Fra organisasjons- og ledelseskonferanse til studentfrokost og utdanningspolitisk toppmøte

«Alt går litt langsommere her på jorden, når hele himmelen faller ned» heter det i teksten til nylig avdøde Anne-Grethe Preus. Jo, på sett og vis er jeg enig i det – men, jeg må nok også innrømme at pulsen slo litt raskere, at stressnivået økte når jeg, like før klokken 06 i dag, tittet ut av soveromsvinduet og observerte at «hele himmelen så ut til å falle ned». På vei til utdanningspolitisk toppmøte i regjeringens representasjonslokaler i Oslo gikk det riktignok også sakte, først i bil på vei til Fredrikstad stasjon, dernest på toget hvor snøværet hadde forårsaket problemer for sporvekslere mellom Moss og Kambo, og gjennom snødrevet forbi slottet. «At hele himmelen var ved å falle ned» så derimot ikke ut til å legge en demper på en gruppe kinesiske turisters Oslotur, der flere gikk på baken med høylytt latter nedover slottsbakken.

Men før vi kommer så langt som til dagens utdanningspolitiske toppmøte, tar jeg et steg tilbake til uken som gikk – som på mange måter også var begivenhetsrik.

Torsdag gikk organisasjons- og ledelseskonferansen 2019 av stabelen i et fullsatt auditorium 4 på Remmen, den første konferansen i sitt slag. Hensikten med konferansen var å belyse hva som skjer i norsk arbeidsliv – ikke minst med tanke på ledelse, digitalisering, endring og omstilling. Konferansen trakk både interne deltakere, men ikke minst også eksterne deltakere – fra offentlige virksomheter til privat næringsliv. En skikkelig kick-off ble det med innlegget til professor Jan-Ketil Arnulf fra Handelshøyskolen BI: «poenget er ikke at vi ikke trenger ledere», hevdet Arnulf– men at det ikke finnes en bestemt form for leder som alltid fungerer best. «Noen ganger trenger vi sterk og styrende dirigering, andre ganger samspill, og faktisk ganske ofte trenger vi ingen leder i det hele tatt», fortalte han. Noen «trøstens» ord ble det også til undertegnede. «Læringskurven for rektor er bratt, fordi det er ingen som har gjort det før, ingen som har gjort det på den måten du gjør». Arnulf fremsto også kritisk til den enorme mengden ledelsesforskning som er tilkommet siden midten av 2000-tallet, en forskningsmengde som fra det tidspunktet og til nå – er like omfattende som mengden som ble produsert fra 1945- ca 2005. Dette kan, i følge Arnulf, ha sammenheng med at hver syvende arbeidstaker i Norge har «leder» i tittelen: «det florerer med teamledere, avdelingsledere, virksomhetsledere og daglige ledere». Du trenger ei heller å bli en god leder selvom du har lest en lang rekke «teorier om ledelse», påpekte han.

Et eksempel til etterfølgelse ved denne konferansen var bruk av tidligere mastergradsstudenter i formidling av resultater fra sine respektive avhandlinger. Det ligger et stort potensiale i lignende tenkning også i andre fagfelt (under fra presentasjonen til Geir Solem (Leder, PST Øst)
Hvordan implementere endringer – et mellomlederperspektiv. Foto: Lars-Petter Jelsness-Jørgensen)

Dagen etter, fredag morgen, var det duket for den første uformelle rektorfrokost med studentleder og studenttillitsvalgte. Å samarbeide med studentene, få mulighet til å ta del i engasjementet, samt bli utfordret – står sentralt for meg som rektor. I første runde var det tillitsvalgte fra avdeling for ingeniørfag og avdeling for helse- og velferd som deltok, der saker som utdanningskvalitet, læringsmiljø og det grønne skiftet var noen av sakene som ble diskutert. Å dyrke nært samarbeid med studentene er helt nødvendig om vi skal forme institusjonen for et møte med fremtiden. (under er deltakerne på rektors studentfrokost samlet på campus Fredrikstad. Foto: Wibeche Nygård, med rektors mobil)

Så var det utdanningspolitisk toppmøte i dag, et møte som som kunnskapsdepartementet – med statsrådene Sanner og Nybø i spissen, arrangerte for å blant annet sette fokus på hvordan teknologi kan understøtte barns, elevers og studenters læring gjennom hele utdanningsløpet, samt hvordan lærerrollen endres på grunn av digitalisering. Hovedforedragsholder var professor Robert Slavin, direktør ved Johns Hopkins Center for Research and Reform in Education. Slavin beskrev hvordan utdannere har ventet på teknologi med kapasitet til å øke elevers resultater i blant annet lesing, matematikk og naturfag. Han var ikke i tvil om at økt bruk av teknologi hadde medført økt evne til å håndtere teknologi blant elevene, men han tegnet et forholdsvis dystert bilde hva gjelder teknologiens betydning for elevenes resultater. Gjennomgang av en lang rekke robuste studier har bare vist svært begrenset effekt av teknologi på elevenes resultater. (Under: fra regjeringens representasjonslokaler i Parkveien 45, Foto: Lars-Petter Jelsness-Jørgensen)

