Author: studentassistent

by studentassistent on BIK21, Hverdag under korona-krisen, Studielivet, Ukategorisert

Bremsepanikk  

På grunn av Corona eller så pent det heter Covid -19, så har det vært «krise» hver sommer om hvorvidt vi får dratt til det store utlandet eller ikke. Mange av oss har slengt oss på det  som har blitt en trend, nemlig Norgesferie med bil. Selv om planen var å dra til Spania for å møte bestefaren til min samboer, skulle vi nå kaste oss på trenden. Vi begynte å planlegge  alt fra hvor vi skulle dra og hva vi skulle ha med oss. Noen dager før vi skulle reise, fikk jeg en forferdelig følelse av at noe skulle gå galt med bilen. Vi har kjøpt oss en liten brukt bil, Mitsubishi Colt, 2009 modell. En så gammel bil på tur, kommer aldri til å gå bra tenker jeg.

Den nervøse klumpen jeg hadde i magen, får meg til å kjøre bilen opp til pappa. For hvem andre har peiling på bil og dingser enn han far. Når jeg forteller at jeg er kjempe engstelig for  bilen og bremsene, så svarer han på en tullete måte at han bare kan åpne panseret å si at alt  er i orden. Blikket jeg sendte til pappa da var ubeskrivelig. Etter mye mas fra min side, tar  han meg endelig seriøst. Pappa sjekker bilen mens jeg sitter og venter på kjøkkenet. Jeg ser  han kommer mot kjøkkenet med et grublende ansikt. Nå skjønte jeg at det var noe, og noe  dyrt. Det første han sier er «ikke for å ødelegge ferien, men …». Bremsene var så å si helt  slitt bort og det var alt for mye rust på bremseskivene. Pappa sier han fikser det, og det gjør  han. Dagen før vi reiser så forteller han at vi må være forsiktige med å bremse fordi vi ikke  fikk bytta den ene delen og at bremsen kan tydeligvis bli «slakk». Det at pappa sa det til meg  dagen før vi skulle kjøre over fjell og daler, hjalp ikke særlig med følelsen jeg hadde i meg.  Den tanken var alltid i bakhodet, men vi dro allikevel.  

Ting hadde gått bra, men underveis er det som jeg hører nye lyder fra bilen. Jeg fikk aldri  slappet av ordentlig. Jeg var konstant redd opp bakker og nedover. Neste stopp var Lom og  det var her klumpen i magen satte seg for min del. Som andre bil turister bruker da enten  GPS eller kart, vi bruker da Google maps på telefonen. Når vi kjører nedover fjellet som for  forresten er ganske bratt, vil da google få oss til å kjøre til høyre ned på en grusvei. Ned  fjellet. De andre bilene bak meg kjører rett frem mens jeg skriker til samboeren min «Hva i  alle dager er dette for en forbanna vei!!!!». Pulsen går fra hvilepuls til å være på løpetrening  i sittende stilling. Alt min samboer sier er at det er google som viser veien. Veien er  kjempebratt, kun plass til en bil og sving hver 100 meter. Rett ved siste sving, var det siste  bakke ned. Den bakken kommer jeg aldri til å glemme. Jeg ser ikke veien foran bilen. Alt jeg  kunne se var den nydelig turkise elven som går til Lom. Jeg stopper bilen. Hvordan skal vi  komme oss ned. Jeg fikk panikk og fryser til, for bak hodet er det pappas stemme som går på  repeat «vær forsiktig med å bremse», «slakk», «varme bremser». Samboeren min sitter helt  stille, han tørr ikke å si noe. Jeg er rimelig sikker han tenker det samme som meg. Vi kommer  til å dø i det fine turkise vannet. Tårene triller nedover skinnet mitt, samtidig som jeg trekker  til meg all luft jeg kan få inn og holder pusten. Tar bilen i første gir, drar ned håndbrekket og  slepper opp. Jeg skriker ned bakken og samboeren holder seg for øra. Det føltes som jeg  kjørte i 110km/t ned, men i realiteten kjørte jeg i 5 km/t. Det kom som et sjokk for meg at vi  klarte å komme ned, men samtidig en slags rar mestrings følelse. Jeg overlevde. Vi overlevde  turen.  

