Tidligere BIK-student Christine Engh Hansen (25).

Nå skal du få høre en kort historie om mitt første jobbintervju som “nesten” nyutdannet. Eller jeg skal prøve så godt jeg kan å holde den så kort som mulig. Det hele startet den siste praksisdagen min hos Discovery Networks Norway (også kjent som TVNorge). Jeg fant en interessant stilling på LinkedIn, og tenkte – det skader vel ikke å søke? Og nei, det gjorde ikke det. Fem timer senere (jepp, du leste riktig) fikk jeg en e-post fra MediaCom. Jeg ble kalt inn på intervju – mitt første “ordentlige” jobbintervju. Jeg ble umiddelbart litt skeptisk da. Det pleier vel egentlig å ta litt lenger tid før man hører noe, tenkte jeg. Det viste seg heldigvis at det var seriøse greier.

Men la oss spole litt fram til selve intervjudagen, 8. april 2015. Jeg hadde fulgt alle de klassiske rådene og forberedt meg godt på forhånd – lest meg opp på MediaCom, hva MBA driver med (den avdelingen jeg jobber for), samt tenkt over alle mulige spørsmål som jeg kunne få. Jeg lærte fort at det er vanskelig å forberede seg på alt – det er faktisk ikke mulig. Men har du skikkelig lyst på jobben, så går alt stort sett av seg selv. Man blir jo automatisk nysgjerrig på alt som har med bedriften og jobben å gjøre. Hvis jeg skal være helt ærlig, så husker jeg veldig lite av selve intervjuet. Jeg hadde nesten ikke sovet, var ekstremt nervøs og svimmel. Når jeg først satt der, så tror jeg alt gikk ganske bra. Vel – det gjorde jo det da, siden jeg fikk jobben. Men der og da var alt helt fjernt.

Det er derimot et par spørsmål jeg faktisk husker. Og det er noen av de “klassiske” spørsmålene man kan få.

1. Hva lærte du av oppholdet i Australia? (Jeg var på utveksling der).
2. Mener du at du har noe å tilby MediaCom? (Noe sånt – husker ikke helt nøyaktig).

I tillegg fortalte jeg litt om meg selv og hva jeg har drevet med tidligere. Det er noe man vanligvis gjør uansett – siden de naturlig nok vil vite mer om deg og hvem du er.

Men jeg var som sagt veldig nervøs. Og de fleste tenker kanskje at det er negativt – meg selv inkludert. Men i etterkant har sjefen min sagt at han så det som noe positivt, fordi det indikerer at man har skikkelig lyst på jobben. Nå vet jeg dessverre ikke om denne oppfatningen gjelder blant alle sjefer. Men det er iallefall et godt tegn. Føler du deg nervøs, ja da er det nok fordi du har skikkelig lyst på jobben.

Jeg kunne skrevet mye mer om dette, men må kanskje runde av nå, og tenkte det er greit å avslutte med noen tips:

1. Les deg opp på bedriften
2. Vær forberedt på at du kan få et case (det er ganske vanlig nå for tiden)
3. Reflekter litt over hvorfor de bør velge deg
4. Tenk litt over hva du har lært deg i det siste, og hvordan det kan være til nytte i jobben
5. Ikke vær redd for å være ærlig om ting du ikke kan så godt – men husk at da er det viktig å poengtere at du er villig til å lære
6. Det er lov å være selvsikker!
7. Og sist men ikke minst – vær deg selv!

Du vet den følelsen av å stå helt alene på andre siden av jordkloden og føle deg som en liten maur i en stor mengde? Når dagligdagse mål blir som steinblokker på tærne? Nei? Det vet jeg. Min barndoms drøm om å reise til Australia ble en lærerik studie.

Jeg liker å ha ting i orden, ha kontroll og en organisert hverdag for å finne ro i sjelen. Det betyr ikke at en spontan tur til Sør-Afrika, en hyttetur eller en skikkelig «rølpefest» ikke er noe for meg, men at mine dagligdagse og planlagte gjøremål gjøres i min rekkefølge. Men det var nok noe her jeg skulle lære. Alt skjer av en grunn.