November og Desember er gjerne hektiske måneder for mange av oss. Det er mye møtevirksomhet, eksamenstid, undervisningsinnspurt, avslutninger på ulikt hold og planlegging av neste kalenderår. Da er det kanskje godt om snøen kan bidra til at ting går «litt langsommere her på jorden», og til og med, mot slutten av året bidrar med litt «himmelsk korrekturlakk» (Anne-Grethe Preus)

 

Å endre et universitet er som å flytte rundt på en kirkegård

«Å organisere og endre et universitet, er som å flytte rundt på en kirkegård», man kan ikke regne med mye hjelp. Slik skal angivelig den svenske universitetskansleren Stig Hagström ha karakterisert evne til omstilling i høyer utdanning. Sitatet ble presentert som en del av professor Jan Gulliksens presentasjon «digital transformation of universities and higher education» under de siste dagers digitaliseringskonferanse ved Univeristetet i Bergen (UiB). Dette er den andre digitaliseringskonferansen spesielt myntet på høyere utdanning. Den første ble arrangert ved UiB i 2017. Bakgrunnen for konferansen er de utfordringer som universitets- og høgskolesektoren har når det gjelder å utforme studieprogrammer for en digital tid. Meld. St. 16 forventer at institusjonene løfter den pedagogiske digitaliseringen til et strategisk nivå og iverksetter helhetlige tiltak for digitalisering av læringsprosessene.

(Foran det nylig gjenåpnede naturhistoriske museum i Bergen, med Universitetets aula til venstre)

Fra DIKU (Direktoratet for internasjonalisering og kvalitetsutvikling i høgare utdanning) fremhevet direktør Harald Nybølet noen sentrale tendenser i «digital tilstand«, publisert for fjerde gang i juni i år. Undersøkelsen setter søkelyset på de fagansatte i UH sektoren, ansatte som er opptatt av studentaktive læringsformer. Det er økende bruk av digital teknologi, men 7 av 10 trenger mer kompetanse. For å lykkes i digitaliseringsarbeidet må vi legge til rette for samarbeid på tvers av institusjonene, og utdanningsledelse på alle nivåer må legge til rette for det digitale skiftet.

Leder av studentparlamentet ved UiB – Nikolai Klæboe, og fag- og læringsmiljøpolitisk ansvarlig i Norsk Studentorganisasjon – Julie Størholdt Iversen, ga en humoristisk fremstilling av studentenes møte med ulike digitale plattformer, fra plattformer for å få passord for å registrere seg i neste plattform, til læringsplattformer og kommunikasjonsplattformer.

Studentene ville også ha forsamlingen til å reflektere over den store forskjellen mellom powerpoint og overhead? I følge Klæboe  var forskjellen kun at bildet kommer fra en kanon i taket og ikke fra fremviser på gulvet. Det fortsatt slik at det står den samme foran og prater. Studentene trakk også frem hvordan nytenkning om læring og deltakelse krever strategiske grep i campusutviklingen, som eksempel ble R2 ved NTNU trukket fram. Studentene var videre opptatt av at studentene må kobles tett på i prosesser for å utvikle institusjonelle digitale strategier, og at de bør ta del i selve utformingen av strategien. Dette er viktig for å sikre at teknologien får en reell betydning, og ikke bare blir et tilskudd. Man må til enhver tid stille spørsmål ved hvorvidt de nye verktøyene er forholdsvis bedre enn det man allerede har.

Jan Gulliksen, professor og viserektor for digitalisering ved Kungliga Tekniska Högskolan, fremhevet at den største mulighet for digitalisering ligger hos studentene, mens den største hindringen kanskje var blant de som deltok på konferansen. Vi har ikke digitalisert universitetet, mente Gulliksen, vi har «datorisert det», altså vi har fylt det med teknologi – men «underviser på eksakt samme måte».

