by studentassistent on BIK19, Studielivet

Flokete spagetti og kaffeslurping

12. mars 2020 kunne føles som dommedag der man satt hjemme. Det føltes som husarresten man fikk som liten da man hadde gjort noe galt – rett og slett plassert i skammekroken. Nå har det gått over ett år, og de aller fleste gleder seg nok til campus åpner igjen. Faen, tenker jeg.

Bilde av Anette Fjeld fra BIK19

I et klasserom eller auditorium fylt med mennesker lages både den ene og den andre lyden. For mange flyr de fleste lydene uoppdaget forbi ørene, mens noen har hørselsvamper som suger til seg alt. Derfor er det å sitte på hjemmekontor/skole veldig behagelig for enkelte, jeg er en av dem. Å slippe og høre den tunge pusten til personen som sitter bak meg, hviskinga til de som sitter på siden og matpapiret som knitrer foran meg. For ikke å nevne kulepennen som klikker et eller annet sted, og vifta på dataen til foreleseren. Men det aller verste av alle lyder – den jævelen som plystrer ute i gangen! Den lyden får nervesystemet mitt til å krølle seg som flokete spagetti og det skapes en fysisk reaksjon.

Alt dette ble borte da skolen stengte. Ro og stillhet, det er jo helt magisk for de som har misofoni! (Se faktaboks i bunn av saken). Joda, jeg savner kanskje å måtte gå mer enn ti meter for å gå på do, møte på et smil i gangen eller en oversosial foreleser. Men det har vært en fryd å sitte hjemme, med godkoppen og hjemmelaget lunsj – i stillhet, gjerne i pysj også.

Å telle til ti er noe man lærer seg over tid. Man kan ikke akkurat be folk slutte å puste heller, og folk må få lov å spise når og hvor de vil. Plystring er jo noe de fleste forbinder med godt humør, så kontrasten blir jo litt stor når den lyden torturerer trommehinna. Den fysiske reaksjonen kommer enten man vil eller ikke. Varmen brer seg utover kroppen på samme måte som en vulkan siver ut lava, det kommer ukontrollert, og man bruker mye energi på å undertrykke det hele. Adrenalinet slippes løs i blodbanen, som et barn med sukkerkick, på Tusenfryd for første gang.

Hvis man spør en person pent om de kan være så snill å slutte å plystre får man litt av noen rare blikk rettet mot seg. Blikk som får deg til å føle du har sagt noe helt sinnssykt – bare for å få et ekstremt ubehag til å opphøre, og man blir fort stemplet som den negative personen. Ingen vil være ‘den’, derfor er det nok mange som ikke sier noe og bruker heller mye energi på å telle til ti – mange ganger. På den andre siden, kanskje det er like irriterende for den som går og plystrer å ikke kunne gjøre det?

Det skal bli hyggelig når alle er ute av husarresten og man kan møtes igjen, vi mennesker er jo tross alt sosiale dyr. Til og med personene som slurper i seg kaffe, som om det er en glassmanet de prøver å sutte i seg, skal bli hyggelig å treffe! Bare ikke forvent at samtalen blir så lang …

 

Fakta om Misofoni:
«Misofoni er ubehag i forhold til bestemte lyder, uavhengig av lydstyrke. Hørselsbanene kan fungere normalt, men det er unormalt sterk følelsesmessig reaksjon og det autonome nervesystemet som styrer kroppsfunksjoner som puls, åndedrett og svette»

Kilde: https://forskning.no/hjernen-psykiske-lidelser/blir-du-sint-av-smatting-kremting-og-tunge-pust/366021

Skrevet av Anette Fjeld

 
by studentassistent on BIK18, Humans of BIK, Praksis

I lomma på DNB

løpet av tiden hos DNB Media har Ida i BIK18 virkelig fått lov til å hoppe i det. Noe av det hun jobber mest med er instagramkontoen til Silje Sandmæl @dnbsilje, en forbrukerøkonom i DNB og programleder for en TV-serie som går på TV3. Ulike kjendiser får være -som tittelen på det kjente programmet lyder: I lomma på Silje. Silje får et innblikk i kjendisenes bankkontoer, og hjelper dem å nå sine sparedrømmer. Da Ida fikk praksisplassen var hun storfornøyd, hun har lenge vært imponert over kommunikasjonsarbeidet til DNB og ønsket å lære av de beste.

Bilde av Silje og Ida

Forbrukerredaksjonen er avdelingen der Ida tilbringer sin praksis. Før perioden startet gledet hun seg til jobbe med teamet, og satt med store forventninger om en lærerik opplevelse -og så langt har hun ikke blitt skuffet!

– Fra dag én har jeg blitt tatt godt imot, og følt meg som en del av teamet. Og FOR et team å være en del av! Alle heier på hverandre og løfter hverandre opp. Jeg er omringet av mennesker med utrolig mye fagkunnskap, og som gledelig deler med seg. Det har ikke gått en dag i praksis uten at jeg har lært noe nytt. 

Kunnskap og ferdigheter Ida har tilegnet seg gjennom emnene Tekst og retorikk, Kunsten å overbevise, og Videoproduksjon, har blitt brukt mye i praksisarbeidet. Med ansvaret for Siljes instagram har hun fått prøve seg på alt fra strategi, video, bilder, captions, stories og mer. Hun har fått tatt del i viktige møter, og allerede andre uken i praksis holdt hun en presentasjon med Silje foran ledelsen. Siden har ballen rullet … 

– Nylig nådde vi et av målene våre, og det var å runde 50 tusen følgere, wohoo.

