by Maria Madeleine on BIK20, En vanlig dag i en BIK-students liv, Studielivet

Angst

Det er tidlig morgen, og jeg sitter hjemme ved kjøkkenbordet med en kopp kaffe. Foran meg er PC-en med notatene oppslått. Det er ikke vanlig for meg å stå opp så tidlig med mindre jeg må. Men i dag må jeg.

Bare litt over en måned tidligere begynte jeg å studere Internasjonal kommunikasjon. Jeg flyttet til en ny by uten noen kjente. Det har ikke vært så lett å bli godt kjent med de andre studentene. For en person med sosial angst er det allerede utfordrende og korona har ikke gjort det lettere. Alle må sitte med en meters avstand, også på skolen. Fadderuka ble avlyst. Allikevel følger skolen planen så godt som mulig, og i mitt studium innebærer det å holde fremføringer, også på engelsk. Mitt verste mareritt.

Bilde av Helle

Så her sitter jeg. Pugger og pugger det jeg skal si. Jeg er redd for å glemme noe når jeg står der oppe, foran alle. Redd for å dumme meg ut og bli ledd av. Redd for å ikke bli likt. Manuset går på repeat i hodet mitt hele veien til skolen.

I auditoriet sitter jeg og prøver å følge med. Fremføringene er det siste som skal gjøres denne dagen. Læreren prater og prater. Magen min knyter seg mer og mer. Vi får heldigvis en kort pause før fremføringene skal begynne, så jeg rekker å gå på do. Å være tissetrengt ville liksom vært toppen av kransekaka.

Når forelesningen begynner igjen er det noen andre som skal opp før min gruppe. Jeg klarer ikke å få med meg ett eneste ord. Jeg hadde tidligere funnet litt trøst i at vi skulle være fire stykker som skulle stå der oppe og fremføre sammen. To i gruppa er borte, så den betryggelsen raknet ganske fort. Vi to som er der må bare ta vår del, uten de andre.

Så kommer øyeblikket. Hjertet hamrer vilt mens jeg går opp foran klassen. Omtrent halvparten er borte. Det er jo litt fint, tenker jeg. Færre ansikter å forholde seg til. Jeg setter PC-en med stikkordene på kateteret foran meg. Zoomer inn på skriften så jeg skal klare å lese alt på avstand, før jeg trekker meg litt tilbake så jeg står på linje med han på gruppa.

Han begynner å si sin del. Han snakker rolig og slår av en spøk og noen i klassen ler litt. Jeg jobber hardt for å ikke se anstrengt ut mens jeg venter på min tur. Den kommer fortere enn jeg egentlig er klar for.

Ironisk nok er temaet jeg skal snakke om hvordan man håndterer nervene når man holder presentasjoner. Så jeg prøver mitt beste å ta mine egne råd underveis. Ha øyekontakt med publikum. Snakke rolig og høyt nok. Ikke fikle med fingrene. Jo lenger jeg snakker, jo mer nervøs blir jeg. Om jeg trodde hjertet hamret vilt i stad, hadde jeg ingen anelse. Nå kjennes det ut som det skal slå ut av brystkassa, mens knærne føles som gele. Til slutt runder jeg av med en planlagt kort historie for å illustrere poengene mine. Ordene går på automatikk, og plutselig er jeg ferdig med fremføringen. Selv om man skulle tro det var en lettelse, er det ikke det. Jeg hadde blitt så nervøs at jeg blacket ut.

Krise. Jeg klarer ikke å huske om jeg fortalte den siste historien riktig. Tankene spinner kaotisk rundt i hodet mitt. Prøver å huske. Samtidig skal læreren og medstudentene komme med tilbakemeldinger på hvordan de syntes det gikk. Kommentarene er positive. De sier vi har gjort en god jobb. Men jeg klarer fortsatt ikke å huske. Til slutt kommenterer en at han likte den siste historien, og jeg innser at jeg har klart det. Alle repetisjonene hjemme var verdt det. Kroppen er fortsatt skjelven, men hjertet roer seg. Jeg setter meg ned på plassen min og følger med på resten av fremføringene.

 

Skrevet av: Helle Iselin Midling Bjerve

 
by studentassistent on BIK20, En vanlig dag i en BIK-students liv, Humans of BIK

Studier og baby

Som de fleste, synes jeg det å studere kan være veldig krevende. Man må sette av tid, være strukturert og jobbe aktivt. Tenk deg da alt dette, med en baby som krever all din oppmerksomhet i tillegg!

Bilde av Cindy med barn

Slik kan en skolehverdag se ut hjemme hos oss:

Klokken 6.30 er det opp og hoppe og ingen kjære mor, om jeg snur meg rundt blir jeg dratt i håret med skrik i øret. Natten har vært tøff og vi har «bare» våknet tre ganger. Jeg er alt annet enn uthvilt og drar meg selv ut på badet med henne på armen, mens hun er lysvåken og klar for en ny dag. Vi bader, spiser og stresser av gårde, for så å ha undervisning, før hun må hentes i barnehagen. Endelig hjemme igjen setter jeg henne ved tv-en, mens jeg ønsker å få lest litt så jeg kan være forberedt til forelesningen i morgen. Jeg tar raskt fram boken, men så plutselig står hun hengende i bena mine, det stinker bæsj. Jeg vet jeg må ta henne, men det er så spennende og jeg vil bare lese ferdig de siste linjene. Da skriker hun til, «oppmerksomhet», og drar i alt hun kan få tak i på bordet så bøker, farger og glass raser. Da reagerer jeg fort og tar babyen, før mer går galt. Markøren går bak øret, inn for å skifte.