(På bildet over viser Gulliksen at forelesninger hvor folk tenderer til å sovne eller drive med helt andre ting – ikke er noe nytt, her fra lineær forelesning i middelalder)

Gulliksen var tydelig kritisk til MOOCs, det vil si  Massive Open Online Courses, spesielt på grunn av kommersielle koblinger til plattformer som eksempelvis edX. Han eksemplifiserte videre med KTH’s første MOOC som omhandlet Christer Fuglesang og hvordan bli astronaut. Dette var en type MOOCs som Gulliksen mente var mer markedsføringstiltak enn det påvirket den store bredden av digital transformasjon som er nødvendig i sektoren. I Sverige har regjeringen, gjennom den såkalte Swedish digitalization comission 2012-2016, publisert fire temarapporter om digitaliseringens effekter på individ og samfunn, hvorav en temarapport spesifikt tar for seg høyere utdanning i den digitale tidsalder. I rapporten heter det blant annet at: «Vad sker om universiteten inte förändras i den takt som behövs?
Universitetens och högskolornas första uppgift är att bedriva grundutbildning. Formerna för att bedriva grundutbildning har inte nämnvärt utvecklats i samma takt som samhället i övrigt. Raljant uttryckt
kan man säga att innovationerna i stort har bestått i att införa Powerpoint-presentationer i stället för att använda en overheadprojektor eller krita på svarta tavlan, men pedagogiken och undervisningens struktur följer gamla upptrampade stigar. Detta är inte hållbart inför framtiden. Studenterna, som är uppväxta med en helt annan digital infrastruktur och andra traditioner vad gäller att läsa
litteratur och tillgodogöra sig kunskap än föräldragenerationen, ställer andra krav och har andra behov. Näringslivet har också andra kompetensbehov än de som utbildningarna vid universiteten av i dag
kan möta. Detta leder till att studenterna, för att utvecklas och vara relevanta för dagens arbetsmarknad, söker sig andra vägar.

Ved interesse kan hele rapporten leses her: Digitaliseringens effekter på individ og samfunn

Skal vi lykkes, påpekte Gulliksen – må vi forandre oss kraftig, og den forandringen må skje sammen med brukerne av teknologien. Digitalisering er virksomhetsutvikling og ikke teknologiutvikling.

(Over: Jan Gulliksen viste, i tillegg til eksempelet over, til sin egen datters utfordringer når hun for første gang skulle sende brev  for å illustrere samfunnsutviklingen: «pappa den klistriga lappen hvor skal jeg sette den, kan jeg sette adressen hvor som helst – never mind. Jeg fant en video på youtube»).

Sølvi Lillejord, fagdirektør ved UiB og professor i pedagogikk, gjennomgikk systematiske kunnskapsoppsummeringer knyttet til campusutforming og studentaktiv læring.

Lillejord fremhevet at de arkitektoniske løsninger må harmonere med og kunne tilpasses de utdanningspraksiser som institusjonene har som ambisjon å fremme. Flesteparten rom er eksempelvis formet for lineær prosess. Campus må derfor kunne ivareta variasjonsbredden av arbeidsformer studentene forventer å møte i høyere utdanning. Hva gjelder trender i undervisning synes fortsatt tradisjonelle undervisningsformer å dominere, «noe» ser ut til å holde foreleserne tilbake fra å bruke de metodene de selv mener er mest læringseffektive, nemlig veiledning og tettere oppfølging av studenter. Ny teknologi tilpasses tradisjonelle arbeidsmåter – brukes administrativt og i liten grad til å fornye undervisningen. Mye enveis innholdsleveranse hvor lærer er aktiv, studenten passiv. Lærere i UH må samarbeide og utvikle kompetanse i hvordan de skal designe læring, påpekte Lillejord. Hun påpekte videre at:

  • Studier finner institusjonell treghet og avventende akademikere som ikke er aktivt interesserte i å endre praksis.
  • Pedagogikk er en større barriere mot nye undervisningsformer enn teknologi. Fra innholdsleveranse til design
  • Akademikere bruker ikke en vitenskapelig tilnærming når de skal ta i bruk teknologi i undervisningen
  • Undervisning må, som forskning, betraktes som et teamarbeid.
  • Byggutviklere kan vite mye om hvordan AV utstyr kan brukes, men kjenner ikke alltid lærernes pedagogiske behov og krav til bruksmåter. Det er derfor behov for å følge prosessene helt inn der hvor teknologien skal implementeres, eller hos de som skal benytte den til daglig.

 

 

Studenter, ensomhet og psykisk helse – Gi tid

Den 10. oktober markeres verdensdagen for psykisk helse. Tall fra Folkehelseinstituttet tyder på at omtrent halvparten av oss vil oppleve alvorlige psykiske problemer en eller annen gang i løpet av livet. Studentenes Helse- og Trivselsundersøkelse (SHoT) som senest ble gjennomført i 2018, tyder på at psykiske plager også er økende i denne gruppen. Faktisk angir 1 av 4 studenter ensomhet, 1 av 5 studenter har seriøst tenkt på å ta sitt eget liv. I mange tilfeller kan det være avgjørende å ha noen å snakke med både for problemhåndtering og det å søke hjelp. Å «Gi tid, som er tema for årets verdensdag, er en kampanje som har som mål å oppfordre oss alle til å bruke tiden på å gjøre ting som er godt for den psykiske helsen.