2 uker før avreise fikk jeg mail fra det australske immigrasjonskontoret om at visumet mitt ikke ville bli godkjent før en helsetest var gjennomført. Det var ikke opplyst noen forklaring om hvorfor disse testene måtte tas, hvor de skulle gjøres og av hvilken lege. Det stod allikevel at det var bare et fåtall leger i verden som utførte disse spesifikke helsetestene. Etter å ha søkt rundt på nettet fant jeg til slutt 2 leger i hele Norge som gjør dette. En i Oslo, og en i Bergen. Siden dette kom midt i sommerferien, den måneden gjerne flest folk ønsker å reise, var det over en måneds ventetid i Oslo, så jeg måtte til Bergen. Helsesjekken og røntgen kostet rundt 5 000,- og så kom jo reisen til Bergen i tillegg.

Da jeg ankom legekontoret og spurte etter legen fikk jeg beskjed om at legen ikke var en del av helsesystemet deres, hun jobbet alene, så de kunne ikke si annet enn at jeg måtte sette meg ned å vente til denne såkalte legen kom ut i foajeen for å introdusere seg. Men den såkalte legen viste seg å være en hyggelig, snill og dyktig kvinnelig (ikke at det spiller noen rolle) lege som hadde forståelse for den paniske oppførselen min. Etter en nøye gjennomsjekk for lymfekreft, urinprøve, gjennomgang av svarene mine i visumsøknaden, høyde og vekt, var det bare å vente. Jeg måtte reise tilbake til Stavanger for å legge med en øye-sjekk, noe hun i utgangspunktet ikke trodde jeg trengte, men ville ha med allikevel (godt å være på den sikre siden), men så skulle alt være i orden. Slik jeg forstod det skulle hun sende inn all dokumentasjonen med en gang.  Dette skjedde selvsagt ikke – dårlig kommunikasjon, men tilfeldigvis, etter en rar magefølelse, ringte jeg henne noen dager senere. Hun sa hun ikke hadde mottatt synsundersøkelsen, men hun skulle sjekke postkassen sin en gang til. Og der var den, men nå var problemet at skanneren hennes var ute av drift og hun skulle på ferie dagen etter. I mitt lille hysterianfall ba jeg så fint jeg klarte om at hun kunne fikse dette. Hun tok derfor brevet og arbeidet med seg hjem og ringte meg igjen rundt ti-tiden på kvelden samme dag for å si at alt var nå i orden.

2 dager senere var visum i orden. Trodde jeg. Dessverre var oppholdet mitt bare lovlig for et semester, og jeg skulle være et helt år. Siden mailen om dette kom rett før avreise valgte jeg å bare reise.

Jeg brukte mine første tre uker i Australia på å komme meg i orden. Finne meg en plass å bo, sette opp en australsk bankkonto, få australsk telefonnummer, bli kjent på campus og kjøpte meg et teppe og en tykk genser, ettersom at vinter faktisk betyr vinter i Australia. Etter fram og tilbake i møter både med universitetet her i Australia og møter på immigrasjonskontoret og grensekontrollen endte jeg opp med å søke nytt visum. I mellomtiden ble jeg kjent med så utrolig mange hyggelige mennesker her nede. Jeg har prøvd både surfing og fjellklatring og været begynner å bli riktig så bra. Og endelig fikk jeg beskjeden jeg hadde lengtet etter: jeg har fått visum til august 2018! Jippi kajei!!

