Min tid i Dublin

Utvekslingen ble ikke helt som forventet, koronaviruset jaget en stor del utvekslingsstudenter hjem til Norge, inkludert meg. Uansett nøt jeg den flotte tiden jeg hadde i Dublin og byen er virkelig fantastisk. Du som har lyst til å dra på utveksling, når korona-utbruddet forhåpentlig roer seg og vi kan reise ut i verden, igjen – du burde virkelig vurdere Irland!

Da jeg først hørte at Irland var et alternativ, tenkte jeg at det virket litt kjedelig. Det er ikke et land man hører så veldig mye om, spesielt ikke utveksling i Irland. Likevel greide jeg ikke slippe tanken om Dublin helt, så jeg begynte å gjøre litt research, og det viste seg at denne plassen skulle vekke interessen min mer og mer. Dublin er faktisk en kjent studentby, og byen er fylt av masse historie og spennende kultur!

Det første jeg la merke til da jeg kom til Dublin var kombinasjonen av alle de flotte slottene og kirkene og puber og barer. På alle restaurantene og pubene jeg har vært har maten og drikken virkelig imponert meg. Ryktene sier det irske folk er kjent for å være humoristiske, hyggelige og veldig pratsomme, noe de absolutt er! Shoppingmulighetene her er også gode, selv om dette er noe jeg ikke har benyttet meg så veldig mye av.  Lurt å huske på at man er student og ikke på ferie!

Det kan være slitsomt å bo i en storby, spesielt når man skal studere. Heldigvis har Dublin flere utrolig flotte parker hvor man kan nyte stillheten fra bytrafikken. En park jeg ønsker å nevne er Saint Stephen Green Park som er en av Europas flotteste parker. Der er det fint å ta seg en gå- eller joggetur mens man nyter alt det flotte å se på. Parken er plassert ved en av Dublins mest travle og stemningsfulle handlegater: Grafton Street som bugner av butikker, gatemusikanter og spisesteder.

Griffith College er skolen du skal gå på om du velger Irland. Man må regne med at det tar litt tid å komme seg inn i skolesystemet når man skal være student utenfor Norge. Det merket jeg godt den første uken, men etter hvert kom jeg inn i det og hadde det veldig fint!

Foreleserne er utrolig flinke, fagene er spennende og man får nøye gjennomgang på oppgavene som skal gjennomføres. Du trenger heller ikke bekymre deg for at du ikke skal bli kjent med noen, alle er veldig åpne. Overraskende mange er utvekslingsstudenter på Griffith College, noe som gjør folk ekstra åpne for å bli kjent med deg. Selv om jeg nå måtte reise hjem fra Dublin, kommer jeg aldri til å glemme tiden jeg fikk der!

Skrevet av: Kristina Johansen

 

Første skoledag

August 2019

Dagen er her. Jeg kjører E6 mot Halden, nervøse sommerfugler i magen. Jeg tenker tilbake på første skoledag på videregående, hvordan jeg følte meg omtrent sånn som jeg gjør nå. Jeg kjenner ingen på Høgskolen i Østfold, jeg har ingen jeg kan henvende meg til om jeg er usikker på noe. Det er ikke kun nervøsitet jeg føler på, det er usikkerhet, ensomhet og spenning.

Jeg setter opp musikken og håper at den høye lyden kan dempe nervøsiteten. Det fungerer litt. Jeg ankommer Halden, og bygningen jeg har kjørt forbi en del ganger før virker plutselig mer truende enn innbydende. Jeg skimter så vidt noen personer i mintgrønne t-skjorter foran inngangen. Jeg får parkert bak en bakke som skjuler skolen, og begynner å gå oppover. Skolen blir større og større, mens jeg blir mindre.

Til slutt kommer jeg til utsiden av bygningen, der menneskene i mint-grønne skjorter står. En av dem henviser meg til bak høgskolen. Ventetiden er lang, det kommer flere mennesker. Snart er det flere mennesker enn jeg noen gang har sett samlet på plenen. Tiden går langsomt. Jeg befinner meg plutselig i en gymsal, sittende i en ring med mennesker jeg ikke kjenner. Hun jeg sitter ved siden av heter Karianne, hun har langt, rød-oransje hår og er mye høyere enn meg.

Senere på dagen føler jeg meg ukomfortabel og klein alene, så jeg bestemmer meg for å finne en som ser alene ut og henge meg på den personen ved første anledning. Ved lunsj ser jeg Karianne, igjen, og løper bort til henne.

«Skal vi sitte sammen?» spør jeg, og føler brått at jeg går i første klasse på barneskolen igjen.

