For få dager siden ble resultatene av studiebarometeret offentliggjort, og i de nærmeste ukene, som i tidligere år, vil mediebildet fylles med grafer over de mest og minst fornøyde studenter, de mest og minst populære institusjoner og studieprogram. Men, spørsmålet er om studiebarometeret kunne hatt en enda større betydning for lokalt institusjonelt kvalitetsarbeid bare ved enkle justeringer?

La meg først gjøre det helt klart. Studiekvalitet, og hvordan studentene opplever at vi som institusjon leverer på dette, er helt sentralt. Det er sentralt for utvikling, for å justere der det er nødvendig, for å lære av der det går godt, for å finslipe og for å raffinere. Samtidig inneholder studiebarometeret et betydelig antall spørsmål, der studentene hovedsakelig skårer sitt studieprogram på en skala fra 1-5 (der en skår på 5 er best). Ved Høgskolen i Østfold (HiØ) vet vi at vi har enkelte program som ligger i begge ender av skalaen, og vi vil som institusjonsledelse i samarbeid med studentdemokratiet søke svar og potensielle løsninger.

Så er spørsmålet, hva er en gjennomsnittsskår på et enkeltspørsmål i studiebarometeret et uttrykk for? Har vi nok kunnskap om hva som former de resultatene vi ser? NOKUT selv har ved utsendelse av studiebarometeret fremhevet at studenten ved besvarelse skal ta utgangspunkt i «dine samlede erfaringer hittil i ditt nåværende studieprogram», men er det det som faktisk skjer, eller er det situasjonen «her og nå» som er av størst betydning og som farger svarene?

Jeg har ikke svaret, men kanskje kan arbeidene til den israelsk-amerikanske psykologen og tidligere nobelprisvinner Daniel Kahneman (f. 1934) hjelpe oss noe på vei. Gjennom sin forskningskarriere har Kahneman vært opptatt av kognitive feilkilder og beslutningspsykologi, herunder skillet mellom det erfarende-selv (experiencing-self) og det huskende-selv (remembering-self), som han blant annet diskuterer i boken «Tenke, fort og langsomt» og i serien TED-talks. Kahneman trekker frem to eksempler for å illustrere forskjellen. Det ene eksempelet dreier seg om en mann som har lyttet til en klassisk konsert, en symfoni. Etter omtrent 20 minutter opplever han en skrikende lyd, hvilket leder ham til å si: «det ødela hele opplevelsen». Men, ifølge Kahneman hadde det ikke det det. Det som hadde skjedd var at den skrikende lyden hadde ødelagt minnene om opplevelsen, og personen det gjaldt hadde lyttet til 20 minutter med fantastisk musikk, men på grunn av denne skrikende lyden betød de første 20 minuttene ingenting. Et annet eksempel Kahneman bruker for å illustrere er en studie der pasienter som gjennomgikk colonoskopi (undersøkelse av tykktarmen) ble bedt om å rapportere smerte hvert 60 sekund. Et gjennomgående funn var at pasienter som hadde mer smerte mot slutten av undersøkelsen rapporterte en dårligere totalopplevelse, på tross av at det var andre pasientforløp som hadde hatt en smertefull undersøkelse av lengre varighet. Er det utenkelig at denne type kognitive feilkilder også kan spille inn i resultatene av studiebarometeret? Er det utenkelig at et høyt frustrasjonsnivå eller høy grad av tilfredshet «her og nå» har betydning for totalopplevelsen? Jeg tror ikke det, i alle fall kan det ikke utelukkes.

Basert på muligheten for at slike kognitive feilkilder kan være tilstede bør kanskje spørsmålsstillingen nettopp være opplevelsen «her og nå», et øyeblikksbilde. Dette øyeblikksbildet bør allikevel ha betydning for institusjonell analyse, bearbeiding og kvalitetsarbeid. Så ser også jeg opplagte svakheter med en slik spørsmålsformulering, og man kan derfor videre stille spørsmål ved hvorvidt studiebarometeret innledningsvis burde inkludert et spørsmål som eksempelvis: «alt i alt, hvor fornøyd er du med studieprogrammet du går på akkurat NÅ». Det kunne i det minste gi en pekepinn om grad av fornøydhet her og nå (experiencing-self) er assosiert med lavere eller høyere skår på studieprogrammene som helhet (remembering-self).