Så et lite tips fra meg til deg er aldri stol 100% på apper. Det kan skje feil, det kan være at det  fører deg på skumle veier du aldri ville kjørt. Ta alltid med kart for sikkerhet skyld. En liten  ting til, for deg som krisetenker som meg husk det ordner seg til slutt. Uansett om du har en  gammel bil eller ei.

 

Skrevet av Marianne Stavrum Myrvold

 
by studentassistent on BIK20, En vanlig dag i en BIK-students liv

Å lage musikk fra ingenting

Hvis du måtte velge mellom å miste synet eller miste hørselen, hva ville du valgt? Hver gang jeg hører dette dilemmaet, forstår jeg ikke at folk kan velge å beholde synet. Jeg mener hørselen er noe av det fineste vi har. Og musikken og melodiene vi hører kan bringe med så mye tanker og følelser. Har du noen gang bare lukket øynene, og merket hvor mye klarere du hører ting rundt deg?

Bilde av Mattias fra BIK20

Jeg husker første gang jeg og min barndomsvennen begynte å interessere oss for musikk; da Avicii kom ut med sin første hitlåt «Levels». Jeg hørte nesten ikke på annet. Jeg så på Youtube-videoer om Avicii, og da jeg fant ut at han var én person som lagde all musikken selv, på en PC, visste jeg at det var noe jeg ville få til jeg også. Derfor lastet jeg og kompisen min ned et program kalt «Fruity Loops», det samme som Avicii brukte. Og jeg skal ikke skryte på meg at jeg er særlig flink til å lage musikk, men jeg forstår hvordan musikk er bygd opp, og jeg setter pris på alle slags ulike musikksjangere.

Som liten spilte jeg mye gitar, og jeg har lærte meg piano på ungdomsskolen. Men på PC-en kan jeg spille et uendelig antall instrumenter. Å lage musikk fra ingenting gir meg en mestringsfølelse som ingenting annet. Det er ufattelig gøy å vise musikken jeg har laget til nære venner, som kan gi ordentlige tilbakemeldinger på hva som kan forbedres. For man kan alltid bli bedre.

Jeg har mange rundt meg som både driver med- og studerer musikk. Faren for eksempel min spiller både gitar og piano, han har vært vokalist i et band, og nå driver han med gitar og piano i en duo han startet i pandemien. Fritiden min er fylt med musikk, det har alltid vært rundt meg, og alltid vært viktig for meg. Om jeg lager det selv eller lytter på Spotify. Musikken er der uansett.

 

Skrevet av Mathias Arntzen

 
by studentassistent on BIK21, Studielivet

Sauen i ulveklær

Det er vinter, 29. februar 2016, skuddår. Været er som det pleier å være på den tiden, grått, sludd, vått. Er vel egentlig ikke noen vits i å ta på seg pene sko. Det er første dagen på ny jobb som kundeservicemedarbeider i H&M, jeg vil gjøre et godt inntrykk, jeg har gledet meg, men samtidig gruet meg, som man alltid gjør når man kaster seg inn i noe nytt. Hvilke skal jeg møte? Er de hyggelige? Hvordan ser lokalet ut? Kommer jeg til å trives? Jeg har så mange spørsmål, men ingen svar. Så der stod vi, syv personer som aldri har sett hverandre før. Vi står i en heftig lounge med mørke vegger og rosa velur møbler. Det er gullfargede lamper som henger dinglende fra det høye taket. Jeg tok meg selv i å stå å telle de, samtidig som jeg prøvde å småsnakke med den blonde jenta ved siden av meg. Det var så mange lamper, jeg rakk ikke å komme til mer enn ni før en blid dame sa kvitrende, «Er dere klare?».

Vi ble guidet inn i det store bygget, gjennom en kantine, opp trapper og forbi ansatte som tastet raskt på sine tastaturer. Vi syv gikk stille på rekke bak damen med den kvitrende stemmen. Vegg-til- veggteppe gjorde at det var helt lydløst, selv om jeg gikk med de høyhælte støvlettene som ikke var anpasset for det sluddete været. Vi kom frem til et gigantisk og åpent kontorlandskap. Et sus av stemmer på ulike språk fylte ørene mine. Her var det sikkert 70 personer med headset som pratet i ett foran skjermene sine. Etter litt informasjon så ble vi kastet inn i det. Vi skulle starte med noe som kalles «medlytting». Vi skulle få tildelt våre egne headset, og ble paret opp med de andre ansatte. Nå skulle vi lære gjennom å være koblet inn i samtalene som strømmet inn til kundeservice.

