Å endre et universitet er som å flytte rundt på en kirkegård

«Å organisere og endre et universitet, er som å flytte rundt på en kirkegård», man kan ikke regne med mye hjelp. Slik skal angivelig den svenske universitetskansleren Stig Hagström ha karakterisert evne til omstilling i høyer utdanning. Sitatet ble presentert som en del av professor Jan Gulliksens presentasjon «digital transformation of universities and higher education» under de siste dagers digitaliseringskonferanse ved Univeristetet i Bergen (UiB). Dette er den andre digitaliseringskonferansen spesielt myntet på høyere utdanning. Den første ble arrangert ved UiB i 2017. Bakgrunnen for konferansen er de utfordringer som universitets- og høgskolesektoren har når det gjelder å utforme studieprogrammer for en digital tid. Meld. St. 16 forventer at institusjonene løfter den pedagogiske digitaliseringen til et strategisk nivå og iverksetter helhetlige tiltak for digitalisering av læringsprosessene.

(Foran det nylig gjenåpnede naturhistoriske museum i Bergen, med Universitetets aula til venstre)

Fra DIKU (Direktoratet for internasjonalisering og kvalitetsutvikling i høgare utdanning) fremhevet direktør Harald Nybølet noen sentrale tendenser i «digital tilstand«, publisert for fjerde gang i juni i år. Undersøkelsen setter søkelyset på de fagansatte i UH sektoren, ansatte som er opptatt av studentaktive læringsformer. Det er økende bruk av digital teknologi, men 7 av 10 trenger mer kompetanse. For å lykkes i digitaliseringsarbeidet må vi legge til rette for samarbeid på tvers av institusjonene, og utdanningsledelse på alle nivåer må legge til rette for det digitale skiftet.

Leder av studentparlamentet ved UiB – Nikolai Klæboe, og fag- og læringsmiljøpolitisk ansvarlig i Norsk Studentorganisasjon – Julie Størholdt Iversen, ga en humoristisk fremstilling av studentenes møte med ulike digitale plattformer, fra plattformer for å få passord for å registrere seg i neste plattform, til læringsplattformer og kommunikasjonsplattformer.

Studentene ville også ha forsamlingen til å reflektere over den store forskjellen mellom powerpoint og overhead? I følge Klæboe  var forskjellen kun at bildet kommer fra en kanon i taket og ikke fra fremviser på gulvet. Det fortsatt slik at det står den samme foran og prater. Studentene trakk også frem hvordan nytenkning om læring og deltakelse krever strategiske grep i campusutviklingen, som eksempel ble R2 ved NTNU trukket fram. Studentene var videre opptatt av at studentene må kobles tett på i prosesser for å utvikle institusjonelle digitale strategier, og at de bør ta del i selve utformingen av strategien. Dette er viktig for å sikre at teknologien får en reell betydning, og ikke bare blir et tilskudd. Man må til enhver tid stille spørsmål ved hvorvidt de nye verktøyene er forholdsvis bedre enn det man allerede har.

Jan Gulliksen, professor og viserektor for digitalisering ved Kungliga Tekniska Högskolan, fremhevet at den største mulighet for digitalisering ligger hos studentene, mens den største hindringen kanskje var blant de som deltok på konferansen. Vi har ikke digitalisert universitetet, mente Gulliksen, vi har «datorisert det», altså vi har fylt det med teknologi – men «underviser på eksakt samme måte».

(På bildet over viser Gulliksen at forelesninger hvor folk tenderer til å sovne eller drive med helt andre ting – ikke er noe nytt, her fra lineær forelesning i middelalder)

Gulliksen var tydelig kritisk til MOOCs, det vil si  Massive Open Online Courses, spesielt på grunn av kommersielle koblinger til plattformer som eksempelvis edX. Han eksemplifiserte videre med KTH’s første MOOC som omhandlet Christer Fuglesang og hvordan bli astronaut. Dette var en type MOOCs som Gulliksen mente var mer markedsføringstiltak enn det påvirket den store bredden av digital transformasjon som er nødvendig i sektoren. I Sverige har regjeringen, gjennom den såkalte Swedish digitalization comission 2012-2016, publisert fire temarapporter om digitaliseringens effekter på individ og samfunn, hvorav en temarapport spesifikt tar for seg høyere utdanning i den digitale tidsalder. I rapporten heter det blant annet at: «Vad sker om universiteten inte förändras i den takt som behövs?
Universitetens och högskolornas första uppgift är att bedriva grundutbildning. Formerna för att bedriva grundutbildning har inte nämnvärt utvecklats i samma takt som samhället i övrigt. Raljant uttryckt
kan man säga att innovationerna i stort har bestått i att införa Powerpoint-presentationer i stället för att använda en overheadprojektor eller krita på svarta tavlan, men pedagogiken och undervisningens struktur följer gamla upptrampade stigar. Detta är inte hållbart inför framtiden. Studenterna, som är uppväxta med en helt annan digital infrastruktur och andra traditioner vad gäller att läsa
litteratur och tillgodogöra sig kunskap än föräldragenerationen, ställer andra krav och har andra behov. Näringslivet har också andra kompetensbehov än de som utbildningarna vid universiteten av i dag
kan möta. Detta leder till att studenterna, för att utvecklas och vara relevanta för dagens arbetsmarknad, söker sig andra vägar.

