A message to our exchange students

Følgende melding er sendt fra rektor til utvekslingsstudenter ved HiØ

Dear exchange students.

The last few days have affected us all, students and staff. For those who have been, or still are with us as an exchange student, the situation may have been extra special. Østfold University College has now asked all exchange students to return home. We have done this because we do not know how long this situation will last, and how the opportunities for travel will develop in the future. On behalf of the college’s management, I would like to express to each and every one of you that I am sorry that your stay had to end like this. I wish each end everyone of you the best of luck with your remaining studies and all the best, both for yourself and your family. If you now choose to go home, you should know that you are always welcome back to us. If you, on the other hand, choose to stay with us, it is important that you keep in contact with the international office, both related to practical issues, but also to let us know that you are doing well.

«We Shall Overcome»

I wish you all the best.

Best wishes

 

Lars-Petter Jelsness-Jørgensen

Rector and professor

Østfold University College

 

Full skjerpings NÅ!

I dag våknet HiØ opp til en ny virkelighet. All undervisning som krever tilstedeværelse på studiestedene våre i Halden og Fredrikstad er avlyst. Vi må beregne at vi kommer til å befinne oss i denne situasjonen i en god stund fremover, selvom vi monitorer endringer kontinuerlig. Vi må også kalkulere inn en risiko for at det kan komme ytterligere begrensninger på tilstedeværelse på studiestedene våre. Det vi nå er endel av er en smitteverndugnad der vi alle MÅ bidra til å redusere spredningen av COVID-19, eller Corona virus.

Som rektor er mine tanker nå hos alle dere ansatte som kjenner på et bredt spekter av følelser. Noen er kanskje frustrerte, noen er lei seg. Mange har forberedt undervisning, brukt lang tid på gode pedagogiske grep. Da er det tøft når vi som ledelse i går ikke så annen mulighet enn å stenge ned undervisning som krever tilstedeværelse. Mange av dere har fått endret reiseplaner brått, og jeg forstår at dette er ubeleilig, men jeg er ikke i tvil om at det grep vi nå har gjort er det eneste riktige. Det er liten tvil om at beslutningen får en god del konsekvenser.

En historisk brå overgang til undervisning via digitale ressurser krever også sitt, og vi jobber intenst med å sørge for gode støttefunksjoner, systemer og informasjon. Men, vi er i en ekstraordinær situasjon. Hver og en av oss, inkludert våre studenter, må ha forståelse for det. Vi er, ledelse og ansatte, opptatt av å hjelpe hverandre. Og, vi skal få det til.

Hver og en av oss har en viktig oppgave i en utvidet smittevernkjede, bruk den rollen NÅ. Som ansatt kan hver og en av dere informere hverandre om betydningen av god håndhygiene, av å redusere tilstedeværelse i større forsamlinger, og i å bringe informasjon til våre studenter. Dere studenter har også et betydelig ansvar. Det er NÅ vi sammen skal vise at vi er samfunnsbevisste borgere og ikke idioter. Sjelden har behovet for det vært større. For nei, dette er ikke et ufarlig virus. Derfor er ikke nedstengning av undervisning på studiestedene noe som bør feires, noe som bør medføre invitasjon til store ansamlinger i festlige lag. Alle større forsamlinger gir en økt risiko for smittespredning. Og om det ikke er deg det er farlig for, så kan det være din venns far, mor, søster og bror. Derfor: Tiden er inne for resolutt handling også i våre studentmiljøer.

Det er en betydelig mengde informasjon tilgjengelig på nett og via sosiale medier. Noe fornuftig, annet ikke. Nå er tiden inne for å hjelpe hverandre og nasjonale myndigheter med god informasjonhygiene. Unngå derfor å spre informasjon som ikke kommer fra kvalitetssikrede kilder

Kjære alle, vi er en kunnskapsinstitusjon. La oss vise hva det betyr.

 

Vi jobber kontinuerlig med å håndtere koronasituasjonen

I løpet av få dager har situasjonen knyttet til koronasmitte eskalert betraktelig. Dessverre er det slik at mange i allmennheten fortsatt ikke har forstått alvoret som en bred smittespredning i befolkning vil ha. For de fleste er det riktignok slik at man ikke vil bli alvorlig syk, men for utsatte grupper, slik de er beskrevet på folkehelseinstituttets sider, kan konsekvensene være av mer alvorlig art. I vår stab og blant våre studenter er det stort mangfold. I dag er min og høgskolens ledelse’s viktigste oppgave å forhindre eller utsette smittespredning blant våre ansatte og studenter. Flere av våre studenter, og ansatte, utgjør en forlenget arm av helsetjenesten. I en prekær situasjon kan vi bli bedt om å mobilisere det vi har av fagkompetanse, men – noe av det som er mest sentralt nå (et ansvar som påhviler hver og en av oss) er å forsøke å hindre at helsetjenestens kapasitet til mottak og behandling av kritisk syke mennesker ikke overskrides. Forhåpentlig kommer vi ikke dit, men vi må nå ta innover oss alvoret i situasjonen. Generelt vil jeg be alle om å følge med på høgskolens informasjonssider og på folkehelseinstituttes sider og forholde seg TYDELIG til det som står der. For helsepersonell må også lokale forordninger, på sykehus og i kommune følges.