I tillegg til å ha tatt del i en rekke spennende prosjekter i forbindelse med Silje Sandmæl, har hun også skrevet artikler, og produsert innhold med DNB Ung til instagramkontoen @dnbung. Hun har virkelig fått testet ferdighetene sine i innholdsproduksjon. 

Praksisplassen har tilsynelatende truffet midt i blinken for Ida. Selv med begrenset kontorplass pga. korona-pandemien, har de prioritert å ha Ida tilstede, for å bli kjent med bedriften og de andre ansatte, så hun kan lære mest mulig. Hun ble mildt sagt positivt overrasket over arbeidsmiljøet i DNB Media og har sett at godt samarbeid blant de ansatte, og på tvers av avdelinger, er nødvendig for å skape gode resultater. 

Ida råder andre studenter til å prøve å finne en praksisplass de kunne vært interessert i å jobbe med i fremtiden, der de også har mulighet til å lære og utvikle seg. For å få mest mulig ut av perioden må man ikke være redd for å hoppe i det. Ta ansvar, vær engasjert, og ta del i det som skjer- Å gjøre feil er ikke bare normalt, det er også en viktig del av læringsprosessen som gjør oss bedre! 

Å tilbringe praksisperioden hos Norges største finanskonsern fremstår både lærerikt og spennende. Som et resultat av varierende kreativt arbeid, gode kolleger -og ikke minst en beundringsverdig innstilling om å alltid ville lære mer, er det er tydelig at Ida trives godt i lomma på DNB.

Skrevet av Sara Christine Olsen

 

 
by studentassistent on Gode tips, Jobb, Karriereintervju, Livet etter BIK

Fra BIK til eget byrå!

Etter endt studium har Anneli Lund (31) hatt en innholdsrik reise i arbeidsmarkedet. Hun begynte å jobbe med byTiMo, et norsk klesmerke. Her jobbet hun på hovedkontoret, primært i showrommet, men også med å koordinere agenter i utlandet, salg, presse, økonomi og diverse oppgaver.

Bilde av Anneli Lund

Derfra gikk det videre til United Influencers hvor primæroppgavene hennes var PR for Louis Vuitton og Emma S. i det norske markedet. Samt PR, event og prosjektledelse, merkevarebygging og management.

– Det var ganske artig. Men jeg erfarte også at franskmenn – de er det vanskelig å jobbe med. Her kommer det vi lærte om Hofstedes value dimension inn. De har en kultur og et hierarki system som er helt ulikt det norske.

Etter dette forsøkte hun å importere varer fra Bali til Norge sammen med pappaen sin. Det funket dårlig, så hun tok en prosjektleder utdanning og søkte seg videre.

Hun landet en jobb som prosjektleder for Mulighetsriket. Et markedsføringsprosjekt for å skape vekst i næringslivet i Østfold. Der hun satt med 21 sjefer, en styringsgruppe og en kommunikasjonsgruppe.

– Det var to ekstremt artige og hektiske år. Fikk utrettet masse, og gråt litt når engasjementet var over.

Så bar det videre til å bli Markedsføreren. Som «Markedsføreren», driver Anneli selv med markedsføring, PR og kommunikasjon, og jobber med masse spennende og kreative mennesker og prosjekter.

– Jeg har kommet dit at jeg vil gjøre de tingene jeg er best på og som jeg har lyst til. Ikke være låst til kjedelige rutinepregede oppgaver på en kjip kontorpult fra 08-16.

Det hun liker best med jobben sin er at hun styrer sin egen hverdag. Hun får jobbe med de tingene hun har lyst til, og får hjelpe de kundene hun ønsker å bruke tiden sin på.

Hun er også PR- og markedssjef og partner i et selskap hvor teamet utelukkende består av utviklere og programmerere med masse kompetanse innenfor IT, maskinlæring og kunstig intelligens.

Hun lærte utrolig mye på BIK som hun har hatt med seg på reisen hit, og hun har fått bruk for nesten alt.

Her er Anneli sine 7 beste tips til deg som studerer BIK:

  1. Lær deg å se hva som ligger bak fasaden. Bli kjent med bedriften og kulturen du skal inn i. Føles det feil, så er det helt sikkert det.
  2. Det spiller ingen rolle hva du jobber med. Så lenge du føler at du bruker tiden din på noe som betyr noe for deg.
  3. Aldri tenk at du har mislykkes fordi du ikke fikk en relevant jobb med en gang.
  4. Du skal jobbe til du er nesten 70 år, og du vil bli dritt lei jobben og yrket ditt. Men – det er mye bedre å være dritt lei og tjene masse penger enn å være dritt lei og tjene lite penger. Det er lov å være økonomisk motivert.
  5. Det er din personlighet og fremtoning som tar deg lengst. Jeg har en E og en D på karakterkortet.
  6. Har du skikkelig lyst på jobben? Da ringer du. Vær frempå, selg inn deg selv.
  7. Får du en fot innenfor et sted – bruk den muligheten!

Du finner Anneli på instagramkontoen @markedforeren, hvor hun deler enda fler tips!

Skrevet av Ida Madeleine Bergman

 
by studentassistent on BIK20, En vanlig dag i en BIK-students liv

Kan noen hjelpe meg?

Det er fredag og siste skoledag denne uken. Klokken er cirka halv åtte om morgenen. Ute er det endelig sol. Jeg er midt mellom to oppgaveinnleveringer og er rimelig stresset. Har gitt beskjed til læreren om at jeg er nødt til å ta en digital variant av undervisningen i dag. Ikke fordi jeg er syk, har unger eller må være et sted. Nei – Jeg planlegger å gå opp og ned festningen i Halden, mens jeg lytter til Brattaas undervise i «krisekommunikasjon». Jeg skal trave av meg stresset. Mobilen er fulladet. Treningsklær og joggesko på. I lomma har jeg blokk og penn.

