Nettene har blitt lange, og kulda har satt inn. Det hører vi at skjer hjemme, i alle fall. Her er varmen fortsatt tilstede mellom 12:00 og 16:00. Ellers begynner det å bli kjølig. Vi ser begge fram til våren, da vi alle kan dra på stranda og bade. Etter mange lange uker med skolearbeid, fikk vi vår første ferie, noe vi trengte sårt. Thanksgiving break kaller de det. Vi så vårt snitt til å reise rundt og utforske de vestlige statene. Fra Las Vegas til Grand Canyon og ned igjen til Los Angeles. En utrolig reise med bil der vi skulle få se og oppleve svært mye, på bare en uke.
Desert highway.
Vi sto opp tidlig for å hente leiebilen vår. Jeg brukte mine finpussede forhandlingsevner til å få med resten på å leie en SUV, så jeg ikke får blodstans i beina mens vi kjører i 8 timer.
Vår mektige SUV – Korean for scale.
Noe vi så fram til på reisen var å kjøre gjennom ørkenen i Death Valley. Da vi krysset fjellene, åpnet et enormt landskap seg. Ørken og sand så langt øyet kunne se, med enorme fjell i det fjerne. Det fantes ikke annet enn vei der, noe som virket rart for oss, da vi er vant med by og menneskeliv der vi bor.
Vi begynte å nærme oss byen, og kunne se lyskasterne til Las Vegas i det fjerne. Noe vi alle merket fort er at selv om det er en ørken, er det ikke varmt. Vinden er kraftig og man blir fort kald om man ikke kler på seg. Både jeg og Ola endte med å kjøpe oss mere klær for å holde ut kulden i Las Vegas. Vi bodde to netter i byen, og prøvde ut både gambling og nattklubber. Vi klarte til og med å gå ut fra casino med mere penger enn da vi gikk inn.
Obligatorisk Las Vegas gruppebilde – Alle fire i finklær foran hotellet.
Vi reiste sent til et motell vi skulle bo i, en time sør for Grand Canyon. Da vi parkerte bilen, hadde vi krysset tre stater på tre dager.
Grand Canyon var utrolig. Alle har sett bilder av hvordan dalen ser ut, men bilder beskriver virkelig ikke hvor enorm den er. De røde klippene strekker seg så langt øyet kan se, og dalen er så dyp at man kan ikke høre elven på bunnen. Man blir nesten sliten i øyene av å se ut, da man plukker opp så utrolig mange detaljer. Med sterk frykt for høyder våget jeg meg ut på klippene for å se ned i avgrunnen. Ola spretter rundt på steinene som en ung fjellgeit med null innsikt i hvor nære han er i å falle. Hans argument. «Det ble noen gode bilder». Og bilder ble det.
Living on the edge – Ola ligger på kanten ved Grand Canyon.
Henriks nyeste boyband-cover – Henrik, Jules og Kim tatt med froskeperspektiv.
Som en gruppe med asiatiske turister gikk vi rundt og tok bilder til solen gikk ned over fjellene. Vi stoppet innom en restaurant på vei hjem, hvor en cowboy spilte banjo mens vi spiste middag! Dette finner jeg ikke opp. Og flink var han.
Henrik rehydrerer på en lokal tysk restaurant ved Route 66.
Solnedgang ved Santa Monica Pier – sier seg selv.
Vi bestemte oss for å stå opp svært tidlig, for å kjøre til LA. Stjernehimmelen var helt utrolig over ørkenen mens vi kjørte. Det tok rundt 7 timer å kjøre fra Grand Canyon til LA, men vi fikk se soloppgangen over ørkenen, noe som sitter i oss for alltid. I Los Angeles, koste vi oss i varmen, og så på byen, som de turistene vi er. Vi valgte å ta toget og bussen hjem til Monterey, så vi kunne slappe av og sove. Å leie bil i USA er svært dyrt, og man blir sliten etter en stund. Da vi kom fram, hadde vi glemt at på Thanksgiving er alt stengt, selv pizzakjeden vi har utviklet et kjærlig forhold til her nede. Det ble en sulten avslutning på vår reise, men det var en reise der vi alle hadde kost oss.
Eksamen i statene.
Eksamen har tatt oss med storm her nede. Biblioteket er nesten fullt fra åtte om morgenen til fire om natten. De siste tre ukene har vært stille da alle har vært så fokusert på å studere. Ola og jeg måtte stifte et band, skrive sang og fremføre for klassen vår der vi konkurrerte mot 90 mennesker. Som de kjekke, talentfulle karene vi er, så vant vi. Vi måtte også lage en dokumentar hver, som vi skal vise for klassen, så det har vært hektisk.
Mens jeg skriver dette går vi inn i vår siste uke på CSUMB, dette semesteret. Det har gått utrolig fort her nede, og vi har møtt utrolig mange flotte mennesker, som vi dessverre må si adjø til. Vi kan bare håpe på at neste semester vil bringe flere vi kan bli kjent med, sammen med våre egne klassekamerater fra BIK. Jeg avslutter med å ønske alle en god jul fra både meg og Ola, og vi håper alle får et godt nyttår, og at eksamen gikk bra for alle.
God jul.
Et romantisk juleøyeblikk – Henrik og Jules (franskmannen i briller) holder hender.
(Her ser vi våre håndball-promotører: Gaute Paulsen og Donatas Kolstad:)
