Etter røyken har lagt seg 

Etter flammenes herjinger på østkysten av Australia visste vi lite om hva som ville møte oss da vi BIK-studenter endelig planta føttene våre på den andre siden av jordkloden. Medienes skildringer har vært mettet med brennende koalabjørner, smogfylte bybilder og flammehav som slikker i seg frodig, australsk vegetasjon som om det var en all-inclusive buffétKielferga. Etter å ha gjort et kraftig innhogg i naturen og dyrelivet, var det både rett og rimelig å ta en titt på hva som ble eksponert etter at røyken hadde lagt seg.  

Bilde av Kristian i Australia

Førsteinntrykket av australiere er at de er utrolig hjelpsomme og raffinerte. Tar man i betraktning at landet deres på 1700-tallet ble brukt som en fangekoloni av britene, er det også nærliggende å kaste opp i fordomsgryta at menneskene her ikke griner på nesa av hva som helst. Og denne antagelsen blir underbygget av de positive menneskene vi møter, til tross for utfordringene brannene må ha bydd på for de som bor her. De ser imidlertid ikke ut til å ta videre på vei for katastrofen som har utfoldet seg i landet, og når jeg spør de lokale om dette, virker det ikke som om dette har vært en stor greie.

Det skal med andre ord mer til for å rokke ved australiere.  

Nå som regnet har lavet ned en stund og slukket flammene, og jetlagen har sluppet taket, så gjenstår det for oss BIKere å se hvilke opplevelser Brisbane har å by på. Førsteinntrykket er lovende. For øvrig heter jeg Kristian, og jeg har fått det ærefulle oppdraget å korrespondere fra Brisbane, så her er det bare å spenne på seg sikkerhetsselen og forvente (semi)regelmessige oppdateringer fra den sydlige halvkule gjennom dette semesteret.  

Catch ya later! 

Av Kristian Lindbæk Berntsen

 

Utveksling på budsjett

Jeg heter Ida og er over gjennomsnittet opptatt av økonomi og sparing. Jeg studerer Internasjonal Kommunikasjon, og har nettopp ankommet Australia. Her skal jeg være frem til juni, da jeg er så heldig å ha utveksling som en del av studiet. Målet mitt er å ikke komme hjem blakk, mer konkret har jeg som mål å komme hjem med 15.000 kroner på sparekonto.

Jeg har ikke alltid hatt kontroll på egen pengebruk, noe som har resultert i et svært stramt budsjett her nede. Dessuten har jeg drømt om Australia siden jeg var liten, og opparbeidet meg en lang liste med steder jeg ønsker å oppleve når jeg først er på andre siden av jorda.

Bilde av Ida i Australia

Er det mulig å spare penger, når det er så mye jeg vil oppleve?

Klarer jeg å oppleve alt jeg vil, og likevel komme hjem til Norge med 15. 000 kr på sparing?

Dette er hva jeg har å leve for her nede:
Lånekassen: 137 772,-
Hiof stipend: 7500,-
Spart: 10 000,-

Sum: 155 272,-

Før reisen måtte jeg betale:
Visum: 3849,-
Flyreise: 5687,-
Airbnb: 1803,-
Depositum av skolepenger: 7450,-
Legemidler: 1879,-
Solkrem: 538,-
Forsikring: 1900,-
Annet: 1428,-

Sum: 24 534,-

Kommende utgifter:
Skolepenger: 58 597,-
Trekker jeg fra alle disse utgiftene sitter jeg igjen med:

= 72 141,-


Nedenfor ser du budsjettet mitt for hele oppholdet:

Bolig: 24 000,-
Mat: 8 000,-
Transport: 2500,-
Reise: 22 641,-

Spare: 15 000,-

Å finne et sted å bo her nede har vært problematisk, og jeg har brukt mer penger på midlertidig bosted (airbnb) enn planlagt. Så langt 1240,- mer enn planlagt, som må trekkes fra reisebudsjettet. I tillegg så har det kostet en del med transport, for å komme seg på visninger. Heldigvis er kollektiv transport billigere her nede, enn i Norge. En tur fra Sunshine Coast til Brisbane på 2,5 time koster deg bare 80kr!