Det var jaggu godt å få gjort, for hun bæsjet ikke i hele går. Mens vi skifter får hun tak i markøren å skal klø seg i rumpa. Jeg prøver å redde den, mens den andre hånden hennes går rett i dritten. Det eneste som står i hodet på meg er å få vasket henne fort, før hun tar hånden i munnen. Markøren ligger nå i bleia. Hun prøver å ta på meg og klør seg på kroppen, mens jeg løper inn på badet. Etter endelig å være ferdig, og igjen med en ren baby, er det inn på kjøkkenet for å rydde opp.

Å nei, puppealarm. Hun henger i puppen og prøver å dra dem ut av genseren. Så fort de vises suger hun seg fast og slipper ikke taket før de nesten er tomme. Det er bare å sette seg rolig ned for å unngå smerten og håpe at de ikke blir mer hengende enn de allerede har blitt. Jeg ser på klokken og håper pappaen hennes kommer for å hente henne snart, så jeg kan få gjort noe skolearbeid. Men først er det middag, mens jeg har en som henger rundt bena som vil opp og se hva jeg gjør, etter hun har endevendt kjøkkenet til et kjelekorps. Vi spiser idet jeg får en telefon. Det er pappaen hennes som ringer, «Jeg kan dessverre ikke komme i dag.» Oppvasken står på benken, bøkene ligger slengt utover bordet, det er kjøkkenredskap utover gulvet og ellers leker overalt.

Jeg sukker, tar jenta under armene, for så å gå og legge henne på puppen for å prøve å slappe av, det hadde vært så deilig å bare få slappet av litt, for jeg vet hun vil gjøre noe annet igjen snart. Så kjenner jeg at hun begynner å bli varm på pannen og hosten har blitt verre. Nei, hun begynner å bli syk, igjen! Og der går min siste sjanse for å få gjort noe skolearbeid i dag og de neste dagene.

Det å være mamma er verdens fineste følelse og hun er absolutt det beste som har hendt meg. Men det å ha en baby er ikke bare lett, og enda mindre med studier ved siden av. Personlig skulle jeg ønske jeg var ferdig med skolen før jeg tenkte på barn. Jeg vil bare si: tenk dere godt om, om dere ønsker baby før dere er ferdig med studiene.

Til tross for at jeg føler meg som en gammel, utslitt sutteklut, merker jeg at det blir enklere jo eldre hun blir. Selv om dagene ikke blir som planlagt og jeg ikke får fokusert så mye på skole som ønsket, ville jeg ikke vært uten, for hun er min største motivasjon!

Skrevet av Cindy Marin Halvorsen

 
by studentassistent on BIK20, En vanlig dag i en BIK-students liv, Humans of BIK

Fra stress til hverdagsglede på under 24 timer

Bip Bip ! Bip Bip ! Morgenalarmen har gått, og alarmen ringer. Den ringer så høyt, og så skarpt at det klirrer i ørene! Er det virkelig morgen allerede? Nei, jeg er ikke klar for dagen riktig ennå. Bare fem søte, små minutter til. Det har jeg tid til. Dessuten er jeg trøtt med energi som et dovendyr, og ute regner det så hardt at man kunne trodd at det var selveste Gud som gråt.

Bilde av Linnea

Fem søte, men lynraske minutter senere; Bip Bip!, Bip Bip! Ok, fem minutter til. snoozeknappen, takk Gud for snoozeknappen. Eller, bør man egentlig takke Gud for snoozeknappen? Jeg vet ikke med deg, men spør du meg er nok sjansen stor for at svaret mitt blir et stjerneklart, himmelhøyt og rungende nei. Jeg takker ikke Gud for snoozeknappen! Som ved magi fra en fancy tidsmaskin, har de søte, få minuttene nå brått blitt endret til tretti stressfremkallende minutter. Shit, jeg har forsovet meg!

I noen sekunder leker jeg verdensmester i hurtig-påkledning. Nå er jeg påkledd og det i nesten samme fart som når Spiderman skifter fra casual til drakt! Klar for dagen er jeg dog ikke. I dag er det forelesning i Digitale medier, og i dag skal det prates om forrige arbeidskrav. Et stort arbeidskrav med flere deler, som jeg mot slutten egentlig ville ha beskrevet som et lite mareritt. Muligens som en sjokoladekake med salt og pepper istedenfor sukker? Jeg er redd for at jeg ikke skal få godkjent på dette arbeidskravet. Det hjelper heller ikke at læreren, et par dager tidligere kom med en kunngjøring. I denne sto det at de som helt tydelig ikke har benyttet pensum, heller ikke får en ny sjanse til å rette på oppgaven.