Verdensdagen for psykisk helse ble etablert i 1992 da World Federation for Mental Health (WFMH) satte 10. oktober som en dag for å fremme økt bevissthet om psykisk helse i hele verden. I Norge har Mental Helse koordinert arbeidet med Verdensdagen i Norge på oppdrag fra Helsedirektoratet. Dagen er ment for å øke kunnskap og åpenhet om psykisk helse, og fremme gode levevaner. Målet er å gjøre det like lett å snakke om vår psykiske helse som vår fysiske. Vi har alle en psykisk helse, og den må vi ivareta.

SHoT undersøkelsen fra 2018 ble sendt ut til 162.512 norske heltidsstudenter i alderen 18-35. Selv om svarprosenten var 31 % (50.054), altså forholdsvis lav, tegner den et alvorlig bilde. Den tegner et bildet av økende ensomhet og av økende psykiske plager. Ved Høgskolen i Østfold markerer vi derfor verdensdagen på begge våre studiesteder. Ikke minst har flere studenter denne uken jobbet for å sette fokus på årets tema «Gi tid». Fokuset er rettet mot at vi alle kan ta en pause fra tidsjaget, ta en pause fra multitasking, ta en pause fra skjermstøy, se opp, vise nærvær til de rundt oss, og være mer tilstede både fysisk og mentalt.

Som ledere må vi stå sammen om de gode tiltakene for å gjøre studietilværelsen ved HiØ best mulig. Det krever innsats fra alle ansatte og medstudenter, det krever at man forstår at det enkelte ganger bare kan være snakk om å være tilstede, om å gi tid. Men, samfunnet rundt oss har også en unik mulighet til å gi våre studenter et sunt fellesskap, et fellesskap rundt idrett, sang, eller musikk, et fellesskap som kan gi mindre ensomhetsfølelse. Ved våre campus i Fredrikstad og Halden er derfor ulike lag og organisasjoner velkommen til å presentere seg selv og sine tilbud. Kanskje kan nettopp det være avgjørende for et enkeltmenneske. Samtidig trenger vi et godt samspill mellom oss som utdanningsinstitusjon og våre to vertsbyer. For å styrke vårt fokus på studentenes psykisk helse og finne gode forebyggende tiltak, vil vi derfor ta initiativ til et dialogmøte med både Fredrikstad og Halden kommuner.

Ta pause, se opp, og gi tid.

Lars-Petter (rektor) og Preben (studentleder)

 

Vi må styrke våre politiske kontaktflater

Den 2/10 ble det 164. Storting høytidelig åpnet av Kong Harald, et arrangement som årlig samler alle de tre statsmaktene under samme tak. For stortingsperioden 2017–2021 er det valgt inn ni representanter fra Østfold. Representantene er fordelt på følgende partier: Arbeiderpartiet (3), Høyre (2), Fremskrittspartiet (2), Senterpartiet (1) og Sosialistisk Venstreparti (1).

I flere år har det ved Høgskolen i Østfold vært en tradisjon å invitere fylkets stortingsrepresentanter til den høytidelige markeringen av studiestart. I de seneste par år har derimot studiestart vært sammenfallende med Arendalsuka, noe som har medført politisk prioritering av de mange aktiviteter, foredrag og debatter som foregår der. Så kan det selvfølgelig stilles spørsmål ved hvorfor HiØ’s ledelse inntil nå har glimret med sitt fravær på nettopp Arendalsuka. Svaret på det er fra min side ganske enkelt. Enn så lenge har ingen klart å overbevise meg om at nytteverdien av arrangementet er på linje med, eller større enn både bruk av offentlige midler og tidsbruk. Som rektor i en statlig høyere utdanningsinstitusjon er jeg opplagt opptatt av å profilere institusjonen, profilere dens mange gode fagmiljøer, dens vilje til å bevege seg fremover i møte med samfunnets utfordringer, og dens vilje til å søke samarbeid med andre institusjoner, med samfunns- og næringsliv for å gi blant annet HiØ’s studenter høy studiekvalitet. Jeg tror, enn så lenge, at en tydelig tilstedeværelse på andre arenaer er mer hensiktsmessig – men, stiller meg som alltid åpen for argumenter om det motsatte. I tillegg er jeg nok av den klare formening om at tilstedeværelse på egen institusjon i studiestartsuken bør være enhver UH-leders primære fokus.