Jeg har konkludert med meg selv at denne opplevelsen er helt utrolig å ha med seg med tanke på min framtidige karriere innen kommunikasjon. Måten å kommunisere på, hvor viktig det er å være både presis og punktlig, og hvor annerledes folk er fra hverandre, er god lærdom på turen. Jeg har funnet meg en relativt billig, uhygienisk og skitten plass å bo, men etter litt velformulert kommunikasjon mellom meg, mine flotte med-beboere og huseier, har vi klart å komme i orden. Folk forstår nå at ikke alle ønsker å vaske opp etter andre, at dersom du tetter toalettet, dusjen OG vasken så må du kommunisere med noen andre enn deg selv for å få ting i orden. Beliggenheten på huset, min første prioritet med tanke på universitetet og muligheten til å komme seg rundt, er helt perfekt. Huset ligger midt i South-Bank, 10 minutter til South-Bank sentrum og en 15 minutters gange til universitetet (QUT). Jeg har tilgang til både buss, tog og ferge og en park med en splitter ny tillaget strand:

Og flere basseng:

Det å kunne sitte langs stranden (ved Brisbane River) eller på bassengkanten i 30 varmegrader, mens du leser pensum eller øver til din neste prøve – gjør alt verdt det.

Jeg har også lært å kjenne meg selv på en helt annen måte. Selv om det har vært både travle og tunge tider har jeg lært meg å være mer selvstendig og jeg har funnet en helt annen interesse for studiet jeg går på. Kommunikasjon er viktig, spesielt når den går til helvete. Det eneste du kan gjøre er å reise deg opp igjen, og prøve på ny. Jeg har lært at jeg er i stand til mye mer enn jeg hadde trodd.

Fremtidige studenter: Reis. Uansett hva som hender på reisen eller i prosessen før avreise, så vil du få opplevelser du bare kunne drømt om. Jeg er mange erfaringer rikere og tar med meg nye venner fra hele verden på ferden tilbake til Norge.

Fra venstre: Marte Bøhn Kristiansen, Linn Kværner, Alexandra Peltre, Maren Sofie Schmidt Christensen, Marthe Marie Stenrød.

Da vi kom tilbake for siste studieår ved BIK på Høgskolen i Østfold, ble vi introdusert for faget ”Demokrati og kommunikasjon”. Arbeidskravet i faget var en gruppeoppgave hvor vi skulle analysere en valgfri samfunnsdebatt.

Dette var høsten da den omstridte ”Fraværsregelen” ble iverksatt i norske videregående skoler – noe som engasjerte svært mange, og førte til stor debatt over hele landet. Dermed var ikke valget så vanskelig da vi skulle finne en samfunnsdebatt å analysere. Vi skulle oppsummere de viktigste aspektene av den valgte samfunnsdebatten i form av en 15 minutters presentasjon for klassen. Etter litt tenking kom vi fram til at vi ville lage en film, istedenfor en presentasjon, noe vi fikk godkjent.

Vi hadde ingen erfaring, og liten tid – men tok utfordringen på strak arm.

For å gjøre filmen mer kreativ, bestemte vi oss for å lage den som en nyhetssending, istedenfor å bare filme den som en vanlig presentasjon. Vi spilte roller som for eksempel nyhetsankere og eksperter. Vi fikk også tak i to elever fra videregående, så vi slapp å spille disse rollene selv. Resultatet ble en 15 min lang video som medførte gode tilbakemeldinger.

Her er våre beste tips til hvordan man kan lage en video på kort tid, uten særlig erfaring:

Idémyldring:

For å holde på mottakers oppmerksomhet burde man ha en rød tråd som går gjennom hele filmen. Den røde tråden må samsvare med det valgte temaet.

Her er det derfor viktig å blant annet tenke på: Hva vil vi få frem, hva er vår røde tråd, skal vi spille roller, hvordan er dette relevant for det valgte temaet og kan vi formidle dette på en god og morsom måte?

Konsept

Et godt konsept er viktig fordi det kan gjøre videoen mer spennende. Vi valgte for eksempel å lage en nyhetssending hvor vi introduserte de forskjellige aktørene i form av rollespill.

Planlegging

Legg en plan for hvordan alt skal gjennomføres. Her er det viktig å definere roller og sette av god tid til research. God research vil også bidra til å gjøre manusskrivingen enklere og ikke minst mer effektiv.

HUSK! En video krever alltid mer tid enn man tror, og dersom man planlegger godt slipper man å kaste bort masse dyrebar tid.