Ved interesse kan hele rapporten leses her: Digitaliseringens effekter på individ og samfunn

Skal vi lykkes, påpekte Gulliksen – må vi forandre oss kraftig, og den forandringen må skje sammen med brukerne av teknologien. Digitalisering er virksomhetsutvikling og ikke teknologiutvikling.

(Over: Jan Gulliksen viste, i tillegg til eksempelet over, til sin egen datters utfordringer når hun for første gang skulle sende brev  for å illustrere samfunnsutviklingen: «pappa den klistriga lappen hvor skal jeg sette den, kan jeg sette adressen hvor som helst – never mind. Jeg fant en video på youtube»).

Sølvi Lillejord, fagdirektør ved UiB og professor i pedagogikk, gjennomgikk systematiske kunnskapsoppsummeringer knyttet til campusutforming og studentaktiv læring.

Lillejord fremhevet at de arkitektoniske løsninger må harmonere med og kunne tilpasses de utdanningspraksiser som institusjonene har som ambisjon å fremme. Flesteparten rom er eksempelvis formet for lineær prosess. Campus må derfor kunne ivareta variasjonsbredden av arbeidsformer studentene forventer å møte i høyere utdanning. Hva gjelder trender i undervisning synes fortsatt tradisjonelle undervisningsformer å dominere, «noe» ser ut til å holde foreleserne tilbake fra å bruke de metodene de selv mener er mest læringseffektive, nemlig veiledning og tettere oppfølging av studenter. Ny teknologi tilpasses tradisjonelle arbeidsmåter – brukes administrativt og i liten grad til å fornye undervisningen. Mye enveis innholdsleveranse hvor lærer er aktiv, studenten passiv. Lærere i UH må samarbeide og utvikle kompetanse i hvordan de skal designe læring, påpekte Lillejord. Hun påpekte videre at:

  • Studier finner institusjonell treghet og avventende akademikere som ikke er aktivt interesserte i å endre praksis.
  • Pedagogikk er en større barriere mot nye undervisningsformer enn teknologi. Fra innholdsleveranse til design
  • Akademikere bruker ikke en vitenskapelig tilnærming når de skal ta i bruk teknologi i undervisningen
  • Undervisning må, som forskning, betraktes som et teamarbeid.
  • Byggutviklere kan vite mye om hvordan AV utstyr kan brukes, men kjenner ikke alltid lærernes pedagogiske behov og krav til bruksmåter. Det er derfor behov for å følge prosessene helt inn der hvor teknologien skal implementeres, eller hos de som skal benytte den til daglig.

 

 

Studenter, ensomhet og psykisk helse – Gi tid

Den 10. oktober markeres verdensdagen for psykisk helse. Tall fra Folkehelseinstituttet tyder på at omtrent halvparten av oss vil oppleve alvorlige psykiske problemer en eller annen gang i løpet av livet. Studentenes Helse- og Trivselsundersøkelse (SHoT) som senest ble gjennomført i 2018, tyder på at psykiske plager også er økende i denne gruppen. Faktisk angir 1 av 4 studenter ensomhet, 1 av 5 studenter har seriøst tenkt på å ta sitt eget liv. I mange tilfeller kan det være avgjørende å ha noen å snakke med både for problemhåndtering og det å søke hjelp. Å «Gi tid, som er tema for årets verdensdag, er en kampanje som har som mål å oppfordre oss alle til å bruke tiden på å gjøre ting som er godt for den psykiske helsen.