En annen problemstilling er hvorvidt det er sammenheng eller avvik mellom studentenes erfarte virkelighet og ønskede virkelighet, eller hvor viktig det er for dem. La meg forklare hva jeg legger i dette. I dag får vi altså en skår på hva studentene mener om en lang rekke aspekter ved sitt studieprogram, herunder «opplæring i å bruke digitale verktøy/programmer som er relevante for fagområdet» eller «innføring i formidling av egen kompetanse til potensielle arbeidsgivere». Ta disse to spørsmålene som eksempel. Opplagt kan et studieprogram tenkes å få lav skår på disse, noen ganger kanskje forståelig på grunn av fagets karakter, men en mer konstruktiv informasjon for meg som rektor ville være å vite om det var et avvik mellom en ønsket og opplevd virkelighet, mellom hvor viktig et område var for en student og studentens opplevde virkelighet. I noen tilfeller kan det kanskje også tenkes å være slik at et spørsmål gir en lav skår på en skala fra 1-5, men allikevel ikke nødvendigvis oppleves som like viktig for studenten som andre aspekter ved studiet. Et forslag kan derfor være at studiebarometeret både bør inkludere konkrete spørsmål (som i dag), samt spørsmål om hvor viktig et konkret spørsmål er for studenten?

Studiebarometeret er viktig for oss, men det har kanskje også potensiale for å bli et enda mer nyttig verktøy i institusjonelt arbeid med studiekvaliteten. En sammenligning med andre institusjoner er vel og bra, og ja – vi må lære av det andre lykkes med, men kan vi risikere at det blir et «liv på tredemølla» hvor vi løper og løper uten å komme av flekken? Tross alt er det vel slik at, når alt kommer til alt, så kan ikke alle ha en skår over gjennomsnittet. For meg, er det viktigste hvordan vi hver eneste dag jobber med kvalitet i våre studier, i samarbeid mellom ledere, fagansatte og studenter. Jeg ser derfor frem til gode og konstruktive diskusjoner om disse tema i tiden som kommer, og ved HiØ stiller vi oss gjerne disponible for NOKUT for å teste ut alternative varianter av studiebarometeret.

For ikke lenge siden ble endelig sluttstrek satt for arbeidet med ny utviklingsavtale mellom HiØ og kunnskapdepartementet da avtalen ble godkjent av tidligere statsråd for høyere utdanning og forskning, Iselin Nybø. For, som de fleste av dere har fått med dere, har Fremskrittspartiet forlatt regjeringen og Erna Solberg omrokkert statsrådpostene. Henrik Asheim fra Høyre erstatter derfor Iselin Nybø fra Venstre. Jeg ser frem til samarbeidet med ny statsråd og håper, som rektor Svein Stølen ved UiO, at den nye statsråden vil redusere byråkratisering og ha tillit til at UH-institusjonene er sitt samfunnsansvar bevisst. La oss bruke tid på å utdanne kompetanse, bidra med løsninger til samfunnsfellesskapet, bidra til det grønne skiftet og et bærekraftig samfunn, istedet for å bruke tid på detaljrapportering og meningsløse konkurranser mellom ikke sammenlignbare institusjoner.

Men, tilbake til utviklingsavtalen. I avtalen med kunnskapdepartementet er det en spesifikk målsetning å styrke samarbeidet med andre UH-institusjoner, primært i det vi – inntil nylig – kalte Oslo og Akershus regionen. Det var med bakgrunn i dette at jeg i fjor høst tok kontakt med OsloMet med mål om å gjennomføre et toppledermøte mellom våre to institusjoner. Onsdag 22/1 hadde jeg derfor gleden av å ønske toppledelsen ved OsloMet, med rektor Curt Rice i spissen, velkommen til HiØ og studiested Fredrikstad for erfaringsutveksling og diskusjon om samarbeidsmuligheter og felles utfordringer.

På møtet ble en lang rekke områder og tema diskutert, fra ph.d utdanning, digitalisering, samarbeid med samfunnet, organisering, samt samarbeid om språk og lærerutdanning. Det er liten tvil om at møtet bidro til en større kjennskap til hverandres institusjoner og for en bevisstgjøring av mulighetene for å bygge en samarbeids- og delingskultur innen utdannings- og forskningsfeltet. Målet for oss må være å profilere de faglige gevinstene som OsloMet kan ha gjennom et formalisert samarbeid med HiØ, samt hvilke gevinster HiØ og HiØ’s studenter kan få tilbake. Hvilke muligheter ligger i sømløse overganger, emneutveksling og fellesgrader – og hvilke faktorer kan eventuelt legge hindere for et konstruktivt samarbeid, var spørsmål som ble diskutert.

