Hva er viktig for oss at partneren vår vet? – Hva liker vi ved hverandre? – Vi deler flaue øyeblikk – Når gråt vi sist? – Er det noe som er for seriøst til å spøke med? – Hva ville vi reddet dersom huset vårt brenner?

Hva ville vi spurt en krystallkule om? – Våre verste minner – Hva betyr vennskap for oss? – Hadde vi en lykkeligere barndom enn andre?

Hvis du opplever problemer ved avspilling i Safari prøv følgende: Safari preferences – Advanced – huk av «Stop plug-ins to save power»

Hvem vil vi ha som middagsgjest? – En perfekt dag for oss – Har vi en anelse om hvordan vi kommer til å dø? – Hva har vi til felles? – Hvilken egenskap/superkraft ville vi hatt?

OBS! Bruk firefox eller chrome når du lytter til podkasten.

Hans Fredrik (25) er toppidrettsutøver og trener hver dag med logoen til Halden Topphåndball på brystet. Men her sitter han på kontoret til klubben og taster konsentrert på tastaturet. Hvorfor? Han er i praksis!

Hvordan går det?
Det går fint. Men det er slitsomt og mye som skal gjøres. Daglig leder sluttet for noen uker siden, og hun som skal ta over har ikke kommet helt på plass ennå.

Det gjør at jeg må hjelpe til der det trengs, i tillegg til de oppgavene som er bare mine. Vi skal arrangere en ganske stor camp nå til sommeren, og håper på å øke deltakelsen med nesten 100%. Da må det gjøres en god jobb med markedsføringen

Og der kommer du inn?
Ja, da må det lages planer og produseres innhold. I tillegg må jeg informere de andre ansatte om hva jeg driver med, slik at vi unngår dobbeltkommunikasjon

Blir det mye sosiale medier når du skal nå ut til de rette folkene?
Nei, og det der er en myte. Sosiale medier er ikke fasiten på alt, man må vite hvor målgruppen befinner seg hen. Vår målgruppe er på treninger og i hallene rundt omkring, så min jobb er å sørge for at vi er tilstede nettopp der og har den informasjonen de etterspør. Det er klart at man skal være tilstede på sosiale medier, men det kommer i tillegg – og ikke i stedet for tilstedeværelse på sportsarenaene.

Kloke ord! Noe du har lært på BIK, dette, eller?
Hehe, mye mulig, sier han og gliser lurt

Er det behov for utdannelse i kommunikasjon for å jobbe her, eller holder det med en solid håndballinteresse?
Interessen burde nok være i bunnen, men utdannelsen gjør at jeg forstår hva som er de rette grepene å ta. For eksempel jobber vi mye med å rekruttere barn og unge i idretten, og da er det viktig å forstå hvordan man skal forme budskapet for å appellere til nøyaktig den målgruppen. Man må også være åpen for å se hva som har blitt gjennomført tidligere som ikke har gitt de resultatene man håpet på.

En liten analyse altså?
Nettopp. Og dét lærer man ikke på trening. Da må man studere på BIK.

Tekst og foto: Maria Madeleine Knutsen

Noen ganger tar livet vendinger med resultater man aldri kunne forestilt seg. På slutten av 2019 fikk jeg oppleve det.

Jeg har «alltid» sagt at jeg ønsket å ta en master, men i hva, hvor og når forble et spørsmål som hang over meg lenge. Flere og flere begynte å mase på meg om at det var snart eller aldri, og jeg følte et lite press da jeg egentlig ikke hadde lyst til å flytte hjemmefra i det hele tatt. Likevel fikk jeg én tilfeldig dag satt ræva i gir og bestemte meg for at det var på tide. Da landet jeg fort (ved en tilfeldighet) på valget om å dra til kystbyen Brighton i England, for å ta en MSc Marketing med spesialisering i Branding and Communications.