– «Dette er Johannes! Hvem vil sitte sammen med han?».

Johannes, en ung kjekk mann med tatoveringer på hals og hender. Det mørkebrune håret var sleiket bakover og skinte nesten blendende i det sterke taklyset. Han hadde rutete skjorte og slitte, lyse jeans. Hans mørkebrune øyne så snille ut, men jeg hadde møtt slike gutter som han før, og jeg visste inni meg at dette var en «badboy». Han så livsfarlig ut, og jeg ba en stille bønn om at det ikke skulle bli meg som måtte sitte her. Heldigvis sa den blonde jenta som jeg tidligere hadde snakket med i loungen ja takk til å sitte sammen med han. Puh, jeg slapp unna, jeg hadde ikke lyst til å sitte sammen med noen som i mitt hode skulle være uhøflig, stille og ignorere min eksistens. En lettelse.

Etter noen dager med opplæring havnet jeg til slutt med Johannes, jeg måtte jo bli kjent med alle kollegaene. Det var like greit å få det overstått, selv om jeg egentlig ikke hadde lyst. Jeg tenkte at denne kjekkasen skulle synes jeg var kjedelig og uinteressant og at vi ikke ville ha noe til felles. Jeg smilte forsiktig til Johannes, strekte frem hånda og presenterte meg. Johannes åpnet munnen og den hyggeligste og mest beroligende stemmen med bred Fredrikstad dialekt fenget meg direkte med en vits. I løpet av dagen hadde han ikke bare fenget meg, han fikk meg til å falle, hardt. Det var som på film når det bare sier *klikk*. Tenk at denne badboyen som var den siste jeg hadde lyst til å sitte sammen med skulle være det stikk motsatte av mine forutfattede meninger. Klumpen i magen om å være ny på jobben hadde blitt byttet ut med sommerfugler. Jeg gledet meg hver dag til å stå opp og gå på jobb. Vi byttet om på vakter så vi kunne jobbe sammen, vi tok pauser sammen, vi glemte at vi faktisk hadde en jobb. Hverdagen var så morsom sammen med han og vi ble forelsket.

I dag 5 år senere er han fortsatt den første jeg ser når jeg våkner og den siste jeg ser når jeg legger meg. Han er pappaen til mine to barn, vi er forlovet, vi har hunder og vi har valgt hverandre for resten av livet. Takk til meg som la mine forutfattede meninger til side den ene dagen, og hadde et åpent sinn til den mørke og tatoverte mannen som ikke viste seg være en badboy i det heletatt. Men det snilleste og rauseste mennesket jeg noensinne har møtt. Johannes har lært meg å aldri dømme noen etter utseendet og møte alle mennesker med et åpent sinn.

Bilde av Josefine og Johannes

Skrevet av Josefine Arvidsson

 
by studentassistent on BIK21, En vanlig dag i en BIK-students liv

Skrekken i lufta

Pusten stopper halvveis ned i lungene, ballongen vil ikke lenger fylles med luft. Hendene prikker, og halsen har knytt sløyfe på seg selv. Hjertet vil ut, og magen strammer seg. Hodet veier plutselig ikke mer enn et gram, og alt som en gang var inni der er borte. Hele kroppen er i krig, og jeg vet hvem som dør.

Bilde av Ragnhild Sætvedt Åsle

Jeg har alltid elsket å reise. Jeg har sett mange spennende byer, land og kontinenter, og er alltid klar hvis noen spør om en ferie. Late dager på stranda, shopping i storby, vandring langs rismarker eller skiferie i alpene; you name it, jeg er klar!

Var klar.

Under en flytur til London falt flyskrekken ned i fanget på meg, som en elefant fra himmelen. Du kan tenke deg, den lander hardt. Som en reiseglad person har jeg prøvd alt. Flyskrekk-kurs på Gardermoen, lest bøker som «endelig glad i å fly», sett dokumentarer om hvordan et fly fungerer i praksis, og ikke minst nerveberoligende piller. Sistnevnte kicker alltid inn når vi lander, noe som kan bli problematisk i forhold til den videre reisen med taxi og innsjekk på hotell. En små-dopet angstklump kan ha problemer med begge deler. Det har altså ikke fungert. Over en lengre periode laget jeg unnskyldninger for å ikke dra på ferie, og jeg hadde mareritt minst en gang i uka. Disse innebar åpenbart flystyrt og død, men kanskje mest av alt frykten for ikke å se de jeg er glad i igjen.

