Semesteret vi er inne i er på alle måter et annerledes semester, det gjelder også semesteravslutningene. I går hadde jeg gleden av å delta på årets første digitale semesteravslutning ved HiØ, på Akademi for scenekunst. Det var en imponerende og veldig flott opplevelse å være til stede i livestudio i blackbox på Kråkerøy. På tross av at få av oss kunne treffes fysisk hadde akademiet gjort det beste ut av markeringen, der blant annet de første avlagte mastergradene i performance noensinne ved HiØ skulle feires.

Jeg bidro på arrangementet med en tale fra rektoratet til studentene, og gjenngir den her:

Dear candidates, dear students, dear colleagues, dear guests.

The current situation has made us all reflect on what it is that we do, and why we do what we do, in our lives. For my part, in my role as prorektor, this has included thoughts on what it is that Østfold University College does, and why.

One of the things we do is that we provide the knowledge and knowhow that society needs to handle the crisis. We train nurses, bio-engineers, social workers, teachers, IT professionals, economists, the list goes on. Professions that are needed to develop and sustain infrastructures in a resilient welfare state that is able to face a crisis like corona.

But culture is also part of the infrastructure, society is complicated and the well-being of society is a lot more complicated than the well-being of the individuals that it consists of. You can treat a single human through the use of knowledge from medicine or psychology. But how do you treat, how do you do diagnostics on a society? As you all know, to do this we need a broader perspective, we need different instruments, we need to open our minds. And to do these exercises, we need help. We need help from professionals within the arts, within theatre, within performance.

It is therefore with great pride I stand here today, being able to say that not only do we, ØUC, deliver candidates for health care, the economy and other professions that comprise the nuts and bolts of the welfare state. We are also providing candidates that can help us understand what is to be a society, what it is to be human, how bonds between humans form and develop, how they get strengthened and how they break. And in new ways unveil the graveness of the situation that we all face now, but also perhaps help us find hope.

Today we celebrate the end of the studies you have worked very hard to complete here in Fredrikstad. The roles that you now will fill in society are perhaps more important now than ever. As artists you will be our collective curiousness, our collective reflections, and you will help us all as a society ask new and necessary questions and force us to look at our practices in ways that we need to see them.

On behalf of Østfold University College, I would like to congratulate you on completing your master’s studies, and I would like to thank you for all your efforts, hard work and what you have given to your fellow students, to the teachers, to the college and to yourself in the last years. And last, i would like to wish you the best of luck in the important work you will be doing for us all as you now will become our collective critical sense.

I 1962 gjorde den tyske filosofen og sosiologen Jürgen Habermas seg til akademisk superstjerne med sin avhandling om den borgerlige offentligheten. Han viste hvordan samfunn trenger arenaer der offentligheten eksisterer der vi både kan bli presentert for og selv presentere meninger, argumenter, kunnskap og kunst. I vår tid blir forståelsen av både hva og hvor offentligheten er utfordret, blant annet av sosiale og andre nye medier. I valget 2019 var det i flere kommuner Facebookgrupper som satte agenda og fikk dominere valgkampen, også i vår region.

Hva en slik utvikling gjør med den offentlige samtalen er i seg selv et interessant tema, som flere av våre forskere tilknyttet det digitale samfunn har høy kompetanse på og spennende publikasjoner innenfor. Men uavhengig av hvor denne utviklingen tar oss bør nok vi som samfunn ta vare på og videreutvikle de velprøvde arenaene vi allerede har for offentlighet. Det er liten tvil om at folkebibliotekene er en av de viktigste av disse.

Bibliotekene er tradisjonsrike og viktige arenaer for læring, opplevelser, debatt og refleksjon. For befolkningen er de blant de fremste dannelsesinstitusjonene vi har. Og på tross av utviklingen beskrevet i forrige avsnitt ser vi at norske bibliotek klarer å gjøre seg selv aktuelle; i 2018 var antallet nordmenn som besøkte et bibliotek i løpet av året det høyeste noen sinne (54 %). I regionen vår tar bibliotekene til fulle ansvar for å fylle rollen sin som lokalsamfunnenes hus. For eksempel i den nye storkommunen Indre Østfold der bibliotekene er innbyggertorg, arenaer for dialog mellom kommune og borgere.

Som vitenskapelig ansatte ved HiØ kan vi bidra til den offentlige samtalen som foregår ved bibliotekene, og vi har allerede mange gode eksempler på at dette faktisk skjer. Vi har avtalt at forskere fra HiØ våren 2020 skal holde 14 ulike foredrag på folkebiblioteker rundt om i Østfold. Avdeling for IT har sammen med Halden bibliotek laget et makerspace og bidrar med å øke teknologikompetansen og har skapt en sosial møteplass for barn i Halden sentrum.

