Author: studentassistent

by studentassistent on Arkivet

Fra BIK-student til salgssupport- og logistikkoordinator

Inga Charlotte er en mamma på snart 27 år, og samboer med Mathias. Den travle livsstilen som mamma for en liten jente på under et år kan for mange virke begrensede i karrierejakten, men ikke for Inga. Hun er en positiv, løsningsorientert dame som elsker utfordringer både på privaten og arbeidsfronten. Hun gikk BIK13, og er i dag nylig ansatt hos Borregaard. Selv om hun nå jobber som salgssupport- og logistikkoordinator, ved siden av den allerede omfattende jobben som mor, drømmer hun fortsatt om å oppnå mer. Hun vil utvikle seg i jobben, muligens videreutdanne seg innen logistikk- eller ingeniørfag, og har også et ønske om å flytte til et større hus på landet.

Bilde av Inga Charlotte

Borregaard er en leverandør av ulike produkter og jobben hennes er hovedsakelig å finne de beste logistikkløsningene for kundene. Variasjonen i arbeidet er noe Inga verdsetter høyt. Arbeidsoppgavene hennes går ut på alt som inngår i det å eksportere bedriftens varer til kunder i hele verden, og arrangerer både sjø- og bilfrakt. Det står sjeldent stille da arbeidsdagene er hektiske, og det er alltid noe som kan gjøres.

– Man svinger seg rundt fra en kunde i ett land, til en kunde i et annet land.

Veien fra studium til en jobb man trives i kan være utfordrende, noe Inga selv ikke legger skjul på.

– På dette punktet er det ærligheten som lever lengst. Jeg søkte mange jobber før jeg fikk jobben jeg har i dag.

Tidligere hadde hun en deltidsjobb som selger hos en elektronikkjede, før hun fikk jobb som speditør. Etter nesten fire år i jobben som speditør tok hun en sjanse da hun fant en stillingsannonse utlyst av Borregaard, der de søkte etter en logistikkoordinator. Inga mener at utdannelsen hos BIK, sammen med relevant erfaring fra bransjen, var avgjørende for å appellere til en internasjonal bedrift slik som Borregaard.

BIK har mange varierte fag som inngår i de ulike aspektene av internasjonal kommunikasjon, og karrieremulighetene etter utdanningen er derfor mange. Inga ønsker å presisere at det å ha god evne til å kommunisere internasjonalt i seg selv har vært mest relevant i hennes jobb.

– Når man kommuniserer med businessfolk verden over er det viktig med god etikette og riktig fremtreden tilpasset de forskjellige landene. Jeg vil også i stor grad trekke frem det skriftlige, rettskriving og formell skriving som veldig viktig i enhver jobb, samt de engelske fagene jeg har hatt.

Noe hun har erfart etter BIK er at tingene man lærer på studiet har en praktisk funksjon i arbeidslivet, og er overførbart på mange måter. I etterkant av fullført utdanning skulle hun ønske at hun, som student, var klar over at jakten på den rette jobben kan være en tidskrevende prosess. Selv om man kanskje ikke får napp ved de første søknadene mener hun det er utrolig viktig å ikke gi opp. Inga forteller at BIK er en interessant og «bred» studielinje, og at dette er veldig bra da studentene blir kvalifisert til mange yrker.

– Vit at det er MANGE forskjellige jobbmuligheter etter utdannelsen. Det handler om å få arbeidsgivere til å forstå dette når dere skriver levende og ekte søknader – legg sjela di i det formelt, men ekte!

I ånden av eksamensperioden mange kriger seg igjennom i disse dager ønsker Inga å påpeke at hjernen trenger tid til å bearbeide all informasjonen man har pugget. Ut fra egen erfaring oppfordrer hun derfor kandidatene til å ta en rolig og avslappende dag før eksamen.

 
by studentassistent on Arkivet

Fra master i merkevare til rebrandingprosjekt i Nordens største bedriftshelsetjeneste

Da jeg skrev her sist for over ett år siden begynte jeg innlegget med «noen ganger tar livet vendinger med resultater man aldri kunne forestilt seg.» Det kan man vel mildt sagt si at var oppsummeringen av resten av 2020.

Heldigvis er ikke det overraskende nødvendigvis noe dumt.

Bilde av Caroline
Nå skal jeg ikke si at fjoråret bare var positivt for meg. Snarere tvert imot. Mitt år i England som masterstudent (som var blant mine 5 beste måneder så langt) ble mye kortere enn først planlagt, og mesteparten av masterskrivingen min ble gjort fra pikerommet hjemme hos pappa. Kanskje ikke så selvstendig og sosialt som jeg hadde håpet og drømt om, men jeg fikk i alle fall levert til slutt.