Klokken har nettopp passert elleve idet jeg parkerer bilen på den lille parkeringsplassen ved høgskolen i Halden. Jeg har gått glipp av første time, men skitt au, det får gå. I det jeg skal forlate bilen ser jeg et varsel på telefonen. Et varsel fra Canvas. Dunk- dunk! Dunk- dunk! Hjertet mitt banker nesten like fort som Petter Northug går på ski under OL! Jeg har fått svar på arbeidskravet i Digitale medier. Jeg tør ikke å se. Jeg bestemmer meg for å vente til jeg kommer hjem med å se på resultatet.

Tre timer, to Red Bull og en litt tørr matpakke med ost og skinke senere, er jeg endelig hjemme igjen. Red Bullen har dessverre ikke gitt meg vinger, men energien er i det minste tilbake. Tid for å sjekke resultatet på arbeidskrav. Dunk- dunk! Dunk- dunk! OL- hjertebanken kommer snikende tilbake nesten som en brennmanet, og jeg er stressa! Redd for at arbeidskravet ikke er godkjent, og redd for ikke å få noen ny sjanse til å rette det opp. Ok… Ti, ni, åtte, syv, seks, fem, fire, tre, to, en, null… Yes! Arbeidskravet er godkjent! Og ikke bare er det godkjent, det viser seg å være godkjent med flere positive tilbakemeldinger.

Jeg føler meg lettet. Endelig kan jeg puste ut, endelig kan jeg slappe av. Dagen er reddet, “Petter Northug har vunnet OL” og jammen, som ved et lynnedslag fra uklar himmel, har sola tittet fram utenfor også. Jeg setter på vannkokeren og tar fram favorittkoppen min. En stor, grønn kopp med bilde av Baby Yoda spisende på en frosk. Nå skal jeg lage meg en rykende varm og god kopp med kakao. Det har jeg fortjent. Resten av dagen skal jeg bare slappe av å kose meg.

Noen avslappende timer senere er natten tilbake, og med den er det tid for å sove. Det ble en dårlig start med forsoving, regnvær og arbeidskrav-svar angst, men det endte altså så mye bedre enn forventet. Regnværsdagen ble bokstavelig talt byttet ut med solskinn, og arbeidskravet ble godkjent med glans. Nok en gang har jeg fått erfare at unødvendig bekymring og stress, rett og slett ikke er verdt det. Jeg er sliten etter en stressende dag, men sovner med et smil om munnen. Små gleder i hverdagen.

 

Skrevet av Linnea Elise Solvang

 
by Maria Madeleine on Arkivet

Fra BIK til master i internasjonale relasjoner

I 2016 satt jeg med hendene i fanget og tenkte hva i alle dager jeg skulle gjøre. Planen min var lenge å bli politimann, men skjebnen ønsket visst noe annet. Jeg brukte denne kalde våren på å finne ut hva jeg hadde lyst til å studere. Etter mye sjelegransking hadde jeg kommet fram til at sykepleier var noe for meg. Mulighet for jobb og en variert hverdag var den type fristelser som jeg oppsøker. Av nysgjerrighet eller et hint fra sterkere krefter begynte jeg å titte på bachelor i internasjonal kommunikasjon ved Høgskolen i Østfold. Kommunikasjonsarbeid var ikke noe jeg hadde tenkt på, men på mange måter virket faget likt sykepleier i at det var variert og muligheten for jobb var sterk. Valget ble hurtig tatt da jeg leste at bachelorgraden hadde obligatorisk utveksling og praksisarbeid, noe som har vært solid gull for min masterutdanning i internasjonale relasjoner som jeg nå tar ved Norges miljø og biovitenskapelige universitet i Ås.

Bilde av Henrik Velde

Gjennom min tid på høgskolen i Halden hadde jeg utviklet en interesse for politikk, PR, journalistikk og hvor mektig media virkelig er. Dette og at jeg studerte internasjonal utvikling i California som en del av min utveksling, sementerte min interesse for global poltikk, og ikke bare fokus på lille kalde, og generelt lykkelige Norge. Jeg fant interesse i hvordan stater samhandler med hverandre, og hvordan spesielt enkelte stater har så utrolig mye påvirkning på hvordan global politikk blir gjennomført. Min interesse for media som den fjerde statsmakt var også med på å påvirke meg til å søke master i internasjonale relasjoner.

Mastergraden jeg valgte å ta krever at en sender inn et motivasjonsbrev ved siden av karaktersnitt som ligger på B i snitt. Med BIK-verktøyet i beltet var det ikke spesielt krevende. Mitt motivasjonsbrev var så fullt av retorikk at man kan nesten bruke det i en eksamensoppgave i seg selv, men uansett så kom jeg inn. Mange av fagene ved dette studiet krever mye kunnskap om hvordan verden er satt sammen og jeg tror at det har hjulpet meg utrolig mye å ha kunnskap og interesse for samfunnsfag fra før av. Mange av bøkene som skal leses i dette faget er skrevet av gamle menn som prøver å rettferdiggjøre sin egen utdannelse, noe som gjør at man må belage seg på mange flere timer med selvstudium enn man kanskje er vant med.