Angst er rart! Det kan komme brått og hardt. Som sagt har jeg vært igjennom mange runder med diverse forsøk på å bli kvitt den over flere år, uten hell. Til slutt bestemte jeg meg bare – jeg skal fly igjen, og jeg skal fly alene. Da jeg ankommer Gardermoen, er jeg angst med hår på hodet. Jeg gråter og skjelver, tar en nervepille og bestemmer meg; ok, jeg skal dø, men skulle jeg mot alle odds overleve – så er det verdt det (ja, så dramatisk forespeiler det seg i hodet mitt). Jeg kjøper et par altfor dyre solbriller og setter meg i setet mitt. Stressballen i hånda, skjelvende og svett. Når vi letter tror jeg faktisk jeg ynker og vrir meg uten at jeg selv forstår det, og plutselig tar den eldre mannen ved siden av meg hånden min.

«Er du redd for å fly?» spør han. «Ja, jeg orker ikke snakke» stotrer jeg. «Nå skal du høre. Jeg har vært pilot i 40 år, og skal fortelle deg alt som skjer. Hver minste bevegelse skal jeg forklare deg». For en fantastisk mann tenker jeg, før jeg går tilbake til dødens forgård. Jeg hører langt borte at mannen snakker med noen. Plutselig står det enda en mann der, denne med uniform. «Jeg hører du er redd? Vil du sitte hos oss foran i cockpiten kanskje?». Jeg har mer enn nok med å puste, og får ut et «nei». Så hører jeg mannen med hånda: «Jo, det skal du bare! Se her, hun kommer nå». Han tar av meg beltet og nesten bærer meg inn i cockpiten. «Vel» på plass tør jeg å åpne øynene.

Det er et magisk, skremmende syn. Utsikten er upåklagelig, men vi er fortsatt i flyet, og det er hundrevis av knapper jeg kan komme borti. De to pilotene begynner å forklare hver eneste knapp med stor innlevelse og interesse, og spør meg til slutt hva jeg er så redd for. Jeg kjenner at bare mens jeg sitter der så slipper det taket. «Turbulens» sier jeg, litt flau plutselig. Piloten som hentet meg snur seg, han har et glimt i øyet og sier: «Visste du ikke at turbulens sannsynligvis kommer av at vi her fremme kjeder oss?». Han trykker på knappen som skrur av autopilot, og tar rattet i hånden. Han begynner å riste på det, og styre frem og tilbake mange ganger. Flyet rister og vaier, og hva gjør jeg? Jeg ler.

Så sitter jeg der ved bassengkanten et par timer senere, stolt av meg selv, og overlykkelig over hvordan tilfeldigheter kan treffe spikeren på hodet. Det eneste jeg vil er å fly igjen!

 

Skrevet av Ragnhild Sætvedt Åsle

 
by studentassistent on BIK21, Studielivet

Boble til fjells

Det var mandag morgen, været var helt upåklagelig uten en eneste sky på himmelen, jeg løp febrilsk rundt i huset for å raske sammen det jeg trengte før reisen. «Endelig» tenkte jeg, endelig skulle jeg ha min første sommerferie på over syv år. Jeg hadde allerede bestemt meg for at hytta var dit jeg skulle, og bobla skulle være måten å komme dit. Etter å ha dytta mye bagasje inn i bobla (som er eldre enn min mor) kom det et sukk man sjeldent hører. Det må ha vært minst 30 år siden sist, at bobla opplevde slik overvekt. Den «gamle damen» hadde ingen anelse om hva hun hadde i vente.

Portrettbilde: Jørgen Bogen

Vi spola ut av gårdsplassen i Engelsviken på vei mot nye høyder. Underveis på reisen kom jeg til å tenke på at det er noe spesielt ved å sitte i en gammel bil: lukten, lyden, synet og de generelle følelsene er helt spesielle når man befinner seg i noe som for lengst skulle vært spiker. Hadde det ikke vært for gjerrige tante Olga som nektet å kvitte seg med den «gamle sliteren», og som mistet grepet etter at alderdommen slo inn, hadde bilen for lengst vært historie. Nå var det jammen på tide, tenkte barna og barnebarna, arveoppgjøret stod for tur og alle hadde slipt sine skarpeste kniver. Til stor skuffelse da de endte opp med å arve den gamle slitne bobla.