Den 28/2, kort etter at det første koronatilfellet ble oppdaget på norsk jord, har høgskolen satt krisestab og hatt daglige møter, nå kontinuerlige møter om situasjonen. Bildet forandrer seg stadig, så også anbefalingene. Derfor må våre ansatte og studenter beregne endringer i høgskolens aktiviteter i den kommende perioden. Vi må planlegge for oppskalering av digitale undervisningsformer og redusere fysiske møteplasser. Allerede har HiØ avlyst alle arrangementer, og interne og eksterne møter på mer enn 30 personer skal ikke gjennomføres. I løpet av dagen i dag vil det høyst sannsynlig tilkomme ytterligere innstramminger. Vi jobber kontinuerlig med å ha tydelig informasjon og råd til våre ansatte og studenter, til å håndtere bekymring, og til å håndtere praktiske utfordringer knyttet til undervisning, praksis og reiser. Jeg ber om de kanaler som er etablert med tanke på situasjonen, benyttes i så henseende.

Hver enkelt ansatt og student kan føle seg trygg på at vi som ledelse er kontinuerlig oppdatert på situasjonen, og gjør proaktive tiltak for å forhindre virusspredning. Samtidig etterspør jeg en tydeligere nasjonal koordinering av vår sektor. Dette er tydeliggjort i et innlegg i khrono i dag.

Hver og en av oss har et ansvar for å forhindre smittespredning. Sørg for at du vasker hendene dine i såpe og vann i minimum 20 sekunder, og hoster/nyser i albuekroken dersom du ikke har et papirhåndkle tilgjengelig.

 

Gratulerer med kvinnedagen!

I dag er den internasjonale kvinnedagen, en dag det fortsatt er behov for å markere og holde høyt. Selvom vi på mange områder har kommet langt, er det stadig påminnelser om at kampen for likestilling, likebehandling og respekt, uavhengig av kjønn, har en vei å gå. For få dager siden kunne vi eksempelvis lese innlegget «har det klikka for denne generasjonen» av Oda Wiig, 18 år og en av årets russ, som helt betimelig reagerer på russebusser som ikke vil ha med jenter som veier over 60 kilo, groteske russelåter som undertrykker jenter. Hun stiller spørsmålet: «er det kun litt alkohol og en russedress som skal til for at det skal være fullstendig greit å seksuelt trakassere jenter?». Selvfølgelig er og bør det ikke være greit, men saken understreker nettopp behovet for å opprettholde et sterkt fokus på kvinnesaken, ikke bare 8. Mars, men hele året.

I dag har jeg, sammen med mine to døtre, brukt litt tid på å se litt tilbake på kvinnene i egen familie. En av disse var min oldemor, Ingeborg Johannessen, født i Bø i Telemark i 1882. Som ung jente flyttet hun med sin far til Fredrikstad og giftet seg etterhvert med Jens Jensen. De får tre døtre, men Jens dør kort etter fødsel av tredje barn, og den ene datteren dør bare 13 år gammel av tuberkulose. I noen år frem mot 1915 er hun alenemor og forsøker å livnære familien gjennom sine egenskaper som syerske. Hun syr dresser, kåper og kjoler til familie og naboer. I 1915 gifter hun seg på nytt, og får ytterligere tre barn – hvorav en av disse er min farfar. Som ung kvinne blir Ingeborg opptatt av politikk og kvinnesaken. Hun bidrar til å starte Arbeiderpartiets kvinneforening, som har tilholdssted på Lahellemoen i Fredrikstad. I 25 år er hun kvinneforeningens forkvinne og leder. I tillegg bidro hun aktivt i kooperativens kvinneforening.

Gjennom historien har sterke kvinner gått foran og kjempet viktige kamper for kvinners rettigheter, Ingeborg er en av disse. I dag har vi sammen reflektert over den takknemlighet vi skal ha for den kampen som kvinner bakover i historien har tatt for rettighetene til dagens kvinner. Samtidig er det mye igjen, og derfor trenger vi fortsatt sterke kvinner til å reise seg mot urett. Det kan ha stor betydning for våre døtre og fremtidige kvinners rettigheter.

I takknemlighet til de som går og har gått foran, og i solidaritet med kvinner i andre deler av verden som kjemper kamp for demokrati og likeverd.

Gratulerer med dagen.

 

Bedret kjønnsbalanse i arbeidsutvalg for faglig omorganisering

Som de fleste nå sikkert er kjent med har høgskolestyret vedtatt prosess og mandat for faglig omorganisering. For meg som rektor er det helt sentralt at dette blir en så god prosess som mulig, særlig med tanke på informasjonsflyt, mulighet for innspill og medvirkning. For å lette tilgjengelighet av informasjon er det laget en egen nettside, hvor all informasjon om prosess og dokumenter oppdateres jevnlig. Jeg vil anbefale å følge med her om du ønsker oppdatert informasjon.

Høgskolestyret fattet opprinnelig vedtak om følgende sammensetning av arbeidsutvalget: 2 hovedtillitsvalgte (etter avtale de hovedtillitsvalgte i mellom ble det bestemt at dette skulle være hovedtillitsvalgt for UNIO og Akademikerne – siden disse representerte flest faglig ansatte), hovedverneombud, studentleder, ett eksternt styremedlem, ett eksternt medlem med sektorerfaring, høgskoledirektør og rektor.