Bilde av Olivia

Å roe kropp og sinn går foran alt nå. Jeg må unngå enda en runde med voldsom frustrasjon. Det skjedde nemlig tidligere i uken. Det tok egentlig helt av. Jeg vandret desperat i Haldens gågater rundt klokken elleve på kvelden, i pøsregn. Liknet nærmest et menneske som hadde rømt fra institusjon. Strigråt. Rennende mascara. Og som med kvalt stemme ropte: «Kan noen hjelpe meg!?» «Tro ikke at det er lett å studere!» «Helvete heller!»

Så langt jeg har observert, er det bare meg i klassen som lider av det pågående stresset. Ingen av mine medstudenter ser ut til å være spesielt affektert av de kommende innleveringene. Jeg føler meg nesten irritert og muligens noe misunnelig på deres tilsynelatende «chille» væren. Jeg har studert tidligere, vet hva det dreier seg om. Kan noen triks om å ligge a jour med lesing, at det er lurt å delta på alle forelesninger. Dette bør jo være enkelt, egentlig.

Problemet mitt er det uidentifiserte monsteret «digitale medier». Jeg er blitt fullstendig overveldet av emnet. Det er komplisert. Jeg opplever å ha støtt på et voldsomt fjell jeg ikke har noen forutsetning for å bestige. Utilstrekkelighetsfølelsen kommer hver bidige gang jeg titter på oppgaven. Jeg koser meg med lærerne, det handler ikke om dem. Snarere tvert imot er jeg takknemlig over å være elev blant engasjerte og dyktige pedagoger.

Brattaas nevner det å ha gode strategier. Jeg lytter alt jeg kan, ignorerer at hele overkroppen klør i ullundertøyet, at svetten siler ned langs ryggraden der jeg haster oppover i det kuperte terrenget. Det Brattaas sier er viktige saker å få med seg. Han snakker jo om kriser. Jeg synes jeg kan gjenkjenne mange av elementene i eget liv, der jeg befinner meg nå. Jeg stopper opp, finner frem pennen og blokken. Noterer alle gode poenger, mens jeg nikker for meg selv.

Halden festing er majestetisk. Jeg er på toppen og begynner å få god oversikt over området. Jeg tar meg selv i å tenke på hvor mange kamper som har foregått her. Og hvordan det egentlig må ha vært krisehåndtering hver gang. Det gir meg perspektiv.

Brattaas snakker om en såkalt «bro». Det handler om at man legger disse gode strategiene både under og i etterkant av en krise. Broen bør være solid. Den skal fungere som en overgang fra ulykkestidspunktet, til et langt stykke frem i tid. År faktisk. Han nevner langtidsperspektiv. Jeg henger meg opp i ordet. Stopper opp, skriver det ned med blokkbokstaver.

Brått kommer jeg på en Mail jeg fikk av den ene læreren i digitale medier. Der sto det svart på hvitt at jeg har gjort oppgaven mer komplisert enn jeg behøver. At jeg med fordel kunne senke kravene for ikke å havne i et spor jeg ikke kommer ut av. Kloke ord. Jeg vet jo hvordan jeg enkelt vikler meg inn i et mentalt kaos når jeg blir overveldet. Det er mønsteret mitt. Jeg har hatt skavanken helt siden barneskolen. Og jeg har tendens til å gi opp om det blir for heftig.

Jeg forstår at jeg må tenke annerledes om hvordan jeg håndterer emnet, og studiet generelt. Rett og slett sette på meg de langsiktige brillene. Jeg må legge en ny og gjennomførbar strategi, slik at jeg kan studere uten å brenne meg ut. Samtidig må jeg akseptere at kompetansen, den kommer. Ingen gjør det perfekt første gangen. Brattaas sier det så fint: At en lærer av sine feil og gjør det bedre neste gang noe inntreffer.

Lysten til å ta fatt på oppgaven med ny innsikt og motivasjon kjennes et sted der inne, mens jeg går i nedoverbakken fra festingen. Jeg tenker at et ubeseiret fjell alltid har noen stier som tar en til toppen. Det gjelder å finne de. Og stole på at de tar en til målet, selv i sikk sakk. Og er man på feil spor, da spør man noen om hjelp.

Vel hjemme er jeg mindre stresset. Jeg tenker at jeg har hatt en god morgen. At livet som student ikke er så verst allikevel. Det blir nok bra dette her, tenker jeg.

Skrevet av Trine Olivia Sandbraaten

 
by Maria Madeleine on Arkivet

Lol, jeg har fått jobb!

Heisann!

Jeg har fått meg en jobb innen noe jeg ikke aner hva er.

Jeg gikk ut av BIK våren 2020 da jobbmarkedet rett og slett sugde. Jeg fant ingen interessante jobber der jeg bodde, så da søkte jeg meg på et helt nytt studium. Jeg er interessert i språk og teknologi, så et naturlig steg videre ble studiet IT og informasjonssystemer. Det var absolutt ikke det jeg forestilte meg.

Jeg ville lære koding og webutvikling, men dette studiet så mer på teknologi i sammenheng med samfunnet. Misforstå meg rett, det er kjempeinteressant, men det var absolutt ikke det jeg så for meg. Så mens jeg ventet på dagen for semesterets siste eksamen, bestemte jeg meg for å søke en jobb bare for å ha noe å gjøre. Og gjett hvem som ble kalt inn på intervju a. Denne berta!

bilde av Alise som smiler

Lang historie kort, så ga min interesse for teknologi og iver etter å lære nye ting meg en jobb innen noe jeg aldri hadde hørt om: adops.