Manus og scenebeskrivelser

Dette gir god oversikt så man ikke glemmer noe, og man kan lettere tenke seg til hvor lang tid man kan bruke på hvert enkelt element. Et godt tips er å legge hele handlingen inn i en powerpoint-presentasjon med bulletpoints, slik at man får en bedre oversikt av hvilken ”scene” dere er i, hva man skal si, og hvilken ”scene” som kommer etterpå.

Utstyr

Man kommer langt uten fancy utstyr. Et mobilkamera og iMovie holder i massevis. God lyd og lys er en selvfølge for at filmen skal bli bra, så tenk nøye gjennom hvor og når på dagen dere velger å filme. Ta gjerne noen test-klipp for å sjekke om lyden og lyset er godt nok.

Bruk dine ressurser

Kjenner du noen som er flinkere på dette området? Spør om hjelp! Men dersom du ikke har noen filmgenier i vennekretsen kommer alltid YouTube til å være din bestevenn.

Våre viktigste tips:

1. Kreativitet er din venn! Ikke vær redd for å la kreativiteten blomstre.

2. Begynn tidlig! Når det gjelder å lage en film kan man aldri begynne for tidlig med innsamling av informasjon, idemyldring, planlegging osv.

3. Alle burde være representerte foran kameraet! Dette er en gruppeoppgave så du kan ikke forvente at du slipper unna med å være kameramann.

4. Øvelse gjør mester! Du kan aldri øve for mye, og om du ikke er komfortabel foran kameraet er det bare å øve for harde livet.

5. Følg den røde tråden dere har valgt. En rød tråd vil gjøre det mer spennende for både dere og mottakerne.

Sist, men ikke minst: husk å ha det gøy og vær stolte av det dere produserer!

Man kan gjøre mer i Halden enn å dra på festningen for å synge. Man kan for eksempel gå på Halden Mikrobryggeri Den Gyldne Høne, som åpnet sine dører for første gang i 2012. Dette er et sted hvor både unge og gamle samles. Kjellerlokalet som ble bygd rundt 1660 og ble brukt til mange forskjellige formål gjennom årene. På den andre siden av mikroen er et av Norges eldste fengsler.  Der satt Sofie Johannesdotter, hun var den siste kvinnen som ble henrettet i Norge.

På mikrobryggeriet brygger vi vårt eget øl. Det brygges noe for en hver smak, enten det er en IPA eller en lys og lett ale. Vi brygger også cider og har et utvalg av sprudlende vin og øl på flaske. Bartenderne er kunnskapsrike og hjelpsomme – du trenger absolutt ikke være ekspert for å ta deg en tur innom.

Hver onsdag holdes det quiz i regi av brødrene Stensrød. Det er god stemning, morsomme temaer og godt drikke. Premiene er supre og består av nydelig bakverk fra vår faste samarbeidspartner, Brød og Vann, som ligger på torget.

Mikrobryggeriet har en del arrangementer i løpet av året. Alt fra konserter til stand-up og vår faste øl-smaking. På øl-smakingen får man brukt smaksløkene og testet alt fra lyst og lett til noe som kan smake bittert og fruktig.

Halden Mikrobryggeri har en avslappende atmosfære og godt brygg, her kan du oppleve både øl og historie. Det er også det eneste bryggeriet i byen. Hvis du har lyst til å ha en bra Halden-opplevelse som student må du komme til Halden Mikrobryggeri!

Jag vet inte helt vart jag ska börja, så jag börjar i slutet.

Mitt namn är Fredrik, jag jobbar som inbound marketing consultant på Techweb i Sarpsborg och älskar verkligen mitt jobb. Jag jobbar tillsammans med ett härligt gäng genuina människor och vi delar alla en vision om hur dagens marknadsföring ska se ut. Nu kanske ni undrar hur jag hamnade här så jag ska försöka att förklara det bäst jag kan.

För fem år sen jobbade jag i filmbranschen, precis som jag hade gjort i 10 år, om än inom olika delar av branschen. Denna karriärresan hade mynnat ut i att jag jobbade som filmdistributör och hur villig jag än var att anpassa mig efter marknadens snabba förändringar så blev omsättningen lägre och lägre. Till slut insåg jag att det var dags att byta karriär. Jag hade ändå uppnått det jag ville i filmbranschen så det var inte med någon klump i bröstet jag la den delen av mitt liv bakom mig.