Samtidig som studiestartsuken har vist seg, i økende grad, å være et vanskelig tidspunkt å samle HiØ ledelse og Østfoldbenken, er et slikt dialogmøte svært viktig nettopp med tanke på posisjonering. Fredag den 20/9 ble det derfor arrangert et møte mellom HiØ’s ledelse og fylkets stortingsrepresentanter på Campus Fredrikstad. Fra Høyre møtte begge stortingsrepresentanter, Ingjerd Schou og Tage Pettersen, fra Arbeidepartiet møtte Elise Bjørnebekk-Waagen, fra Senterpartiet Ole-André Myhrvold, mens representantene fra henholdsvis Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet ikke hadde anledning.

En lang rekke tema ble presentert og diskutert, slik som trender i søkertall, posisjonering og samarbeid, strategiske satsinger, utvikling av eget ph.d.-program i «det digitale samfunn», finansiering av 5-årig lærermaster, kritisk lavt antall rekrutteringsstillinger, utdanning av sykepleiere, og utfordringer knyttet til tosidighet i utviklingsavtalen mellom HiØ og Kunnskapsdepartementet.

Det er opplagt slik at en lang rekke av de institusjonene som var fusjonsvillige i forbindelse med SAKS-prosessen (samarbeid, arbeidsdeling, konsentrasjon og sammenslåing) ble tilgodesett med et økt antall rekrutteringsstillinger. Ved HiØ ligger andelen fast på 17. Jeg har tidligere uttalt meg svært kritisk til dette, ikke minst med bakgrunn i at HiØ, som alle andre UH-institusjoner, også har klare krav om vitenskapelige koblinger i alle fagfelt. Men, 17 hjemler gir ikke nok slagkraft, det gir ikke nok handlingsrom til å snu seg når behovene kommer, til å legge grunnlaget for ettervekst i fagmiljøer hvor toppkompetente har forholdsvis høy gjennomsnittsalder, til å styrke samarbeid med eksterne aktører, og til å stimulere når våre fagfolk har klare ønsker om å markere retning. I tillegg gir de endringer som trådde i kraft i forskrift om ansettelse og opprykk i stillinger fra 1/9 – 2019 utfordringer knyttet til eksempelvis vurdering av professorkompetanse. I forskriftens nye tekst heter det nå eksplisitt at man må ha «bred erfaring med veiledning fortrinnsvis på master/ph.d.- nivå». HiØ må derfor ha et bevisst strategisk forhold til å koble våre interne fagfolk på som veiledere der det er faglig gode grunner til det, slik at vi legger grunnlaget også internt for å sikre fremtidig toppkompetanse.

Hva gjelder utviklingsavtalen, så er denne basert på Hægelandutvalget’s rapport fra januar 2015 – der de foreslo flere endringer i finansieringssystemet for universiteter og høyskoler. Ett av forslagene var å innføre institusjonelle utviklingsavtaler. HiØ var en av fem pilotinstitusjoner. I øyeblikket venter HiØ på tilbakemelding på ny utviklingsavtale, en avtale som har vært under gjentatte revisjoner. For meg fremstår utviklingsavtalen som en unødig tidstyv, som et ytterligere statlig styringsdokument, og så lenge det ikke ligger finansiering knyttet til måloppnåelse synes departementets bidrag å være utydelig. I dag følges allerede institusjonene med svært mange kvantitative måleparametere, herunder studiepoengsproduksjon, publikasjonspoeng, antall uteksaminerte og søkertall. I tillegg har styret vedtatt strategiplan for perioden 2019-2022. Av denne grunn fremstår arbeidet med utviklingsavtalen som unødig tidsbruk både på faglig- og administrativt ledelsesnivå, en tidsbruk som snarere burde fokuseres mot å styrke faglig retning og profil.

En ting er opplagt etter møtet med Østfoldbenken. HiØ kan bli mer utadrettede og mer offensive, blant annet i kontakt med landets folkevalgte. Vi må bli bedre på å profilere våre suksesshistorier, våre forskningsresultater, men også våre utfordringer de 364 dagene som er mellom hvert dialogmøte med Østfoldbenken. Gjennom kontakt med de politiske kanaler, bør derfor HiØ i økende grad ta innover seg hvordan dette samspillet kan danne grunnlag for politisk debatt og påvirke beslutningsprosesser.