Hun smiler. Jeg hører ikke helt hva hun sier fordi lettelsen av å slippe å sitte alene overdøver alt. Jeg skimter håp om at alt kommer til å gå bra. Jeg henger meg på Karianne og gjengen hennes resten av dagen, glad for at jeg har noen jeg kan henge med.

Bilde av Ida

  Foto: Andrea Dahlstrøm

September 2019

Jeg går inn i klasserom E1-065 og øynene mine søker automatisk mot der jeg vet Karianne sitter. Jeg smiler til henne og Ellen som sitter ved siden av, og setter meg på bordet foran dem. Jeg tenker tilbake til første skoledag, hvor nervøs og redd jeg var for ikke å få noen venner, og ler litt for meg selv. Tanken føles latterlig nå.

 

Skrevet av Ida Bergh-Smith

 

 

Fra en til to – så seks

Dagen begynte som alle andre dager. Jeg sto opp, dusjet, fikset meg og var klar til å dra. Det eneste som var annerledes med denne dagen var at jeg nå ikke skulle ta buss til byen og inn på videregående. Jeg skulle på høyskolen. På høyskolen liksom. Jeg hadde blitt student.

 

Timeplanen var litt forvirrende og offentlig transport samsvarte dårlig med skolen. Det endte opp med at faren til min beste venninne kjørte oss, så vi slapp å vente to timer på et sted vi ikke kjente oss igjen. For en lettelse. Vi ble kjørt, min beste venninne var med og da kunne jeg unngå situasjoner hvor jeg endte opp alene på et nytt sted. Dette skulle bli en bra dag, tenkte jeg. Vi kom til skolen litt før opplegget på gressplenen begynte. Det var mye folk, mange forskjellige personer. Jeg prøvde å få litt oversikt, men ga straks opp. Er ikke så glad i store folkemengder. Heldigvis var bestevenninna mi der, min redning for dagen. Etter gressplenen får vi beskjed om å presse oss inn i gymsalen. Alle mann.

Gymsalen i seg selv er dårlig belyst, tett og liten, så det var ikke særlig gøy å bli værende der. Så kom delingen.

Vi fikk beskjed om å dele oss inn i linjer. Da skjønte jeg at jeg kom til å bli stående alene uten bestevenninna mi. Jeg måtte møte klassen min. Helt alene. Vi delte oss inn i klynger. Økonomi på en side, så BIK, statsvitenskap og engelsk. Der satt jeg på BIK og fiklet med gullsmykket mitt, noe jeg ofte gjør når jeg er stressa. I det øyeblikket sa mannen i høyttaleren at vi skulle snu oss til nærmeste person og bli kjent. Jeg snudde meg til venstre og der fikk jeg øye på en gutt. Han så selv litt stressa ut, som meg.

Jeg sluttet å fikle med smykket og gjennom den litt kleine øyekontakten fikk vi begge fram et «hei».
-Hei, jeg heter Dea.
-Hei, jeg heter Johannes!

Nå var vi to. To som spiste lunsj og snakket. For en lettelse. Senere ble vi litt flere.
Og idet dagen var omme var vi seks. En liten vennegjeng med fem kule jenter og en Johannes.

 

Skrevet av: Dea Sadiku 

                                                                                        Foto: Andrea Dahlstrøm

Lurer du på hvem Johannes er og hvordan han havnet på BIK? Les saken Sunniva har skrevet om ham her

 

Etter røyken har lagt seg 

Etter flammenes herjinger på østkysten av Australia visste vi lite om hva som ville møte oss da vi BIK-studenter endelig planta føttene våre på den andre siden av jordkloden. Medienes skildringer har vært mettet med brennende koalabjørner, smogfylte bybilder og flammehav som slikker i seg frodig, australsk vegetasjon som om det var en all-inclusive buffétKielferga. Etter å ha gjort et kraftig innhogg i naturen og dyrelivet, var det både rett og rimelig å ta en titt på hva som ble eksponert etter at røyken hadde lagt seg.  

Bilde av Kristian i Australia

Førsteinntrykket av australiere er at de er utrolig hjelpsomme og raffinerte. Tar man i betraktning at landet deres på 1700-tallet ble brukt som en fangekoloni av britene, er det også nærliggende å kaste opp i fordomsgryta at menneskene her ikke griner på nesa av hva som helst. Og denne antagelsen blir underbygget av de positive menneskene vi møter, til tross for utfordringene brannene må ha bydd på for de som bor her. De ser imidlertid ikke ut til å ta videre på vei for katastrofen som har utfoldet seg i landet, og når jeg spør de lokale om dette, virker det ikke som om dette har vært en stor greie.

Det skal med andre ord mer til for å rokke ved australiere.  