Läs mer: Besök min LinkedIn-profil

Jag insåg att jag behövde en akademisk utbildning för att komma vidare, även om det var lite läskigt att börja plugga igen. Jag kom in på mitt första val som var Bachelor i internasjonal kommunikasjon (BIK) och jag kommer så väl ihåg första dagen i skolan. Jag var relativt nervös, men efter cirka 10 minuter träffade jag en tjej i min klass som hette Kamilla. Vi hann knappt introducera oss själva innan hon började flaxa vilt med händerna i luften då en geting fått upp ögonen för henne. Kamillas frenetiska handrörelser lyckades inte bara vifta bort getingen, utan även min nervositet. Kamilla var en av många som jag blev god vän med då min klass blev som en andra familj. Jag trivdes som bara fy.

Jag fick bra resultat i skolan och många ämnen innehöll områden jag redan jobbat inom och förstärkte min kompetens. Sen kom praktikperioden. Jag hade aldrig jobbat i Norge förut och visste inte riktigt hur norskt näringsliv såg ut. Jag hade turen att hamna i en av Norges bästa management consulting firmor. Ja, det är kanske något subjektivt av mig att använda ordet bästa, men de var verkligen helt fantastiska och hade ett brett spektrum av kompetensområden. Det var dock lite av en kulturchock för mig. Eftersom jag tidigare bara jobbat i formella miljöer kom den betydligt lägre graden av formalitet än vad jag var van med som en överraskning. Slipsar och kostymer hade bytts ut med vardagliga kläder. Detta var något av det mest lärorika jag varit borta i eftersom det gav mig ett nytt perspektiv på hur en arbetsmiljö kan se ut. De tre månaderna jag var i praktik kommer jag sent att glömma för jag tror inte att jag hade hittat jobb i Norge om det inte hade varit för den upplevelsen.

De tre åren jag spenderade på att studera var tre av de bästa åren av mitt liv och jag är så glad att jag gjorde det valet. Jag fick jobb på Techweb samma vecka som jag tog examen och även om de tre åren på BIK var underbara, så har jag det, om möjligt, ännu bättre nu. Min arbetsvardag är väldigt varierad och jag jobbar med allt ifrån strategiutveckling till att ibland skriva lite lättsammare blogginlägg såsom detta. Jag ser fram emot att sätta mig i bilen och åka till jobbet varje morgon och hur trött jag än är på helgerna efter en vecka av hårt arbete så kan jag med handen på hjärtat säga att jag är precis där jag vill vara i mitt liv idag.

Tack BIK! 🙂

Sissel Buer (33), som var ferdig som student ved Høyskolen i Østfold i juni, hadde i løpet av våren praksis for Drivhuset Østfold og var utvekslingsstudent i Dublin i 2016. Her forteller hun om sine opplevelser og om hvordan det er å være student på Internasjonal kommunikasjon.

Iselin Dahl

Iselin.dahl@hiof.no

Foto: Iselin Dahl

Som student på Internasjonal kommunikasjon går du ikke bare på høyskolen i Halden, du har i tillegg et eller to semester som utvekslingsstudent i et engelsktalende land og tre måneder av det sjette semestret i praksis i et firma som passer dine interesser.

Praksisplass

Sissel Buer var veldig fornøyd med sin praksisplass hos Drivhuset Østfold, som hjelper studenter med å starte eget firma. Hun fikk mange spennende oppdrag, blant annet å lage en reklamefilm for Drivhuset. Denne filmen hadde Sissel ansvar for helt selv, hun laget manus og storyboard på forhånd og var med på redigeringen etterpå. Det var noen utfordringer, men filmen ble ferdig og lagt ut på høyskolens og Drivhuset Østfolds nettsider.

-Din praksistid blir det du gjør den til! Vær flink til å slenge deg med på ting i praksistiden din så får du mest mulig ut av den, sier Sissel.