Verdensdagen for psykisk helse ble etablert i 1992 da World Federation for Mental Health (WFMH) satte 10. oktober som en dag for å fremme økt bevissthet om psykisk helse i hele verden. I Norge har Mental Helse koordinert arbeidet med Verdensdagen i Norge på oppdrag fra Helsedirektoratet. Dagen er ment for å øke kunnskap og åpenhet om psykisk helse, og fremme gode levevaner. Målet er å gjøre det like lett å snakke om vår psykiske helse som vår fysiske. Vi har alle en psykisk helse, og den må vi ivareta.

SHoT undersøkelsen fra 2018 ble sendt ut til 162.512 norske heltidsstudenter i alderen 18-35. Selv om svarprosenten var 31 % (50.054), altså forholdsvis lav, tegner den et alvorlig bilde. Den tegner et bildet av økende ensomhet og av økende psykiske plager. Ved Høgskolen i Østfold markerer vi derfor verdensdagen på begge våre studiesteder. Ikke minst har flere studenter denne uken jobbet for å sette fokus på årets tema «Gi tid». Fokuset er rettet mot at vi alle kan ta en pause fra tidsjaget, ta en pause fra multitasking, ta en pause fra skjermstøy, se opp, vise nærvær til de rundt oss, og være mer tilstede både fysisk og mentalt.

Som ledere må vi stå sammen om de gode tiltakene for å gjøre studietilværelsen ved HiØ best mulig. Det krever innsats fra alle ansatte og medstudenter, det krever at man forstår at det enkelte ganger bare kan være snakk om å være tilstede, om å gi tid. Men, samfunnet rundt oss har også en unik mulighet til å gi våre studenter et sunt fellesskap, et fellesskap rundt idrett, sang, eller musikk, et fellesskap som kan gi mindre ensomhetsfølelse. Ved våre campus i Fredrikstad og Halden er derfor ulike lag og organisasjoner velkommen til å presentere seg selv og sine tilbud. Kanskje kan nettopp det være avgjørende for et enkeltmenneske. Samtidig trenger vi et godt samspill mellom oss som utdanningsinstitusjon og våre to vertsbyer. For å styrke vårt fokus på studentenes psykisk helse og finne gode forebyggende tiltak, vil vi derfor ta initiativ til et dialogmøte med både Fredrikstad og Halden kommuner.

Ta pause, se opp, og gi tid.

Lars-Petter (rektor) og Preben (studentleder)

 

Vi må styrke våre politiske kontaktflater

Den 2/10 ble det 164. Storting høytidelig åpnet av Kong Harald, et arrangement som årlig samler alle de tre statsmaktene under samme tak. For stortingsperioden 2017–2021 er det valgt inn ni representanter fra Østfold. Representantene er fordelt på følgende partier: Arbeiderpartiet (3), Høyre (2), Fremskrittspartiet (2), Senterpartiet (1) og Sosialistisk Venstreparti (1).

I flere år har det ved Høgskolen i Østfold vært en tradisjon å invitere fylkets stortingsrepresentanter til den høytidelige markeringen av studiestart. I de seneste par år har derimot studiestart vært sammenfallende med Arendalsuka, noe som har medført politisk prioritering av de mange aktiviteter, foredrag og debatter som foregår der. Så kan det selvfølgelig stilles spørsmål ved hvorfor HiØ’s ledelse inntil nå har glimret med sitt fravær på nettopp Arendalsuka. Svaret på det er fra min side ganske enkelt. Enn så lenge har ingen klart å overbevise meg om at nytteverdien av arrangementet er på linje med, eller større enn både bruk av offentlige midler og tidsbruk. Som rektor i en statlig høyere utdanningsinstitusjon er jeg opplagt opptatt av å profilere institusjonen, profilere dens mange gode fagmiljøer, dens vilje til å bevege seg fremover i møte med samfunnets utfordringer, og dens vilje til å søke samarbeid med andre institusjoner, med samfunns- og næringsliv for å gi blant annet HiØ’s studenter høy studiekvalitet. Jeg tror, enn så lenge, at en tydelig tilstedeværelse på andre arenaer er mer hensiktsmessig – men, stiller meg som alltid åpen for argumenter om det motsatte. I tillegg er jeg nok av den klare formening om at tilstedeværelse på egen institusjon i studiestartsuken bør være enhver UH-leders primære fokus.