Du vet hva de sier «en manns søppel er en annen manns skatt», det er der jeg kommer inn i bildet. De skulle bare visst hvor mange reaksjoner jeg gikk på veien, i form av folk som både tutet, vinket, ga tommel opp eller måtte filme oss. Det ble et obligatorisk stopp på Espa for påfyll av boller og brus (kaffe), der fikk jeg slå av en prat med forbipasserende som beskuet bilen og fortalte om sine «barndomsminner» i baksetet i ei boble. Med ny energi fra sosial og fysisk føde, var jeg klar for syv timer bak rattet før jeg kom frem til Otta.

Etter Otta gikk turen videre til Dombås og videre over Dovre på vei mot Tynset. Det skal sies at vi måtte stanse opptil flere ganger for å ta bilder. Den flotte naturen over Dovre var nemlig som tatt ut av et eventyr, hadde det bare ikke vært for den konstante duringen av motoren til bobla kunne en fint drømme seg bort i et landskap som likner det beskrevet i en av Tolkiens bøker. Det siste stykket frem mot hytta måtte vi passere flere små setre innover de smale veiene, det var nok flere som kjente duren av den gamle motoren da de tittet opp, alt fra smårollinger til gamle gubber over skigardgjerdet som omringet deres lille fristed. Helt klart forbauset over å se at det kom en gammel boble med en 22-åring blid som en sol bak rattet.

Jeg kan ikke nekte for at jeg hadde mine tvil før den lange kjøreturen, men alt gikk som smurt og det ble en suksess. Jeg fikk møtt mange nye mennesker og bobla kjørte helt upåklagelig hele turen. Det blir ikke siste gangen jeg legger ut på langtur.

 

Skrevet av Jørgen Bogen

 
by studentassistent on Arkivet

Karriereintervju: Refel Abeid

Våren 2020 fullførte 25 år gamle Refel Abeid Bachelorstudiet Internasjonal kommunikasjon. Hun kommer fra Oslo, og er musiker og tidligere danser, og faktisk en av få multikulturelle kvinnelige DJs her i Norge.

Portrettbilde av Refel

I dag jobber hun som praktikant hos Danse og teatersentrum, eller Performing Arts Hub Norway på engelsk, som er en del av Norwegian Arts Abroad. Organisasjonen fungerer som et informasjonssenter som dansere, kunstnere, koreografer, produsenter, og unge studenter kan benytte seg av. Her brukes Facebook, Instagram og Twitter som kanaler. Refel jobber med å publisere nyheter, påmeldingsskjemaer, ledige stillinger, og annet innen kulturverden, på PAHN sine sider.

– Det beste med jobben er å bli introdusert til en helt ny verden av informasjon som jeg ellers ikke hadde visst om. Herregud så mange muligheter det er der ute! Det er jo perfekt for teater-, dans- og kunststudenter! En annen ting som er veldig stas er vel at det ser utrolig bra ut på CV-en å ha en slik erfaring, med tanke på at jeg jobber allerede i den kreative sektoren som musiker.

Refel legger ikke skjul på at det har vært utfordringer på veien fra studiene til jobben hun har i dag. Som mange andre arbeidssøkere også har opplevd, har koronapandemien vært skyldig i å gjøre et allerede tøft arbeidsmarked enda tøffere. Hun innrømmer at mange søknader ble sendt, men heldigvis ble hun tilsendt linken til stillingen hun har i dag av en venninne, og resten er historie.

Merkevarebygging, og evnen til å dra inn ønsket målgruppe til en bedrift, er blant de kunnskapene hun har fått igjennom BIK som har vært mest nyttig i jobben hos Performing Arts Hub Norway.

– De ønsket at jeg skulle dra inn en litt yngre demografi, og gjerne en litt mer mangfoldig en. Så måten man lærer å dra inn en spesifikk demografi under studiet hjalp meg veldig. I tillegg lærer man seg «branding» og som en bedrift/organisasjon er det utrolig viktig for å være synlig i en verden full av informasjon. Det trengte de også litt hjelp med. 

Det er likevel noen ting hun skulle ønske hun var forberedt på før hun gikk ut i arbeidslivet.