Videre legger hun til:

-Med utdanningen på Internasjonal kommunikasjon blir du som en potet, du kan brukes til veldig mye! De fleste studenter velger også å skrive bacheloroppgaven om sin praksisplass. Så da slår du to fluer i en smekk!

Utveksling

Sissel snakker veldig positivt om sin opplevelse i utlandet. Hun valgte å studere i Dublin i Irland på grunn av fagene de tilbød og at det ikke var så langt fra Norge. Til tross for mye regn og at skolen var strengere enn i Norge, var hun veldig fornøyd. Hun hadde timer fra 09.00 til 18.00, mandag til fredag, og studerte fagene Project management, Human resource management, Legal aspects of business og Business information systems. Allerede i praksistiden fikk hun bruk for faget Project management, i arbeidet med reklamefilm-prosjektet for Drivhuset.

Studielånet du får dekker mye, men for å ha muligheten til å oppleve litt ekstra når du er i utlandet er det smart med en liten oppspart egenkapital.

-Skolen i Dublin sjekket fravær i alle forelesninger og man hadde ikke lov til å ha på mobil eller PC i forelesningene. Dette gjorde at vi ble mer disiplinerte og fokuserte, som nok er hensikten. Jeg anbefaler å sjekke opp hvilke fag du kan tenke deg så tidlig så som mulig, da mange skoler har første mann til mølla, sier Sissel.

Så avslutter hun med følgende oppfordring til oss alle:

-Å ha et opphold i utlandet er veldig spennende og gøy. Du lærer ikke bare språk, men utfordrer også deg selv!

Dette er en solskinnshistorie om en slags klassereise. Om utdannelse og oppdagelsesferd i voksen alder. Og om et studieprogram som åpner dører for de som jobber hardt.

Jeg starter like gjerne historien min med vitnemålseremonien. Mange anser nettopp denne dagen som det ultimate øyeblikket. Øyeblikket der man endelig kan trekke et lettelses sukk. Et stykke papir skal feires og en epoke i livet skal tilbakelegges. For min del ble det et vemodig øyeblikk. Den dagen forstod jeg hvor viktig selve reisen hadde vært for meg, og at den akkurat hadde begynt.

Biblioteket ved HiØ er fylt til randen. Jenter og gutter i en salig blanding av bunad, finstas og olabukser overrekkes papirbeviset på (mer eller mindre) hardt arbeid gjennom flere år. Jeg ser mange kjente fjes i stolradene denne junidagen i 2015. De er på min alder – og foreldre av mine medstudenter.

Jeg får vitnemålet overrakt i svette håndflater. Blikket mitt finner mamma og pappa et stykke bak i stolradene. Min fine snekker-pappa gråter. Han gjør vanligvis ikke sånt. Men han er så stolt. De har aldri vært stoltere av meg, og jeg har aldri vært stoltere av mine foreldre – og alt det jeg kommer fra.

For studier er fortsatt ikke alle forunt – selv ikke i Norge. Det handler ofte om hvor man kommer fra og hvilke ressurser man har til rådighet.  Jeg: en typisk arbeiderklassejente, oppvokst i et lite arbeiderklassesamfunn og med en klassisk arbeiderklassementalitet. Jeg har aldri skammet meg over det. På ingen måte. Men jeg måtte ta utdannelse- og klassereisen for å virkelig bli klar over hvor stolt jeg er av det jeg kommer fra. Men også begrensningene det kan bære med seg. Kultur er kompliserte saker. Om det skulle jeg lære mye; både teoretisk og praktisk.

Det er mange og åpenbare årsaker til at det ble snaut med utdannelse i ung alder for min del, og like mange årsaker til at jeg fant tilbake til skolebenken som nesten 40-åring. Etter å ha tilbrakt et liv som artist på scenen valgte jeg (ikke helt tilfeldig) kommunikasjonsfag.