Selvom den opprinnelige tanken med denne sammensetningen var å sikre god medvirkning og involvering, samt eksterne blikk, så vi i ettertid at det slo uheldig ut på å sikre god kjønnsfordeling i arbeidsutvalget. Slik situasjonen nå ble ville flesteparten av disse roller fylles av menn. Når dette ble tydelig, og også basert på innspill fra Arbeidsmiljøutvalget, gjorde jeg som styrets leder og rektor nødvendige justeringer i sammensetningen for å bedre denne balansen. Av denne grunn vil arbeidsutvalget nå bestå av:

Førsteamanuensis Catharina Bjørkquist (som representant for fag)

Førstelektor Hilde Sofie Fjeld (som representant for fag)

Studentleder Preben Reinaas Rotlid

Hovedverneombud Ole-Kristian Førrisdahl

Hovedtillitsvalgt UNIO – Ragnar Knudsen

Hovedtillitsvalgt Akademikerne – Trond Heitmann/Anna Lena Kjønigsen

Prorektor Annette Veberg-Dahl

Forskningsdirektør Trine Eker Chrisoffersen

Eksternt styremedlem Ole-Gunnar Søgnen (Professor ved HVL, og tildligere rektor ved HiB)

Høgskoledirektør Carl Morten Gjeldnes

Rektor Lars-Petter Jelsness-Jørgensen

I tillegg vil tidligere rektor ved NMBU på Ås, og styremedlem av den Europeiske Universitetsassosiasjonen (EUA), Mari Sundli Tveit, bidra med eksterne innspill og råd i prosessen.

Mandag og tirsdag 2 og 3/3 har arbeidsutvalget sitt første arbeidsseminar, et seminar jeg ser frem til. Basert på innspill fra avdelingsstyrer, dekaner og direktørgruppen vil vi jobbe oss videre mot et endelig utkast til forslag som vil sendes på bred høring internt og eksternt.

Som tidligere er det Jo Ese, prorektor for samhandling og samfunnskontakt, som er prosessleder for arbeidet.

 

Kan studiebarometeret bli enda nyttigere i institusjonelt kvalitetsarbeid?

For få dager siden ble resultatene av studiebarometeret offentliggjort, og i de nærmeste ukene, som i tidligere år, vil mediebildet fylles med grafer over de mest og minst fornøyde studenter, de mest og minst populære institusjoner og studieprogram. Men, spørsmålet er om studiebarometeret kunne hatt en enda større betydning for lokalt institusjonelt kvalitetsarbeid bare ved enkle justeringer?

La meg først gjøre det helt klart. Studiekvalitet, og hvordan studentene opplever at vi som institusjon leverer på dette, er helt sentralt. Det er sentralt for utvikling, for å justere der det er nødvendig, for å lære av der det går godt, for å finslipe og for å raffinere. Samtidig inneholder studiebarometeret et betydelig antall spørsmål, der studentene hovedsakelig skårer sitt studieprogram på en skala fra 1-5 (der en skår på 5 er best). Ved Høgskolen i Østfold (HiØ) vet vi at vi har enkelte program som ligger i begge ender av skalaen, og vi vil som institusjonsledelse i samarbeid med studentdemokratiet søke svar og potensielle løsninger.

Så er spørsmålet, hva er en gjennomsnittsskår på et enkeltspørsmål i studiebarometeret et uttrykk for? Har vi nok kunnskap om hva som former de resultatene vi ser? NOKUT selv har ved utsendelse av studiebarometeret fremhevet at studenten ved besvarelse skal ta utgangspunkt i «dine samlede erfaringer hittil i ditt nåværende studieprogram», men er det det som faktisk skjer, eller er det situasjonen «her og nå» som er av størst betydning og som farger svarene?

Jeg har ikke svaret, men kanskje kan arbeidene til den israelsk-amerikanske psykologen og tidligere nobelprisvinner Daniel Kahneman (f. 1934) hjelpe oss noe på vei. Gjennom sin forskningskarriere har Kahneman vært opptatt av kognitive feilkilder og beslutningspsykologi, herunder skillet mellom det erfarende-selv (experiencing-self) og det huskende-selv (remembering-self), som han blant annet diskuterer i boken «Tenke, fort og langsomt» og i serien TED-talks. Kahneman trekker frem to eksempler for å illustrere forskjellen. Det ene eksempelet dreier seg om en mann som har lyttet til en klassisk konsert, en symfoni. Etter omtrent 20 minutter opplever han en skrikende lyd, hvilket leder ham til å si: «det ødela hele opplevelsen». Men, ifølge Kahneman hadde det ikke det det. Det som hadde skjedd var at den skrikende lyden hadde ødelagt minnene om opplevelsen, og personen det gjaldt hadde lyttet til 20 minutter med fantastisk musikk, men på grunn av denne skrikende lyden betød de første 20 minuttene ingenting. Et annet eksempel Kahneman bruker for å illustrere er en studie der pasienter som gjennomgikk colonoskopi (undersøkelse av tykktarmen) ble bedt om å rapportere smerte hvert 60 sekund. Et gjennomgående funn var at pasienter som hadde mer smerte mot slutten av undersøkelsen rapporterte en dårligere totalopplevelse, på tross av at det var andre pasientforløp som hadde hatt en smertefull undersøkelse av lengre varighet. Er det utenkelig at denne type kognitive feilkilder også kan spille inn i resultatene av studiebarometeret? Er det utenkelig at et høyt frustrasjonsnivå eller høy grad av tilfredshet «her og nå» har betydning for totalopplevelsen? Jeg tror ikke det, i alle fall kan det ikke utelukkes.