Nå som regnet har lavet ned en stund og slukket flammene, og jetlagen har sluppet taket, så gjenstår det for oss BIKere å se hvilke opplevelser Brisbane har å by på. Førsteinntrykket er lovende. For øvrig heter jeg Kristian, og jeg har fått det ærefulle oppdraget å korrespondere fra Brisbane, så her er det bare å spenne på seg sikkerhetsselen og forvente (semi)regelmessige oppdateringer fra den sydlige halvkule gjennom dette semesteret.  

Catch ya later! 

Av Kristian Lindbæk Berntsen

 

Utveksling på budsjett

Jeg heter Ida og er over gjennomsnittet opptatt av økonomi og sparing. Jeg studerer Internasjonal Kommunikasjon, og har nettopp ankommet Australia. Her skal jeg være frem til juni, da jeg er så heldig å ha utveksling som en del av studiet. Målet mitt er å ikke komme hjem blakk, mer konkret har jeg som mål å komme hjem med 15.000 kroner på sparekonto.

Jeg har ikke alltid hatt kontroll på egen pengebruk, noe som har resultert i et svært stramt budsjett her nede. Dessuten har jeg drømt om Australia siden jeg var liten, og opparbeidet meg en lang liste med steder jeg ønsker å oppleve når jeg først er på andre siden av jorda.

Bilde av Ida i Australia

Er det mulig å spare penger, når det er så mye jeg vil oppleve?

Klarer jeg å oppleve alt jeg vil, og likevel komme hjem til Norge med 15. 000 kr på sparing?

Dette er hva jeg har å leve for her nede:
Lånekassen: 137 772,-
Hiof stipend: 7500,-
Spart: 10 000,-

Sum: 155 272,-

Før reisen måtte jeg betale:
Visum: 3849,-
Flyreise: 5687,-
Airbnb: 1803,-
Depositum av skolepenger: 7450,-
Legemidler: 1879,-
Solkrem: 538,-
Forsikring: 1900,-
Annet: 1428,-

Sum: 24 534,-

Kommende utgifter:
Skolepenger: 58 597,-
Trekker jeg fra alle disse utgiftene sitter jeg igjen med:

= 72 141,-


Nedenfor ser du budsjettet mitt for hele oppholdet:

Bolig: 24 000,-
Mat: 8 000,-
Transport: 2500,-
Reise: 22 641,-

Spare: 15 000,-

Å finne et sted å bo her nede har vært problematisk, og jeg har brukt mer penger på midlertidig bosted (airbnb) enn planlagt. Så langt 1240,- mer enn planlagt, som må trekkes fra reisebudsjettet. I tillegg så har det kostet en del med transport, for å komme seg på visninger. Heldigvis er kollektiv transport billigere her nede, enn i Norge. En tur fra Sunshine Coast til Brisbane på 2,5 time koster deg bare 80kr!

En anbefaling fra meg er å skaffe seg et GoCard, som du må bruke på all kollektiv transport. Med studentkort får du i tillegg halv pris, så skaff det så fort det lar seg gjøre. Da vil altså en tur fra Sunshine Coast til Brisbane kun koste deg 40 kr en vei! Samme pris som jeg betaler for en ti minutters busstur hjemme.

Jeg har også planlagt å reise til følgende steder:

  • Noosa
  • Byron Bay
  • Whitehaven Beach
  • Sydney
  • Perth
  • Coral Coast
  • Great Barrier Reef
  • Great Ocean Road

Helt ærlig er jeg i tvil om budsjettet mitt strekker til. Kanskje jeg må skaffe meg en jobb her nede? Jeg lover å holde deg oppdatert!

 

Tekst og foto: Ida Madeleine Bergman

 

Tre på gaten: Hva skal du gjøre i jula?

Eksamenstiden er over for de fleste nå, og juletiden står for tur. For å lære litt mer om hverandre, har vi stilt hverandre tre spørsmål som omhandler jula:

Portrettbilde av Ida

Ida (19)

Hva skal du gjøre i jula? 

For det meste ingenting. Det blir pynting av juletre, som blir spennende ettersom at vi nå har en veldig energisk, veldig stor valp i hjemmet som elsker å tygge på alt fra plastikk til tre til papir.

Er det noen tradisjoner du ser fram til?

På lille julaften kommer en del av familien min og vi spiser risengrynsgrøt med mandel i. De fleste årene har det vært kjæresten til søsteren min som har fått mandelen, men nå har de slått opp, så vi andre har endelig en sjanse til å vinne mandelgaven!