En anbefaling fra meg er å skaffe seg et GoCard, som du må bruke på all kollektiv transport. Med studentkort får du i tillegg halv pris, så skaff det så fort det lar seg gjøre. Da vil altså en tur fra Sunshine Coast til Brisbane kun koste deg 40 kr en vei! Samme pris som jeg betaler for en ti minutters busstur hjemme.

Jeg har også planlagt å reise til følgende steder:

  • Noosa
  • Byron Bay
  • Whitehaven Beach
  • Sydney
  • Perth
  • Coral Coast
  • Great Barrier Reef
  • Great Ocean Road

Helt ærlig er jeg i tvil om budsjettet mitt strekker til. Kanskje jeg må skaffe meg en jobb her nede? Jeg lover å holde deg oppdatert!

 

Tekst og foto: Ida Madeleine Bergman

 

Kjærlighetspodden del 3

Hva er viktig for oss at partneren vår vet? – Hva liker vi ved hverandre? – Vi deler flaue øyeblikk – Når gråt vi sist? – Er det noe som er for seriøst til å spøke med? – Hva ville vi reddet dersom huset vårt brenner?

 

Kjærlighetspodden del 2

 

 

Hva ville vi spurt en krystallkule om? – Våre verste minner – Hva betyr vennskap for oss? – Hadde vi en lykkeligere barndom enn andre?

Hvis du opplever problemer ved avspilling i Safari prøv følgende: Safari preferences – Advanced – huk av «Stop plug-ins to save power»

 

Kjærlighetspodden del 1

Hvem vil vi ha som middagsgjest? – En perfekt dag for oss – Har vi en anelse om hvordan vi kommer til å dø? – Hva har vi til felles? – Hvilken egenskap/superkraft ville vi hatt?

 

OBS! Bruk firefox eller chrome når du lytter til podkasten.

 

Med Halden på trøya og bachelor i lomma

Hans Fredrik (25) er toppidrettsutøver og trener hver dag med logoen til Halden Topphåndball på brystet. Men her sitter han på kontoret til klubben og taster konsentrert på tastaturet. Hvorfor? Han er i praksis!

Hvordan går det?
Det går fint. Men det er slitsomt og mye som skal gjøres. Daglig leder sluttet for noen uker siden, og hun som skal ta over har ikke kommet helt på plass ennå.

Det gjør at jeg må hjelpe til der det trengs, i tillegg til de oppgavene som er bare mine. Vi skal arrangere en ganske stor camp nå til sommeren, og håper på å øke deltakelsen med nesten 100%. Da må det gjøres en god jobb med markedsføringen

Og der kommer du inn?
Ja, da må det lages planer og produseres innhold. I tillegg må jeg informere de andre ansatte om hva jeg driver med, slik at vi unngår dobbeltkommunikasjon

Blir det mye sosiale medier når du skal nå ut til de rette folkene?
Nei, og det der er en myte. Sosiale medier er ikke fasiten på alt, man må vite hvor målgruppen befinner seg hen. Vår målgruppe er på treninger og i hallene rundt omkring, så min jobb er å sørge for at vi er tilstede nettopp der og har den informasjonen de etterspør. Det er klart at man skal være tilstede på sosiale medier, men det kommer i tillegg – og ikke i stedet for tilstedeværelse på sportsarenaene.

Kloke ord! Noe du har lært på BIK, dette, eller?
Hehe, mye mulig, sier han og gliser lurt

Er det behov for utdannelse i kommunikasjon for å jobbe her, eller holder det med en solid håndballinteresse?
Interessen burde nok være i bunnen, men utdannelsen gjør at jeg forstår hva som er de rette grepene å ta. For eksempel jobber vi mye med å rekruttere barn og unge i idretten, og da er det viktig å forstå hvordan man skal forme budskapet for å appellere til nøyaktig den målgruppen. Man må også være åpen for å se hva som har blitt gjennomført tidligere som ikke har gitt de resultatene man håpet på.

En liten analyse altså?
Nettopp. Og dét lærer man ikke på trening. Da må man studere på BIK.

 

Tekst og foto: Maria Madeleine Knutsen

 

Master etter BIK – i Brighton

Noen ganger tar livet vendinger med resultater man aldri kunne forestilt seg. På slutten av 2019 fikk jeg oppleve det.