Man kan velge forskjellige fag ved masterstudiet så lenge de er relevante til ens egen utdannelse, men noen fag er obligatoriske. Jeg har valgt fag som utenrikspolitikk, piratvirksomhet og global politisk økonomi. Et fag var så spennende at jeg skal nå skrive masteroppgaven min om det, nemlig statssikkerhet.

Mange av disse valgfrie fagene har vært spennende og mye av min kunnskap fra BIK har hjulpet. Ofte mer enn jeg trodde selv. Fokuset på retorikk og evnen til å analysere og tolke hjalp meg i flere situasjoner hvor man skal tolke og danne egne meninger. Media har en enorm påvirkning på den internasjonale verdenspolitikken og det hjelper veldig å kunne forstå retorikken bak hva mange verdensledere og institutter sier. Det har også vært mye fokus på diskusjon og debatter i klasserommet på masteren. Jeg har vært så heldig å ha en lærer på BIK som ser verdien i klassediskusjoner, noe jeg satte veldig pris på. Som den yrkesprovokatøren jeg av og til kan være, hjalp det veldig for meg å ha erfaring med debatt og diskusjon slik vi har på BIK.

For alle som nå studerer internasjonal kommunikasjon, og som har ambisjoner for internasjonal politikk, samfunnsfag, eller drømmer om å bli diplomat eller journalist så kan jeg anbefale å ta en master i internasjonale relasjoner. NMBU gir mulighet for utveksling og mange finner spennende praksisplasser i svært store institusjoner som FNs hovedkvarter, ambassader og EU-parlamentet i Brussel. Da verdensituasjonen ble som den ble så har mange av mine medstudenter fått praksisplass i norske institusjoner som Norwegian Refugee Counsil eller på Stortinget for ulike partier. Om man skulle ønske å søke anbefaler jeg på det sterkeste at man belager seg på mye selvstudium, samt at man allerede har en interesse for akkurat denne typen fag. Statsvitenskap kan være svært spennende, men det kan også være krevende og komplisert. Jeg anbefaler også at man har gode engelskkunnskaper, slik man jo gjerne har fra BIK, da alle fagene i denne masteren er på engelsk.

Grunnet Covid-19 ble min praksisplass kansellert og jeg måtte ta mye av min undervisning over Zoom. Jeg skriver nå for tiden om antiterror-verktøy og får veiledning fra verdensledende eksperter innenfor dette feltet. NMBU er en skole med mange kunnskapsrike lærere og svært mange engasjerte studenter og akademikere som er like ivrige på å lære bort som de er på å lære. Jeg mener at min bakgrunn fra BIK har hjulpet meg med å studere et fag jeg virkelig interesserer meg for. Jeg anbefaler alle BIK-studenter å velge en master i internasjonale relasjoner.

 

Skrevet av: Henrik Velde

 
by studentassistent on Arkivet

Panikkmaster

La oss snu klokken tilbake til mars 2020. For oss studentene på sisteåret i BIK begynner bekymringene å tikke inn. Hos flere blir praksissituasjonen snudd på hodet og min praksis blir avbrutt en måned for tidlig. Jeg forsøker å holde motivasjonen oppe og heller fokusere på bacheloroppgaven min. Dagene og ukene går. Det hjelper ikke at jeg kun kan sitte og skrive inne på hybelen min, dag inn og dag ut. Allikevel er det en annen sak som gjør meg mer nervøs.. Hva skjer når bacheloren er ferdig?

Koronapandemien gjør at arbeidsledigheten stiger. Spesielt studentenes deltidsjobber blir utsatt og for oss som er avsluttende studenter virker det som månedene etter studieslutt vil by på store utfordringer, uten noe innspill rundt dette fra regjeringen. Både for meg og flere av mine medstudenter var ønsket om å jobbe etter endt bachelor stort. Men som flere av oss kom til å oppleve, ble de mange jobbsøknadene fort avslått.

Bilde av Daniela Dahle

For min del ble Plan B iverksatt i all hast. Vel, egentlig i panikkmodus! Bare dager før fristen for å søke på studier, søkte jeg om plass på en helt fersk master i medieutvikling (medier og kommunikasjon) på OsloMet. Det ble gjort med blandede følelser og et snev av motvillighet, for jeg var jo så klar for arbeidslivet! Men, jeg ble tvunget til å innse at det var eneste utvei fra potensiell arbeidsledighet i flere måneder fremover. Etter endt bachelor var jeg vel fremme i hjembyen min Oslo der jeg ventet nervøst på svar – og kom til slutt inn på masteren!

Nå har jeg fullført mitt første semester og kjenner på at de forvirrende følelsene har forsvunnet. Jeg har kommet til et powerhousemiljø med studenter fra hele landet, som er flinke til forskjellige ting innenfor kommunikasjon og tilføyer nye tanker og ideer til grunnlaget som ble skapt gjennom BIK. Hadde ikke situasjonen vi befant oss i gitt meg et «push», er det ikke sikkert jeg hadde turt å ta sjansen senere i det hele tatt.