Også gleder jeg meg selvfølgelig til julaften. Jeg er ikke helt sikker på hvor mange eller hvem som kommer, fordi jeg har en del søsken, men det blir koselig uansett. Og så blir det spennende å se hvordan det går med juletreet og pakkene, siden vi nå har en stor valp som elsker å spise alt hun finner!

Hva betyr jul for deg?

For meg betyr jul familie. Ingen i familien er religiøse, men vi bruker juletiden som en måte å få samlet oss på etter et travelt år hvor ingen egentlig har fått snakket med hverandre. Det blir som et lite lyspunkt midt i den mørkeste tiden.

Portrettbilde av Karianne

Karianne (23)

Hva skal du gjøre i jula?

For det meste ingenting. Familien min er ikke så stor lenger, så jeg tenker jeg bare skal slappe av i den nye favoritt-kosedressen min som jeg kjøpte forrige uke, og spise ostepop.

Er det noen tradisjoner du ser fram til?

På 1. juledag kommer hele slekta på besøk og det ender alltid opp med å bli masse kaos.

Onkelen min, Per, kommer alltid barbeint med skoa sine i hånda. Grunnen til at han gjør dette vet jeg ikke, men jeg tror det er det at han er veldig redd for sine sko ettersom at de er laget av ekte skinn, han vil ikke søle på dem. Og når han går hjem, glemmer han skoa sine hos oss. Dette skjer hvert eneste år, så nå har det blitt en tradisjon!

Hva betyr jul for deg?

For meg betyr julen at familien skal samles. Vi er ikke religiøse, men vi bruker tiden på samle alle som vi ikke har sett på lenge. Vi spiser ribbe og har som regel riskrem og rød saus til dessert. Denne julen blir litt spesiell ettersom jeg mistet min morfar i vinter, så det å samle familien til jul føles ekstra viktig nå.

Portrettbilde av Ellen

Ellen (20)

Hva skal du gjøre i jula?

Hver jul er en kamp om hvilken familie vi skal feire hos. Mamma sin i Stranda, pappa sin i Steigen, eller familie i USA. I år er det mamma som vant, så vi tar turen til Sunnmøre for å spise onkel sin ribbe og strikke med mormor. Dette er min første jul som vegetarianer så jeg gleder meg til å prøve ut vegisterkaker og gresskarpai.

Er det noen tradisjoner du ser fram til?

Siden vi feirer jul et nytt sted nesten hvert år er tradisjoner vanskelig å vedlikeholde, spesielt når jeg må holde meg til både norske og amerikanske tradisjoner. Vi skal selvfølgelig ha mandel i grøten der premien alltid er til barna, mine søskenbarns fire barn under 10 år. Jul er jo viktigst for barna, så om noen av oss voksne finner mandelen sniker vi den i en av barna sine skåler. Det er litt kjipt for en 20-åring å få et Lego-sett man ikke vil bruke.

Hva betyr jul for deg?

Jul for meg handler om å gi. Jeg er så heldig som har vokst opp i et av verdens rikeste land med en familie som ligger over fattigdomsgrensa. Derfor donerer jeg til veldedighet hver jul. Ikke alle kan feire jul med familie, spise tidenes nøttestek, eller ha råd til julegaver. I tidligere år har ikke hatt råd til å gi mer enn 200 kroner, men i år har jeg både stipend og jobb så i år kan jeg gi litt mer. Veldedigheten jeg har valgt i år er Støtt Gatehunder i Bosnia. De får daglig en haug med løshunder og hunder mennesker ikke ønsker lenger.

Av Karianne Juliussen, Ida Bergh-Smith og Ellen Sollie

 

En vanlig dag i en litt sliten BIK-students liv

Kroppen rykker til. Jeg slår opp øynene og ser meg desperat omkring. Pulsen raser av gårde i en fart som aller mest kunne ligne på Petter Solbergs første runde under Rally Acropolis. Noen få sekunder senere kjenner jeg pulsen roe seg i det jeg innser at jeg fortsatt ligger i senga. Det hele var et mareritt. Jeg kan fortsatt kjenne klumpen i magen etter drømmen om at sønnen min ble bortført. Jeg reiser meg fra senga og går ut på kjøkkenet, klokka viser 03.30, og jeg må skikkelig tisse.

Så lydløst jeg klarer, lister jeg meg bort til trappa, ikke søren om jeg skal vekke jentene som ligger og sover søtt i sengene sine. På denne tiden av døgnet er det fullt mulig at de våkner av det minste lille knirk i gulvet. Jeg lister meg ned trappa og blir blendet av det sterke lyset som treffer meg midt i ansiktet. Etter å ha gjort mitt fornødne, gjør jeg igjen mitt beste for å være lydløs når jeg sniker meg opp trappa, som en ninja på oppdrag. Jeg kryper opp i senga, og begraver meg i den enorme dyna mi. Den deilige varmen fra dyna brer seg, og inviterer søvnen tilbake i kroppen.