– Jeg skulle ønske jeg var klar over at i arbeidsmarkedet ønsker bedrifter seg folk som er spesialisert i kanskje en eller to ting. Om det er evt. markedsføring, videoredigering eller Adobe Photoshop, så er det kanskje lurt å tenke på det under studiet. Men, BIK er et utrolig fint studium som gir deg masse muligheter videre i livet og på grunn av studiet fikk jeg en dør inn i det jeg var glad i, nemlig kunst og kultursektoren. 

 

Skrevet av Sara Christine Olsen

 
by studentassistent on Bacheloroppgave, BIK18, Studielivet

Bachelor og baby!

Å føde er uten tvil det villeste jeg noen gang har gjort, men å kombinere mammalivet med bachelorsskriving har vært ganske intenst det også. Det var ikke uvanlig å se meg i morgenkåpa klokka fire på ettermiddagen med PC-en i fanget, og pensumbøker og ark utover hele leiligheten. Ringene under øynene mine har aldri vært så mørke, leiligheten har aldri vært så rotete, og dagene har aldri føltes lenger. Jeg måtte lukke øynene for alt rotet, senke kravene til meg selv, og kun fokusere på babyen og bacheloroppgaven. Selv om jeg kun skrev da jeg hadde overskudd og tid, har det aldri vært viktigere for meg å skrive en god oppgave!

Bilde av Kristina

Jeg begynte på bacheloroppgaven i midten av februar for å kunne jobbe jevnt og unngå stress mot slutten. Jeg tok meg tid til å planlegge hvordan jeg skulle skrive i god tid før jeg begynte, og med hjelp fra veiledere fant jeg all teori og pensum jeg trengte. Da babyen endelig var i dyp søvn fikk jeg tid til å skrive. Jeg skrev lister med hva jeg måtte huske å ha med i oppgaven, og hvor jeg fant dette i pensum og teori. Da ble det lettere å holde oversikt over hvor jeg var i oppgaven, og hva jeg skulle skrive til neste gang. Jeg sparte masse tid på å måtte lese igjennom oppgaven for å finne ut hva jeg manglet.

Veiledningstimene var gull verdt! Jeg skrev ned spørsmål på forhånd for å ikke glemme å spørre om det jeg lurte på- for en kan trygt si at hukommelsen ikke er på topp i ammetåka! Jeg sørget også for å legge babyen på et annet rom før veiledningene slik at han fikk sove i fred, og jeg fikk konsentrert meg. Alle tilbakemeldingene jeg fikk ble notert slik at visste jeg hvordan jeg skulle forme oppgaven videre, i tillegg til at jeg skrev lister for å ha full oversikt og huske hva jeg skulle gjøre hele veien.

Trilleturer hjalp meg med å koble av. Å puste inn frisk luft ga meg energi til å fortsette å stå på i de hektiske dagene. Livet med en nyfødt gjør virkelig at man setter pris på de stille stundene, for de er ingen selvfølge lenger!

Å få en baby samtidig som bacheloroppgaven skulle skrives har hjulpet meg å bli mer strukturert og motivert. Omstillingen kan være krevende i starten, men det blir lettere for hver dag som går. Etter jeg fikk barn har stabilitet og trygghet blitt helt nødvendig å oppnå, derfor var det utrolig viktig for meg å fullføre med en god bacheloroppgave. Og babyen min har vært den største motivasjonen gjennom dette. Jeg kan ikke si jeg anbefaler ikke å få barn for å skrive en god bacheloroppgave, men om det skulle skje er det fortsatt mulig å få det til!

Skrevet av Kristina Johansen

 
by studentassistent on BIK20, Hverdag under korona-krisen

Jakt og hybridbil

Her kommer en liten oppdatering fra mitt liv sammen med en jaktfanatiker under en pandemi. Siden mitt forrige innlegg så har det skjedd en del ting. Pandemien herjer som før, og det vil dermed bli naturlig for meg å skrive om livet med min samboer da det mest er han jeg menger meg med.

Ine Herregården, sammen med samboer Sivert

Men ja, tilbake til starten her! Det har skjedd en del forandringer siden sist, hvor vi blant annet har skaffet oss en ny bil. Til min samboer Siverts store sorg, ble drømmen om pick-up med nyskutt hjort på̊ lasteplanet og Alan Jackson på full guffe dessverre knust. For å stikke kniven enda dypere inn i mekanikerhjertet så falt valget på en hybridbil. For en mann som har Miljøpartiet De Grønne som sin største fiende, og bruker motorolje og diesel som parfyme, var sorgen stor.

