Etter flammenes herjinger på østkysten av Australia visste vi lite om hva som ville møte oss da vi BIK-studenter endelig planta føttene våre på den andre siden av jordkloden. Medienes skildringer har vært mettet med brennende koalabjørner, smogfylte bybilder og flammehav som slikker i seg frodig, australsk vegetasjon som om det var en all-inclusive buffét på Kielferga. Etter å ha gjort et kraftig innhogg i naturen og dyrelivet, var det både rett og rimelig å ta en titt på hva som ble eksponert etter at røyken hadde lagt seg.

Førsteinntrykket av australiere er at de er utrolig hjelpsomme og raffinerte. Tar man i betraktning at landet deres på 1700-tallet ble brukt som en fangekoloni av britene, er det også nærliggende å kaste opp i fordomsgryta at menneskene her ikke griner på nesa av hva som helst. Og denne antagelsen blir underbygget av de positive menneskene vi møter, til tross for utfordringene brannene må ha bydd på for de som bor her. De ser imidlertid ikke ut til å ta videre på vei for katastrofen som har utfoldet seg i landet, og når jeg spør de lokale om dette, virker det ikke som om dette har vært en stor greie.
Det skal med andre ord mer til for å rokke ved australiere.
Nå som regnet har lavet ned en stund og slukket flammene, og jetlagen har sluppet taket, så gjenstår det for oss BIK–ere å se hvilke opplevelser Brisbane har å by på. Førsteinntrykket er lovende. For øvrig heter jeg Kristian, og jeg har fått det ærefulle oppdraget å korrespondere fra Brisbane, så her er det bare å spenne på seg sikkerhetsselen og forvente (semi)regelmessige oppdateringer fra den sydlige halvkule gjennom dette semesteret.
Catch ya later!
Av Kristian Lindbæk Berntsen








”Fysj”, tenkte jeg. Jeg satt på kontorplassen min og hørte høstregnet piske på de store vinduene. I et åpent kontorlandskap hørte jeg telefonene til de dresskledde kollegaene ringe i ett sett. Tall fløy over TV-skjermene i det store lokalet. Jeg visste eksakt hva tallene betød og hvordan de kom til å utvikle seg hver time frem til vakten var over. Jeg visste hvilke problemstillinger og argumenter som ville dukke opp i samtale med kunder. Råd og motargumenter var allerede klare. Jeg visste hva praten i kantinen kom til å dreie seg om: kollegaens nye Tesla som skulle ha kommet for 8 måneder siden, kantinedamens elendige guacamole eller den kommende bransjegallaen. Samme rutine hver dag. Jeg hadde stagnert, og jeg kjedet meg. ”Hvem er jeg og hvor vil jeg”, tenkte jeg ofte.