For mange var det å få jobb med en gang etter fullført BIK-studium det viktigste. Jeg var ikke helt klar for A4-livet ennå. Er fortsatt ikke helt klar for det. Jeg valgte å flytte til Australia på et Working Holiday Visa rett etter endt studium. Opprinnelig skulle mitt Australia-opphold bare vare dette året. Så tenkte jeg at jeg nok ville reise et annet sted for å ta en mastergrad. Har alltid hatt en rastløs reisende sjel og tenkte at ønsket om å bo i enda et annet land –hva med USA? – ville bli stort etterhvert. Dette skjedde ikke.

Jeg er nå i siste semester av en master i «business advanced» med en spesialisering i internasjonal turisme og «hospitality management».

Kulturen, varmen og livet her nede er fantastisk og jeg stortrives. Akkurat i dette øyeblikk skriver jeg en masteroppgave om et emneknagg-fenomen innen turisme her nede – CUintheNT. Dette er en turistkampanje laget for å få flere besøkende til delstaten Northern Territory som spiller på banneordet: cunt. Oppgaven min handler om hvorvidt dette er lurt eller ikke. Jeg har deltidsjobb som reisekonsulent for ryggsekkreisende, og Australia er rett og slett mitt nye hjem.

Ikke vær redd for å gripe muligheter som kommer mot deg! BIK ga meg et fantastisk utgangspunkt i både akademiske kunnskaper og engelskkunnskaper som gjør livet i utlandet helt fantastisk. Drømmen om humanitært arbeid er nær hjertet – men en ny drøm om permanent oppholdstillatelse «down under» og PhD i turisme har også oppstått. Neste år står jeg igjen mellom to valg – enten blir det doktorgrad i turisme eller så blir det jobb innenfor et felt som både er voksende og en perfekt kombinasjon med mine kunnskaper innen kommunikasjon.

Følg hjertet og følg drømmen. Og ikke vær redd for å gå en litt annen vei enn hva alle andre gjør.

Skrevet av Ida Kristine Fjelldal

Meg under den årlige BIK-debatten.

Kjære alle nåværende BIK-ere uansett hvor dere ligger i løypa. For tre år siden begynte jeg på BIK, direkte fra videregående skole. Jeg ankom studiet som en ung og uerfaren jypling, jeg trodde jeg visste alt og regnet med at dette skulle bli en dans på roser. Jeg visste overhodet ikke hva jeg ville bli, eller hva jeg gikk til, men jeg er en person som må ha noe å gjøre hele tiden, så et friår var uaktuelt.

Det å vite hva man skal bli i ung alder, det er faktisk veldig vanskelig, det er utallige muligheter. Man har dem som har visst siden de er fem år at de vil bli brannmann, men jeg var ikke en av dem. Jeg var rådvill, men tenkte at BIK virket interessant, og etter jeg kom inn, bestemte jeg meg for å gi det en sjanse.

Det første året var relativt hardt for min del. Jeg syntes flere av oppgavene og forelesningene var vanskelige og utfordrende, og for en fyr som har vært vant til å ta ting ganske kjapt, var det et skikkelig slag i magen. Jeg klarte liksom ikke å se at dette var noe jeg kunne jobbe med senere, jeg så ingen fremtid og ble nok noe umotivert. Men jeg er ingen «quitter», så jeg bestemte meg for å stå i det. Faren min har alltid sagt til meg «få deg et fag, så kan du ta ting derfra, da har du alltids noe å falle tilbake på», så jeg valgte å følge hans råd. Noe som i ettertid har vist seg å være noe av det beste jeg har gjort.

Etter en litt treg start på min bachelorutdannelse, og en endring i arbeidsinnsats, moral og holdninger, begynte det å se lysere ut for min del. Jeg så verdien og viktigheten av god kommunikasjon og jeg så at dette er et yrke som vokser med utviklingen av verden og den tekniske utviklingen. Jeg skjønte rett og slett at kommunikasjon er noe det er behov for i alle sektorer og områder av samfunnet og at dette virkelig var noe å satse på. Hvem hadde trodd at litt innsats og positiv innstilling kunne hjelpe? 😉

En del av BIK-studiet som jeg ikke kan gi nok skryt er utvekslingsbiten og praksisperioden. Dette er ting som gir deg gode opplevelser og ikke minst erfaring å putte på CV-en. Mitt utvekslingsopphold i Newcastle var ikke noe annet enn en stor suksess. Her lærte jeg meg mer om krisekommunikasjon, kreativ og kritisk skriving og fenomener som skjer i sosiale medier. I tillegg til at jeg lærte ekstremt mye om meg selv, da dette er første gangen jeg flyttet ut fra «gutterommet».

På Racecourse I Newcastle.

Tidligere i år fikk jeg gleden av å være i praksis i Public Affairs and Communication (PAC) -avdelingen hos Coca-Cola, det siste semesteret på BIK. Her lærte jeg utrolig mye, var med på jobbreiser/møter og fikk understreket at selv om jeg har lært mye på skolebenken i løpet av tre år, så er «learning by doing»-prinsippet overhodet ikke en bløff. Det er superviktig å få prøve seg i arbeidslivet før man er ferdig utdannet, og jeg takker BIK for muligheten jeg fikk der.