Det er ingen hemmelighet at jeg synes det er vanskelig å bli kjent med nye mennesker. Derfor var ikke min største bekymring da jeg plutselig stod på flyplassen alene at jeg snart skulle i gang med et nytt akademisk tungt år, men om jeg kom til å møte noen som ville gjøre tiden hjemmefra levelig. Til min store glede skulle dette raskt vise seg å være en ubegrunnet bekymring, noe bekymringer ofte er. Den første uka var tilrettelagt kun for internasjonale studenter, og selv om jeg ikke lenger har kontakt med noen av dem jeg møtte i min introduksjonsgruppe, havnet jeg i løpet av de første dagene inn i en stadig større vennegjeng. Mange av disse møter jeg fremdeles flere ganger i uka.

Uke 2 i Brighton begynte selve studiene og selv om min spesialisering ikke starter før 2.semester, har jeg allerede hatt fag som «Responsible Marketing», «Marketing Metrics» og «Marketing Planning & Strategy». I sistnevnte, som helt klart har vært favoritten så langt, har vi gruppevis arbeidet praktisk med å utvikle en strategisk markedsføringsplan for en Startup-bedrift, noe som har vært både morsomt og utfordrende. Selv om noen ting kanskje gjøres litt annerledes her i England enn de ville bli gjort hjemme, kan regne med å sitte igjen med akkurat den samme følelsen begge steder, slik som «WTF er det jeg egentlig skal gjøre her?» og «Hva er det hun/han snakker om» og «Kommer jeg til å bli ferdig med dette i tide?» – for selvfølgelig er det ikke bare en fryd å studere.

Jeg har forelsket meg hardt i Brighton, og selv om det så langt hovedsakelig har vært grått og vått, har jeg aldri angret på valget mitt. Jeg tok til og med et nyttårsbad på stranden! I Brighton er det alltid noe som skjer, og skulle du bli lei av byen i perioder er det lett å kaste seg på bussen eller toget til en annen by eller et annet land hvis det frister. Selv har jeg vært og badet på taket av et spa i Bath, gått på jakt etter Banksy-verk i Bristol, drukket mulled wine i London og gått om kapp med regnet langs vakre «Seven Sisters». Jeg har også deltatt på den «verdenskjente» Bonfire Night i nabobyen Lewes. For 2020 er målet å få reist litt rundt også ellers i Europa.

Da jeg flyttet hit var jeg sikker på at jeg skulle gjøre ferdig masteren og flytte rett hjem igjen, slik planen min alltid hadde vært. Nå vet jeg derimot ikke lenger hvor jeg ønsker å være etter fullførte studier, til min families store skrekk. Selvfølgelig er det dager hvor ikke alt er like kult og flott, men jeg, som forventet å bruke mye tid på å lengte hjem, har kun kjent på hjemlengsel én gang på tre måneder. Og det var etter å ha sett et bilde av snø.

Så med andre ord, det blir spennende å se hva som skjer de neste månedene!

Av Caroline Nøland

Mandag 6. januar ringte klokken min presis sju, og selv om jeg var så stuptrøtt at jeg ellers ville slumret i hvert fall en halvtime,
var nervene såpass store at jeg nesten spratt opp. Avtalen var å møte klokken ni, så jeg var ikke akkurat i noe hastverk, men rakk å gjøre det jeg ellers aldri gjør, spise frokost. Det var jo nytt år, nye muligheter og ny by.

Jeg hadde jo gledet meg til første dag i praksis siden jeg fikk beskjed om at UDI var stedet jeg skulle i praksis, men kjente likevel på uroen murrende langt inn i ryggmargen. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen om jeg nevner ordet bedragersyndromet. Kort forklart fra psykologisk.no er det personer som vekker høy tillit i omgivelsene sine og er suksessfull i sine studier eller jobb,  men jeg som kjenner på dette, ventet bare på å bli avslørt som inkompetent og at jeg hadde jukset meg inn i praksisintervjuet.