Å begynne på en master innen kommunikasjon, der man virkelig kan være kreativ og tilpasse sin karrierevei, er noe jeg ikke ville vært foruten. Ikke minst tok det ikke lang tid å forstå hva en slik master vil bety når vi er tilbake til normalen og for alvor skal ut på jobbmarkedet.

Livet er ikke alltid slik du planlegger eller forutser at det skal bli, og det siste året er et prakteksempel på det. Men, ved å våge å forlate komfortsonen og endre kurs, har 2020 vist seg å ikke være så håpløst likevel.

 

Skrevet av: Daniela Dahle

 
by studentassistent on Arkivet

Fra BIK til master i samfunnskommunikasjon

Hvem er du?

  • Anniken Heimstøl, 23 år fra Skien – studerer for tiden i Kristiansand.

Hvilken master går du?

  • Jeg går master i samfunnskommunikasjon ved Universitet i Agder (UiA).

Bilde av Anniken Heimstøl

Hvorfor valgte du akkurat denne masteren?

  • Valget stod mellom tre mastergrader som jeg søkte på. En i Trondheim, en i Volda og den jeg for øyeblikket holder på med i Kristiansand. En av grunnene til at jeg valgte studiet i Kristiansand var den gode blandingen av fag. Masterstudiet i Trondheim følte jeg ble for akademisk, med fag som hørtes veldig tørre og ensformige ut. Masterstudiet i Volda hadde spennende fag, men der følte jeg at det var veldig mye å velge i og at noen av fagene manglet dybde. Masterstudiet i Kristiansand hadde akkurat den blandingen jeg var ute etter. En del fag jeg var kjent med fra bacheloren, fag jeg ikke hadde vært borti før og fag som var dirkete knyttet til masteroppgaven og hvordan den skal skrives. Det var også en praksisperiode på seks uker, som virket veldig fristende med tanke på nettverksbygging og erfaring.
  • Det var også viktig for meg at jeg følte at jeg kunne bruke masterutdanningen til noe uten at jeg låste meg til et spesifikt fagfelt jeg skulle jobbe innenfor senere. Samfunnskommunikasjon er en spesialisering innen kommunikasjon – men det er mange forskjellige felt man kan jobbe med innen denne retningen.

Hva var veien fra BIK til masterstudiet du tar i dag?

  • Jeg har alltid vært interessert i å ta en masterutdanning, litt fordi det er det veldig mange gjør og litt fordi jeg følte at jeg ikke var klar for arbeidslivet. Siste året på bacheloren følte jeg at jeg ikke var ferdig som student – jeg ville gå videre med min utdanning. Derfor tenkte jeg at en spesialisering innen kommunikasjon var veien å gå.
  • De siste ukene i praksis dyttet meg også i retning av videre utdanning, fordi jeg så hvor stor variasjonen var, utdanningsmessing, blant de som jobbet der.
  • For å finne ut litt mer om hvilken masterutdanning jeg trodde passet best, begynte jeg å tenke på de fagene jeg syntes var mest interessante og hvorfor. De fleste fagene jeg syntes var spennende handlet om kommunikasjon – ofte kommunikasjon i/gjennom media og nye/forskjellige kommunikasjonsformer. Derfor tenkte jeg at en spesialisering innen samfunnskommunikasjon og/eller nye medier passet bra.
  • I begynnelsen var det vanskelig å få oversikt over hvilke masterutdanninger som virket mest aktuelle for meg. Det ble mye om og men, og jeg snakket med studieveilederen på BIK for å få litt hjelp til å velge. Til slutt stod valget mellom tre masterutdanninger jeg syntes hørtes interessante ut. Deretter sammenlignet jeg fagene og utbyttet ved disse masterutdanningene. Valget falt til slutt på masterstudiet i Kristiansand.

Hva lærte du på BIK som er mest relevant for masteren?

  • Er det noe du helt klart drar nytte av på masternivå, er det alt du har lært om hvordan du skal skrive en oppgave. Dette var det spesiell fokus på fra første stund på BIK, og det er jeg veldig glad for. Ta med deg alle gode tips du kan! Det er dessverre noen bachelorgrader som ikke fokuserer nok på dette – heldigvis er ikke BIK en av dem og du vil stille godt forberedt når du skal strukturere oppgavene dine.
  • Du får bruk for retorikk. Jeg skal ærlig innrømme at jeg syntes retorikk var kjedelig i begynnelsen, og det er fortsatt ikke mitt favorittfag, men det er greit å kjenne litt til emnet. Jeg merket selv at faget ble mer interessant når jeg forstod hvordan jeg kunne bruke det. De fleste kommunikasjonsfag bruker en form for retorikk og da er det greit å ha litt forkunnskaper. Når det er sagt, er det ikke et krav at man skal kunne masse om retorikk. Unntaket er spesielle tilfeller, hvor masterstudiet krever forkunnskaper i form av beståtte fag.

Hva skulle du ønske du var klar over før du begynte på masteren?