Jeg var også heldig og fikk en jobb før både tiden min som masterstudent, og mine 10 dager i hjemreisekarantene, var over.

 

Jeg har nå fått fast stilling som digital markedsfører for Avonova (tidligere Stamina Helse) som er Nordens største leverandør av bedriftshelsetjenester, men det var ingen garanti at jeg skulle få jobb der. Da jeg var i siste runden med intervjuer og caseoppgaver «tapte» jeg på målstreken mot en som hadde lenger erfaring enn meg. Heldigvis hadde jeg visst gjort så godt inntrykk at de hadde lyst til å tilby meg også en midlertidig kontrakt, med mål om fast stilling. Noen måneder senere sitter jeg her med fast jobb.

Her i Avonova har jeg en ganske variert hverdag, med mye muligheter for personlig utvikling. De siste månedene har jeg blant annet fått bedre kjennskap til CMSet HubSpot og Google My Business, fått delta på oppstarten av webinarer i regi av markedsføringsavdelingen, og skrevet om smittevern og kundereferanser. På grunn av at jeg er den av oss med best kjennskap til Adobe-programmene, har jeg dessuten fått leke meg med litt grafisk design til ulike oppdrag.

Fremover blir jeg trolig ansvarlig for nettsidene, tekstforfatting og SEO, og «Google-universet».

Noen uker, i dagene før kampanjer, kan dagene være svært hektiske, mens i uker hvor jeg nesten ikke har noen oppgaver har jeg lov til å bruke tid på kurs, opplæringsvideoer på Youtube og liknende. Målet mitt nå er å bli bedre på å skrive for søkemotorene, og på å tegne og illustrere. Det er en stor fordel da man selvfølgelig aldri blir utlært, men jeg får tid til å fokusere på å lære mer om ting som kan være nyttig og interessant innen markedsføringsfeltet. Fremover skal jeg trolig også bli sendt på et lite skrivekurs. Det blir forhåpentligvis nyttig både for firmaet og meg (jeg må dessverre innrømme at etter et år med masterstudier på engelsk er den kreative skrivingen min litt rusten. Buhuu! – kan jeg kalle det en yrkesskade?).

Det jeg likevel synes er aller kulest, er også grunnen til at jeg søkte på jobben i utgangspunktet. Jeg tok min master i markedsføring, med fokus på merkevare og kommunikasjon. Selv om jeg ironisk nok føler at jeg ikke lærte så mye om merkevare gjennom masteren, får jeg svært nyttig praktisk erfaring som resultat av at Avonova er midt i et stort rebranding-prosjekt. Firmaet har ikke bare nylig blitt slått sammen med et svensk firma, men får i sin helhet en helt ny profil. Gjennom dette prosjektet skal firmaet blant annet også få nye nettsider som jeg trolig vil bidra med å utforme, og jeg deltar om dagen i flere workshops for å bestemme firmaets nye tone-of-voice og bildebruk fremover.

Det blir derfor mye spennende å ta fatt i også i tiden som kommer. Jeg gleder meg!

Så på tross av et jojo-år sitter jeg i alle fall igjen en master, en ny og spennende jobb, og en del gode (og kanskje noen dårlige) erfaringer rikere.

 

Skrevet av Caroline Nøland

 

 
by studentassistent on BIK20, Ukategorisert

Når motivasjonen går, men kommer tilbake igjen

Da jeg var liten, ville jeg bli forfatter. Jeg ønsket å skrive bøker om drager, alver og jenter som sloss mot urett. Sånn som Superman og Batman. Men jeg fant meg selv ofte i en situasjon hvor jeg dagdrømte så mye at når læreren stilte meg spørsmål, visste jeg ikke hva det var snakk om. Jeg klarte ikke å henge med, og med årene forsvant motivasjonen min for videre utdanning.

Portrettbilde av Jeanette fra BIK20

Forfatterdrømmen var derfor borte da jeg fylte 22. Da vandret tankene til noe helt annet, for jeg skulle snart bli mamma. Fokuset mitt ble derfor å være mamma og finne meg en fast jobb. Jeg fortalte meg selv at det kom til å bli umulig med høyere utdanning nå som jeg fikk et barn. Likevel gjorde jeg noen forsøk på å forbedre karakterene mine, bare sånn i tilfelle.

Da datteren min var 5 år begynte hun å snakke om hva hun ville bli når hun blir stor, og hun ville gjøre akkurat det samme som meg. Da gikk det opp for meg at jeg heller ikke visste hva jeg ville bli når jeg blir stor. Men jeg visste umiddelbart at jeg ville ta høyere utdanning, for nå var jeg ikke lenger der jeg ønsket å være i livet. Som mor er jeg også en rollemodell og jeg ønsker det beste for døtrene mine, derfor må jeg også gjøre det beste for meg selv. For da var jeg blitt 27 år, og skulle snart bli mamma enda en gang.