Har du hørt om adops før? Det hadde i hvert fall ikke jeg før jeg begynte i jobben.

Første dagen hadde jeg ærlig talt ikke peiling på hvordan arbeidsdagen kom til å bli. Jeg visste at jeg skulle jobbe med annonser og kunder, men jeg forsto ikke helt i hvilke systemer og sammenhenger.

Organisk markedsføring er noe jeg har jobbet mye med. I hvert fall så mye man kan jobbe med det mens man studerer. Men nå skulle jeg plutselig over til betalt markedsføring og på et helt annet nivå. Her er det ikke jeg som utvikler det kreative med annonsene, men heller sjekker at det tekniske fungerer.

Så hva gjør egentlig en adops-manager? Vel, spør du meg, så spør jeg deg.  Neida, jeg begynner å få litt oversikt over hva jeg faktisk jobber med.

Jeg setter enkelt og greit inn annonser for nettaviser. Vi får bilder og landingssider, og setter det inn på riktig sted. For det meste går dette veldig lett, men noen ganger kan det være små feil som gjør at annonsen bare ikke vil kjøre. Da kommer jeg inn og fikser. I teorien. Foreløpig har jeg ikke peiling på hvordan man fikser enkelte problemer. Heldigvis har jeg et godt og sterkt team som lærer meg, sånn at jeg etter hvert kan løse ting på egenhånd.

Jeg interesserer meg veldig for teknologi og koding, noe som jeg får jobbe mye med. Igjen, så har jeg jo ingen peiling på hva jeg driver med. Men da er det jo så deilig at jeg har mange geniale folk rundt meg som kan lære meg! Og takk Gud for tålmodigheten deres altså! Jeg har stilt så mange «dumme» spørsmål fordi jeg rett og slett ikke har noe erfaring med adops. Jeg vet jo egentlig at det er svært få «dumme» spørsmål, men når man er ny så er det lett å føle at man maser. Men det viser jo bare at man vil lære og at man faktisk er interessert. Så hvis du kjenner på den følelsen selv, prøv å minne deg selv på det. Egentlig så er du bare ivrig, og det er jo en sykt god egenskap!

For man trenger faktisk ikke å kunne alt for å få en jobb. Ut ifra min erfaring vil jeg si at man trenger vilje til å lære, pågangsmot og naturligvis grunnleggende kunnskap om fagfeltet. Jeg kunne ikke akkurat hoppet inn som en barnehagelærer neste uke kun med litt pågangsmot. Det tror jeg hadde blitt grufullt for alle parter. Men jeg lover at jeg faktisk er kvalifisert for jobben jeg fikk altså.

Og her kommer moralen, for som vi alle vet så må jo en god historie ha en moral: Søk på alt som frister, for selv om du ikke kan absolutt alt, så kan du mer enn du tror etter tre år på BIK!

 

Skrevet av: Alise Zachrisson

 

 

 

 

 

 
by studentassistent on Arkivet

Fra Skattetaten til NRK

Hallais.

Sigrid Synnøve Øberg, 24 år.

Sommeren 2019 var jeg ferdig på studiet mitt. Jeg valgte å flytte nordover til Bodø og jobbsøkinga hadde allerede pågått en stund.

Bilde av Sigrid

Jeg var ikke sikker på hvilke jobber jeg kunne få, eller i det hele tatt hva jeg ville gjøre. Jeg kunne ikke akkurat velge og vrake mellom relevante jobber her heller.

Siden det ikke var så mange jobber å velge mellom måtte jeg omstille meg litt og begynne å tenke litt bredere, sånn for å i det hele tatt finne noe å søke på.

Jeg hadde ikke sendt så mange søknader da jeg søkte på, og fikk en stilling i Skatteetaten.

Skatt, tenker du. Skatt!?

Det tenkte i hvert fall jeg. Er det noe jeg ikke kunne så var det skatt. Skattemeldinga hadde jeg sendt til pappa de siste årene, så han kunne se på den. Ikke var jeg interessert i å lære det heller.

Men sånn ble det da, jeg endte opp i Skatteetaten. Som veileder. I skatt.

Og vet dere hva, det tror jeg det er noe av det lureste jeg har gjort. Jeg mener oppriktig at alle burde jobbet et år i Skatteetaten.

I tillegg til å nå kunne ta vare på egen økonomi, så har jeg også lært mye om hvordan samfunnet fungerer. Gjennom veilederrollen fikk jeg øvd meg mye på samtaleteknikk, og jeg fikk være med på utviklingen av kompensasjonsordningen. Samtidig som jeg fikk meg et flott nettverk.

Det er så mange muligheter der ute. Skal jeg anbefale dere noe, så er det å ikke være alt for kresen når det kommer til jobb. Med bachelorgrad i Internasjonal Kommunikasjon så kan du passe inn i de aller fleste jobber, også jobber du aldri i livet hadde tenkt du var interessert i.

Etter et år begynte jeg å føle på at jeg ville gjøre noe annet. Takknemlig for året som hadde gått, var jeg klar for å ta et steg videre.

Jeg hadde en trygg og fast jobb, men valgte likevel å søke på et års vikariat, midt under en pandemi. Sjansen kunne jeg ikke la gå fra meg.

Journalist i NRK Nordland. Helt ærlig hadde jeg aldri trodd jeg skulle bli journalist heller.

Jeg har alltid slitt litt med prestasjonsangst, men da jeg søkte på denne jobben var det første gangen jeg tenke at dette skal jeg klare, for dette kan jeg. Om ikke, så har jeg et sterkt ønske om å lære meg det.