Jeg har «alltid» sagt at jeg ønsket å ta en master, men i hva, hvor og når forble et spørsmål som hang over meg lenge. Flere og flere begynte å mase på meg om at det var snart eller aldri, og jeg følte et lite press da jeg egentlig ikke hadde lyst til å flytte hjemmefra i det hele tatt. Likevel fikk jeg én tilfeldig dag satt ræva i gir og bestemte meg for at det var på tide. Da landet jeg fort (ved en tilfeldighet) på valget om å dra til kystbyen Brighton i England, for å ta en MSc Marketing med spesialisering i Branding and Communications.

Det er ingen hemmelighet at jeg synes det er vanskelig å bli kjent med nye mennesker. Derfor var ikke min største bekymring da jeg plutselig stod på flyplassen alene at jeg snart skulle i gang med et nytt akademisk tungt år, men om jeg kom til å møte noen som ville gjøre tiden hjemmefra levelig. Til min store glede skulle dette raskt vise seg å være en ubegrunnet bekymring, noe bekymringer ofte er. Den første uka var tilrettelagt kun for internasjonale studenter, og selv om jeg ikke lenger har kontakt med noen av dem jeg møtte i min introduksjonsgruppe, havnet jeg i løpet av de første dagene inn i en stadig større vennegjeng. Mange av disse møter jeg fremdeles flere ganger i uka.

Uke 2 i Brighton begynte selve studiene og selv om min spesialisering ikke starter før 2.semester, har jeg allerede hatt fag som «Responsible Marketing», «Marketing Metrics» og «Marketing Planning & Strategy». I sistnevnte, som helt klart har vært favoritten så langt, har vi gruppevis arbeidet praktisk med å utvikle en strategisk markedsføringsplan for en Startup-bedrift, noe som har vært både morsomt og utfordrende. Selv om noen ting kanskje gjøres litt annerledes her i England enn de ville bli gjort hjemme, kan regne med å sitte igjen med akkurat den samme følelsen begge steder, slik som «WTF er det jeg egentlig skal gjøre her?» og «Hva er det hun/han snakker om» og «Kommer jeg til å bli ferdig med dette i tide?» – for selvfølgelig er det ikke bare en fryd å studere.

Jeg har forelsket meg hardt i Brighton, og selv om det så langt hovedsakelig har vært grått og vått, har jeg aldri angret på valget mitt. Jeg tok til og med et nyttårsbad på stranden! I Brighton er det alltid noe som skjer, og skulle du bli lei av byen i perioder er det lett å kaste seg på bussen eller toget til en annen by eller et annet land hvis det frister. Selv har jeg vært og badet på taket av et spa i Bath, gått på jakt etter Banksy-verk i Bristol, drukket mulled wine i London og gått om kapp med regnet langs vakre «Seven Sisters». Jeg har også deltatt på den «verdenskjente» Bonfire Night i nabobyen Lewes. For 2020 er målet å få reist litt rundt også ellers i Europa.

Da jeg flyttet hit var jeg sikker på at jeg skulle gjøre ferdig masteren og flytte rett hjem igjen, slik planen min alltid hadde vært. Nå vet jeg derimot ikke lenger hvor jeg ønsker å være etter fullførte studier, til min families store skrekk. Selvfølgelig er det dager hvor ikke alt er like kult og flott, men jeg, som forventet å bruke mye tid på å lengte hjem, har kun kjent på hjemlengsel én gang på tre måneder. Og det var etter å ha sett et bilde av snø.

Så med andre ord, det blir spennende å se hva som skjer de neste månedene!

Av Caroline Nøland

 

Noen ærlige tanker rundt praksis

Sofie hos UDI

Mandag 6. januar ringte klokken min presis sju, og selv om jeg var så stuptrøtt at jeg ellers ville slumret i hvert fall en halvtime,
var nervene såpass store at jeg nesten spratt opp. Avtalen var å møte klokken ni, så jeg var ikke akkurat i noe hastverk, men rakk å gjøre det jeg ellers aldri gjør, spise frokost. Det var jo nytt år, nye muligheter og ny by.