Jeg satte i gang med å se på utdanninger, og jeg kom raskt over Bachelor i Internasjonal Kommunikasjon på HIØF sine sider. I og med jeg var gravid så ble det kun til at jeg leste om BIK, bare sånn 50 ganger. Men så la jeg det litt på hylla, for kanskje jeg ikke klarer det med to barn? Hvis det er vanskelig med ett barn så er det hvert fall vanskelig med to. Likevel ett år senere søkte jeg, det fikk briste eller bære. Og jeg følte umiddelbart at en ro falt over meg. Det var som en lykkerus.

Månedene går og jeg får beskjed om at jeg kom inn på førstevalget mitt. Hurra!! I dag går jeg andre semester på BIK. Jeg elsker og mestrer studiene, jeg hadde aldri trodd at for eksempel retorikk eller forhandlingsteknikk skulle bli så spennende som det er. Min hverdag med to barn mens jeg går høyere utdanning er langt ifra så vanskelig som jeg fryktet. Jeg må være strukturert, og jeg må jobbe ekstra om kveldene og i helger. Men det er langt ifra den umulige hverdagen jeg så for meg. Motivasjon kommer i mange former og på forskjellige stadier i livet. Det er kjempebra å vite hva man vil gjøre tidlig i livet, men det går også fint å finne ut av det på et senere tidspunkt.

 

Skrevet av Jeanette Sylte Martinez

 
by studentassistent on BIK18, Praksis

Temposkifte og kardinalsynd

Det blir vanskelig å skrive om praksisperioden uten å nevne pandemien. Ettårsjubileet for pandemien har seilt forbi i alt annet enn stillhet, og jeg befinner meg ikke alt for langt utpå viddene hvis jeg hevder at de nasjonale smittevernreglene har hatt forholdsvis store konsekvenser for studenter i hele landet. Og jeg ville vært overasket dersom jeg er den eneste som har opplevd praksis-perioden som noe tungrodd og uforutsigbar når smittevernreglene har blitt endret på ukentlig basis. Pålagt hjemmekontor og overkompliserte soneinndelingssystemer har vært vanskelig for folk flest, og for de som har hatt praksis i en annen kommune enn sin hjemkommune, som jeg har, har det ikke bare vært å sette seg på et tog og krysse kommunegrensene uanfektet. Men jeg har nå i det minste fått ha praksis, og det er ikke dårlig bare det. Så hatten av for min mentor, Henriette Bendiksen, som har gjort dette mulig.

Bilde av Kristian

På kontoret har ikke mitt bidragsnivå ligget der jeg helst skulle ha sett at det lå. Det jeg kan si så langt er at sammenlignet med det man jobber med i regi av skolen, så må man belage seg på et vesentlig temposkifte når man jobber i kommunikasjonsindustrien. Og hvis jeg skal vinkle mine erfaringer i noe som likner en pedagogisk retning vil jeg si det at når tiden er knapp er det lurt å kjenne til retorikken og de berømte «punktene», før du befinner deg i en situasjon hvor du må pumpe ut overbevisende, vanntette tekster på 15 minutter eller mindre. Dette er lettere sagt enn gjort, og jeg tar meg selv i å stadig ha nok med å få med den informasjonen jeg anser som viktigst i situasjonen, og da kommer ofte retorikken i andre rekke. En aldri så liten kardinalsynd der altså.

I mitt forrige innlegg skrev jeg at kommunikasjonsarbeid var allestedsnærværende, og hvis jeg skal supplere med ytterligere et visdomsord, så ville jeg gått for «presisjon» nå. Min påstand blir derfor den at jo høyere presisjon du har i arbeidet ditt, jo større er ditt potensiale som kommunikasjonsarbeider. Hva jeg legger i begrepet lar jeg være opp til hver enkelt å tolke, men for min del så har det handlet om å få med viktig og riktig informasjon når både tid og plass har vært knapp. Nå som jeg har lagt store deler av praksisperioden bak meg føler jeg at jeg har fått en ganske god forståelse for hva rollen handler om. Nå er det bare å få opp presisjonen og tempoet et par hakk og få spikret sammen en bacheloroppgave, så er det faktisk ikke umulig at det er et lys jeg ser flakke i enden av tunnelen. Hvis ikke det er et imøtekommende tog.

 Skrevet av Kristian Berntsen

 
by studentassistent on BIK19, Studielivet

Flokete spagetti og kaffeslurping

12. mars 2020 kunne føles som dommedag der man satt hjemme. Det føltes som husarresten man fikk som liten da man hadde gjort noe galt – rett og slett plassert i skammekroken. Nå har det gått over ett år, og de aller fleste gleder seg nok til campus åpner igjen. Faen, tenker jeg.

