Studielivet

by studentassistent on BIK21, Hverdag under korona-krisen, Studielivet, Ukategorisert

Bremsepanikk  

På grunn av Corona eller så pent det heter Covid -19, så har det vært «krise» hver sommer om hvorvidt vi får dratt til det store utlandet eller ikke. Mange av oss har slengt oss på det  som har blitt en trend, nemlig Norgesferie med bil. Selv om planen var å dra til Spania for å møte bestefaren til min samboer, skulle vi nå kaste oss på trenden. Vi begynte å planlegge  alt fra hvor vi skulle dra og hva vi skulle ha med oss. Noen dager før vi skulle reise, fikk jeg en forferdelig følelse av at noe skulle gå galt med bilen. Vi har kjøpt oss en liten brukt bil, Mitsubishi Colt, 2009 modell. En så gammel bil på tur, kommer aldri til å gå bra tenker jeg.

Den nervøse klumpen jeg hadde i magen, får meg til å kjøre bilen opp til pappa. For hvem andre har peiling på bil og dingser enn han far. Når jeg forteller at jeg er kjempe engstelig for  bilen og bremsene, så svarer han på en tullete måte at han bare kan åpne panseret å si at alt  er i orden. Blikket jeg sendte til pappa da var ubeskrivelig. Etter mye mas fra min side, tar  han meg endelig seriøst. Pappa sjekker bilen mens jeg sitter og venter på kjøkkenet. Jeg ser  han kommer mot kjøkkenet med et grublende ansikt. Nå skjønte jeg at det var noe, og noe  dyrt. Det første han sier er «ikke for å ødelegge ferien, men …». Bremsene var så å si helt  slitt bort og det var alt for mye rust på bremseskivene. Pappa sier han fikser det, og det gjør  han. Dagen før vi reiser så forteller han at vi må være forsiktige med å bremse fordi vi ikke  fikk bytta den ene delen og at bremsen kan tydeligvis bli «slakk». Det at pappa sa det til meg  dagen før vi skulle kjøre over fjell og daler, hjalp ikke særlig med følelsen jeg hadde i meg.  Den tanken var alltid i bakhodet, men vi dro allikevel.  

Ting hadde gått bra, men underveis er det som jeg hører nye lyder fra bilen. Jeg fikk aldri  slappet av ordentlig. Jeg var konstant redd opp bakker og nedover. Neste stopp var Lom og  det var her klumpen i magen satte seg for min del. Som andre bil turister bruker da enten  GPS eller kart, vi bruker da Google maps på telefonen. Når vi kjører nedover fjellet som for  forresten er ganske bratt, vil da google få oss til å kjøre til høyre ned på en grusvei. Ned  fjellet. De andre bilene bak meg kjører rett frem mens jeg skriker til samboeren min «Hva i  alle dager er dette for en forbanna vei!!!!». Pulsen går fra hvilepuls til å være på løpetrening  i sittende stilling. Alt min samboer sier er at det er google som viser veien. Veien er  kjempebratt, kun plass til en bil og sving hver 100 meter. Rett ved siste sving, var det siste  bakke ned. Den bakken kommer jeg aldri til å glemme. Jeg ser ikke veien foran bilen. Alt jeg  kunne se var den nydelig turkise elven som går til Lom. Jeg stopper bilen. Hvordan skal vi  komme oss ned. Jeg fikk panikk og fryser til, for bak hodet er det pappas stemme som går på  repeat «vær forsiktig med å bremse», «slakk», «varme bremser». Samboeren min sitter helt  stille, han tørr ikke å si noe. Jeg er rimelig sikker han tenker det samme som meg. Vi kommer  til å dø i det fine turkise vannet. Tårene triller nedover skinnet mitt, samtidig som jeg trekker  til meg all luft jeg kan få inn og holder pusten. Tar bilen i første gir, drar ned håndbrekket og  slepper opp. Jeg skriker ned bakken og samboeren holder seg for øra. Det føltes som jeg  kjørte i 110km/t ned, men i realiteten kjørte jeg i 5 km/t. Det kom som et sjokk for meg at vi  klarte å komme ned, men samtidig en slags rar mestrings følelse. Jeg overlevde. Vi overlevde  turen.  