Jeg hadde jo gledet meg til første dag i praksis siden jeg fikk beskjed om at UDI var stedet jeg skulle i praksis, men kjente likevel på uroen murrende langt inn i ryggmargen. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen om jeg nevner ordet bedragersyndromet. Kort forklart fra psykologisk.no er det personer som vekker høy tillit i omgivelsene sine og er suksessfull i sine studier eller jobb,  men jeg som kjenner på dette, ventet bare på å bli avslørt som inkompetent og at jeg hadde jukset meg inn i praksisintervjuet.

Disse følelsene satt i kroppen hele veien til hovedinngangen hos UDI, og idet jeg var på utsiden skjønte jeg at jeg var pinlig tidlig ute. Jeg stod en stund å trippet på utsiden før det gikk opp for meg at hos UDI er det litt høyere sikkerhet enn andre bedrifter, og at det så litt spesielt ut at jeg lusket rundt på utsiden.

Da jeg annonserte min ankomst i resepsjonen kjente jeg på følelsene alle får før noe skremmende, som for eksempel første dag i praksis: Hjertebank, magen knyter seg, man blir klam og man skjelver litt i stemmen. Lappen med ordet «besøk» og navnet mitt føltes som et signal på at jeg ikke hørte hjemme der, og gjorde meg enda mer nervøs.

Likevel snudde alt i det øyeblikket jeg hilste på praksis-veilederen min. Jeg har hatt flere jobber tidligere og jeg kan med trygghet si at jeg aldri har blitt tatt så godt imot, noensinne. Det å bli inkludert på den måten jeg har blitt, visker bort alle mine rare forventninger fra typiske amerikanske filmer og blir en ordentlig erfaring jeg kommer til å ta med meg videre.

Lykke til i praksis, alle medstudenter!

Av Sofie Nygaard Skeie

 

 

Masterstudium etter BIK

Portrettbilde av Anders
Etter tre lærerike år på BIK, ble jeg til slutt ferdig utdannet etter at jeg leverte min bacheloroppgave i 2019. BIK lærte meg utrolig mye om retorikk, kommunikasjonsfaget generelt og forberedte meg på alt kommunikasjonsverdenen har å by på. Jeg så verdien og viktigheten av god kommunikasjon, og at det er et yrke som vokser med utviklingen av verden og den tekniske/digitale utviklingen. Det ga meg et såpass godt inntrykk at jeg ikke følte meg helt ferdig etter bachelorgraden. Derfor fikk jeg lyst til å ta en mastergrad.

Jeg har alltid likt å skrive, og har alltid vært interessert i media på generell basis. Jeg fant derfor masterstudiet Master i journalistikk ved OsloMet Storbyuniversitetet, som ligger midt i hjertet av Oslo sentrum. Der kom jeg inn og flyttet derfor direkte til Oslo for å starte på masteren.

Masteren er en toårig-utdannelse, hvor du første året har seks 10-poengs fag og andre året skriver masteroppgaven din. Masterstudiet gir deg spesialisert innsikt i vitenskapelige metoder, samt kunnskap om vitenskapsfilosofi og forskningsetikk. Man starter allerede de første dagene å tenke på masterprosjektet som skal skrives året etter.

Det er også veldig fokusert på dette med digitalisering av mediene og medieutvikling. Det finnes et lignende studium på Universitetet i Oslo, men jeg vil si at det på OsloMet er litt mer kreativt rettet og ikke så tungt teoretisk og metodisk. Man lærer også om hvordan journalistikken påvirker samfunnet, forholdet mellom kjønn og journalistikk og kvantitative og kvalitative metoder innenfor medieforskning. Man lærer også å være kritisk og å utøve journalistikk både praktisk og på akademisk nivå. Som nevnt er det fremtidsrettet og fra og med 2020 skal faktisk studiet bytte navn til Master i medieutvikling, nettopp for å få med disse som har bachelorgrader enten fra medier og kommunikasjon, eller andre type kommunikasjonsstudier.

Jeg går nå inn i det andre semesteret på første året, og er hittil strålende fornøyd. Jeg kan på det sterkeste anbefale dette videre. Det kan være lett å tenke at når man blir utdannet journalist, må man jobbe i avis eller massemedier, men slik er det absolutt ikke. Journalistutdannelse er ekstremt etterspurt i PR- og kommunikasjonsbransjen og man vil kunne få jobb i alle mulige typer bedrifter og organisasjoner som driver med kommunikasjon, informasjon, reklame og/eller formidling.