På tur med Coca-Cola til Paris, under praksisperioden.

Nå som jeg har levert og bestått min bacheloroppgave og faktisk er ferdigutdannet, kunne jeg ikke tenkt meg en annen utdannelse enn denne. I løpet av tre år har det utviklet seg fra å være noe jeg ikke kunne se en fremtid i, til å bli det eneste jeg vil drive med. Jeg har uansett bestemt meg for å gå videre med en mastergrad for å fordype meg litt mer i den spennende verdenen av kommunikasjon.

Jeg har også klart å få meg en jobb. Jeg så at Mindshare, et kommunikasjons- og mediebyrå i Oslo som har 7000 ansatte på verdensbasis, søkte nyutdannede folk. Det er en internship-stilling (men betalt) som fokuserer på medieovervåking, PR, sosiale medier m.m. Og jeg tenkte at det er jo midt i blinken for meg som skal studere videre, for det å ha en jobb innenfor det man driver med mens man studerer er absolutt ikke dumt. Jeg søkte, og ble tatt inn på jobbintervju, før jeg til slutt, blant 80 søkere, fikk jobben! Noe jeg selvfølgelig er veldig fornøyd med.

Det er vemodig at jeg nå er ferdig, men jeg drar fra BIK med en jobb innen kommunikasjon, mye gode minner/erfaringer og mye kunnskap. Jeg er også klokere, mer ambisiøs, målrettet og mer voksen. Så stå på, heia BIK!

Av Anders Harlem Nilsen

-Du kan se langt etter en stilling som kommunikasjonsrådgiver, med tanke på at du ikke har noe master, sa folk til Steven da han var på søken etter jobb. En bachelorgrad rikere, men ikke nok til å imponere, det er godt Steven ikke gir opp lett!

En bachelorgrad i internasjonal kommunikasjon kan føre til mange veier for hver enkelt student. Noen ønsker å følge drømmen sin gjennom video og filmproduksjon, andre ønsker å skrive, og den tredje er usikker og søker på de fleste jobber i håp om å treffe den riktige.

I januar 2019 var Steven klar for en fulltidsjobb, etter å ha vært ansatt på deltid på BIK som blant annet podkast-ekspert. Han var også ansatt på deltid som Instagram-ansvarlig for Høgskolen i Østfold. Etter mange ulike søk på jobbannonser for fulltidsjobber, fant han en interessant tittel: «Kommunikasjonsrådgiver for Valgdirektoratet.» Det hadde seg slik at Steven nok ikke egentlig hadde tenkt seg en jobb i Tønsberg, men snarere i Oslo. Likevel valgte han å søke på jobben. Det var bare ett problem: krav om master. Men BIK-studenter har lært av tidligere studenter at et krav i søknadstekster er som regel kun et ønske, så man kan like gjerne prøve seg. Søknad til jobb i Valgdirektoratet ble skrevet, bare sånn for moro skyld. For den jobben, den visste Steven at han ikke kunne få. Eller?

Tiden gikk og mange jobbsøknader senere hadde Steven glemt stillingen som «Kommunikasjonsrådgiver i Valgdirektoratet». Han hadde vært inne på noen intervjuer med bachelorkrav, men der kom han ikke videre. I søken etter noe nytt vandret Steven til et mediebyrå hvor de ansetter ved vikariat. Der kom en hard tilbakemelding:

-Når du er rett ut av studiet med kun bachelorgrad kan du se langt etter både stilling som kommunikasjonsrådgiver og 500 000 i lønn.

Brrrriiiing, briiing. Telefonen ringte hos Steven noen dager senere, Briiinng, brring.

– Hei, det er Steven.

-Ja, hei, vi ringer fra Valgdirektoratet. Vi lurer på om du vil komme inn på intervju?

Steven tenkte seg om, hadde de sett feil på søknaden hans? Denne muligheten lot han ikke gå til spille, han dro på jobbintervju. Med lite nerver, noe som er uvanlig. For han pleide jo å ha en god del før slike ting. Men denne jobben fikk han ikke, det var kun god trening. Eller?
 Steven gikk med hevet hode, klar for en erfaring rikere. Spørsmålene kom og Steven svarte, han var seg selv, tenkte ikke så mye over det han fortalte. Ingen nerver, kun gode erfaringer. Null nerver og snakke rett fra levra må ha funket. Han var en av to kandidater igjen for stillingen, men han fikk den nok ikke, for den andre kandidaten hadde master og relevant erfaring. Eller?

Du har sikkert tenkt deg det allerede, Steven er den heldige med ny stilling som kommunikasjonsrådgiver i Valgdirektoratet. For det har seg nemlig slik at den som intet våger, intet vinner.

Skrevet av Emma Johannessen Østvik