Basert på muligheten for at slike kognitive feilkilder kan være tilstede bør kanskje spørsmålsstillingen nettopp være opplevelsen «her og nå», et øyeblikksbilde. Dette øyeblikksbildet bør allikevel ha betydning for institusjonell analyse, bearbeiding og kvalitetsarbeid. Så ser også jeg opplagte svakheter med en slik spørsmålsformulering, og man kan derfor videre stille spørsmål ved hvorvidt studiebarometeret innledningsvis burde inkludert et spørsmål som eksempelvis: «alt i alt, hvor fornøyd er du med studieprogrammet du går på akkurat NÅ». Det kunne i det minste gi en pekepinn om grad av fornøydhet her og nå (experiencing-self) er assosiert med lavere eller høyere skår på studieprogrammene som helhet (remembering-self).

En annen problemstilling er hvorvidt det er sammenheng eller avvik mellom studentenes erfarte virkelighet og ønskede virkelighet, eller hvor viktig det er for dem. La meg forklare hva jeg legger i dette. I dag får vi altså en skår på hva studentene mener om en lang rekke aspekter ved sitt studieprogram, herunder «opplæring i å bruke digitale verktøy/programmer som er relevante for fagområdet» eller «innføring i formidling av egen kompetanse til potensielle arbeidsgivere». Ta disse to spørsmålene som eksempel. Opplagt kan et studieprogram tenkes å få lav skår på disse, noen ganger kanskje forståelig på grunn av fagets karakter, men en mer konstruktiv informasjon for meg som rektor ville være å vite om det var et avvik mellom en ønsket og opplevd virkelighet, mellom hvor viktig et område var for en student og studentens opplevde virkelighet. I noen tilfeller kan det kanskje også tenkes å være slik at et spørsmål gir en lav skår på en skala fra 1-5, men allikevel ikke nødvendigvis oppleves som like viktig for studenten som andre aspekter ved studiet. Et forslag kan derfor være at studiebarometeret både bør inkludere konkrete spørsmål (som i dag), samt spørsmål om hvor viktig et konkret spørsmål er for studenten?

Studiebarometeret er viktig for oss, men det har kanskje også potensiale for å bli et enda mer nyttig verktøy i institusjonelt arbeid med studiekvaliteten. En sammenligning med andre institusjoner er vel og bra, og ja – vi må lære av det andre lykkes med, men kan vi risikere at det blir et «liv på tredemølla» hvor vi løper og løper uten å komme av flekken? Tross alt er det vel slik at, når alt kommer til alt, så kan ikke alle ha en skår over gjennomsnittet. For meg, er det viktigste hvordan vi hver eneste dag jobber med kvalitet i våre studier, i samarbeid mellom ledere, fagansatte og studenter. Jeg ser derfor frem til gode og konstruktive diskusjoner om disse tema i tiden som kommer, og ved HiØ stiller vi oss gjerne disponible for NOKUT for å teste ut alternative varianter av studiebarometeret.

 

Nyttig dialog mellom HiØ og OsloMet

For ikke lenge siden ble endelig sluttstrek satt for arbeidet med ny utviklingsavtale mellom HiØ og kunnskapdepartementet da avtalen ble godkjent av tidligere statsråd for høyere utdanning og forskning, Iselin Nybø. For, som de fleste av dere har fått med dere, har Fremskrittspartiet forlatt regjeringen og Erna Solberg omrokkert statsrådpostene. Henrik Asheim fra Høyre erstatter derfor Iselin Nybø fra Venstre. Jeg ser frem til samarbeidet med ny statsråd og håper, som rektor Svein Stølen ved UiO, at den nye statsråden vil redusere byråkratisering og ha tillit til at UH-institusjonene er sitt samfunnsansvar bevisst. La oss bruke tid på å utdanne kompetanse, bidra med løsninger til samfunnsfellesskapet, bidra til det grønne skiftet og et bærekraftig samfunn, istedet for å bruke tid på detaljrapportering og meningsløse konkurranser mellom ikke sammenlignbare institusjoner.

Men, tilbake til utviklingsavtalen. I avtalen med kunnskapdepartementet er det en spesifikk målsetning å styrke samarbeidet med andre UH-institusjoner, primært i det vi – inntil nylig – kalte Oslo og Akershus regionen. Det var med bakgrunn i dette at jeg i fjor høst tok kontakt med OsloMet med mål om å gjennomføre et toppledermøte mellom våre to institusjoner. Onsdag 22/1 hadde jeg derfor gleden av å ønske toppledelsen ved OsloMet, med rektor Curt Rice i spissen, velkommen til HiØ og studiested Fredrikstad for erfaringsutveksling og diskusjon om samarbeidsmuligheter og felles utfordringer.

På møtet ble en lang rekke områder og tema diskutert, fra ph.d utdanning, digitalisering, samarbeid med samfunnet, organisering, samt samarbeid om språk og lærerutdanning. Det er liten tvil om at møtet bidro til en større kjennskap til hverandres institusjoner og for en bevisstgjøring av mulighetene for å bygge en samarbeids- og delingskultur innen utdannings- og forskningsfeltet. Målet for oss må være å profilere de faglige gevinstene som OsloMet kan ha gjennom et formalisert samarbeid med HiØ, samt hvilke gevinster HiØ og HiØ’s studenter kan få tilbake. Hvilke muligheter ligger i sømløse overganger, emneutveksling og fellesgrader – og hvilke faktorer kan eventuelt legge hindere for et konstruktivt samarbeid, var spørsmål som ble diskutert.