Det som er fint med NRK, er nemlig at det ikke bare er lokalavis-journalistikk. Måten vi jobber på, på kryss og tvers av kanaler, har vært et eventyr for meg de siste månedene.

Jeg har fått brukt min lidenskap innen fotografi, jeg har skrevet flere artikler, og jeg har møtt så mange flotte folk, med sterke, fine og tøffe historier. Jeg har også fått prøvd meg innen radio, og er nå å høre jevnlig på P1 (Nordland) når det er nyheter å melde. Og jaggu har jeg ikke fått bruk for litt av skatte-kunnskapene mine også.

Hos NRK har jeg fått mye tillit og blitt kastet ut av komfortsona mi støtt og stadig. Likevel står jeg støtt og er klar til neste utfordring.

Jeg står fortsatt for det å være modig og prøve seg på noe nytt. Kanskje høres det ikke ut som drømmejobben, men det er en jobb. Og en jobb fører til en annen. Og alle disse jobbene fører til at du får en enorm mengde kunnskap og erfaring.

What doesn’t kill you makes you stronger, am I right?

Her er noen av artiklene jeg har skrevet:

Denne er ganske ny og fin: https://www.nrk.no/nordland/xl/marit-skogsholm-og-tommy-ingebrigtsen-bor-pa-vokkoya-i-helligvaer-i-bodo-kommune-1.15388975?fbclid=IwAR2bFz0qGKnPYcBwLioRS6MuxYdZYeYCIrLd8l3LsHgsciKRVYMqMdov3ok

En av de første artiklene jeg skrev: https://www.nrk.no/nordland/frank-dahl-kombinerer-instagram-og-naturopplevelser-med-jobb-i-pbl-1.15209382

Overraskende mange er interessert i gamle hus? https://www.nrk.no/nordland/arkitekt-kjopte-hus-pa-buoya-i-rodoy-i-nordland-for-en-krone-1.15242771

Skrevet av Sigrid Synnøve Øberg

 
by studentassistent on Arkivet

Til tross for tvil fikk jeg jobben!

Endelig. Etter flere titalls søknader og mye frustrasjon – fikk jeg jobb! «Er du ambisiøs og har gode kommunikasjonsevner?» var overskriften i stillingsannonsen, og jeg skjønte raskt at denne jobben ville jeg ha. Å få jobben skulle allikevel vise seg at var vanskeligere enn å bryte seg inn i den amerikanske kongressen.

Bilde av Ingrid

Det føltes i hvert fall sånn.
Personlighetstest, skrive- og korrekturtest, et par intervjuer og noen telefonsamtaler skulle til før jobben var i boks. Jeg er nå ansatt i full stilling som prosjektleder og tekstforfatter hos JS Norge. Det var litt av en prosess, og mot slutten av det hele begynte jeg å ane en viss tvil fra deres side. Det var bare en følelse jeg fikk, men også noe jeg etter hvert fikk bekrefta.

Å ansette en fersking i en sånn type stilling forstår jeg at virker usikkert. Det trygge valget er jo naturligvis å ansette noen med god erfaring fra samme område. Til tross for tvil fikk jeg jobben, fordi mine personlige egenskaper veide tyngre. Hadde jeg vært så mye som en hårsbredd mindre selvsikker i denne søknadsprosessen, kan jeg garantere at noen andre hadde fått jobben. Men, de ga meg en sjanse – og alle må jo starte et sted.

Jeg er litt stolt over å ha klart å få en jobb som det ikke lå i korta at skulle bli min!

Så hva består arbeidsdagen min av da? Først og fremst, er JS Norge en bedrift som lager interaktive brosjyrer. Min oppgave som prosjektleder og tekstforfatter, er å lede brosjyreprosjektet fra det havner i mine hender –  til det er ferdig. Jeg skal også skrive tekstene i brosjyrene.

Nå har jeg fullført tre uker her, og for tiden får jeg god og grundig opplæring i mine arbeidsoppgaver. Noen oppgaver har jeg begynt å gjøre alene, andre får jeg veiledning på og resten har jeg ikke prøvd enda. Så langt stortrives jeg, og merker at dette er en jobb hvor mine interesser og personlige egenskaper kan blomstre. I tillegg er det et motiverende og godt arbeidsmiljø her. Tenk at min første «ordentlige» jobb, skulle bli en så kul jobb!

Jeg er ingen jobbsøkerekspert, men jeg har gjort meg noen erfaringer som jeg vil dele med dere avslutningsvis.

  • Jobbmarkedet er beintøft. Som om ikke det å være nyutdanna er vanskelig nok, så fikk vi en pandemi på kjøpet. Det er det som kalles sånn 2 for 1, og jeg digger det ikke.
  • Dere aner ikke hvor mye og ofte jeg har vært frustrert for at jeg ikke har fått jobb. Jeg har lagt ned masse arbeid, og skrevet ulike søknader til ALLE jeg har søkt på. Mange har ikke tatt seg bryet med å svare meg en gang.
  • Jeg har alltid vært meg selv, og har vært helt ærlig på mine styrker og svakheter. Jeg har selvfølgelig prøvd å vinkle svakhetene til positiver, men ingen vil jobbe et sted hvor du må forfalske personligheten din «for å passe inn». Nei, da passer du ikke inn der uansett.
  • Har du jobberfaring fra et annet sted? Uansett hva, bruk det for ALT det er verdt, det gjorde jeg.