Men denne sorgen kan man si var kortvarig! Bare få dager senere har han virkelig tatt sorgprosessen i egne hender. Jeg kommer hjem til en stor, brun, kasse i gangen og skjønner fort at noe ikke er som det skal, men jeg lar faktisk tvilen min komme han til gode. Det skulle jeg virkelig ikke ha gjort. Strategisk plassert rundt om i leiligheten er det satt ut lokkeduer! Her har han nemlig handlet seg en kasse med hele 50 stykk! Panikken slår meg raskt, og inne i et hjørne bak sofaen finner jeg synderen med hagla si som stiller inn siktet på̊ disse ekstremt stygge plastfuglene.

Er det nå̊ lov å si at denne pandemien har gått til hodet på̊ han?

Den samme helgen skal han endelig komme seg litt ut og få sett andre ting enn bare sinnafjeset mitt. Og man kan trygt si at det er en egen prosedyre. Alt går helt rolig for seg med litt kjøring hit og dit, før han så møter opp hos kompiser med flere sekspakninger med øl. Jeg benytter en rolig kveld så langt til å se Modern Family, samt mentalt forberede meg til at helten skal hentes. Da er det rett til nærmeste Deli de Luca og få kjøpt løs snus og sigaretter, samt den største burgeren som overhodet er mulig å få laget. Ikke det at den blir spist, for dagen derpå̊ er det burger i hele kåken.

Men du, nok om min kjære samboers fyllefeider. Du skjønner kanskje at det ikke skjer så mye spennende i disse tider, men vi har faktisk forlovet oss!

Som den Fredrikstadgutten han er gikk han ned på̊ kne på̊ vollane i gamlebyen, helt perfekt! Nå skal det sies at det ikke tok mange minuttene før Sivert var i gang med jaktprat. Noe sier meg at dette frieriet var strategisk planlagt utfra når sesongkortene for hjortejakta starter. Og for å toppe det hele er det tilbud på̊ hagle. Men denne galskapen skal jeg tillate enn så lenge.

Alt i alt kan man si at ting ikke har endret seg så veldig mye siden sist, og jeg tror vi alle gleder oss enormt til denne pandemien er over og vi kan slippe løs galskapen vår andre steder enn i eget hjem.

 

 

Skrevet av Ine Herregården

 
by studentassistent on BIK19, En vanlig dag i en BIK-students liv, Hverdag under korona-krisen, Studielivet

Manier under lockdown

Ny lockdown har vært, og mange kan nok kjenne seg igjen i at nye eller gamle hobbyer har etablert seg i denne tiden. Og ikke alle er like snille med lommeboka. Hos meg har hobbyer som både strikking og lesing tatt overhånd, og det disse to har til felles er pengesluk.

 

Portrettbilde av Silje

De fleste har vel vært borte i medieplattformen Tiktok, og her startet det store bok- og lesesmellet på nytt for meg. Jeg har alltid elsket å lese, og jeg gravde meg ofte ned i bokserier som Percy Jackson, Harry Potter, Twilight og Hunger Games på barneskolen og ungdomsskolen. Men nå i ettertid så har jeg viklet meg inn i booktok siden av Tiktok, og dermed blitt dratt inn i den evige sirkelen av bokanbefalinger.

For de av dere som ikke vet hva booktok er, så er det en liten del av Tiktok hvor personer legger ut bokanbefalinger, videoer av sine innkjøp, og hva de syntes om en bok, samt at mange legger ut konkurranser hvor du kan vinne valgfrie bøker.

Med en gammel hobby som hadde funnet gnisten i meg igjen, måtte jo flere bøker bli plukket ut. Heldigvis startet den opp i bursdagsmåneden min, så familie og venner ga meg penger som gikk til innkjøp av mange bøker. En kan si at det kom bøker hver uke, og samboer var nære å sette meg på en bok-stopp da det kom nye bøker hele tiden. Kan ikke si at jeg klandrer han for det når jeg nå ser på bokhylla mi som ikke kan romme alle bøkene lengre.