I tillegg til en spennende sammensetning av kommunikasjonsfaglige emner på studiet Internasjonal kommunikasjon, valgte jeg å studere offentlig politikk og administrasjon og internasjonal politikk. Jeg ble gamla i klassen. Jeg gav alt og ble introdusert for våkenetter, kaffe og mine første grå hår. Belønningen var en gullkantet praksisplass ved Stortingets informasjonsseksjon – takket være en høyt kompetent foreleser ved HiØ. Og hardt arbeid. På Stortinget skulle arbeiderklassejenta fra Sarpsborg oppleve og overleve sitt første kultursjokk og etterhvert trives utmerket godt. Jeg fikk til og med et lite prosjekt-engasjement etter endt praksis.

Deretter fulgte et lærerikt halvår som veileder i attføringsbransjen i påvente av en spennende stilling i et kommunikasjonsbyrå. Så dukket drømmejobben plutselig opp. Jobben som forener alt det jeg er, det jeg kan og det jeg synes er spennende. Jeg er kommunikasjonsrådgiver i Det Norske Blåseensemble.

En bachelor i Internasjonal kommunikasjon har ført til at mulighetene mine har gått fra å være få – til å bli mange. Jeg vet ikke ennå hvor reisen fører meg, men jeg vet at den ikke er over. Målet mitt er en mastergrad før jeg fyller 50. Ikke fordi jeg må, men fordi jeg har så innmari lyst. Det er virkelig aldri for seint.

Har du lyst til å bo i et annet land eller to i Europa? Har du lyst på klassekamerater fra hele verden? Synes du det er litt for lite med bare EN master når man kan ta to på samme tid? Da er kanskje master i internasjonal kommunikasjon noe for deg!

På MIC (Master International Communication) kan du nemlig få alt dette. Da kan du velge å være ett semester i to av de følgende landene: England, Nederland, Italia eller Litauen, og få en mastergrad fra hvert av de to universitetene du velger. Jeg gikk selv første semester på Hanze University of Applied Sciences i Groningen, Nederland, og andre semester på Leeds Beckett University i Leeds, England. Tredje og siste semester skriver man en masteroppgave.

Dette programmet går i samarbeid med Geert Hofstedes Consortium. Syns du navnet hørtes litt kjent ut? Ja, det er han der med alle de dimensjonene. Som snakka om maskuline og feminine kulturer og sånt. Og det er bare å ta med seg den boka, for det vil bli mer om det der (men du kan jo alt allerede, så det er da bare deilig å kunne slappe av litt i et fag, syns i alle fall jeg). Og er du heldig kan du møte selve Geert i egen person. Han er ikke lenger lærer, som er forståelig siden han er 88 år, men han holder fortsatt forelesninger nå og da.

Det jeg likte godt med programmet, var at det var mye praktisk i fagene, spesielt i andre semester. Hvor du i grupper skal lage faktiske kommunikasjonsplaner for faktiske klienter, og kan i egen person oppleve all den frustrasjonen det innebærer. Jeg har jobbet for tre forskjellige klienter, og opplevde de som aldri klarte å bestemme seg, de som aldri svarte deg, og de som syntes alt var bra uansett hvor dårlig det var. Det har seg sånn at dette er hvordan det kommer til å være i virkeligheten, så det er veldig greit å vite hvordan en selv takler alt dette før man havner i en situasjon hvor man faktisk kan få sparken.

Også masteroppgaven er til dels praktisk. Man skal jobbe med en klient som man velger selv, og oppgaven lager man selv. Det må bare handle om kommunikasjon i en internasjonal sammenheng på en eller annen måte. Jeg jobbet med Universitetet i Stavanger for å forbedre deres digitale kommunikasjon mot internasjonale studenter.

Ellers må jeg si at det jeg likte best med hele programmet, er hvor mye av verden jeg har fått se, og jeg snakker ikke bare om England og Nederland her. Jeg har fått gode venner fra hele verden, som betyr gratis sofa å sove på i hele verden. Jeg har for eksempel, i tillegg til Italia og Litauen, fått reise til Sør-Korea og Japan, og har mange planer for mer i fremtiden. Sånn går det når man tilfeldigvis bor med en haug asiater.