Både OsloMet og HiØ var enige om å jobbe videre med konkretisering og bearbeiding av møtet, samt ta sikte på et årlig samarbeidsmøte for å følge opp samarbeidsflater og vurdere nye. I tillegg til OsloMet ønskes et tilsvarende møte gjennomført med NMBU, men før det bør samarbeidsmøtet som ble gjennomført mellom HiØ og NMBU i foregående rektorperiode gjennomgås med tanke på resultatoppnåelse.

(Bildet over – Fra venstre: prorektor samhandling og samfunnskontakt – Jo Ese (HiØ), prorektor utdanning – Annette Veberg Dahl (HiØ), Avdelingsdirektør ved Avdeling for organisasjons- og tjenesteutvikling (HiØ) – Elin Corneliussen, forskningsdirektør – Trine Eker Christoffersen (HiØ), prorektor Nina Waaler (OsloMet), rektor Lars-Petter Jelsness-Jørgensen (HiØ), rektor Curt Rice (OsloMet), viserektor Per Martin Nordheim Marthinsen (OsloMet), divisjonsdirektør Asbjørn Seim (OsloMet), stabsdirektør Ane Marte Rasmussen. Ikke tilstede da bildet ble tatt: høgskoledirektør Carl-Morten Gjeldnes).

 

Med ønsker om en god og fredfull jul

Så er vi nok engang på den tiden av året hvor vi, som Bing Crosby, kan si «It’s beginning to look a lot like Christmas». Nåvel, det er vel egentlig ikke mye som minner om jul slik jeg kan erindre det fra min oppvekst, med snø, snølykter, brøytekanter, snømåking, og engler i snøen. Men, å leve på minner om hva som engang var er en ting, men en annen ting er å glede seg over de ting som er – akkurat her og nå.

Julestemning er ulike ting for ulike mennesker, for noen er det maten, for andre er det luktene, pakkene, samværet, minnene og tradisjonene. For noen, inkludert meg selv, er det musikken som særlig er med å skape høytidsstemning. En av de, for meg personlig, aller fineste sanger i julen er «deilig er jorden».

Og ja, jorden kan være deilig, men for de fleste av oss synker stadig erkjennelsen av at vi, som enkeltmennesker og som samfunn, må bidra mer for et bærekraftig samfunn for de som kommer etter oss. Mye tyder på at jorden ikke er spesielt deilig, mye tyder også på at jorden ei heller blir deiligere i årene som kommer. Høyere utdanning og forskning er sentrale virkemidler for å nå FN’s 17 bærekraftsmål, men også vi som institusjon må ta innover oss hvordan vi kan bidra i denne helt sentrale internasjonale dugnaden. Personlig forsøker jeg i større grad enn tidligere å redusere antall flyreiser til et minimum for å drive fag- og møtevirksomhet, og jeg forsøker å bruke grønne transportalternativer der det er mulig. Hvor langt er du villig til å gå for å redusere ditt CO2 avtrykk? Og, hva tror du kan være gode tiltak vi som institusjon og fellesskap kan gjøre for å redusere institusjonens avtrykk? Ved Universitetet i Bergen har de tidligere gjort kartlegging av både ansatte og studenters holdninger til det grønne skiftet, samt samlet relevante innspill. Over nyttår vil jeg initiere en lignende kartlegging ved HiØ. I 2020 vil også områder av den grønne «biologiske ørken» som vi har rundt vårt campus i Halden, erstattes – etter innspill fra en av våre fagansatte – med en blomstereng. Blomsterengen er et av mange bidrag for å verne om økomangfoldet, for å verne om bier som er en av flere arter hvor blomsterengen er avgjørende for om de skal overleve eller ei.

«Nå tennes tusen julelys – det stråler rundt vår jord- og himlens stjerner blinker ned til liten og til stor». HiØ må sikte mot stjernene om vi skal lykkes med å styrke vår posisjon som utdannings- og forskningsinstitusjon i årene som kommer. Det er flere grunner til hvorfor dette er viktig. Det er blant annet viktig for å sikre kompetanse til regionen, det er viktig for å sikre kompetanseløp etter endt forskerutdanning, det er viktig for vår konkurransekraft, for arbeidsplasser, og det er viktig for å bidra til å løse og forstå samfunnsproblemer. Derfor jobber tverrfaglige grupper både i Fredrikstad og Halden med etablering av institusjonens første doktorgradsutdanning, et arbeid som vil øke ytterligere på i 2020.