I dag har HiØ hatt besøk av bibliotekene i verstkapsbyene våre, Fredrikstad og Halden. Bibliotekene var invitert til å delta på Formidling- og samfunnskontaktutvalgets årlige seminar slik at vi kunne snakke om felles mål og hva vi kan få til av samarbeid. Vi diskuterte hvordan vi og bibliotekene sammen kan bidra i den offentlige samtalen. Mange gode ideer kom opp, blant annet finansieringsordninger vi sammen kan søke på, og ulike ordninger for å få informasjon om både studentarbeider og forskerarbeider ut til lokalsamfunnene.

Helt konkret har vi satt ned en arbeidsgruppe med representanter fra bibliotekene i Fredrikstad og Halden og representanter fra HiØ, som skal diskutere videre samarbeid.

Takk til bibliotekene for et godt møte!

Bibliotekssjefen i Fredrikstad, Tora Klevås, kommer med gode innspill om samarbeidsflater

Det har etter hvert blitt en fast øvelse at nettaviser rett etter årsskiftet forteller sine lesere hvilke saker som var mest lest i året som har gått, gjerne i form av en liste med de ti mest populære sakene. Så også i disse dager. Slike lister kan i seg selv være interessant lesning, antall treff en sak får kan fortelle oss noe om hva folk finner det verdt å bruke sin dyrebare oppmerksomhet foran smarttelefonen på. Særlig interessant er dette kanskje når vi ser på nisjenettsteder – nettsteder som ønsker å formidle en bestemt type kunnskap og som mennesker oppsøker for å finne en bestemt type informasjon.

Innenfor forskning og høyere utdanning finnes det flere eksempler på slike nisjenettsteder – nettaviser som har spesialisert seg på å formidle nyheter om og for sektoren vår. Khrono og forskning.no har de siste årene blitt to av de aller fremste. Begge to formidler nyheter om forskning og høyere utdanning fra hele landet, og får stadig flere lesere. De som figurerer på topp ti-lister over årets mest populære saker kan med trygghet vite at det de ønsker å formidle blir funnet interessant av et kompetent publikum. Det er derfor en solid anerkjennelse å figurere på slike lister.

I den aller mest leste saken på Khrono i 2019 ble Jon Arne Løkke, dosent ved Høgskolen i Østfold og Stian Orm, masterstudent og vitenskapelig assistent ved UiO, intervjuet. Helt på tampen av året publiserte Khrono en lengre sak der Løkke og Orm drøfter forskningsmetode, profesjonsutdanning og teori om autisme. Men saken handler også om samarbeidet mellom de to. Den forteller hvordan de to har gått fra å være terapeut og lærer for en elev med autisme til å bli fagfeller, og utfordrer leserens forståelse om både forskerrolle, profesjonsrolle og elevrolle.

Nest øverst på topp ti-listen over de mest leste sakene på forskning.no finner vi nok en gang Høgskolen i Østfold. I saken blir stipendiat Hanna Marie Ihlebæk intervjuet med bakgrunn i en artikkel hun har publisert i Ethos (Journal of the Society for Psychological Anthropology). I saken forteller Ihlebæk om hvordan sykepleiere bruker alle sansene sine i utførelsen av jobben sin, mer eller mindre bevisst. I intervjuet er det særlig luktesansen som får oppmerksomhet, og Ihlebæks funn legger grunnlaget for en diskusjon mellom kunnskap som lar seg standardisere, og kunnskap som ikke så lett lar seg operasjonalisere i for eksempel rutiner.

For oss i rektoratet er det selvsagt svært imponerende og veldig hyggelig å se dyktige ansatte ved HiØ trone helt i toppen av slike lister, foran institusjoner som har mye større forskningsbudsjetter enn hva vi sitter på. Men et kanskje viktigere poeng er at den type kunnskap som HiØ besitter er noe som hele sektoren finner spennende og faglig interessant, og som setter dagsorden og starter debatter.  Felles for begge sakene er at de formidler nyskapende kunnskap om profesjonsutøvelse innenfor bærende yrker i velferdsstaten vår.

HiØ jobber tett på arbeidslivet, tett på regionen der vi holder til, og tett på samfunnet generelt. Kanskje er det slik at denne nærheten til praksis gir våre forskere en litt annen innsikt enn hva man får når man jobber på en mye større institusjon? I 2019 var det i hvert fall slik at to forskere ved HiØ traff meget godt med å få oppmerksomheten til norske forsknings- og høyere utdanningsmiljøer. Gratulerer fra rektoratet!