Jeg personlig har fått jobb som PR-intern i medie- og kommunikasjonsbyrået Mindshare ved siden av studiene og stortrives med det.

Av Anders Harlem Nilsen

 

Når man har blitt 34 år, vet man hvem man er. Eller?

Bilde av Ina Hermansen Wister”Fysj”, tenkte jeg. Jeg satt på kontorplassen min og hørte høstregnet piske på de store vinduene. I et åpent kontorlandskap hørte jeg telefonene til de dresskledde kollegaene ringe i ett sett. Tall fløy over TV-skjermene i det store lokalet. Jeg visste eksakt hva tallene betød og hvordan de kom til å utvikle seg hver time frem til vakten var over. Jeg visste hvilke problemstillinger og argumenter som ville dukke opp i samtale med kunder. Råd og motargumenter var allerede klare. Jeg visste hva praten i kantinen kom til å dreie seg om: kollegaens nye Tesla som skulle ha kommet for 8 måneder siden, kantinedamens elendige guacamole eller den kommende bransjegallaen. Samme rutine hver dag. Jeg hadde stagnert, og jeg kjedet meg. ”Hvem er jeg og hvor vil jeg”, tenkte jeg ofte.

Jeg visste hvem jeg var. Jeg var Ina, 34 år, gift, 2 barn og forsikringsrådgiver. Jeg hadde alt jeg ønsket meg i livet. Eller?

”Så hvor vil jeg”, tenkte jeg videre, mens jeg punshet avdelingens budsjett. ”Er det her jeg vil sitte hver eneste dag inntil jeg går av med pensjon?” Jeg følte jeg hadde mestret bransjen for flere år siden.

Min beste venninne ringte meg. Hun var hjemme i mammaperm, og hadde mye på hjertet. Jeg hørte halvhjertet på historier om manglende nattesøvn, spying og ulike konsistenser på bæsjebleier. Mellom punshing av tall og filosofering om livets store spørsmål om hvor jeg ville, hørte jeg et ”hallo?!”. Hun hadde kjent meg siden 1. klasse. Hun kjente meg godt. ”-Er det Tesla, guacamole eller galla du tenker på nå?”, spurte hun på en ertende måte og fikk meg til å le. Jeg fortalte. Alt.

Så kom det helt ut av det blå: ”-Hvorfor studerer du ikke mer?”, spurte hun. Min umiddelbare reaksjon var å avvise dette blankt. Jeg var jo gammel.

Tiden gikk og jeg skiftet jobb. Stagnerte der også. Jeg tok meg selv i å kjenne på lysten til å studere igjen, men jeg kunne jo ikke det. Jeg hadde rundet 30 år og det var meningen at jeg skulle være i arbeidslivet, dessuten hadde jeg barn og mange forpliktelser. Skjøv studier bevisst fra meg. Tok det opp igjen. Repeterte denne prosessen. Hver eneste gang jeg smakte på det å studere igjen, kjente jeg det kriblet i magen. Jeg gikk inn på HIØs hjemmeside og leste om BIK. La det fra meg og tok det opp igjen. Kjente kriblingen i magen. Om og om igjen.

Jeg kvinnet meg opp og sendte en mail til kontaktpersonen for BIK. Dagene gikk uten svar.

En dag fikk jeg et svar fra studierådgiver Karin Anker Rasch. Småflau åpnet jeg mailen og tenkte at hun på en høflig måte sikkert ville forklare at jeg ikke var i målgruppen for studiet. Gamla meg, liksom.

Svaret slo meg i bakken. Maken til respons, da! Jeg husker det ordrett den dag i dag: ”Så spennende å gjøre en endring i livet – det burde vi egentlig alle vurdere å gjøre!”. Det var i dette øyeblikket jeg bestemte meg for å søke og her sitter jeg, som BIK-student – og angrer ikke et eneste sekund!

Av Ina Hermansen Wister

 

Likte du det du nettopp leste? Da liker du garantert denne: Komfortabel utenfor A4-ramma