Julen handler om omtanke og fellesskap. «Til hvert et fattig hjerte send et lysstreif ifra sky, Så finner det den rette vei, Og det blir jul på ny». Men, ikke alle føler seg som en del av fellesskapet – ikke alle har et fellesskap å gå til i julen. Ved studiested Halden har administrativt ansatte tatt initiativ til en sammenkomst med julemiddag for studenter som sitter alene i høytiden, kanskje også våre internasjonale studenter som ikke kommer seg hjem til jul. For meg handler nettopp julen om dette, om å strekke omtanken, strekke hånden ut til de som ikke er like heldige. Vi er og blir et fattig hjerte dersom vi bare unntaksvis klarer å vri fokus bort fra egen lykke og fortreffelighet, til andres bekymring, fortvilelse og kanskje ulykke. Derfor må vi også vurdere om et slikt initiativ skal rulles ut på begge campus i 2020. Årets kartlegging av mobbing og trakassering bør også ha vært en tankevekker, en tankevekker til hver og en av oss om å holde fanen med en av HiØ’s sentrale kjerneverdier høyt, nemlig det å være respektfull.

I dag kjøpte jeg en julestjerne fra kreftforeningens stjerneaksjon. Det er ikke tilfeldig at valget akkurat i dag, akkurat nå, falt på stjerneaksjonen. I de siste par år har jeg levd med kreftsykdom hos begge mine foreldre. I en god periode har det vært stabilt, men i dag var dagen da det på nytt ble bekreftet at kreften igjen hadde festet grep.

Nesten alle har et forhold til kreft, og mange kjenner noen som må tilbringe julen på sykehus. Gjennom stjerneaksjonen henges det opp tusenvis av stjerner på norske sykehus, gitt av folk i hele landet i form av en gave til forskning. Når man gir en gave, henges det opp stjerner på et sykehus. Mitt valg falt naturlig på sykehuset Kalnes. Kreft påvirker hele familien, og den river og sliter i håpet. Julestjernen er et symbol på håp, og derfor ble det en symbolsk riktig gave for meg nettopp i dag. Motvillig må man reflektere over andre vers i deilig er jorden, nemlig at «tider skal komme, tider skal henrulle, slekt skal følge slekters gang», men julen gir tid til å gi tid, tid til det som er av virkelig betydning. I dag går derfor mine tanker først og fremst til de av dere som på et eller annet vis har en hverdag preget av sykdom, av tunge tanker eller savn.

Tidligere i år ble både høgskolens pris for forskning, utdanningskvalitet og formidling utdelt. Det er liten tvil om at flere gode kandidater var nominert, og ikke minst var det verdige vinnere. Men vi mangler ved HiØ etter mitt skjønn flere priser. Priser for alle de som sørger for at studenter og ansatte møter rene lokaler hver dag, priser for administrativ støtte, for vaktmestertjenester og bibliotekstjenester. Tusen takk til alle dere som bidrar til å holde hjulene ved HiØ i gang, for forskning, formidling, utdanning og engasjement.

Til hver og en av dere ønsker jeg en riktig god og fredfull jul.

Lars-Petter

 

Fra organisasjons- og ledelseskonferanse til studentfrokost og utdanningspolitisk toppmøte

«Alt går litt langsommere her på jorden, når hele himmelen faller ned» heter det i teksten til nylig avdøde Anne-Grethe Preus. Jo, på sett og vis er jeg enig i det – men, jeg må nok også innrømme at pulsen slo litt raskere, at stressnivået økte når jeg, like før klokken 06 i dag, tittet ut av soveromsvinduet og observerte at «hele himmelen så ut til å falle ned». På vei til utdanningspolitisk toppmøte i regjeringens representasjonslokaler i Oslo gikk det riktignok også sakte, først i bil på vei til Fredrikstad stasjon, dernest på toget hvor snøværet hadde forårsaket problemer for sporvekslere mellom Moss og Kambo, og gjennom snødrevet forbi slottet. «At hele himmelen var ved å falle ned» så derimot ikke ut til å legge en demper på en gruppe kinesiske turisters Oslotur, der flere gikk på baken med høylytt latter nedover slottsbakken.

Men før vi kommer så langt som til dagens utdanningspolitiske toppmøte, tar jeg et steg tilbake til uken som gikk – som på mange måter også var begivenhetsrik.

Torsdag gikk organisasjons- og ledelseskonferansen 2019 av stabelen i et fullsatt auditorium 4 på Remmen, den første konferansen i sitt slag. Hensikten med konferansen var å belyse hva som skjer i norsk arbeidsliv – ikke minst med tanke på ledelse, digitalisering, endring og omstilling. Konferansen trakk både interne deltakere, men ikke minst også eksterne deltakere – fra offentlige virksomheter til privat næringsliv. En skikkelig kick-off ble det med innlegget til professor Jan-Ketil Arnulf fra Handelshøyskolen BI: «poenget er ikke at vi ikke trenger ledere», hevdet Arnulf– men at det ikke finnes en bestemt form for leder som alltid fungerer best. «Noen ganger trenger vi sterk og styrende dirigering, andre ganger samspill, og faktisk ganske ofte trenger vi ingen leder i det hele tatt», fortalte han. Noen «trøstens» ord ble det også til undertegnede. «Læringskurven for rektor er bratt, fordi det er ingen som har gjort det før, ingen som har gjort det på den måten du gjør». Arnulf fremsto også kritisk til den enorme mengden ledelsesforskning som er tilkommet siden midten av 2000-tallet, en forskningsmengde som fra det tidspunktet og til nå – er like omfattende som mengden som ble produsert fra 1945- ca 2005. Dette kan, i følge Arnulf, ha sammenheng med at hver syvende arbeidstaker i Norge har «leder» i tittelen: «det florerer med teamledere, avdelingsledere, virksomhetsledere og daglige ledere». Du trenger ei heller å bli en god leder selvom du har lest en lang rekke «teorier om ledelse», påpekte han.