Samtidig som studiestartsuken har vist seg, i økende grad, å være et vanskelig tidspunkt å samle HiØ ledelse og Østfoldbenken, er et slikt dialogmøte svært viktig nettopp med tanke på posisjonering. Fredag den 20/9 ble det derfor arrangert et møte mellom HiØ’s ledelse og fylkets stortingsrepresentanter på Campus Fredrikstad. Fra Høyre møtte begge stortingsrepresentanter, Ingjerd Schou og Tage Pettersen, fra Arbeidepartiet møtte Elise Bjørnebekk-Waagen, fra Senterpartiet Ole-André Myhrvold, mens representantene fra henholdsvis Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet ikke hadde anledning.

En lang rekke tema ble presentert og diskutert, slik som trender i søkertall, posisjonering og samarbeid, strategiske satsinger, utvikling av eget ph.d.-program i «det digitale samfunn», finansiering av 5-årig lærermaster, kritisk lavt antall rekrutteringsstillinger, utdanning av sykepleiere, og utfordringer knyttet til tosidighet i utviklingsavtalen mellom HiØ og Kunnskapsdepartementet.

Det er opplagt slik at en lang rekke av de institusjonene som var fusjonsvillige i forbindelse med SAKS-prosessen (samarbeid, arbeidsdeling, konsentrasjon og sammenslåing) ble tilgodesett med et økt antall rekrutteringsstillinger. Ved HiØ ligger andelen fast på 17. Jeg har tidligere uttalt meg svært kritisk til dette, ikke minst med bakgrunn i at HiØ, som alle andre UH-institusjoner, også har klare krav om vitenskapelige koblinger i alle fagfelt. Men, 17 hjemler gir ikke nok slagkraft, det gir ikke nok handlingsrom til å snu seg når behovene kommer, til å legge grunnlaget for ettervekst i fagmiljøer hvor toppkompetente har forholdsvis høy gjennomsnittsalder, til å styrke samarbeid med eksterne aktører, og til å stimulere når våre fagfolk har klare ønsker om å markere retning. I tillegg gir de endringer som trådde i kraft i forskrift om ansettelse og opprykk i stillinger fra 1/9 – 2019 utfordringer knyttet til eksempelvis vurdering av professorkompetanse. I forskriftens nye tekst heter det nå eksplisitt at man må ha «bred erfaring med veiledning fortrinnsvis på master/ph.d.- nivå». HiØ må derfor ha et bevisst strategisk forhold til å koble våre interne fagfolk på som veiledere der det er faglig gode grunner til det, slik at vi legger grunnlaget også internt for å sikre fremtidig toppkompetanse.

Hva gjelder utviklingsavtalen, så er denne basert på Hægelandutvalget’s rapport fra januar 2015 – der de foreslo flere endringer i finansieringssystemet for universiteter og høyskoler. Ett av forslagene var å innføre institusjonelle utviklingsavtaler. HiØ var en av fem pilotinstitusjoner. I øyeblikket venter HiØ på tilbakemelding på ny utviklingsavtale, en avtale som har vært under gjentatte revisjoner. For meg fremstår utviklingsavtalen som en unødig tidstyv, som et ytterligere statlig styringsdokument, og så lenge det ikke ligger finansiering knyttet til måloppnåelse synes departementets bidrag å være utydelig. I dag følges allerede institusjonene med svært mange kvantitative måleparametere, herunder studiepoengsproduksjon, publikasjonspoeng, antall uteksaminerte og søkertall. I tillegg har styret vedtatt strategiplan for perioden 2019-2022. Av denne grunn fremstår arbeidet med utviklingsavtalen som unødig tidsbruk både på faglig- og administrativt ledelsesnivå, en tidsbruk som snarere burde fokuseres mot å styrke faglig retning og profil.

En ting er opplagt etter møtet med Østfoldbenken. HiØ kan bli mer utadrettede og mer offensive, blant annet i kontakt med landets folkevalgte. Vi må bli bedre på å profilere våre suksesshistorier, våre forskningsresultater, men også våre utfordringer de 364 dagene som er mellom hvert dialogmøte med Østfoldbenken. Gjennom kontakt med de politiske kanaler, bør derfor HiØ i økende grad ta innover seg hvordan dette samspillet kan danne grunnlag for politisk debatt og påvirke beslutningsprosesser.

På bildet, fra venstre: Ingjerd Schou (Høyre), Ole André Myhrvold (Senterpartiet), Tage Pettersen (Høyre), Elise Bjørnebekk-Waagen (Arbeiderpartiet), Annette Veberg Dahl (prorektor), Carl-Morten Gjeldnes (høgskoledirektør), Lars-Petter Jelsness-Jørgensen (rektor) og Tore Petter Engen (informasjonssjef). Foto: Bård Halvorsen (HiØ)