Bilde av Anette Fjeld fra BIK19

I et klasserom eller auditorium fylt med mennesker lages både den ene og den andre lyden. For mange flyr de fleste lydene uoppdaget forbi ørene, mens noen har hørselsvamper som suger til seg alt. Derfor er det å sitte på hjemmekontor/skole veldig behagelig for enkelte, jeg er en av dem. Å slippe og høre den tunge pusten til personen som sitter bak meg, hviskinga til de som sitter på siden og matpapiret som knitrer foran meg. For ikke å nevne kulepennen som klikker et eller annet sted, og vifta på dataen til foreleseren. Men det aller verste av alle lyder – den jævelen som plystrer ute i gangen! Den lyden får nervesystemet mitt til å krølle seg som flokete spagetti og det skapes en fysisk reaksjon.

Alt dette ble borte da skolen stengte. Ro og stillhet, det er jo helt magisk for de som har misofoni! (Se faktaboks i bunn av saken). Joda, jeg savner kanskje å måtte gå mer enn ti meter for å gå på do, møte på et smil i gangen eller en oversosial foreleser. Men det har vært en fryd å sitte hjemme, med godkoppen og hjemmelaget lunsj – i stillhet, gjerne i pysj også.

Å telle til ti er noe man lærer seg over tid. Man kan ikke akkurat be folk slutte å puste heller, og folk må få lov å spise når og hvor de vil. Plystring er jo noe de fleste forbinder med godt humør, så kontrasten blir jo litt stor når den lyden torturerer trommehinna. Den fysiske reaksjonen kommer enten man vil eller ikke. Varmen brer seg utover kroppen på samme måte som en vulkan siver ut lava, det kommer ukontrollert, og man bruker mye energi på å undertrykke det hele. Adrenalinet slippes løs i blodbanen, som et barn med sukkerkick, på Tusenfryd for første gang.

Hvis man spør en person pent om de kan være så snill å slutte å plystre får man litt av noen rare blikk rettet mot seg. Blikk som får deg til å føle du har sagt noe helt sinnssykt – bare for å få et ekstremt ubehag til å opphøre, og man blir fort stemplet som den negative personen. Ingen vil være ‘den’, derfor er det nok mange som ikke sier noe og bruker heller mye energi på å telle til ti – mange ganger. På den andre siden, kanskje det er like irriterende for den som går og plystrer å ikke kunne gjøre det?

Det skal bli hyggelig når alle er ute av husarresten og man kan møtes igjen, vi mennesker er jo tross alt sosiale dyr. Til og med personene som slurper i seg kaffe, som om det er en glassmanet de prøver å sutte i seg, skal bli hyggelig å treffe! Bare ikke forvent at samtalen blir så lang …

 

Fakta om Misofoni:
«Misofoni er ubehag i forhold til bestemte lyder, uavhengig av lydstyrke. Hørselsbanene kan fungere normalt, men det er unormalt sterk følelsesmessig reaksjon og det autonome nervesystemet som styrer kroppsfunksjoner som puls, åndedrett og svette»

Kilde: https://forskning.no/hjernen-psykiske-lidelser/blir-du-sint-av-smatting-kremting-og-tunge-pust/366021

Skrevet av Anette Fjeld

 
by studentassistent on BIK18, Humans of BIK, Praksis

I lomma på DNB

løpet av tiden hos DNB Media har Ida i BIK18 virkelig fått lov til å hoppe i det. Noe av det hun jobber mest med er instagramkontoen til Silje Sandmæl @dnbsilje, en forbrukerøkonom i DNB og programleder for en TV-serie som går på TV3. Ulike kjendiser får være -som tittelen på det kjente programmet lyder: I lomma på Silje. Silje får et innblikk i kjendisenes bankkontoer, og hjelper dem å nå sine sparedrømmer. Da Ida fikk praksisplassen var hun storfornøyd, hun har lenge vært imponert over kommunikasjonsarbeidet til DNB og ønsket å lære av de beste.

Bilde av Silje og Ida

Forbrukerredaksjonen er avdelingen der Ida tilbringer sin praksis. Før perioden startet gledet hun seg til jobbe med teamet, og satt med store forventninger om en lærerik opplevelse -og så langt har hun ikke blitt skuffet!

– Fra dag én har jeg blitt tatt godt imot, og følt meg som en del av teamet. Og FOR et team å være en del av! Alle heier på hverandre og løfter hverandre opp. Jeg er omringet av mennesker med utrolig mye fagkunnskap, og som gledelig deler med seg. Det har ikke gått en dag i praksis uten at jeg har lært noe nytt. 