Et eksempel til etterfølgelse ved denne konferansen var bruk av tidligere mastergradsstudenter i formidling av resultater fra sine respektive avhandlinger. Det ligger et stort potensiale i lignende tenkning også i andre fagfelt (under fra presentasjonen til Geir Solem (Leder, PST Øst)
Hvordan implementere endringer – et mellomlederperspektiv. Foto: Lars-Petter Jelsness-Jørgensen)

Dagen etter, fredag morgen, var det duket for den første uformelle rektorfrokost med studentleder og studenttillitsvalgte. Å samarbeide med studentene, få mulighet til å ta del i engasjementet, samt bli utfordret – står sentralt for meg som rektor. I første runde var det tillitsvalgte fra avdeling for ingeniørfag og avdeling for helse- og velferd som deltok, der saker som utdanningskvalitet, læringsmiljø og det grønne skiftet var noen av sakene som ble diskutert. Å dyrke nært samarbeid med studentene er helt nødvendig om vi skal forme institusjonen for et møte med fremtiden. (under er deltakerne på rektors studentfrokost samlet på campus Fredrikstad. Foto: Wibeche Nygård, med rektors mobil)

Så var det utdanningspolitisk toppmøte i dag, et møte som som kunnskapsdepartementet – med statsrådene Sanner og Nybø i spissen, arrangerte for å blant annet sette fokus på hvordan teknologi kan understøtte barns, elevers og studenters læring gjennom hele utdanningsløpet, samt hvordan lærerrollen endres på grunn av digitalisering. Hovedforedragsholder var professor Robert Slavin, direktør ved Johns Hopkins Center for Research and Reform in Education. Slavin beskrev hvordan utdannere har ventet på teknologi med kapasitet til å øke elevers resultater i blant annet lesing, matematikk og naturfag. Han var ikke i tvil om at økt bruk av teknologi hadde medført økt evne til å håndtere teknologi blant elevene, men han tegnet et forholdsvis dystert bilde hva gjelder teknologiens betydning for elevenes resultater. Gjennomgang av en lang rekke robuste studier har bare vist svært begrenset effekt av teknologi på elevenes resultater. (Under: fra regjeringens representasjonslokaler i Parkveien 45, Foto: Lars-Petter Jelsness-Jørgensen)

November og Desember er gjerne hektiske måneder for mange av oss. Det er mye møtevirksomhet, eksamenstid, undervisningsinnspurt, avslutninger på ulikt hold og planlegging av neste kalenderår. Da er det kanskje godt om snøen kan bidra til at ting går «litt langsommere her på jorden», og til og med, mot slutten av året bidrar med litt «himmelsk korrekturlakk» (Anne-Grethe Preus)

 

Å endre et universitet er som å flytte rundt på en kirkegård

«Å organisere og endre et universitet, er som å flytte rundt på en kirkegård», man kan ikke regne med mye hjelp. Slik skal angivelig den svenske universitetskansleren Stig Hagström ha karakterisert evne til omstilling i høyer utdanning. Sitatet ble presentert som en del av professor Jan Gulliksens presentasjon «digital transformation of universities and higher education» under de siste dagers digitaliseringskonferanse ved Univeristetet i Bergen (UiB). Dette er den andre digitaliseringskonferansen spesielt myntet på høyere utdanning. Den første ble arrangert ved UiB i 2017. Bakgrunnen for konferansen er de utfordringer som universitets- og høgskolesektoren har når det gjelder å utforme studieprogrammer for en digital tid. Meld. St. 16 forventer at institusjonene løfter den pedagogiske digitaliseringen til et strategisk nivå og iverksetter helhetlige tiltak for digitalisering av læringsprosessene.

(Foran det nylig gjenåpnede naturhistoriske museum i Bergen, med Universitetets aula til venstre)

Fra DIKU (Direktoratet for internasjonalisering og kvalitetsutvikling i høgare utdanning) fremhevet direktør Harald Nybølet noen sentrale tendenser i «digital tilstand«, publisert for fjerde gang i juni i år. Undersøkelsen setter søkelyset på de fagansatte i UH sektoren, ansatte som er opptatt av studentaktive læringsformer. Det er økende bruk av digital teknologi, men 7 av 10 trenger mer kompetanse. For å lykkes i digitaliseringsarbeidet må vi legge til rette for samarbeid på tvers av institusjonene, og utdanningsledelse på alle nivåer må legge til rette for det digitale skiftet.

Leder av studentparlamentet ved UiB – Nikolai Klæboe, og fag- og læringsmiljøpolitisk ansvarlig i Norsk Studentorganisasjon – Julie Størholdt Iversen, ga en humoristisk fremstilling av studentenes møte med ulike digitale plattformer, fra plattformer for å få passord for å registrere seg i neste plattform, til læringsplattformer og kommunikasjonsplattformer.