«Mamma, er det morgen nå?», lyder ordene som bringer meg tilbake til virkeligheten. «Mamma?» Jeg gjør et forsøk på å gni søvnen ut av øynene, men det virker ikke, så jeg setter meg opp og ser på kokka. 07.30. Shit! Vi burde vært oppe for en halvtime siden. «Ja, gutten min, det er morgen, du kan stå opp nå.» Igjen reiser jeg meg fra senga, men denne gangen går jeg for å sette på tv i stua. Fra rommet på den andre siden av trappa hører jeg en duo som plaprer i vei, og ordene «Hei, hei mamma» lyder fra de to sprinkelsengene. Det er tvillingjentene som er våkne og klare for dagen. Resten av morgenen utspiller seg i den sedvanlige rutinen. Skifte bleie, ta på klær, spise frokost, se på tv, for så å dra i barnehagen.

Stillheten hjemme er rene himmel på jord når barna er i barnehagen, og jeg får være alene hjemme. I 20 sekunder etter at jeg åpner døra og trer inn i den salige stillhet, er det er som om alle verdens problemer opphører å eksistere. Jeg lukker øynene, og trekker pusten. I det jeg åpner øynene kommer virkeligheten tilbake med et pang. For et rot! Det kunne vel helt ærlig ikke ha blitt verre. Det er jo som om hele sekvensen fra Bibelen utfolder seg rett foran øynene mine. Der Jesus rir inn til Jerusalem på et esel, hvor folk har lagt klærne sine på veien. Det er akkurat slik det ser ut i gangen hjemme. Det mangler bare palmeblader for å gjøre det hele komplett.

Noe må virkelig gjøres, men jeg har en del viktige oppgaver å gjøre. Usikker på hva jeg bør mene er viktigst, vandrer jeg pent over den klesdekkede gangen, går opp i stua og setter på tv. Jeg er sulten også. Skoleoppgaver eller ikke, «uten mat og drikke, duger helten ikke.» Det er i alle fall det jeg har hørt. En toast blir dagens frokost. Mens jeg lager toasten min, begynner tankene å vandre. Ideer til eksamensoppgaven som skal skrives. Studentlivet er tungt. Spesielt når man har både mann, barn, og ikke minst et bombenedslag av et hus.

Jeg trosser den dårlige samvittigheten som sier at jeg heller burde rydde litt istedenfor å sette meg ned med toast og noen minutter med tv-serie før jeg tar fatt på oppgavene til eksamen i tekst og retorikk. Noen minutter med tv-serie blir til 45 minutter, en hel episode. Jeg ser på lekene som ligger strødd i stua, oppvasken som skulle vært satt i oppvaskmaskinen, tårner over kjøkkenbenken, og helt ærlig så må eksamensoppgaven vente. I alle fall noe av dette kaoset må gjøres noe med, så jeg tømmer oppvaskmaskinen for å lette litt på samvittigheten. Jeg setter meg for å skrive på historiefortellingen jeg skal levere til eksamen i tekst og retorikk, det er egentlig en artig oppgave, å prøve å få hverdagen til å høres spennende ut. En vanlig dag i en BIK-students liv.

Med et blikk på klokka, innser jeg at minuttene har fløyet av gårde. Det er tid for å hente minimonstrene. Jeg manner meg opp i et forsøk på å forberede meg på det jeg vet kommer. Jeg parkerer utenfor barnehagen for å hente guttungen. Gjennom et åpent vindu hører jeg noen rope «MAMMA!» idet jeg går forbi. Før jeg rekker å åpne døra kommer en gutt på snart fire år stormende. «Er du klar for å dra hjem?» Han kommer tilbake fra gangen med jakke, lue og hansker. En minibiltur senere er vi ved jentenes avdeling. Inne på avdelingen er det nesten tomt, men jeg hører lyden av unger som leker. Jentene ser meg samtidig, «MAMMA!»

Vel hjemme, og ute av bilen, starter det jeg har forsøkt å manne meg opp til. Inn i den allerede bombede gangen, ta av klær, sko og luer. «Gå opp dere, mamma skal bare på do først» og der var det som om de fikk signalet de ventet på. Den ene sutrer, den andre griner, og den siste roper «mamma, jeg er sulten». Jeg teller til ti, om og om igjen, men det ser ikke ut til å hjelpe. Vi går til slutt opp alle sammen, og det virker som de er fornøyde en stund. Men lykken er dessverre kortvarig, og bare minutter senere er de i gang igjen. Først den ene, hysterisk hyling fordi hun er sint. Også de to andre etter. Det er nesten som om de planlegger det hele, en konspirasjon. Konspirasjonen er langvarig, helt frem til leggetid holder de på, som en slags berg og dalbane man er tvunget til å sitte på i minst fem timer. Hvem liker å kjøre den samme karusellen i fem timer?