 

Skrevet av Ingrid Anette Bakke

 
by studentassistent on Gode tips, Karriereintervju, Livet etter BIK

Karriereintervju: Vidar Ravneng

Tidligere BIK-student Vidar Ravneng kommer med nyttige råd og tips til hvordan du kan få mest mulig ut av studietiden, bli attraktiv på markedet og finne jobb etter studiet. Selv har han jobbet med kommunikasjon for flere kjente bedrifter, blant annet Microsoft og Coca-Cola. I dag jobber han som spesialist og rådgiver innen sosiale medier.

Bilde av Vidar

Kan du fortelle kort om hvilke bedrifter du har jobbet med kommunikasjon i?

Faget kommunikasjon er så bredt at man kan vel egentlig si at alle jobbene jeg har hatt har hatt noe med kommunikasjon å gjøre på en eller annen måte, selv før studiene. Men for å nevne noen konkrete: Coca-Cola (Vidar var i praksis hos Coca-Cola da han gikk på BIK, og fikk jobb der etter endt praksistid), Capgemini, Wunderman/Microsoft og Oculos.

Hvor jobber du den dag i dag og hva er dine ansvarsoppgaver?

I dag jobber jeg i et markedsføringsbyrå som heter Oculos. Her har jeg jobbet i to år som spesialist og rådgiver innen sosiale medier. Jeg har ansvar for en del kunder og gjør alt fra planlegging og strategi, innholdsproduksjon, oppsett og drift av kampanjer i ulike kanaler til analyse og rapportering. Det er til tider veldig hektisk, men som regel alltid gøy!

Hva er det du liker best med jobben din?

Å jobbe med flinke folk! Jeg har trivdes godt i tidligere jobber, men jeg valgte å gå over til et byrå nettopp fordi at det gir meg sjansen til å jobbe med, og lære av andre som jobber med det samme som meg. Jeg har lært utrolig mye på de siste to årene takket være mine kolleger.

Hva er det viktigste du lærte under studietiden på BIK?

Jeg tror det som har gitt meg mest verdi uansett hvor jeg har jobbet, og hva jeg har jobbet med, må være retorikk. Det er ikke nødvendigvis det som er lettest å konkret vise til, men det har vært et godt styrkende underlag som har hjulpet meg mer enn jeg er bevisst over.

Hva skulle du ønske du visste da som du vet i dag?

At alt løser seg så lenge man gjør sitt beste og prøver hardt nok. Jeg husker jeg syntes det var vanskelig å se arbeidsmulighetene basert på hva vi hadde lært, men med hjelp fra Mari til å forstå den faglige verdien, og egen innsats i praksis så løste det seg.

Har du noen tips til BIK studentene som kan hjelpe dem å få jobb etter studiet?

Utnytt praksisplassen for alt den er verdt! Gi alt, vis at du er lærevillig, engasjert og en arbeidshest. Gir du et godt inntrykk her og knytter et godt nettverk så kan det åpne mange veier videre. Tenk over alle fagene du har hatt og lag en liste med hvordan de gjør deg verdifull. Arbeidet dere gjør med blogginnlegg, podcast og SoMe er også konkret gull. Ellers finnes det også flere gratiskurs der ute dere kan ta. Utdannet.no koster bare 200kr i måneden og består av mange nyttige kurs.

Etter din erfaring, hva er det arbeidsgivere ser etter i en kommunikasjonsrådgiver?

Det varierer veldig fra sted til sted. Jeg har nok fått de fleste av mine jobber fordi personligheten har passet, og fordi jeg har gjort forarbeid eller vist hvor gira jeg er på å lære. Jeg var langt fra den mest faglig dyktige som søkte til den stillingen jeg har i dag hos Oculos, men jeg fikk jobben fordi jeg passet som person og viste at jeg ville lære. Jeg fikk jobben som ansvarlig for sosiale medier i Microsoft, ikke fordi jeg hadde mest kunnskap om faget, men fordi jeg hadde fått to bransjevenner til å lære meg opp i faget på kveldene. En engasjert og lærevillig person er mye mer verdt enn en sliten, uengasjert erfaren person tenker jeg!

Har du noen tips til studenter som snart skal begynne å søke jobb i kommunikasjonsbransjen?

Tidligere administrerende direktør i Coca-Cola Norge ga meg et bra tips; ikke gå en smal og spisset karrierevei med en gang, velg heller å søke bredt. Test mange ulike ting. For det kan godt hende at du finner andre ting du liker å jobbe med enn for eksempel kun sosiale medier eller PR.

 

Skrevet av Sunniva Strand Pedersen

 
by Maria Madeleine on Jobb, Livet etter BIK

Meieridrømmen

Jeg startet på studiet internasjonal kommunikasjon litt ved en tilfeldighet etter det som hadde vært det tøffeste året i mitt liv. Jeg kan nesten høre dere som blir oppgitt over den setningen i disse koronadager, men det var faktisk det. Jeg ble utsatt for en trafikkulykke som endte i koma, brudd i hele kroppen, hjerneblødning, indre blødninger, egentlig det meste man kan komme på av skader. Da det første året med rehabilitering var gått ville jeg naturligvis tilbake til livet mitt, selv om anbefalingene var at hjernen og kroppen trengte tid. Men, det er jo ikke noe gøy å gjøre som man blir bedt om! Jeg ramlet over internasjonal kommunikasjon og tenkte at dette kanskje kunne være noe for meg, noe som var håndterbart for min situasjon akkurat da. La oss prøve og se hvordan det går, tenkte jeg.