  • Mitt masterstudium hadde mye pensum første semester og det var vanskelig å skulle lese ca. 100+ sider noen uker fordi det var det som var forventet. Arbeidsmengden var krevende å vende seg til og det var også vanskelig å stå i. Noen uker har man bare ikke noe motivasjon og det kan føles overveldende, men da kan du ta en pustepause.
  • Det tar tid å venne seg til hvordan ting gjøres ved et nytt studiested – og du må regne med en innkjøringsperiode. Derfor kan det ta noen uker før du føler at du har fått oversikt og kommet inn i en rutine.

Hvilke tips har du til BIK-studentene?

  • Det er viktig å tenke på at en masterutdanning er en spesialisering – så det nytter ikke å begynne på en master og tenke at man ikke trenger å gjøre en innsats. Hvis du har kommet deg gjennom en bachelor uten å legge ned mye arbeid får du deg en stygg overraskelse på masternivå.
  • Tenk nøye gjennom om et masterstudium er riktig for deg. Siden man har utviklet seg akademisk gjennom en bachelorgrad blir ikke masterstudiet en veldig brå overgang – men arbeidsmengden er tyngre og du står i større grad på egne ben.
  • Sist, men ikke minst, hvis du ikke har lyst til å ta en masterutdanning– ikke gjør det. Jeg ønsker å ta et masterstudium og føler meg stort sett motivert til å fullføre løpet. Å tvile litt er helt normalt, men hvis du føler at du ikke har lyst, så ikke kast bort tiden din på å gjøre noe du ikke har motivasjon til å fullføre. På grunn av pandemien og usikkerheten i arbeidsmarkedet, kan det være fristende å ta en utdanning man egentlig ikke er motivert for. Tenk derfor nøye igjennom før du treffer ditt valg.

Masse lykke til!

 

 
by Maria Madeleine on BIK18, Hverdag under korona-krisen, Praksis, Studielivet

Hjemmekontor á la penthouse

Det er februar og vi er inne i andre måned i praksis. Sola skinner inn vinduene på arbeidsplassen vår aka kjøkkenet. Vi har hjemmekontor som store deler av resten av verden under praksis. Pernille hos Dyrebeskyttelsen Norge og Arny hos Flyktninghjelpen. Hjemmekontor er noe vi føler vi har nailet ganske bra! Derfor tenkte vi at det var på tide å dele hvordan vi har håndtert praksis under en pandemi!

Bilde av Arny og Pernille på hjemmekontoret, med laptoper og kaffe.

To fornøyde jenter på hjemmekontor. Foto: Privat

Pernille har i sin tid hos Dyrebeskyttelsen Norge produsert flere tekster som har blitt publisert på Facebook, samt bladene til Dyrebeskyttelsen. Hun har også laget aktiviteter til barnebladet. Videre skal Pernille utfordres i sosiale medier og mediarapporter, samt delta på viktige møter Dyrebeskyttelsen Norge skal ha framover. Arny har jobbet mest med video og har så langt oversatt videoer til norsk og til fransk som har blitt delt på Flyktninghjelpen sine sider. Framover skal hun også bryne seg på klipping.

For å få praksisperioden til å gå så smooth som mulig har vi kommet på noen geniale løsninger. Det ekstra soverommet vi har, har blitt kontor/møterom/konferanserom avhengig av hvor fancy vi føler oss. Her sitter en av oss når vi begge er i møter. Når vi ikke har møter sitter vi sammen på arbeidsplassen/kjøkkenbordet, hvor vi hjelper og motiverer hverandre. Utsikten mot festningen som vi er så heldige å ha i penthouse-leiligheten vår, hjelper oss når oppgavene er levert og hjernecellene har tatt ferie. Pernille drømmer seg vekk til Landstreff Fredriksten mens Arny får flashbacks til akingen de gjorde der en lørdag for noen uker siden.

Praksisperioden har vist seg å gjøre underverker for vår vanligvis ikke-eksisterende døgnrytme. Vi har gått fra å begynne på arbeidskrav da Askepott måtte hjem fra ballet og å sove til barne-tv begynner, til å nå stå opp før solen og bevege oss ut av soverommene og få i oss frokost før vi åpner Zoom. Vi tar til og med på kameraet, noe vi ikke gjorde når vi hadde forelesninger på samme plattform (sorry, Mari).

I tillegg har hjemmekontor vist seg og være ganske hjelpsomt for to veldig morgengretne jenter. Togtur klokken 06.32 og en reisevei på nesten to timer en vei har blitt byttet med 3 timer ekstra søvn og en reisevei på under 10 meter. Noe som vil si at stemningen mellom oss er ganske bra og kranglingen, som vi så for oss kom til å skje hvis vi måtte opp i fem-draget, har vært ikke eksisterende. Dette er veldig positivt for to samboere, bestevenner og fiskeforeldre. I tillegg er det ganske nice å sitte på møte med sjefen iført joggebukse og ullsokker uten at sjefen kan se det.