Både OsloMet og HiØ var enige om å jobbe videre med konkretisering og bearbeiding av møtet, samt ta sikte på et årlig samarbeidsmøte for å følge opp samarbeidsflater og vurdere nye. I tillegg til OsloMet ønskes et tilsvarende møte gjennomført med NMBU, men før det bør samarbeidsmøtet som ble gjennomført mellom HiØ og NMBU i foregående rektorperiode gjennomgås med tanke på resultatoppnåelse.

(Bildet over – Fra venstre: prorektor samhandling og samfunnskontakt – Jo Ese (HiØ), prorektor utdanning – Annette Veberg Dahl (HiØ), Avdelingsdirektør ved Avdeling for organisasjons- og tjenesteutvikling (HiØ) – Elin Corneliussen, forskningsdirektør – Trine Eker Christoffersen (HiØ), prorektor Nina Waaler (OsloMet), rektor Lars-Petter Jelsness-Jørgensen (HiØ), rektor Curt Rice (OsloMet), viserektor Per Martin Nordheim Marthinsen (OsloMet), divisjonsdirektør Asbjørn Seim (OsloMet), stabsdirektør Ane Marte Rasmussen. Ikke tilstede da bildet ble tatt: høgskoledirektør Carl-Morten Gjeldnes).

Pedagogisk merittering er en mulighet for undervisere ved høyere utdanningsinstitusjoner til å få sin pedagogiske virksomhet vurdert og belønnet, -og nå har muligheten kommet til HiØ.

Tirsdag 28. januar er det oppstartsseminar på Remmen for de som vurderer å søke, eller bare er interessert i å få mer informasjon om meritteringsordningen. Deltagelse på et seminar kvalifiserer til veiledning senere i prosessen. Tilsvarende seminar skal også arrangeres i Fredrikstad 7. februar. Søknadsfristen er 1. juni.

Høgskolen har fokus på studentenes læring og ønsker å støtte opp under og belønne vitenskapelig ansattes utdanningsfaglige kompetanse, bidra til økt undervisningsinnsats og ikke minst å beholde gode undervisere i undervisning.

Å dele erfaringene man har med god undervisningspraksis er viktig. Etterhvert som det utnevnes meritterte undervisere, vil disse inngå i et kunnskapsnettverk knyttet til PULS. Hensikten med nettverket er å sikre en videre utvikling av utdanningskvaliteten og spre kunnskap om god praksis. Dette vil våre studenter få både nytte og glede av.

Dette ser jeg virkelig frem til, -kanskje vi sees på seminar?

NB: Det er påmelding til seminarene.

Les mer om seminarene og meritteringsordningen her.

I 1962 gjorde den tyske filosofen og sosiologen Jürgen Habermas seg til akademisk superstjerne med sin avhandling om den borgerlige offentligheten. Han viste hvordan samfunn trenger arenaer der offentligheten eksisterer der vi både kan bli presentert for og selv presentere meninger, argumenter, kunnskap og kunst. I vår tid blir forståelsen av både hva og hvor offentligheten er utfordret, blant annet av sosiale og andre nye medier. I valget 2019 var det i flere kommuner Facebookgrupper som satte agenda og fikk dominere valgkampen, også i vår region.

Hva en slik utvikling gjør med den offentlige samtalen er i seg selv et interessant tema, som flere av våre forskere tilknyttet det digitale samfunn har høy kompetanse på og spennende publikasjoner innenfor. Men uavhengig av hvor denne utviklingen tar oss bør nok vi som samfunn ta vare på og videreutvikle de velprøvde arenaene vi allerede har for offentlighet. Det er liten tvil om at folkebibliotekene er en av de viktigste av disse.

Bibliotekene er tradisjonsrike og viktige arenaer for læring, opplevelser, debatt og refleksjon. For befolkningen er de blant de fremste dannelsesinstitusjonene vi har. Og på tross av utviklingen beskrevet i forrige avsnitt ser vi at norske bibliotek klarer å gjøre seg selv aktuelle; i 2018 var antallet nordmenn som besøkte et bibliotek i løpet av året det høyeste noen sinne (54 %). I regionen vår tar bibliotekene til fulle ansvar for å fylle rollen sin som lokalsamfunnenes hus. For eksempel i den nye storkommunen Indre Østfold der bibliotekene er innbyggertorg, arenaer for dialog mellom kommune og borgere.

Som vitenskapelig ansatte ved HiØ kan vi bidra til den offentlige samtalen som foregår ved bibliotekene, og vi har allerede mange gode eksempler på at dette faktisk skjer. Vi har avtalt at forskere fra HiØ våren 2020 skal holde 14 ulike foredrag på folkebiblioteker rundt om i Østfold. Avdeling for IT har sammen med Halden bibliotek laget et makerspace og bidrar med å øke teknologikompetansen og har skapt en sosial møteplass for barn i Halden sentrum.