Leggetiden kan ikke komme fort nok, misforstå meg rett, jeg elsker barna mine, men det lydnivået de holder stort sett hele ettermiddagen, kunne vært nok til å få en flodhest til å danse samba med en giraff. Rutine, rutine, rutine. Spise kveldsmat, bade, ny bleie, pysj og finne sauer før de skal opp i senga. Ja, du leste riktig. Sauer. Finner vi ikke sauene, så skulle man tro at det var rene dommedag. Da går virkelig jorda under. Det føles nesten sånn, noen barn har bamser som ser ut som bamser, mine barn har bamser som ser ut som sauer. Når de endelig er på plass i sengene sine, er det tid for nattasang. Man skulle jo tro at det holdt for de å ha sauene sine, men nei da. Her skal det også synges «bæ, bæ lille lam», bare sånn for sikkerhets skyld. Sønnen min ligger inne på vårt rom, for det er der han har senga si. Han venter og venter, stakkar. Men så er det hans tur. Nattasang for han også, og så sover han søtt.

Stillhet. Endelig, harde dager som student, kone og mamma er tungt. Men «in the end» er det verdt det, spesielt når disse vakre minimonsterne kommer etter hverandre og sier: «jeg eskej deg mamma!»

Av Jeanette Loftskjær

 

Bråkmakeren i klasserommet

Jeg kikket på klokken som hang bakerst i klasserommet. Jeg gikk i åttende klasse og det var siste skoletime en fredag ettermiddag. Jeg viftet føttene i takten til favorittsangen «Heartbreaker» av Justin Bieber. Jeg skimtet bort på klokken en gang til og la merke til at den tikket i takt med foten min. Ved døren stod det en ekstra stol som ikke pleide å være der. Jeg så på klokken for å finne tilbake til rytmen. Plutselig ble det helt stille i klasserommet. Jeg så rundt meg og innså at elevene fniste og læreren hadde et ansiktsuttrykk tilvarende Grinchen. Det hadde vært hysterisk om stemmen til Jim Carrey kom ut av munnen til læreren nå, tenkte jeg. Men så fikk jeg øyekontakt med læreren som brøt ut med streng stemme, som forresten ikke hørtes ut som Jim Carrey i det hele tatt, «Sara, gå ut på gangen. Det er tydelig at du ikke vil være her når du bare stirrer på klokken og tramper i gulvet».

Det har ikke bestandig vært like enkelt å vokse opp med diagnosen ADHD. Jeg må innrømme at det ikke akkurat ga meg godfølelsen da jeg, hver konferansesamtale fra første til syvende klasse, hørte på lærerne fortelle mamma og pappa: «hun konsentrerer seg ikke om oppgavene» eller «hun gjør alt annet enn det hun skal». Trist, ikke sant? Altså, for alt jeg vet kan det godt være de sa jeg var den smarteste eleven i hele klassen rett etterpå, det var ikke akkurat sånn at jeg fikk med meg alt.

I 2016 startet jeg på idrettslinjen ettersom jeg gikk på kickboksing. Jeg vet, en ADHD-kid som går på kampsport. Lite klisjé. Men jeg stortrivdes med mye gym, men uheldigvis ble fortsatt mesteparten av tiden tilbragt bak skolebenken omringet av flere fordomsfulle lærere. Uansett, månedene gikk og det samme gjorde rykter om at en ny lærer skulle ta over norsktimene neste skoleår. Ywonne Biering Ellingsen. Hun er moren til en venninne og tidligere lærer for kjæresten min, så jeg visste allerede hvem hun var. Det jeg ikke visste var betydningen hun kom til å ha for livet mitt. Livet til en skolelei jente med en kjip diagnose uten motivasjon og fremtidshåp.

Andre videregående var en vanskelig periode der livet bestod av et uendelig antall møter med psykologer og testing av ulike ADHD-medisiner. Du, som student, tenker sikkert «Fett! Evig tilgang til Ritalin». Jeg tenker på anfallet jeg fikk midt i treningslæretimen, eller angsten som aldri ga slipp. Midt i alt hadde jeg en skriftlig norskinnlevering som jeg jobbet utrolig mye med. Da jeg var ferdig følte jeg meg motløs og skuffet over at jeg aldri klarte å prestere. Jeg sendte en mail til Ywonne der jeg beklaget for dårlig innsats. Til svar fikk jeg en lang og uventet melding som nesten kan sammenlignes med en kjærlighetserklæring. Hun utdypet at hun var glad i meg, hvor stolt hun var, uansett, og hvor stort potensial jeg hadde innenfor skriving. Jeg ble aldri kvitt tikking fra klokken eller tankene om Jim Carrey, men det viste seg at norskinnleveringen fikk karakter 5 og jeg var i ferd med å utvikle et euforisk forhold til skriving.