Internasjonal kommunikasjon viste seg å være midt i blinken for meg og de tre årene hadde fort gått, det var nå på tide å finne en jobb. Jeg tror de fleste studenter kan si seg enige i at det å finne seg en jobb fersk ut i arbeidslivet ikke er så lett, så om du legger til sykdomshistorien min er sjansen plutselig blitt ganske liten. Jeg søkte rundt som en gal, og etter et halvt år fikk jeg napp på et sted som tilfeldigvis var i hjembyen min. Etter konsultering med Mari om jeg burde gå for dette eller ikke (ikke at jeg druknet i jobbtilbud akkurat), takket jeg ja og startet sommeren samme år. I mars året etter ble alle permitterte, og jeg som var sist inn, ville antageligvis være sist tilbake fra permittering igjen. Heldigvis for min del hadde mamma det siste året vært i prosessen om å starte et meieri, av alle ting. Dette er ikke helt tilfeldig altså, for jeg er oppvokst på en gård og faren min er melkebonde. Mamma er også veldig opptatt av mat, at det skal være økologisk og lokalt, helst fra naboen, nesten.

 

Bilde av Sølvi Gammelsrød, mammaen til Eline.

Mamma (Sølvi) med noen av ostene våre.

Jeg bestemte meg for å bli med på dette lille meierieventyret med mamma og tenkte først at dette var jo ikke helt i min gate, men jeg har ikke råd til å være kresen akkurat nå. Det viste seg fort at det jeg i utgangspunktet trodde, var helt feil. Internasjonal kommunikasjon hadde forberedt meg som en helt til dette, og når vi først var i gang fikk jeg bruk for det jeg hadde lært mer enn jeg trodde. Da jeg kom inn i bildet var oppussing av lokalene i gang, og det neste var å lande noen steder som ville kjøpe osten. Det passet meg ganske utmerket å komme inn på det tidspunktet ettersom jeg har hatt mer enn nok øvelse under studiet på å snakke med andre og overbevise. Vi fikk på plass flere avtaler, og det ble til slutt litt for mye litt for fort slik at vi var nødt til å avslå noen. Jeg liker å tro at det viser hvor godt utbytte jeg har hatt av den uendelige læren om etos, patos og logos. Da vi var kommet litt i gang, begynte navnet å surre rundt og vi hadde på veldig kort tid veldig mye å gjøre, så vi var nødt til å få litt hjelp.

Patrick er en sveitser som har viet hele livet sitt til ost, tror jeg, og kom til oss i august for å lære bort det han kunne og være til hjelp i oppstarten. Han skulle vel egentlig bare bli et par uker, men ble der ut sommeren. Mamma fikk hjelp med produksjonen så jeg kunne fokusere på mitt. Frem til dette hadde jeg nemlig vært med mye i produksjonen som jeg i utgangspunktet egentlig ikke skulle være med i, og som gikk utover mine ansvarsoppgaver. Med Patrick på laget for en liten stund kunne jeg gå tilbake til den komfortable kontorstolen, sosiale medier, kommunikasjon og alt som hører til en markedsansvarlig. Nå sporet jeg litt av her, men han har vært for gull til å ikke nevnes. Etter han dro var det bare jeg og mamma igjen, som åpenbart ikke er nok for å drive en bedrift. Vi har i dag, på under ett år, blitt til syv ansatte.

Da høsten kom trodde vi begge at det ville bli litt roligere frem til desember, men der tok vi feil. Vi druknet i telefoner, e-post, bestillinger fra folk som ville ha tak i osten. Det høres sikkert litt teit ut, men folk er visst blitt veldig opptatt av lokalmat og støtter oppunder det de interesserer seg for. Vi leide det lille lokalet som ligger vegg i vegg med meieriet på høsten, altså under tre måneder etter oppstart, og startet en liten butikk der. Vi skulle i utgangspunktet bare teste det ut en måned og se på responsen, men på en helg hadde vi solgt for mer enn ei annen som driver samme type butikk, hadde solgt for på sin beste måned. Vi har ikke bare ost der altså, men alt mulig fra andre lokalmatprodusenter som for eksempel sjokolade, prisvinnende granola, pesto, eplemost og nå snart lavprosent alkohol (om vi er heldige). Høsten gikk fort unna hvor dagene gikk slag i slag, så kom desember. Vi hadde mer bestillinger enn noen gang, i tillegg til at vi måtte ha butikken åpen oftere enn før. Jeg skal innrømme at når foreldrene mine snakket om den butikken var jeg ikke positiv i frykt for at det skulle lande enda mer jobb over på meg (som allerede hadde mer enn nok), men så utrolig verdt det å svelge pessimisten i meg for det var absolutt riktig beslutning. Det er jo også en ganske lettvint måte å kunne snakke med forbrukeren om hva som funker eller ikke funker, mer av ditt og mindre av datt, og så tror jeg mange liker å kunne sette et ansikt på den som lager og selger det de spiser.

Nå etter juleferien er vi i gang igjen, og det har vært høyt tempo fra første minutt. Jeg fikk faktisk en e-post i romjulen fra et lite økologisk utsalg i statene som var interesserte i ostene, men det blir kanskje for mye å gape over for tidlig. Jeg er veldig takknemlig for å ha fått denne muligheten og veldig glad for at jeg ble med på det, for hvor mange kan si i ung alder at de har vært med på å starte et meieri? Jeg tror derimot ikke at det er dette jeg kommer til å drive med livet ut, men det er et ganske spennende stopp på veien. Det er selvfølgelig utfordrende til tider å jobbe med nær familie, men på den andre siden er det ingen andre i hele verden som kjenner min historie bedre og en jeg kan gå til for mer forståelse enn mamma. Jeg sa forresten opp den andre jobben min etter en uke på meieriet, og jeg har ikke angret helt enda.