På bildet, fra venstre: Ingjerd Schou (Høyre), Ole André Myhrvold (Senterpartiet), Tage Pettersen (Høyre), Elise Bjørnebekk-Waagen (Arbeiderpartiet), Annette Veberg Dahl (prorektor), Carl-Morten Gjeldnes (høgskoledirektør), Lars-Petter Jelsness-Jørgensen (rektor) og Tore Petter Engen (informasjonssjef). Foto: Bård Halvorsen (HiØ)

 

 

Mobbing og trakassering på HiØ er uakseptabelt høyt

Nylig ble den nasjonale rapporten om mobbing og trakassering i UH-sektoren lagt frem i forbindelse med pressekonferanse i Kunnskapsdepartementet. Kartleggingen er gjennomført på 26 institusjoner, og av 42778 inviterte – deltok totalt 17984.

På nasjonalt plan har 13 prosent av respondentene opplevd å ha blitt mobbet eller trakassert i sitt nåværende arbeidsforhold i løpet av de siste 12 månedene. Det er flere eldre enn yngre som oppgir å ha blitt mobbet eller trakassert i løpet av de siste 12 månedene. På landsbasis oppgir også 18 personer å være utsatt for seksuelle overgrep i forbindelse med arbeid de siste 12 måneder.

Fra HiØ deltok 330 ansatte, hvilket tilsvarer 55 % av de inviterte. I den alvorligste av kategoriene, altså seksuelle overgrep, rapporterer ingen av respondentene dette. Samtidig rapporterer 18 og 3 % å ha blitt henholdsvis mobbet og trakassert, eller seksuelt trakassert i løpet av de siste 12 måneder.

Tallene er høye, uakseptabelt høye. Som mennesker kan vi alle ha trådd feil, gjort ting vi angrer på. Problemet i dette tilfellet dreier seg om at mobbingen og trakassering har funnet sted over tid og at den potensielt inntar en mer systematisk form. Det kan vi ikke leve med. Vi har alle et ansvar, særlig som ledere og sideordnede kollegaer, å gripe tak i dette. I det nærmeste vil jeg gjennomføre møter med hovedtillitsvalgte ved HiØ både for å diskutere innhold, tiltak og veien videre.

Ved HiØ ser vi også at varslingssystemet «Si ifra» er for usynlig for både våre fagansatte og stipendiater. Og ja, jeg innrømmer meget lett at jeg selv hadde problemer med å finne dette på våre nettsider. Av disse grunner har vi allerede gjort tiltak for å løfte varslingssystemet tydeligere frem på våre sider.

Dere kan lese HiØ’s institusjonsrapport og øvrige institusjoners rapporter i sin helhet ved å klikke dere inn på linkene under:

HiØ institusjonell rapport 

Mobbing og trakassering i høyere utdanning – nettsak og rapporter i Khrono

 

Nytt kvalitetssystem for utdanning

At utdanningskvalitet er viktig, er det ingen tvil om. Før sommeren vedtok Høgskolestyret nytt kvalitetssystem for utdanning. Dette systemet er bygget på hvordan vi allerede jobber kontinuerlig med utdanningskvalitet. Nye elementer er kommet med, og systembeskrivelsen kan dere lese her https://www.hiof.no/om/utdanningskvalitet/. Nå starter implementeringen av kvalitetssystemet. Vi er opptatt av at alle skal bli kjent med systemet og ta dette i bruk.

Les mer →

 

En tragedie for Frankrike og verdensarven

Det er morgen, tirsdag den 16 April 2019. Jeg klarer fortsatt ikke å legge bort de dramatiske og hjerteskjærende bildene av Notre Dame katedralen i flammer. Fortsatt er det uvirkelig.

Les mer →

 

HiØ forskere publiserer mer enn noen gang.

Årets NVI-rapportering ble avsluttet 1. april og i dag ble resultatene publisert på cristin.no.På landsbasis øker publiseringsraten betraktelig fra 2017 til 2018, men enkelte institusjoner opplever også en nedgang i forhold til fjoråret.

Som fungerende rektor ved HiØ gleder jeg meg spesielt over de svært gode tallene fra vår institusjon. Sammenlignet med 2017 øker HiØ antall publikasjonspoeng med hele 10.6 %, hvilket plasserer oss som den femte beste på landsbasis – kun passert av Universietet i Stavanger, Nord Universitet, OsloMet og Høgskolen i Molde. Det ble innrapportert 192 poster til Cristin i 2018, mot 167 i 2017.

Khrono har også dekket denne saken i dag, og du kan lese mer om dette her: https://khrono.no/cristin-nvi-publisering/norske-forskere-publiserer-mer/273035

Dersom vi ser på de ulike HiØ avdelingene ser vi at at det har vært økt publisering ved HV, Akademiet, IT og IR, men en nedgang på ØSS. Svært gledelig er det å registrere den store endringen fra 2017 til 2018 som er registrert på LU, fra 24 til 46 poster.