Silje holder opp bok

Vedsiden av bokmanien, så jeg i tillegg et stort forbruk fra garnmanien min. Her kom det støtt og stadig garn i posten som hopet seg opp i flere poser på gulvet. Enda en hobby som tok både plass og var med i pengesluket. Dette har ført til at jeg ble nødt til å bestemme meg for hvilken av hobbyene jeg skal bruke tiden min på, da jeg ikke kan gjøre begge samtidig. Derav har en nydelig ordning kommet til, nemlig at annenhver uke så bytter jeg på mellom strikking og boklesing! Er ikke det vidunderlig!? Det merkes også hvor tidskrevende det er nå oppe i eksamensperioden, en vil heller sitte med sine hobbyer, men en må også jobbe med fag for at det skal nåes i begge ender … Dilemma!

 

Mine topp fem siste leste bøker:

  1. They Both die at the end av Adam Silvera
  2. Midnight sun av Stephenie Meyer
  3. The invisible life of Addie Larue av V.E. Schwab
  4. Serpent & Dove, triologi av Shelby Mahurin
  5. The house in the gerulean sea av TJ Klune

 

Skrevet av Silje Synnøve Halvorsen Olsen

 
by studentassistent on Arkivet

Karriereintervju: Elisabeth Strømme

Som voksen åpnet det seg en mulighet for å studere, og for Elisabeth Strømme var BIK et soleklart valg, etter først et år med Engelsk årsstudium på HIØ. Tre år senere, omringet av fantastiske medstudenter og forelesere var hun i 2016 ferdig på BIK – og siden den gang har hun bygget seg opp en allsidig bakgrunn innenfor kommunikasjon, markedsføring og salg, både fra det private og det offentlige.

Bilde av Elisabeth StrømmeNylig har Elisabeth fått seg jobb som nabokontakt hos Bane NOR, en stilling Elisabeth ikke tidligere hadde hørt om. Det skulle vise seg å være en viktig rolle nå som Bane NOR bygger nytt 10 km dobbeltspor på strekningen fra Sandbukta i nord til Såstad i Rygge i sør, inkludert to tunneler og en ny jernbanestasjon i Moss på ca. 800 meter.

 –   Som nabokontakt er min rolle å være et bindeledd mellom de ansatte, det som foregår i prosjektet, og ut mot interessenter og naboer, forteller hun.

Det er et intenst prosjekt med mange berørte, og det er Elisabeth som har ansvar for å holde kontakten med bl.a. naboene. Hun forteller at det var rart å starte i den omfattende jobben digitalt i disse korona tider, men som med alt annet tar hun utfordringer på strak arm.

–   Jeg trives best når det er hektisk og mye gjøre, sier hun.

Fakta om prosjektet

  • 10 kilometer med nytt dobbeltspor.
  • Skal gi dobbelt så mange togavganger.
  • Ny reisetid på 30 minutter mellom Moss og Oslo.
  • Byggestart var i 2019.
  • Prosjektet har styringsramme på 14,9 milliarder kroner.
  • Utbyggingen skal være ferdig høsten 2026. 

Hun har en klar anbefaling til BIK studenter:

–   Arbeidserfaring er GULL når det er stor konkurranse, påpeker Elisabeth.

Selv har hun testet ut mye forskjellig, og har vært innom flere prosjektlederstillinger m.m innen salg, markedsføring og kommunikasjon. Etter praksis i Barnekreftforeningen i Oslo gikk hun videre til svangerskapsvikariat der. Hun har bl.a. jobbet som læreplassjeger for Østfold fylkeskommune og markedsansvarlig i Gardena, som er en del av Husqvarna. Og plutselig jobbet hun som studieveileder på Høgskolen i Østfold hvor hun selv har fullført sin Bachelor i Internasjonal Kommunikasjon.  

Hun forteller at det har vært verdifullt med mange ulike stillinger innen kommunikasjon og markedsføring. Erfaringen hun har opparbeidet seg gjennom disse stillingene har vært avgjørende når hun har konkurrert med unge ambisiøse på arbeidsmarkedet. Selv om hun nå har det som plommen i egget i nåværende stilling hos Bane NOR, ga studiene på HIØ henne mersmak, og hun håper det åpner seg en mulighet for å ta en mastergrad på deltid i nær fremtid. For som hun selv sier, en blir aldri utlært. 

Elisabeth avslutter med en klar oppfordring til dagens studenter, etter årene som student på BIK/HIØ og etter mange opp og nedturer i et tøft arbeidsmarked; GI ALDRI OPP, når en dør lukkes – åpnes en ny!   

Skrevet av Ida Madeleine Bergman