Kunnskap og ferdigheter Ida har tilegnet seg gjennom emnene Tekst og retorikk, Kunsten å overbevise, og Videoproduksjon, har blitt brukt mye i praksisarbeidet. Med ansvaret for Siljes instagram har hun fått prøve seg på alt fra strategi, video, bilder, captions, stories og mer. Hun har fått tatt del i viktige møter, og allerede andre uken i praksis holdt hun en presentasjon med Silje foran ledelsen. Siden har ballen rullet … 

– Nylig nådde vi et av målene våre, og det var å runde 50 tusen følgere, wohoo.

I tillegg til å ha tatt del i en rekke spennende prosjekter i forbindelse med Silje Sandmæl, har hun også skrevet artikler, og produsert innhold med DNB Ung til instagramkontoen @dnbung. Hun har virkelig fått testet ferdighetene sine i innholdsproduksjon. 

Praksisplassen har tilsynelatende truffet midt i blinken for Ida. Selv med begrenset kontorplass pga. korona-pandemien, har de prioritert å ha Ida tilstede, for å bli kjent med bedriften og de andre ansatte, så hun kan lære mest mulig. Hun ble mildt sagt positivt overrasket over arbeidsmiljøet i DNB Media og har sett at godt samarbeid blant de ansatte, og på tvers av avdelinger, er nødvendig for å skape gode resultater. 

Ida råder andre studenter til å prøve å finne en praksisplass de kunne vært interessert i å jobbe med i fremtiden, der de også har mulighet til å lære og utvikle seg. For å få mest mulig ut av perioden må man ikke være redd for å hoppe i det. Ta ansvar, vær engasjert, og ta del i det som skjer- Å gjøre feil er ikke bare normalt, det er også en viktig del av læringsprosessen som gjør oss bedre! 

Å tilbringe praksisperioden hos Norges største finanskonsern fremstår både lærerikt og spennende. Som et resultat av varierende kreativt arbeid, gode kolleger -og ikke minst en beundringsverdig innstilling om å alltid ville lære mer, er det er tydelig at Ida trives godt i lomma på DNB.

Skrevet av Sara Christine Olsen

 

 
by studentassistent on Gode tips, Jobb, Karriereintervju, Livet etter BIK

Fra BIK til eget byrå!

Etter endt studium har Anneli Lund (31) hatt en innholdsrik reise i arbeidsmarkedet. Hun begynte å jobbe med byTiMo, et norsk klesmerke. Her jobbet hun på hovedkontoret, primært i showrommet, men også med å koordinere agenter i utlandet, salg, presse, økonomi og diverse oppgaver.

Bilde av Anneli Lund

Derfra gikk det videre til United Influencers hvor primæroppgavene hennes var PR for Louis Vuitton og Emma S. i det norske markedet. Samt PR, event og prosjektledelse, merkevarebygging og management.

– Det var ganske artig. Men jeg erfarte også at franskmenn – de er det vanskelig å jobbe med. Her kommer det vi lærte om Hofstedes value dimension inn. De har en kultur og et hierarki system som er helt ulikt det norske.

Etter dette forsøkte hun å importere varer fra Bali til Norge sammen med pappaen sin. Det funket dårlig, så hun tok en prosjektleder utdanning og søkte seg videre.

Hun landet en jobb som prosjektleder for Mulighetsriket. Et markedsføringsprosjekt for å skape vekst i næringslivet i Østfold. Der hun satt med 21 sjefer, en styringsgruppe og en kommunikasjonsgruppe.

– Det var to ekstremt artige og hektiske år. Fikk utrettet masse, og gråt litt når engasjementet var over.

Så bar det videre til å bli Markedsføreren. Som «Markedsføreren», driver Anneli selv med markedsføring, PR og kommunikasjon, og jobber med masse spennende og kreative mennesker og prosjekter.

– Jeg har kommet dit at jeg vil gjøre de tingene jeg er best på og som jeg har lyst til. Ikke være låst til kjedelige rutinepregede oppgaver på en kjip kontorpult fra 08-16.

Det hun liker best med jobben sin er at hun styrer sin egen hverdag. Hun får jobbe med de tingene hun har lyst til, og får hjelpe de kundene hun ønsker å bruke tiden sin på.

Hun er også PR- og markedssjef og partner i et selskap hvor teamet utelukkende består av utviklere og programmerere med masse kompetanse innenfor IT, maskinlæring og kunstig intelligens.

Hun lærte utrolig mye på BIK som hun har hatt med seg på reisen hit, og hun har fått bruk for nesten alt.

