.

Grand Canyon var utrolig. Alle har sett bilder av hvordan dalen ser ut, men bilder beskriver virkelig ikke hvor enorm den er. De røde klippene strekker seg så langt øyet kan se, og dalen er så dyp at man kan ikke høre elven på bunnen. Man blir nesten sliten i øyene av å se ut, da man plukker opp så utrolig mange detaljer. Med sterk frykt for høyder våget jeg meg ut på klippene for å se ned i avgrunnen. Ola spretter rundt på steinene som en ung fjellgeit med null innsikt i hvor nære han er i å falle. Hans argument. «Det ble noen gode bilder». Og bilder ble det.

Living on the edge – Ola ligger på kanten ved Grand Canyon.

Henriks nyeste boyband-cover – Henrik, Jules og Kim tatt med froskeperspektiv.

Som en gruppe med asiatiske turister gikk vi rundt og tok bilder til solen gikk ned over fjellene. Vi stoppet innom en restaurant på vei hjem, hvor en cowboy spilte banjo mens vi spiste middag! Dette finner jeg ikke opp. Og flink var han.

Henrik rehydrerer på en lokal tysk restaurant ved Route 66.

Solnedgang ved Santa Monica Pier – sier seg selv.

Vi bestemte oss for å stå opp svært tidlig, for å kjøre til LA. Stjernehimmelen var helt utrolig over ørkenen mens vi kjørte. Det tok rundt 7 timer å kjøre fra Grand Canyon til LA, men vi fikk se soloppgangen over ørkenen, noe som sitter i oss for alltid. I Los Angeles, koste vi oss i varmen, og så på byen, som de turistene vi er. Vi valgte å ta toget og bussen hjem til Monterey, så vi kunne slappe av og sove. Å leie bil i USA er svært dyrt, og man blir sliten etter en stund. Da vi kom fram, hadde vi glemt at på Thanksgiving er alt stengt, selv pizzakjeden vi har utviklet et kjærlig forhold til her nede. Det ble en sulten avslutning på vår reise, men det var en reise der vi alle hadde kost oss.

Eksamen i statene.

Eksamen har tatt oss med storm her nede. Biblioteket er nesten fullt fra åtte om morgenen til fire om natten. De siste tre ukene har vært stille da alle har vært så fokusert på å studere. Ola og jeg måtte stifte et band, skrive sang og fremføre for klassen vår der vi konkurrerte mot 90 mennesker. Som de kjekke, talentfulle karene vi er, så vant vi. Vi måtte også lage en dokumentar hver, som vi skal vise for klassen, så det har vært hektisk.

Mens jeg skriver dette går vi inn i vår siste uke på CSUMB, dette semesteret. Det har gått utrolig fort her nede, og vi har møtt utrolig mange flotte mennesker, som vi dessverre må si adjø til. Vi kan bare håpe på at neste semester vil bringe flere vi kan bli kjent med, sammen med våre egne klassekamerater fra BIK. Jeg avslutter med å ønske alle en god jul fra både meg og Ola, og vi håper alle får et godt nyttår, og at eksamen gikk bra for alle.

God jul.

Et romantisk juleøyeblikk – Henrik og Jules (franskmannen i briller) holder hender.

大家好! Jeg heter Juliane, jeg er tidligere BIK-student, og bor for tiden i Kina, hvor jeg tar en master i Contemporary Chinese Studies, ved University of Nottingham Ningbo China. Universitetet er den kinesiske campusen til det britiske universitet. Alle fagene jeg har er relatert til kinesisk historie, business, kultur, politikk og språk. Etter jeg hadde fullført bacheloren i internasjonal kommunikasjon i 2016, var jeg overhodet ikke klar for å søke jobb. Jeg måtte oppleve noe kult. Noe skikkelig kult. Så da begynte jeg å lære kinesisk. Jeg har vært interessert i Kina i flere år nå, og mye av grunnen til det er nok fordi jeg ser hvor betydningsfull Kina er i verden og for Norge, samt hvor viktig det er å tilegne seg kunnskap om landet og hvordan ting fungerer her.

Det å ha muligheten til å skille seg ut i en bunke med CV-er når jeg skal søke jobb, var viktig for meg. For hvem andre gidder vel å bruke mange uendelige timer på å pugge kinesiske tegn, eller kjenne frustrasjonen vokse fordi mange av de kinesiske ordene høres helt like ut?

Jeg er veldig glad jeg valgte å studere i Kina, for Kina er så annerledes, og det er så utrolig mye å oppleve her. Bare det å leve i en by hvor det er kinesiske tegn overalt, er skikkelig kult!

Her bor alle på campus, og utvalget i mat er enormt (og sykt billig!!). Campus er veldig stort og fint, og man har alt man trenger i kort avstand fra hybelen. Studentlivet får en helt annen betydning enn i Norge. Her opplever jeg et mye mer tettknyttet studentsamfunn, hvor det skjer ting hele tiden.

Kulturforskjellene er til tider ganske store, men hey, det er jo det som gjør det så sinnssykt spennende! Her er det null fokus på trafikksikkerhet, hvor det er helt normalt med 3 voksne mennesker på en liten el-scooter, uten hjelm. Det er også helt normalt med menn som spytter overalt, eller kinesere som bruker munnbind, eller paraplyer når det er sol. Her foregår også mye gjennom telefonen. Nettshopping er den store tingen, og nå handler kineserne nesten alt de trenger gjennom en app kalt Taobao. Wechat Pay og Alipay er to av de populære, velutviklede og tilrettelagte digitale betalingsløsningene, som ikke kan sammenlignes med Vipps engang. Du klarer deg så å si ikke uten alle disse appene, de gjør livet så utrolig mye enklere.  Jeg har ikke angret ett sekund på at jeg valgte å studere i Kina, og nyter hver eneste dag!