Disse følelsene satt i kroppen hele veien til hovedinngangen hos UDI, og idet jeg var på utsiden skjønte jeg at jeg var pinlig tidlig ute. Jeg stod en stund å trippet på utsiden før det gikk opp for meg at hos UDI er det litt høyere sikkerhet enn andre bedrifter, og at det så litt spesielt ut at jeg lusket rundt på utsiden.

Da jeg annonserte min ankomst i resepsjonen kjente jeg på følelsene alle får før noe skremmende, som for eksempel første dag i praksis: Hjertebank, magen knyter seg, man blir klam og man skjelver litt i stemmen. Lappen med ordet «besøk» og navnet mitt føltes som et signal på at jeg ikke hørte hjemme der, og gjorde meg enda mer nervøs.

Likevel snudde alt i det øyeblikket jeg hilste på praksis-veilederen min. Jeg har hatt flere jobber tidligere og jeg kan med trygghet si at jeg aldri har blitt tatt så godt imot, noensinne. Det å bli inkludert på den måten jeg har blitt, visker bort alle mine rare forventninger fra typiske amerikanske filmer og blir en ordentlig erfaring jeg kommer til å ta med meg videre.

Lykke til i praksis, alle medstudenter!

Av Sofie Nygaard Skeie

Etter tre lærerike år på BIK, ble jeg til slutt ferdig utdannet etter at jeg leverte min bacheloroppgave i 2019. BIK lærte meg utrolig mye om retorikk, kommunikasjonsfaget generelt og forberedte meg på alt kommunikasjonsverdenen har å by på. Jeg så verdien og viktigheten av god kommunikasjon, og at det er et yrke som vokser med utviklingen av verden og den tekniske/digitale utviklingen. Det ga meg et såpass godt inntrykk at jeg ikke følte meg helt ferdig etter bachelorgraden. Derfor fikk jeg lyst til å ta en mastergrad.

Jeg har alltid likt å skrive, og har alltid vært interessert i media på generell basis. Jeg fant derfor masterstudiet Master i journalistikk ved OsloMet Storbyuniversitetet, som ligger midt i hjertet av Oslo sentrum. Der kom jeg inn og flyttet derfor direkte til Oslo for å starte på masteren.

Masteren er en toårig-utdannelse, hvor du første året har seks 10-poengs fag og andre året skriver masteroppgaven din. Masterstudiet gir deg spesialisert innsikt i vitenskapelige metoder, samt kunnskap om vitenskapsfilosofi og forskningsetikk. Man starter allerede de første dagene å tenke på masterprosjektet som skal skrives året etter.

Det er også veldig fokusert på dette med digitalisering av mediene og medieutvikling. Det finnes et lignende studium på Universitetet i Oslo, men jeg vil si at det på OsloMet er litt mer kreativt rettet og ikke så tungt teoretisk og metodisk. Man lærer også om hvordan journalistikken påvirker samfunnet, forholdet mellom kjønn og journalistikk og kvantitative og kvalitative metoder innenfor medieforskning. Man lærer også å være kritisk og å utøve journalistikk både praktisk og på akademisk nivå. Som nevnt er det fremtidsrettet og fra og med 2020 skal faktisk studiet bytte navn til Master i medieutvikling, nettopp for å få med disse som har bachelorgrader enten fra medier og kommunikasjon, eller andre type kommunikasjonsstudier.

Jeg går nå inn i det andre semesteret på første året, og er hittil strålende fornøyd. Jeg kan på det sterkeste anbefale dette videre. Det kan være lett å tenke at når man blir utdannet journalist, må man jobbe i avis eller massemedier, men slik er det absolutt ikke. Journalistutdannelse er ekstremt etterspurt i PR- og kommunikasjonsbransjen og man vil kunne få jobb i alle mulige typer bedrifter og organisasjoner som driver med kommunikasjon, informasjon, reklame og/eller formidling.

Jeg personlig har fått jobb som PR-intern i medie- og kommunikasjonsbyrået Mindshare ved siden av studiene og stortrives med det.

Av Anders Harlem Nilsen