Den dag i dag har jeg fortsatt kontakt med Ywonne. Jeg sendte henne faktisk nylig en melding og spurte om det var greit jeg nevnte navnet hennes i denne teksten. Nok en gang mottok jeg en lang tekst med «hjerteemojis» og smigrende ord. Innimellom kan én person være akkurat nok til å skape en forskjell. Og bare fordi man skiller seg ut fra det gjennomsnittlige mennesket trenger det ikke være en ulempe, man må bare lære seg å bruke det til sin fordel. Som Ole Ivars en gang sa: «En får værra som en er da´n itte vart som en sku». Mine damer og herrer: Her er jeg, en tidligere håpløs bråkmaker, rett fra skolebenken på videregående til en litt større en her på Høgskolen i Østfold, med en ny kjærlighet for kommunikasjon. Ja, til og med retorikk kan gi meg litt «sommerfugler i magan». Jeg har kanskje fortsatt konsentrasjons- og lærevansker, men hey, jeg kan i det minste fortelle en solid historie.

 

Av: Sara Christine Olsen

 

Ny by – ny kultur

I august 2018 pakket jeg bilen min og kjørte fra Sørlandets perle Grimstad, til Halden for å studere Internasjonal kommunikasjon ved Høgskolen i Østfold. Jeg trodde jeg var ganske forberedt da jeg flytta, siden det ikke var første gangen jeg har endret adressen min. Jeg trodde også at det ikke skulle være så stor forskjell fra min norske hjemby. Der tok jeg feil.

 

Arny ser utover Grimstad

Meg som ser på utover på min lille hjembygd på ferie i 2017. Foto: Privat

I tillegg til å ha bodd i Grimstad har jeg bodd på Island som er hjemlandet mitt og i Pennsylvania, USA, som utvekslingsstudent på videregående. Som liten måtte jeg lære meg et språk foreldrene mine ikke kunne og tilpasse meg en annen kultur ulik den familien min var vant til. Tilpassingen til Norge skjedde uten at jeg husker noe som helst og det tok noen år før jeg forstod hvilke endringer familien min hadde gjort. Navnet mitt mistet aksenttegnene, naboene ble forklart hvorfor vi alle ikke hadde samme etternavn og juletradisjonen med sko i vinduet forsvant. Ingen av de endringene gjør familien min mindre islandsk, for vi endret ikke alt. Vi gjorde det vi måtte for å gjøre det enklere og minske spørsmålene vi ble stilt.

I USA måtte jeg tilpasse meg enda mer, fordi kulturen er helt annerledes fra norsk og islandsk. Der måtte jeg venne meg til at vilt fremmede på butikken begynte å snakke med meg om alt mellom himmel og jord, sove med teppe og å høre folk si «Love you» utrolig tidlig i vennskapet (vi snakker om to og en halv uke). Jeg tilpasset meg etter noen uker.

Da jeg flytta til Halden tenkte jeg ikke noe over at jeg skulle til en ny kultur, men igjen måtte jeg tilpasse meg nye nytt. Jeg måtte venne meg til et helt nytt søppelsystem og en annen smak på vannet i krana. Utenfor kollektivet jeg bor i er det nemlig ikke en egen søppelkasse til matavfall eller glass og metall. Etter mye googling og spørsmål fant jeg ut at glass og metal måtte kjøres til egne miljøstasjoner. Det var mildt sagt en merkelig tilvenning for jeg er vant med å ha en egen søppelkasse for det i min egen innkjørsel. Vannet smakte annerledes her, såpass at jeg måtte drikke saft i et halvt år før jeg klarte å venne meg til vannsmaken.  Nå som jeg endelig har vent meg til Halden skal jeg igjen endre adressen min, for på BIK kan man dra på utveksling. Så i januar 2020, skal jeg tilpasse meg til enda en by og jeg gleder meg masse.

 

Skrevet av: Arny Halldorsdottir 

 

10 tips til Halloween-kostyme

Oktober eller Spooky Season som mange kaller det, er tiden for utkledning. Noen vil være søte, andre morsomme og noen vil rett og slett skremme. For meg er Halloween nesten mer hellig enn, tør jeg si det, jul. Som en selverklært (okei, andre har også sagt det) dramaqueen er det ingenting som er bedre enn et kostymeparty.