 

Skrevet av: Eline Gammelsrød 

 
by Maria Madeleine on Gode tips, Jobb, Livet etter BIK

Fra BIK til sjef på under fire år

Det var fire år siden. Jeg gikk siste året på BIK, og om bare noen dager skulle jeg ut i praksis. Jeg gledet meg til å komme ut i arbeidslivet igjen etter å ha lagt alt fokus på studier de siste to årene. Dere skjønner, jeg var 28 år da jeg begynte på BIK. Jeg hadde gått rett fra videregående til filmbransjen, men filmbransjen hadde endret seg de siste 10 årene, og jeg var nødt til å tenke nytt.

Bilde av Fredrik

Mitt navn er Fredrik, og jeg jobber i dag som Chief Marketing Officer i Databeat – et selskap som utvikler brukervennlige publiseringsløsninger til infoskjermer. Drømmejobben med andre ord, eller i hvert fall for meg. Å være i en lederstilling i et selskap preget av innovasjon er utrolig spennende. For å gjøre en god jobb må jeg være en god lytter, stadig analysere markedet og data samtidig som jeg må tenke nytt og utfordre meg selv. Videre er det naturligvis viktig å dele nye innsikter og brainstorme med mitt fantastiske team. Det er mye som skal gjøres på kort tid, men fasen så gøy det er!

Det kan være lett å tenke at jeg hadde gode forutsetninger etter skolen, siden jeg hadde erfaring før jeg begynte på BIK, men jeg var akkurat like nervøs som alle andre i klassen over å få jobb når jeg var ferdig. Jeg husker eksakt hvilke tanker jeg satt med for fire år siden, og jeg har en anelse om at noen av dere har de samme. Jeg vil derfor bryte ned tre av tankene jeg satt med, og beskrive litt hvordan den reisen har sett ut for meg.

  1. Man må ha mastergrad for å få en god jobb

Nei. Visst er det fint med en mastergrad, men jeg har ikke en mastergrad, og jeg kjenner utrolig mange med kule stillinger som har konkurrert ut andre med mastergrader i intervjuprosesser. Selv i bedrifter som egentlig har som regel at man må ha mastergrad. Husk at om du er interessert i en jobb, ignorer hva de spør om, og søk uansett. Om du kommer på intervju, er du trolig kvalifisert nok, så vær deg selv og vis frem personligheten din.

  1. Man må søke hundrevis av jobber før man får et ja

Dette er så individuelt at det er ikke et ja- eller nei-svar på denne. Jeg kan avsløre at jeg begynte å sende ut søknader allerede i januar i siste semesteret. Jeg må ha søkt på over 100 jobber. På mange søknader fikk jeg avslag, på noen få kom jeg på intervju uten å gå videre, og på de fleste hørte jeg ikke noe i det hele tatt. Det var tøft, de fleste skjønte ikke engang hva jeg hadde drevet med før studiene. Men så skjedde det, jeg kom på intervju i et markedsbyrå i Sarpsborg. Det var kun fem ansatte, inklusive ledelsen, og jeg følte at “her, her kan jeg blomstre”. Selskapet var i rask vekst, og før jeg visste ordet av det var vi opp mot 14 ansatte og jeg hadde blitt forfremmet til konsulentsjef.

Jeg var heldig. Jeg vet at det er en litt sånn uting å si i jobbsammenheng, men det var jeg. Det er lett for meg å si nå at det var strategisk av meg å velge et selskap i vekst, men faktum er at jeg fant en jobb som var som skreddersydd for meg, og fikk kollegaer og ledere som hadde troen på meg og skjønte seg på min tidligere arbeidserfaring.

Tre år senere var situasjonen helt annerledes. Jeg ble kontaktet av headhuntere og selskaper som ønsket å snakke med meg. Det var dog ingen mulighet som stilte seg sterk nok til at jeg ønsket å bytte – inntil jeg så et innlegg på LinkedIn. Et innovativt softwareselskap søkte en CMO. Det kunne ikke bli mer perfekt for meg. Markedsføring, ledelse og SaaS-selskaper er de tingene jeg brenner for, og jeg hadde savnet å kunne jobbe dedikert for et selskap, siden man jobber med flere selskaper i et byrå. Hva som skjedde etter det, vet dere allerede.

  1. Gode karakterer er viktig

Nei. Det viktigste er at du har lært deg det du skal ha lært deg. Jeg gikk ut med A i alle fag og ble nødt til å forsvare disse karakterene i mer enn ett intervju. Jeg måtte vise at jeg også hadde sosial kompetanse, rett og slett. Så prøv å få så gode karakterer som mulig, men husk at det til syvende og sist sannsynligvis ikke vil være det som avgjør om du får jobben eller ikke.

Avslutningsvis vil jeg si følgende til alle som nå er i praksis: Dere elsker kanskje praksisplassen deres, eller dere misliker kanskje praksisplassen som bare det. Sånn er det med alle jobber, men husk å få én eller to gode referanser – og å legge til dine nye kollegaer på LinkedIn. Og husk – selv om dere ikke blir forelsket i arbeidsplassen, så betyr ikke det at dere ikke hadde likt denne stillingen i et annet selskap.

Om dere vet hvor dere vil her i livet, så er det bare å satse hardt og kontinuerlig for å komme dit. Om dere ikke vet hvor dere vil, så går faktisk det helt greit òg. Da kan det kanskje være lurt å ta en master eller å finne seg en jobb man trives i fram til reisen videre har blitt klarere. Jeg fant ut i løpet av min tid i BIK at jeg ønsket å bli CMO – fire år senere er jeg der.

 

Skrevet av: Fredrik Lund