Studentene ville også ha forsamlingen til å reflektere over den store forskjellen mellom powerpoint og overhead? I følge Klæboe  var forskjellen kun at bildet kommer fra en kanon i taket og ikke fra fremviser på gulvet. Det fortsatt slik at det står den samme foran og prater. Studentene trakk også frem hvordan nytenkning om læring og deltakelse krever strategiske grep i campusutviklingen, som eksempel ble R2 ved NTNU trukket fram. Studentene var videre opptatt av at studentene må kobles tett på i prosesser for å utvikle institusjonelle digitale strategier, og at de bør ta del i selve utformingen av strategien. Dette er viktig for å sikre at teknologien får en reell betydning, og ikke bare blir et tilskudd. Man må til enhver tid stille spørsmål ved hvorvidt de nye verktøyene er forholdsvis bedre enn det man allerede har.

Jan Gulliksen, professor og viserektor for digitalisering ved Kungliga Tekniska Högskolan, fremhevet at den største mulighet for digitalisering ligger hos studentene, mens den største hindringen kanskje var blant de som deltok på konferansen. Vi har ikke digitalisert universitetet, mente Gulliksen, vi har «datorisert det», altså vi har fylt det med teknologi – men «underviser på eksakt samme måte».

(På bildet over viser Gulliksen at forelesninger hvor folk tenderer til å sovne eller drive med helt andre ting – ikke er noe nytt, her fra lineær forelesning i middelalder)

Gulliksen var tydelig kritisk til MOOCs, det vil si  Massive Open Online Courses, spesielt på grunn av kommersielle koblinger til plattformer som eksempelvis edX. Han eksemplifiserte videre med KTH’s første MOOC som omhandlet Christer Fuglesang og hvordan bli astronaut. Dette var en type MOOCs som Gulliksen mente var mer markedsføringstiltak enn det påvirket den store bredden av digital transformasjon som er nødvendig i sektoren. I Sverige har regjeringen, gjennom den såkalte Swedish digitalization comission 2012-2016, publisert fire temarapporter om digitaliseringens effekter på individ og samfunn, hvorav en temarapport spesifikt tar for seg høyere utdanning i den digitale tidsalder. I rapporten heter det blant annet at: «Vad sker om universiteten inte förändras i den takt som behövs?
Universitetens och högskolornas första uppgift är att bedriva grundutbildning. Formerna för att bedriva grundutbildning har inte nämnvärt utvecklats i samma takt som samhället i övrigt. Raljant uttryckt
kan man säga att innovationerna i stort har bestått i att införa Powerpoint-presentationer i stället för att använda en overheadprojektor eller krita på svarta tavlan, men pedagogiken och undervisningens struktur följer gamla upptrampade stigar. Detta är inte hållbart inför framtiden. Studenterna, som är uppväxta med en helt annan digital infrastruktur och andra traditioner vad gäller att läsa
litteratur och tillgodogöra sig kunskap än föräldragenerationen, ställer andra krav och har andra behov. Näringslivet har också andra kompetensbehov än de som utbildningarna vid universiteten av i dag
kan möta. Detta leder till att studenterna, för att utvecklas och vara relevanta för dagens arbetsmarknad, söker sig andra vägar.

Ved interesse kan hele rapporten leses her: Digitaliseringens effekter på individ og samfunn

Skal vi lykkes, påpekte Gulliksen – må vi forandre oss kraftig, og den forandringen må skje sammen med brukerne av teknologien. Digitalisering er virksomhetsutvikling og ikke teknologiutvikling.

(Over: Jan Gulliksen viste, i tillegg til eksempelet over, til sin egen datters utfordringer når hun for første gang skulle sende brev  for å illustrere samfunnsutviklingen: «pappa den klistriga lappen hvor skal jeg sette den, kan jeg sette adressen hvor som helst – never mind. Jeg fant en video på youtube»).

Sølvi Lillejord, fagdirektør ved UiB og professor i pedagogikk, gjennomgikk systematiske kunnskapsoppsummeringer knyttet til campusutforming og studentaktiv læring.

Lillejord fremhevet at de arkitektoniske løsninger må harmonere med og kunne tilpasses de utdanningspraksiser som institusjonene har som ambisjon å fremme. Flesteparten rom er eksempelvis formet for lineær prosess. Campus må derfor kunne ivareta variasjonsbredden av arbeidsformer studentene forventer å møte i høyere utdanning. Hva gjelder trender i undervisning synes fortsatt tradisjonelle undervisningsformer å dominere, «noe» ser ut til å holde foreleserne tilbake fra å bruke de metodene de selv mener er mest læringseffektive, nemlig veiledning og tettere oppfølging av studenter. Ny teknologi tilpasses tradisjonelle arbeidsmåter – brukes administrativt og i liten grad til å fornye undervisningen. Mye enveis innholdsleveranse hvor lærer er aktiv, studenten passiv. Lærere i UH må samarbeide og utvikle kompetanse i hvordan de skal designe læring, påpekte Lillejord. Hun påpekte videre at:

  • Studier finner institusjonell treghet og avventende akademikere som ikke er aktivt interesserte i å endre praksis.
  • Pedagogikk er en større barriere mot nye undervisningsformer enn teknologi. Fra innholdsleveranse til design
  • Akademikere bruker ikke en vitenskapelig tilnærming når de skal ta i bruk teknologi i undervisningen
  • Undervisning må, som forskning, betraktes som et teamarbeid.
  • Byggutviklere kan vite mye om hvordan AV utstyr kan brukes, men kjenner ikke alltid lærernes pedagogiske behov og krav til bruksmåter. Det er derfor behov for å følge prosessene helt inn der hvor teknologien skal implementeres, eller hos de som skal benytte den til daglig.