Halden Studentsamfund skal arrangere Halloween-party fredag den 25. oktober. JEG VET! Det er ikke lenge til. I den anledning har jeg spurt noen venner fra BIK om tips til kostymer.

  1.  Deg selv, MEN død.

Mange liker ikke å kle seg ut eller ønsker ikke å bruke mye tid på Halloween.

Det eneste du trenger til dette kostymet er:

  • Klær (DUH!)
  • Falskt blod (Dette kan kjøpes på Nille, Flying tiger eller hvilken som helst lekebutikk)
  • Hvit maling (kan også kjøpes på nevnte butikker)

 

  1. Disney-Villains, men gjør det moderne!

Jeg hadde tenkt til å foreslå hvilken som helst Disneykarakter, men vi vet alle at Ursula slår Ariel any day.

Her er noen tips til Disney-Villains:

  • Ursula
  • Jafar
  • Hans (Kanskje den slemmeste av dem alle?)
  • Cruella De Ville
  • Maleficent
  • Hades
  • Gaston (Han er så stor, mørk, sterk og kjempekjekk)

 

 

  1. Jobb-Zombie

Har vennene dine sagt du jobber for mye? Hvorfor ikke kombinere dette med et kostyme?

Alt du trenger er:

  • Businessklær
  • Zombiesminke (Nille, Flying tiger og lekebutikken)
  • Fake blod

 

  1. E-Girl/Boy (TikTok Teens)

For hva er vel ikke mer skummelt for den eldre generasjon enn den yngre?

  1. Galaksen

Kle deg i svarte klær med glitter i ulike farger og vips, der var galaksen!

Glitter kan man kjøpe så å si overalt, men til ansiktet anbefaler jeg glitter fra NYX.

  • Panduro har også mye glitter om du vil pynte klærne dine, også.
  1. Gruppekostyme

Gruppekostyme er alltid en sikker vinner. Hva er vel Regina George uten sine lakeier?

Her er noen tips til enkle gruppekostymer:

  • Mean Girls
  • Kim Possible og gjengen (Militærbukser ble jo så trendy, du må jo kjenne noen som har det?)
  • Salt og pepper (Gå i hvite og svarte klær og skriv S og P på en t-skjorte)
  • The Breakfast Club (Om dere gjør dette, vær så snill og lag sluttscene. Den er ikonisk)
  • Josie and The Pussycats (Fra Riverdale, ikke lat som om du ikke ser på det. Vi er alle hekta)
  • Grease
  1. Nightmare Before Christmas

Dette er kanskje et mer komplisert antrekk. Jeg lover dere, om du vil så blir dette så kult.
Jeg og venninna mi var Jack Skellington og Sally.

Dette er hva du trenger til Jack:

  • Blazer
  • Skjorte
  • Svart bukse
  • Hvit og svart maling

Dette er hva du trenger til Sally:

  • Rød parykk eller spray som går bort i vask
  • Blå strømpebukse
  • Fargerik kjole
  • Blå maling

 

  1. Kjendiser

Kjendiser er veldig lette å etterligne, men sørg for at du velger en som har en typisk stil.

Noen lette kostymer for kjendiser er:

  • Freddie Mercury
  • Ariana Grande
  • Lady Gaga (For kun den ene av hundre i rommet begynte å tro på henne)
  • Harry Styles
  • David Bowie
  • Britney Spears
  • En avdanket boyband-stjerne?

 

  1. Spøkelse

Denne er så lett at hvem som helst kan få den til, alt du trenger er et hvitt laken.

Om du ønsker å være mer avansert, hva med å kle seg ut fra 1800-tallet eller tidligere i tillegg?

Eller hvilket som helst annet år for den saks skyld.

Alt du trenger er:

  • Klær som viser til tiden du hører til
  • Hvit og svart maling

 

  1. The Decade

Kle deg ut som et tiår. Mange liker å kle seg ut som fitnesskvinner fra 80-tallet, men det er ingenting galt med å skru det tilbake til de glade 20-årene eller det mørke og grunge 90-tallet

Det som er så bra med dette antrekket er at trender går igjen, så man vil finne kostymer i alle slags vanlige butikker som:

  • H&M
  • BikBok
  • Weekday
  • Fretex
  • Carlings

 

God Halloween!🎃

 

Med kjærlig hilsen fra the Spooky Queen👻

Emma

 

 

Skrevet av Emma Østvik, med hjelp fra Anniken Heimstøl, Iselin Chantelle Karlsen og Alise Zachrisson