Vi var, som alle andre, fryktelig nervøse, spente og litt redde for å begynne i praksis. Kom vi til å være flinke nok? Kan de kaste oss ut om vi gjør noe feil? Og kan vi nok til å være i praksis? Ikke bare det, dette var første gang på nesten tre år vi skulle ut i verden alene, uten hverandre. Dag én i praksisen dro Arny til Oslo for å hente jobb-PC og Pernille var hjemme på Teams-møter. Vi var begge et eneste stort nervevrak, men det gikk så fint, og alle vi snakket med var kjempehyggelige. Vi følte oss veldig velkomne der vi var, og vi kunne ikke vært mer fornøyde med praksisstedene vi fikk komme til. Pernille har 10-kaffe og trening hver dag og Arny med sitt store vaffelhjerte har til sin store glede vaffel-torsdag! Vi føler vi har blitt tildelt hver vår skikkelig fine faddergruppe.

Vi synes det har vært kjempespennende og gøy å få bruke alt vi har lært på BIK de siste årene hos hver vår store bedrift. Det har vært veldig lærerikt å få et innblikk i alt som faktisk foregår bak det som ser ut som et veldig enkelt innlegg eller video på Facebook.

Festing og sene kvelder har blitt byttet ut med voksenlivet, og vi kunne ikke vært mer fornøyde! Tusen takk til Mari som hadde troen og hjalp oss å få drømmepraksisen. Og sist men ikke minst, tusen hjertelig takk til Dyrebeskyttelsen Norge og Flyktninghjelpen som har tatt oss inn med åpne armer. Ikke bare har de lært oss alt som foregår bak en stor og viktig bedrift, de har inspirert oss og hjulpet oss å vokse som personer. Vi gleder oss til å se hva fremtiden bringer, og forhåpentligvis avsluttes eventyret med en ledig stilling.. Hint, hint 😉

 

Skrevet av: Árny Halldórsdóttir & Pernille Othelie Tegn

 
by studentassistent on BIK20, Humans of BIK, Studielivet

Den nye hverdagen i lockdown, med samboer

Da jeg først flyttet til Halden bodde jeg sammen med en av mine næreste venninner. Nå har jeg fått meg samboer og kontrastene er store. Vaskingen er ikke lenger for å fjerne støv, men går til plukking av tomme hylser fra hagle rundt om i HELE leiligheten. Vaskemaskinen er fylt med våpenfiller og gangen er som regel kledd i en herlig blanding av jord og kruttlukt. Jeg er, som du kanskje skjønner, samboer med en typisk mannemann, en som ikke vet forskjell på shampo og balsam og som tror det er helt greit å slenge fra seg gjennomvåte turstøvler hvor enn det måtte passe. Jeg bor med et menneske som ikke kan klare å finne melka i kjøleskapet eller gjøre noe så enkelt som å bestille mat fra Foodora, men et rådyr kan han spotte på 500 meters avstand.

Bilde av Ine

Vi er nå inne i enda en, ja, hva skal man kalle det? Periode? En periode av denne walking dead-lignende tilstanden som kjært blir kalt lockdown. En tilstand hvor man frivillig omtrent fengsles i eget hjem. Skoleveien er ikke lenger enn fra soverommet til stua, og lunsjtiden blir nå brukt til å surfe gjennom Tik Tok. En stor kontrast til hyggelig og sosial lunsj med klassekamerater. Vi er inne i en tid nå hvor det å distansere seg fra andre mennesker er mer sosialt akseptert en å være en sosial sjel, midt i alt dette skal man også få hverdagen til å fungere. I min situasjon holder jeg fortet sammen med samboeren min og man kan jo trygt si at dette til tider er en prøvelse. Fra å være “høstenke” under jaktsesongen der hagla får mer oppmerksomhet enn meg, er vi nå i en situasjon hvor vi er sammen til alle døgnets tider. Når vi nå sitter på den tiende mimrekvelden om gutteturer til Polen og shady strippeklubber, kjenner jeg at han muligens bør fyre av en real guttekveld med kameratene.

Jeg kan med hånden på hjertet si at mitt beste kjøp under denne pandemien er headsett, du kan tro det ble en ny verden da jeg kunne gjennomføre et helt Zoommøte uten å høre skyting fra brutale “ColdWar” i bakgrunnen. Og det er noe med det når du selv sitter og har undervisning i kulturer og empati samtidig som kjæresten skyter hue av sin nittiende mann under jubel.

Dette er en forferdelig merkelig tid vi alle er inne i nå og mange har hverdager som er totalt forandret. Jeg vil også understreke at til tross for netter hvor samboer drømmer om ulvejakt og holder ulvedebatter i søvne, så er det fantastisk å ikke stå i dette helt alene.

 

Skrevet av Ine Herregården

 
by studentassistent on BIK18, Praksis

Første praksisuka unnagjort!

Som BIK-student er det to milepæler som skjer i løpet av utdannelsesløpet, henholdsvis et utvekslingsopphold i et engelsktalende land, og utplassering i en bedrift eller organisasjon. Etter et noe amputert utvekslingsopphold på grunn av koronapandemien, er det nå tid for min andre, og siste, ilddåp på dette bachelorstudiet. Etter at Mari, vår evig hardtarbeidende og engasjerte foreleser, trakk i et par tråder i høst, endte jeg opp med å få kontakt med Henriette Bendiksen. Bendiksen, som faktisk selv er en tidligere BIK-student, betjener rollen som kommunikasjonsansvarlig i interesseorganisasjonen Ungdom og Fritid, og hun vil i perioden frem til medio april, fungere som min ubestridte mentor og læremester.