I dag har HiØ hatt besøk av bibliotekene i verstkapsbyene våre, Fredrikstad og Halden. Bibliotekene var invitert til å delta på Formidling- og samfunnskontaktutvalgets årlige seminar slik at vi kunne snakke om felles mål og hva vi kan få til av samarbeid. Vi diskuterte hvordan vi og bibliotekene sammen kan bidra i den offentlige samtalen. Mange gode ideer kom opp, blant annet finansieringsordninger vi sammen kan søke på, og ulike ordninger for å få informasjon om både studentarbeider og forskerarbeider ut til lokalsamfunnene.

Helt konkret har vi satt ned en arbeidsgruppe med representanter fra bibliotekene i Fredrikstad og Halden og representanter fra HiØ, som skal diskutere videre samarbeid.

Takk til bibliotekene for et godt møte!

Bibliotekssjefen i Fredrikstad, Tora Klevås, kommer med gode innspill om samarbeidsflater

Det har etter hvert blitt en fast øvelse at nettaviser rett etter årsskiftet forteller sine lesere hvilke saker som var mest lest i året som har gått, gjerne i form av en liste med de ti mest populære sakene. Så også i disse dager. Slike lister kan i seg selv være interessant lesning, antall treff en sak får kan fortelle oss noe om hva folk finner det verdt å bruke sin dyrebare oppmerksomhet foran smarttelefonen på. Særlig interessant er dette kanskje når vi ser på nisjenettsteder – nettsteder som ønsker å formidle en bestemt type kunnskap og som mennesker oppsøker for å finne en bestemt type informasjon.

Innenfor forskning og høyere utdanning finnes det flere eksempler på slike nisjenettsteder – nettaviser som har spesialisert seg på å formidle nyheter om og for sektoren vår. Khrono og forskning.no har de siste årene blitt to av de aller fremste. Begge to formidler nyheter om forskning og høyere utdanning fra hele landet, og får stadig flere lesere. De som figurerer på topp ti-lister over årets mest populære saker kan med trygghet vite at det de ønsker å formidle blir funnet interessant av et kompetent publikum. Det er derfor en solid anerkjennelse å figurere på slike lister.

I den aller mest leste saken på Khrono i 2019 ble Jon Arne Løkke, dosent ved Høgskolen i Østfold og Stian Orm, masterstudent og vitenskapelig assistent ved UiO, intervjuet. Helt på tampen av året publiserte Khrono en lengre sak der Løkke og Orm drøfter forskningsmetode, profesjonsutdanning og teori om autisme. Men saken handler også om samarbeidet mellom de to. Den forteller hvordan de to har gått fra å være terapeut og lærer for en elev med autisme til å bli fagfeller, og utfordrer leserens forståelse om både forskerrolle, profesjonsrolle og elevrolle.

Nest øverst på topp ti-listen over de mest leste sakene på forskning.no finner vi nok en gang Høgskolen i Østfold. I saken blir stipendiat Hanna Marie Ihlebæk intervjuet med bakgrunn i en artikkel hun har publisert i Ethos (Journal of the Society for Psychological Anthropology). I saken forteller Ihlebæk om hvordan sykepleiere bruker alle sansene sine i utførelsen av jobben sin, mer eller mindre bevisst. I intervjuet er det særlig luktesansen som får oppmerksomhet, og Ihlebæks funn legger grunnlaget for en diskusjon mellom kunnskap som lar seg standardisere, og kunnskap som ikke så lett lar seg operasjonalisere i for eksempel rutiner.

For oss i rektoratet er det selvsagt svært imponerende og veldig hyggelig å se dyktige ansatte ved HiØ trone helt i toppen av slike lister, foran institusjoner som har mye større forskningsbudsjetter enn hva vi sitter på. Men et kanskje viktigere poeng er at den type kunnskap som HiØ besitter er noe som hele sektoren finner spennende og faglig interessant, og som setter dagsorden og starter debatter.  Felles for begge sakene er at de formidler nyskapende kunnskap om profesjonsutøvelse innenfor bærende yrker i velferdsstaten vår.

HiØ jobber tett på arbeidslivet, tett på regionen der vi holder til, og tett på samfunnet generelt. Kanskje er det slik at denne nærheten til praksis gir våre forskere en litt annen innsikt enn hva man får når man jobber på en mye større institusjon? I 2019 var det i hvert fall slik at to forskere ved HiØ traff meget godt med å få oppmerksomheten til norske forsknings- og høyere utdanningsmiljøer. Gratulerer fra rektoratet!