Noen råd og advarsler til de som vurderer dette studiet. Studenthybler i Nederland har ikke den beste standarden for å si det pent. Koselige som de jeg bodde med var, man blir ganske lei av å dele bittelite kjøkken, to doer og to dusjer (bare en med varmt vann) med 14 andre personer. Finn noe privat! På den andre siden, helt omvendt i England. Studenthybler er dyrere enn privat, men med god grunn. God standard, helt eget bad, og man deler kjøkken og stue med to-tre andre. Var som å flytte til en annen verden. Og siden alt er inkludert er det ikke spesielt dyrere allikevel.

Jeg ble veldig glad i både Groningen og Leeds, og drar gjerne tilbake igjen til begge steder. Det er  også disse byene flest velger. Groningen har et søtt og vakkert sentrum med mye liv, og Leeds har masse en kan gjøre og mye god mat, selv om byen ikke nødvendigvis ser så bra ut. Det var i Leeds jeg likte meg best, selv om jeg ikke klarer å sette fingeren på hvorfor. At det bare var 20 minutter fra min absolutt favorittby, York, skadet i alle fall ikke.

Jeg anbefaler dette programmet på det sterkeste. Tar du alle sjansene du får, kan du oppleve så mye mens du tar denne masteren, pluss at du får to mastere på ett og et halvt år, eller to år som meg hvis du trenger litt mer tid. Fagene er litt like dem vi har hatt på bacheloren i internasjonal kommunikasjon, men det følte jeg bare ga meg et lite forsprang. Da håper jeg at alle som velger denne masteren vil få det like fint som meg, og det er selvfølgelig bare å kontakte meg på Facebook hvis det er noe mer dere lurer på!

Julie Strømsvold

Jeg heter Andrea Pelan, er 23 år og ble uteksaminert fra bachelorstudiet Internasjonal kommunikasjon ved Høgskolen i Østfold i 2016. Etter utveksling til California, praksisplass i MediaCom Norge og en bacheloroppgave om merkevarebygging i sosiale medier, fikk jeg jobb i Maxus Communications Norge.

Helt siden jeg startet på videregående visste jeg at jeg ville drive med kommunikasjon og markedsføring i en eller annen form. Da jeg startet på studiet Internasjonal kommunikasjon, var jeg sikker på at jeg ønsket meg praksisplass i et byrå. Og sånn ble det. Etter 2,5 år fylt med mye ny kunnskap innen kommunikasjonsfaget var tiden inne for å bevege seg inn i MediaCom Norges lokaler som praktikant. Der skulle jeg jobbe med innholdsproduksjon i sosiale medier for noen av Norges største merkevarer.

Jeg husker jeg var så usikker og redd for å komme med idéer og oppfordre til diskusjoner rundt kommunikasjonsfaget i et rom med erfarne fagfolk. En dag bestemte jeg meg for å bare si det jeg tenkte, uten å tvile på meg selv – jeg var jo tross alt kommunikasjonsstudent. Den samme dagen skulle jeg i et møte med en kunde for første gang. Jeg kom med innspill til idéer og responsen var god, både internt og fra kunde. Det viste seg å ikke være så skummelt likevel!

Etter min praksisperiode, søkte jeg jobb i MediaComs søsterbyrå, Maxus Communications. Et mindre mediebyrå som satser stort digitalt. Min praksisplass gjorde at jeg ble en relevant kandidat til stillingen Social Media Intern. Etter et stort «ja» til tilbudet om jobb, og noen måneder med god opplæring, ble jeg tilbudt fast stilling som Social Media Executive. I Maxus blir jeg stadig vekk utfordret til å finne nye løsninger og å tenke nytt. Vi har også en tett dialog internt, og vi jobber sammen for å finne den aller beste løsningen for kunden. Dette inspirerer meg hver dag til å dra på jobb, være en del av Maxus og å virkelig yte service.

Jeg startet med innholdsproduksjon og jobber nå med både strategi, kjøp og innholdsproduksjon i sosiale medier og digitalt. Internasjonal kommunikasjon ved HIØ er et bredt studium, det åpner opp for et hav av muligheter – og min reise er en av dem.

Andrea Pelan