Bilde av kristian

Starten har vært lovende, og første uke fløy forbi fortere enn Trump har kvittet seg med politikere i administrasjonen sin. Det har ikke skortet på relevante arbeidsoppgaver, og alt fra krisehåndtering «light» på SoMe, til mine videoredigeringsferdigheter ble umiddelbart satt på prøve. Allerede nå kan jeg avkrefte i hvert fall én av bekymringene jeg satt med som fersk BIK-student, og den bekymringen innebar at jeg ikke helt visste hvilken kompetanse jeg fikk når bacheloroppgaven er levert. Men til nå har så godt som alt vi har jobbet med i praksis, resonnert med noe fra pensum.

Og hvis jeg skal forsøke å dele mine refleksjoner etter bare fem dager, så er nok de av den klisjéfylte sorten. Effektivt og godt kommunikasjonsarbeid er en grunnmur i (nesten) alle ledd i yrkeslivet, eksternt så vel som internt. Men kommunikasjon består ikke bare av ting vi som forbrukere kan se og oppleve på nett, men også mye som vi ikke ser. Og her tror jeg noe av forklaringen på min blindsone omkring kommunikasjonsarbeid har ligget; at det fra utsiden kan være vanskelig å forstå alle de ansvarsområdene som faller på en person med kompetansen vi får på BIK, og det hele blir fort litt diffust. Men tro meg, behovet for oss er der.

Jeg skal trå varsomt, og ikke konkludere etter kun én uke som kommunikasjonspraktikant. Men, som et lite plaster på såret, for BIK-ere som synes det er utfordrende å orientere seg i yrkeslandskapet, vil jeg si at praksisplassen din kan være et bra sted å skape yrkesrelevante forbindelser, samt å stake ut en videre kurs. Og jeg tror ikke jeg beveger meg utpå altfor tynn is, dersom jeg påstår at kommunikasjonsarbeid er allestedsnærværende, og hvis du gjør dette godt, går mye av arbeidet ubemerket hen. For mitt vedkommende skal de nærmeste ukene benyttes til å komme i gjenge hos Ungdom og Fritid, og forhåpentligvis vil mine kommunikative ferdigheter på et tidspunkt matche nivået av banalitet i refleksjonene som har blitt tilbudt her. På gjensyn!

Skrevet av Kristian Berntsen

 
by studentassistent on Gode tips

Når virkeligheten feiler

Med nye restriksjoner på plass har pandemien satt strenge grenser for hvordan vi kan hygge oss sammen i grupper. Og når virkeligheten feiler, bør du la fantasien sette nye grenser, og prøve deg på Dungeons&Dragons.

Bilde av Thea

Dungeons&Dragons er et interaktivt bord-rollespill som lar deg leve ut fantasiverdener som J.R.R Tolkiens Ringenes Herre, med alver, dverger og mye mer. En gruppe spillere får muligheten til å lage egne karakterer basert på hva de måtte ønske og kan ta på seg forskjellige roller. Ta på deg sverdet, pil og bue, magi eller selve gudenes egen velvilje.

Er din gruppe verdens helter? Eller er det de som legger de lumske planene for verdens undergang? Med Dungeons&Dragons er mulighetene endeløse.

Jeg pleide å slite med ekstrem sosial angst. Jeg husker godt den gangen jeg sto og fremførte i 9. klasse, da hånda skalv så ille at lyden av arket mitt var høyere enn stemmen. Til tross for nerver ga rollespill meg et trygt miljø å bli komfortabel nok i til å prøve meg frem. Nå har jeg spilt Dungeons&Dragons i samme kontinuerlige historie i tre år og nervene er mye bedre. Det er noe ved å ta en dag i uka til å være noen andre. Noen sterkere og mer selvsikker. Etter hvert begynner du å anta noen av disse trekkene selv.

For deg på BIK som kanskje sliter med sceneskrekk og sosial angst før hver framføring, for eksempel, kan dette være en god mulighet til å jobbe mot å overkomme nervene, samtidig som du har noe nytt å se frem til hver uke.

Bilde av Dungeons&Dragons spillet

Tradisjonelt spilles Dungeons&Dragons fysisk rundt et bord, men ettersom regjeringen anbefaler å helst omgås utenfor hjemmet, er dette kanskje ikke å anbefale. Mange gruppeaktiviteter er vanskelige å oversette til den digitale verden, men ikke denne. Et alternativ til bordspillet finner du på en nettside kalt: https://roll20.net/ Her spilles Dungeons&Dragons digitalt og du vil finne muligheter til å lete etter en gruppe å spille Dungeons&Dragons, samt andre interaktive bord-rollespill, med.

Dersom det er vanskelig å finne ut av hva du skal gjøre, så kan du gjerne sende en e-post til Theasha@hiof.no og spørre om hjelp. Det er ofte vanskeligere å finne en gruppe enn det er å sette seg inn i reglene. Reglene lærer du underveis.

Til tross for strenge restriksjoner, er det er utrolig hva du kan få til med bare mikrofon og internettkobling.

Skrevet av Thea Synnøve Hansen