HiØ’s publikasjonsformer inkluderer monografier, artikler og antologikapitler – med et fallende antall publikasjonspoeng i samme rekkefølge.

Ved HiØ har vi fokus på å styrke forskning og publiseringsaktivitet, for å lykkes med det trenger vi gode støtteordninger, god tilgang på administrativ bistand og ikke minst også god tilgang på stipendiater. På enkelte av disse punktene har det vært gjennomført systematiske forbedringstiltak de siste par årene, og forhåpentlig vil vi kunne høste fruktene av dette. Det er ei heller tvil om at jeg har vært og fortsatt er kritisk til at HiØ har et forholdsvist lavt antall faste KD hjemler til stipendiater – sammenlignet med andre institusjoner. Som faglig leder ser jeg det derfor som min jobb å fortsette å jobbe mot våre myndigheter med mål om å øke denne andelen. Det skulle være liten grunn til at våre vitenskapelige ansatte, våre studenter og regionen som sådan ikke skal ha tilgang på stipendiater som kan være med å flytte kunnskapsfronten i våre ulike fag. Det er også, etter mitt skjønn, helt sentralt for å kunne stimulere bredden av fagmiljøer til fortsatt vekst og vitenskapelig diskusjon, samt for å lykkes i konkurransen om eksterne midler.

 

 

Gode samtaler om kjønnsbalanse og mangfold

I dag hadde HiØ besøk av komité for kjønnsbalanse og mangfold i forskning (Kif). Med sin leder og OsloMet rektor Curt Rice i spissen ble det gode samtaler om status ved HiØ, og innspill om hvordan vi som institusjon kan jobbe videre med mangfoldsperspektiver og kjønnsbalanse.

Kif-komiteen jobber med å støtte og gi anbefalinger om tiltak som kan bidra til kjønnsbalanse og mangfold i forskningssektoren i Norge, og komiteens nettider inneholder nyttig informasjon om arbeidet med etnisk mangfold, trakassering og kjønnsbalanse.

Et aspekt som komiteens medlemmer hadde merket seg var blant andelen kvinner i akademiske toppstillinger ved HiØ. Det kan opplagt være flere årsaker til at HiØ´s statistikk på dette området er gledelig, men på avdelingsnivå kan eksempler som KvinnForsk ved avdeling for helse- og velferd ha bidratt positivt. KvinnForsk ble etablert i 2009 og fikk faktisk startstøtte fra Kif-komiteen. Nettverkets bakgrunn var et ønske om å øke kvinneandelen av første- og toppkompetente ved avdeling HV. Den 6. mai i år fyller KvinnForsk 10 år, og jeg benytter derfor denne anledning til å reklamere for jubileumsseminaret som arrangeres 6. mai i år.

Selvom det er mye positivt å si om dagens status ved HiØ må vi fortsatt ha fokus på kjønnsbalanse og mangfold, både i utdanning, karriereløp og i forskning. Det må derimot også fremheves at flere av disse aspekter ikke bare trenger en lokal strategi, men en nasjonal strategi. Eksempler på dette kan være rekruttering av det underrepresenterte kjønn i utdanninger som tradisjonelt har tiltrukket seg hovedvekt av henholdsvis kvinner og menn. Samtidig er det, som professor dr.philos, tidligere vise- og prorektor ved Universitetet i Oslo Ragnhild Hennum påpekte, sentralt å se verdien av mangfoldspersektivet i forskning. Å omgi seg med stipendiater og forskerkollegaer som er mest mulig lik seg selv vil kun bidra til å reprodusere forskning. Etnisk mangfold kan være av betydelig verdi for å gi nye perspektiver, forståelse og flytte forskningsfronten påpekte Hennum. Samtidig er det klart at vi ved HiØ i skrivende stund har et utfordringsbilde. Det faktum at vi ikke er doktorgradsgivende institusjon gjør at vi ikke kan tilby videre karriereløp som post doktorstillinger. Slike stillinger kan potensielt være et viktig bidrag for videre karriereløp og kvalifisering til faste stillinger, blant annet for våre internasjonale stipendiater. Et annet aspekt som komiteen fremhevet var å stimulere studenter med innvandrerbakgrunn til videre karriereutvikling i akademia.

Som faglig leder ved HiØ ga møtet med Kif-komiteen mulighet til refleksjon om særdeles viktige tema, en refleksjon jeg tar med meg i videre arbeid og som jeg også gjerne tar sammen med dere.

 

Større, sterkere, bedre? Strukturreformkonferanse NTNU

Med strukturreformen kom de største organisatoriske endringene i universitets- og høyskolesektoren på 25 år. I løpet av de siste årene har 33 statlige universiteter og høyskoler blitt til 21, og flere endringer har også skjedd i den private delen av sektoren. Ressursene konsentreres på færre institusjoner med mål om at disse skal bli sterkere og bedre.