Her er Anneli sine 7 beste tips til deg som studerer BIK:

  1. Lær deg å se hva som ligger bak fasaden. Bli kjent med bedriften og kulturen du skal inn i. Føles det feil, så er det helt sikkert det.
  2. Det spiller ingen rolle hva du jobber med. Så lenge du føler at du bruker tiden din på noe som betyr noe for deg.
  3. Aldri tenk at du har mislykkes fordi du ikke fikk en relevant jobb med en gang.
  4. Du skal jobbe til du er nesten 70 år, og du vil bli dritt lei jobben og yrket ditt. Men – det er mye bedre å være dritt lei og tjene masse penger enn å være dritt lei og tjene lite penger. Det er lov å være økonomisk motivert.
  5. Det er din personlighet og fremtoning som tar deg lengst. Jeg har en E og en D på karakterkortet.
  6. Har du skikkelig lyst på jobben? Da ringer du. Vær frempå, selg inn deg selv.
  7. Får du en fot innenfor et sted – bruk den muligheten!

Du finner Anneli på instagramkontoen @markedforeren, hvor hun deler enda fler tips!

Skrevet av Ida Madeleine Bergman

 
by studentassistent on BIK20, En vanlig dag i en BIK-students liv

Kan noen hjelpe meg?

Det er fredag og siste skoledag denne uken. Klokken er cirka halv åtte om morgenen. Ute er det endelig sol. Jeg er midt mellom to oppgaveinnleveringer og er rimelig stresset. Har gitt beskjed til læreren om at jeg er nødt til å ta en digital variant av undervisningen i dag. Ikke fordi jeg er syk, har unger eller må være et sted. Nei – Jeg planlegger å gå opp og ned festningen i Halden, mens jeg lytter til Brattaas undervise i «krisekommunikasjon». Jeg skal trave av meg stresset. Mobilen er fulladet. Treningsklær og joggesko på. I lomma har jeg blokk og penn.

Bilde av Olivia

Å roe kropp og sinn går foran alt nå. Jeg må unngå enda en runde med voldsom frustrasjon. Det skjedde nemlig tidligere i uken. Det tok egentlig helt av. Jeg vandret desperat i Haldens gågater rundt klokken elleve på kvelden, i pøsregn. Liknet nærmest et menneske som hadde rømt fra institusjon. Strigråt. Rennende mascara. Og som med kvalt stemme ropte: «Kan noen hjelpe meg!?» «Tro ikke at det er lett å studere!» «Helvete heller!»

Så langt jeg har observert, er det bare meg i klassen som lider av det pågående stresset. Ingen av mine medstudenter ser ut til å være spesielt affektert av de kommende innleveringene. Jeg føler meg nesten irritert og muligens noe misunnelig på deres tilsynelatende «chille» væren. Jeg har studert tidligere, vet hva det dreier seg om. Kan noen triks om å ligge a jour med lesing, at det er lurt å delta på alle forelesninger. Dette bør jo være enkelt, egentlig.

Problemet mitt er det uidentifiserte monsteret «digitale medier». Jeg er blitt fullstendig overveldet av emnet. Det er komplisert. Jeg opplever å ha støtt på et voldsomt fjell jeg ikke har noen forutsetning for å bestige. Utilstrekkelighetsfølelsen kommer hver bidige gang jeg titter på oppgaven. Jeg koser meg med lærerne, det handler ikke om dem. Snarere tvert imot er jeg takknemlig over å være elev blant engasjerte og dyktige pedagoger.

Brattaas nevner det å ha gode strategier. Jeg lytter alt jeg kan, ignorerer at hele overkroppen klør i ullundertøyet, at svetten siler ned langs ryggraden der jeg haster oppover i det kuperte terrenget. Det Brattaas sier er viktige saker å få med seg. Han snakker jo om kriser. Jeg synes jeg kan gjenkjenne mange av elementene i eget liv, der jeg befinner meg nå. Jeg stopper opp, finner frem pennen og blokken. Noterer alle gode poenger, mens jeg nikker for meg selv.

Halden festing er majestetisk. Jeg er på toppen og begynner å få god oversikt over området. Jeg tar meg selv i å tenke på hvor mange kamper som har foregått her. Og hvordan det egentlig må ha vært krisehåndtering hver gang. Det gir meg perspektiv.

Brattaas snakker om en såkalt «bro». Det handler om at man legger disse gode strategiene både under og i etterkant av en krise. Broen bør være solid. Den skal fungere som en overgang fra ulykkestidspunktet, til et langt stykke frem i tid. År faktisk. Han nevner langtidsperspektiv. Jeg henger meg opp i ordet. Stopper opp, skriver det ned med blokkbokstaver.

Brått kommer jeg på en Mail jeg fikk av den ene læreren i digitale medier. Der sto det svart på hvitt at jeg har gjort oppgaven mer komplisert enn jeg behøver. At jeg med fordel kunne senke kravene for ikke å havne i et spor jeg ikke kommer ut av. Kloke ord. Jeg vet jo hvordan jeg enkelt vikler meg inn i et mentalt kaos når jeg blir overveldet. Det er mønsteret mitt. Jeg har hatt skavanken helt siden barneskolen. Og jeg har tendens til å gi opp om det blir for heftig.

