En tragedie for Frankrike og verdensarven

Det er morgen, tirsdag den 16 April 2019. Jeg klarer fortsatt ikke å legge bort de dramatiske og hjerteskjærende bildene av Notre Dame katedralen i flammer. Fortsatt er det uvirkelig.

Det er bare få dager siden jeg kom hjem fra Paris, etter møte i den Europeiske Universitets assosiasjonen (EUA) på Sorbonne Universitetet. Et møte hvor blant annet HiØ ble formelt akseptert og innlemmet som medlem.

De fleste som har vært i Paris vet hvilken fantastisk by vi snakker om, og jeg benyttet derfor onsdag ettermiddag til å vandre gatelangs i en vårfarget by, og ikke minst besøkte jeg Notre Dame. Under er et knippe bilder jeg tok under besøket.

Notre Dame har en enormt rik historie, og er ikke minst et gotisk ikon der den ligger på den lille øyen Ile de la Cite, i midten av Seinen.

Selve konstruksjonsarbeidet ble påbegynt under kong Ludvig VII i 1163, og sluttført i 1345. Under den franske revolusjon og utover i 1790-årene ble derimot katedralen tildels skadet og neglisjert. På mange måter bidro Victor Hugo’s novelle fra 1831 – Notre Dame of Paris, eller ringeren fra Notre Dame – å sette fokus på forfallet og også fart i rehabiliteringen.

Katedralen har vært scene for en lang rekke historiske hendelser. Eksempelvis ble Henrik VI, konge av England, erklært konge av Frankrike her i 1431. I 1804 ble Napoleon Bonaparte kronet til keiser i katedralen, og i 1909 helliggjorde pave Pius X Jeanne d’Arc, som jo flere århundrer tidligere hadde hjulpet Frankrike å vinne over England i hundreårskrigen, og som senere ble brent som kjetter på bålet.

Fortsatt vet vi ikke helt hvilke kulturskatter som har gått tapt etter brannen, men det er liten tvil om at skadene er enorme. Fra HiØ har også førsteamanuensis Franc Orban beskrevet hva brannen betyr for franskmenn og fransk nasjonalfølelse.

I går og i lang tid fremover er det ikke bare det franske folk, men mennesker fra ulike verdensdeler, som vantro må konstantere dette tragiske faktum. Selvom brannen nå er under kontroll er det usikkert om reisverket holder og om katedralen kan kollapse. Om dette skulle skje, synes veien tilbake å være lang, om ikke umulig.

I dag holder jeg, og mange med meg, fortsatt pusten.

 

HiØ forskere publiserer mer enn noen gang.

Årets NVI-rapportering ble avsluttet 1. april og i dag ble resultatene publisert på cristin.no.På landsbasis øker publiseringsraten betraktelig fra 2017 til 2018, men enkelte institusjoner opplever også en nedgang i forhold til fjoråret.

Som fungerende rektor ved HiØ gleder jeg meg spesielt over de svært gode tallene fra vår institusjon. Sammenlignet med 2017 øker HiØ antall publikasjonspoeng med hele 10.6 %, hvilket plasserer oss som den femte beste på landsbasis – kun passert av Universietet i Stavanger, Nord Universitet, OsloMet og Høgskolen i Molde. Det ble innrapportert 192 poster til Cristin i 2018, mot 167 i 2017.

Khrono har også dekket denne saken i dag, og du kan lese mer om dette her: https://khrono.no/cristin-nvi-publisering/norske-forskere-publiserer-mer/273035

Dersom vi ser på de ulike HiØ avdelingene ser vi at at det har vært økt publisering ved HV, Akademiet, IT og IR, men en nedgang på ØSS. Svært gledelig er det å registrere den store endringen fra 2017 til 2018 som er registrert på LU, fra 24 til 46 poster.

HiØ’s publikasjonsformer inkluderer monografier, artikler og antologikapitler – med et fallende antall publikasjonspoeng i samme rekkefølge.

Ved HiØ har vi fokus på å styrke forskning og publiseringsaktivitet, for å lykkes med det trenger vi gode støtteordninger, god tilgang på administrativ bistand og ikke minst også god tilgang på stipendiater. På enkelte av disse punktene har det vært gjennomført systematiske forbedringstiltak de siste par årene, og forhåpentlig vil vi kunne høste fruktene av dette. Det er ei heller tvil om at jeg har vært og fortsatt er kritisk til at HiØ har et forholdsvist lavt antall faste KD hjemler til stipendiater – sammenlignet med andre institusjoner. Som faglig leder ser jeg det derfor som min jobb å fortsette å jobbe mot våre myndigheter med mål om å øke denne andelen. Det skulle være liten grunn til at våre vitenskapelige ansatte, våre studenter og regionen som sådan ikke skal ha tilgang på stipendiater som kan være med å flytte kunnskapsfronten i våre ulike fag. Det er også, etter mitt skjønn, helt sentralt for å kunne stimulere bredden av fagmiljøer til fortsatt vekst og vitenskapelig diskusjon, samt for å lykkes i konkurransen om eksterne midler.