De sammenslåingene som har funnet sted har ikke vært et mål i seg selv, verken for myndighetene eller for institusjonene, men et virkemiddel for å utvikle bedre utdanninger og forskning, mer robuste fagmiljøer som henger med i den internasjonale kunnskapsutviklingen og for å utvikle institusjoner som kan være gode samarbeidspartnere for næringsliv og offentlig sektor over hele landet.

For å diskutere spørsmål som: hvilke erfaringer har samarbeidspartnere? Hva sier studenter og ansatte? Er man større, sterkere og bedre? Har vi fått institusjoner som enda bedre kan svare på samfunnets behov og forventninger? Er det noe vi kan gjøre bedre?, arrangerte NTNU 11/2 strukturkonferansen i Trondheim, en konferanse som samlet både rektorer, UH-ledere, organisasjoner, styrerepresentanter, ansatte og studenter.

I dette innlegget vil jeg forsøke å gi deg et innblikk i enkelte hovedtrekk fra diskusjonen, og skulle du ha ønske om å se i det minste deler av konferansen – er den tilgjengelig her: https://www.youtube.com/watch?v=MZnQEUEUC8o

Gunnar Bovim, rektor ved NTNU forsøkte å besvare de tre innledende spørsmålene allerede i sin åpningshilsen: «Ja, vi har blitt større, sannsynligvis sterkere, men om vi har blitt bedre vil bli ulikt besvart». Og det siste skapte debatt, ikke minst også basert på empiri fra NIFU’s følgeforskning av fusjonsprosessen. For mens det synes å tegne seg et bilde av en mer negativ innstilling til fusjonen mellom NTNU, Gjøvik, Ålesund og HIST (Høgskolen i Sør-Trøndelag) blant ansatte ved NTNU, pekte NIFU’s tall på en annen tendens ved de øvrige læresteder. På Gjøvik og i Ålesund som eksempel tydet NIFU’s gjennomgang på blant annet større stolthet, en tydelig merkevare, bedret samarbeid med nærings- og samfunnsliv, samt bedret tilgang på ulike støttefunksjoner (se sak og rapport her: https://www.nifu.no/news/ntnu-pa-rett-vei/).

Professor emeritus Steinar Stjernø som ledet det såkalte Stjernøutvalget (https://no.wikipedia.org/wiki/NOU_2008:3,_Stjern%C3%B8utvalget) tok et historisk tilbakeblikk på prosessen og resultatene. I følge Stjernø hadde man flere og flere heterogene institusjoner, til dels bittesmå og sentrert rundt små master- og ph.d.-utdanninger uten samarbeidsflater med andre. Institusjonene konkurrerte om studenter, fagfolk og ressurser. Flere bachelorstudier strevde med å overleve, samtidig som institusjonene gjorde flere påfunn uten mening for å få disse til overleve, samt at institusjonene hadde for liten nærhet til praksis. Opprinnelig var det Stjernø’s formening at antallet institusjoner skulle ned i 8-10, men at en politisk frivillighetslinje ikke muliggjorde dette. Samtidig påpekte Stjernø at insentivene for å bli universitet er stor – det dreier seg om å rekruttere ansatte og studenter. Studenter ønsker papirer fra et universitet og ikke høgskole var hans klare oppfatning, noe som kan medføre at vi også i tiden fremover vil kunne se ytterligere reduksjon i antall institusjoner.

Men, fusjonene har ikke bare medført økt størrelse og større styrke. Det kom tydelig fram i den avsluttende paneldiskusjonen mellom utvalgte rektorer, politikere og Steinar Stjernø. Flere campus gir utfordringer med å binde sammen, og det kan være utfordringer knyttet til intern arbeidsdeling eksempelvis knyttet til å balansere faglig konsentrasjon og lokale hensyn. Det er også fare for økt byråkratisering og større avstand mellom ansatte og ledere, samt at det er økende konflikter mellom de gamle forskningstunge universiteter og de nye. Riktignok var ingen av de ufusjonerte institusjoner representert i debatten, noe som kunne gitt verdifulle refleksjoner fra hele bredden av UH-Norge.

Steinar Stjernø sørget også for å øke temperaturen på debatten ved å kritisere regjeringen for å pålegge rubb og rake av høgskolene å skulle drive forskning på høyt nivå, uten å gi disse midler – https://www.universitetsavisa.no/politikk/2019/02/11/Stjernø-refset-Regjeringa-for-mangel-på-finansiering-77521.ece