Jeg forstår at jeg må tenke annerledes om hvordan jeg håndterer emnet, og studiet generelt. Rett og slett sette på meg de langsiktige brillene. Jeg må legge en ny og gjennomførbar strategi, slik at jeg kan studere uten å brenne meg ut. Samtidig må jeg akseptere at kompetansen, den kommer. Ingen gjør det perfekt første gangen. Brattaas sier det så fint: At en lærer av sine feil og gjør det bedre neste gang noe inntreffer.

Lysten til å ta fatt på oppgaven med ny innsikt og motivasjon kjennes et sted der inne, mens jeg går i nedoverbakken fra festingen. Jeg tenker at et ubeseiret fjell alltid har noen stier som tar en til toppen. Det gjelder å finne de. Og stole på at de tar en til målet, selv i sikk sakk. Og er man på feil spor, da spør man noen om hjelp.

Vel hjemme er jeg mindre stresset. Jeg tenker at jeg har hatt en god morgen. At livet som student ikke er så verst allikevel. Det blir nok bra dette her, tenker jeg.

Skrevet av Trine Olivia Sandbraaten

 
by studentassistent on Arkivet

Fra Skattetaten til NRK

Hallais.

Sigrid Synnøve Øberg, 24 år.

Sommeren 2019 var jeg ferdig på studiet mitt. Jeg valgte å flytte nordover til Bodø og jobbsøkinga hadde allerede pågått en stund.

Bilde av Sigrid

Jeg var ikke sikker på hvilke jobber jeg kunne få, eller i det hele tatt hva jeg ville gjøre. Jeg kunne ikke akkurat velge og vrake mellom relevante jobber her heller.

Siden det ikke var så mange jobber å velge mellom måtte jeg omstille meg litt og begynne å tenke litt bredere, sånn for å i det hele tatt finne noe å søke på.

Jeg hadde ikke sendt så mange søknader da jeg søkte på, og fikk en stilling i Skatteetaten.

Skatt, tenker du. Skatt!?

Det tenkte i hvert fall jeg. Er det noe jeg ikke kunne så var det skatt. Skattemeldinga hadde jeg sendt til pappa de siste årene, så han kunne se på den. Ikke var jeg interessert i å lære det heller.

Men sånn ble det da, jeg endte opp i Skatteetaten. Som veileder. I skatt.

Og vet dere hva, det tror jeg det er noe av det lureste jeg har gjort. Jeg mener oppriktig at alle burde jobbet et år i Skatteetaten.

I tillegg til å nå kunne ta vare på egen økonomi, så har jeg også lært mye om hvordan samfunnet fungerer. Gjennom veilederrollen fikk jeg øvd meg mye på samtaleteknikk, og jeg fikk være med på utviklingen av kompensasjonsordningen. Samtidig som jeg fikk meg et flott nettverk.

Det er så mange muligheter der ute. Skal jeg anbefale dere noe, så er det å ikke være alt for kresen når det kommer til jobb. Med bachelorgrad i Internasjonal Kommunikasjon så kan du passe inn i de aller fleste jobber, også jobber du aldri i livet hadde tenkt du var interessert i.

Etter et år begynte jeg å føle på at jeg ville gjøre noe annet. Takknemlig for året som hadde gått, var jeg klar for å ta et steg videre.

Jeg hadde en trygg og fast jobb, men valgte likevel å søke på et års vikariat, midt under en pandemi. Sjansen kunne jeg ikke la gå fra meg.

Journalist i NRK Nordland. Helt ærlig hadde jeg aldri trodd jeg skulle bli journalist heller.

Jeg har alltid slitt litt med prestasjonsangst, men da jeg søkte på denne jobben var det første gangen jeg tenke at dette skal jeg klare, for dette kan jeg. Om ikke, så har jeg et sterkt ønske om å lære meg det.

Det som er fint med NRK, er nemlig at det ikke bare er lokalavis-journalistikk. Måten vi jobber på, på kryss og tvers av kanaler, har vært et eventyr for meg de siste månedene.

Jeg har fått brukt min lidenskap innen fotografi, jeg har skrevet flere artikler, og jeg har møtt så mange flotte folk, med sterke, fine og tøffe historier. Jeg har også fått prøvd meg innen radio, og er nå å høre jevnlig på P1 (Nordland) når det er nyheter å melde. Og jaggu har jeg ikke fått bruk for litt av skatte-kunnskapene mine også.

Hos NRK har jeg fått mye tillit og blitt kastet ut av komfortsona mi støtt og stadig. Likevel står jeg støtt og er klar til neste utfordring.

Jeg står fortsatt for det å være modig og prøve seg på noe nytt. Kanskje høres det ikke ut som drømmejobben, men det er en jobb. Og en jobb fører til en annen. Og alle disse jobbene fører til at du får en enorm mengde kunnskap og erfaring.

What doesn’t kill you makes you stronger, am I right?

Her er noen av artiklene jeg har skrevet:

Denne er ganske ny og fin: https://www.nrk.no/nordland/xl/marit-skogsholm-og-tommy-ingebrigtsen-bor-pa-vokkoya-i-helligvaer-i-bodo-kommune-1.15388975?fbclid=IwAR2bFz0qGKnPYcBwLioRS6MuxYdZYeYCIrLd8l3LsHgsciKRVYMqMdov3ok

En av de første artiklene jeg skrev: https://www.nrk.no/nordland/frank-dahl-kombinerer-instagram-og-naturopplevelser-med-jobb-i-pbl-1.15209382

Overraskende mange er interessert i gamle hus? https://www.nrk.no/nordland/arkitekt-kjopte-hus-pa-buoya-i-rodoy-i-nordland-for-en-krone-1.15242771

Skrevet av Sigrid Synnøve Øberg

 
by studentassistent on Arkivet

Til tross for tvil fikk jeg jobben!

Endelig. Etter flere titalls søknader og mye frustrasjon – fikk jeg jobb! «Er du ambisiøs og har gode kommunikasjonsevner?» var overskriften i stillingsannonsen, og jeg skjønte raskt at denne jobben ville jeg ha. Å få jobben skulle allikevel vise seg at var vanskeligere enn å bryte seg inn i den amerikanske kongressen.

Bilde av Ingrid

Det føltes i hvert fall sånn.
Personlighetstest, skrive- og korrekturtest, et par intervjuer og noen telefonsamtaler skulle til før jobben var i boks. Jeg er nå ansatt i full stilling som prosjektleder og tekstforfatter hos JS Norge. Det var litt av en prosess, og mot slutten av det hele begynte jeg å ane en viss tvil fra deres side. Det var bare en følelse jeg fikk, men også noe jeg etter hvert fikk bekrefta.

Å ansette en fersking i en sånn type stilling forstår jeg at virker usikkert. Det trygge valget er jo naturligvis å ansette noen med god erfaring fra samme område. Til tross for tvil fikk jeg jobben, fordi mine personlige egenskaper veide tyngre. Hadde jeg vært så mye som en hårsbredd mindre selvsikker i denne søknadsprosessen, kan jeg garantere at noen andre hadde fått jobben. Men, de ga meg en sjanse – og alle må jo starte et sted.

Jeg er litt stolt over å ha klart å få en jobb som det ikke lå i korta at skulle bli min!

Så hva består arbeidsdagen min av da? Først og fremst, er JS Norge en bedrift som lager interaktive brosjyrer. Min oppgave som prosjektleder og tekstforfatter, er å lede brosjyreprosjektet fra det havner i mine hender –  til det er ferdig. Jeg skal også skrive tekstene i brosjyrene.

Nå har jeg fullført tre uker her, og for tiden får jeg god og grundig opplæring i mine arbeidsoppgaver. Noen oppgaver har jeg begynt å gjøre alene, andre får jeg veiledning på og resten har jeg ikke prøvd enda. Så langt stortrives jeg, og merker at dette er en jobb hvor mine interesser og personlige egenskaper kan blomstre. I tillegg er det et motiverende og godt arbeidsmiljø her. Tenk at min første «ordentlige» jobb, skulle bli en så kul jobb!

Jeg er ingen jobbsøkerekspert, men jeg har gjort meg noen erfaringer som jeg vil dele med dere avslutningsvis.

  • Jobbmarkedet er beintøft. Som om ikke det å være nyutdanna er vanskelig nok, så fikk vi en pandemi på kjøpet. Det er det som kalles sånn 2 for 1, og jeg digger det ikke.
  • Dere aner ikke hvor mye og ofte jeg har vært frustrert for at jeg ikke har fått jobb. Jeg har lagt ned masse arbeid, og skrevet ulike søknader til ALLE jeg har søkt på. Mange har ikke tatt seg bryet med å svare meg en gang.
  • Jeg har alltid vært meg selv, og har vært helt ærlig på mine styrker og svakheter. Jeg har selvfølgelig prøvd å vinkle svakhetene til positiver, men ingen vil jobbe et sted hvor du må forfalske personligheten din «for å passe inn». Nei, da passer du ikke inn der uansett.
  • Har du jobberfaring fra et annet sted? Uansett hva, bruk det for ALT det er verdt, det gjorde jeg.

 

Skrevet av Ingrid Anette Bakke