Så et lite tips fra meg til deg er aldri stol 100% på apper. Det kan skje feil, det kan være at det  fører deg på skumle veier du aldri ville kjørt. Ta alltid med kart for sikkerhet skyld. En liten  ting til, for deg som krisetenker som meg husk det ordner seg til slutt. Uansett om du har en  gammel bil eller ei.

 

Skrevet av Marianne Stavrum Myrvold

 
by studentassistent on BIK21, Studielivet

Sauen i ulveklær

Det er vinter, 29. februar 2016, skuddår. Været er som det pleier å være på den tiden, grått, sludd, vått. Er vel egentlig ikke noen vits i å ta på seg pene sko. Det er første dagen på ny jobb som kundeservicemedarbeider i H&M, jeg vil gjøre et godt inntrykk, jeg har gledet meg, men samtidig gruet meg, som man alltid gjør når man kaster seg inn i noe nytt. Hvilke skal jeg møte? Er de hyggelige? Hvordan ser lokalet ut? Kommer jeg til å trives? Jeg har så mange spørsmål, men ingen svar. Så der stod vi, syv personer som aldri har sett hverandre før. Vi står i en heftig lounge med mørke vegger og rosa velur møbler. Det er gullfargede lamper som henger dinglende fra det høye taket. Jeg tok meg selv i å stå å telle de, samtidig som jeg prøvde å småsnakke med den blonde jenta ved siden av meg. Det var så mange lamper, jeg rakk ikke å komme til mer enn ni før en blid dame sa kvitrende, «Er dere klare?».

Vi ble guidet inn i det store bygget, gjennom en kantine, opp trapper og forbi ansatte som tastet raskt på sine tastaturer. Vi syv gikk stille på rekke bak damen med den kvitrende stemmen. Vegg-til- veggteppe gjorde at det var helt lydløst, selv om jeg gikk med de høyhælte støvlettene som ikke var anpasset for det sluddete været. Vi kom frem til et gigantisk og åpent kontorlandskap. Et sus av stemmer på ulike språk fylte ørene mine. Her var det sikkert 70 personer med headset som pratet i ett foran skjermene sine. Etter litt informasjon så ble vi kastet inn i det. Vi skulle starte med noe som kalles «medlytting». Vi skulle få tildelt våre egne headset, og ble paret opp med de andre ansatte. Nå skulle vi lære gjennom å være koblet inn i samtalene som strømmet inn til kundeservice.

– «Dette er Johannes! Hvem vil sitte sammen med han?».

Johannes, en ung kjekk mann med tatoveringer på hals og hender. Det mørkebrune håret var sleiket bakover og skinte nesten blendende i det sterke taklyset. Han hadde rutete skjorte og slitte, lyse jeans. Hans mørkebrune øyne så snille ut, men jeg hadde møtt slike gutter som han før, og jeg visste inni meg at dette var en «badboy». Han så livsfarlig ut, og jeg ba en stille bønn om at det ikke skulle bli meg som måtte sitte her. Heldigvis sa den blonde jenta som jeg tidligere hadde snakket med i loungen ja takk til å sitte sammen med han. Puh, jeg slapp unna, jeg hadde ikke lyst til å sitte sammen med noen som i mitt hode skulle være uhøflig, stille og ignorere min eksistens. En lettelse.

Etter noen dager med opplæring havnet jeg til slutt med Johannes, jeg måtte jo bli kjent med alle kollegaene. Det var like greit å få det overstått, selv om jeg egentlig ikke hadde lyst. Jeg tenkte at denne kjekkasen skulle synes jeg var kjedelig og uinteressant og at vi ikke ville ha noe til felles. Jeg smilte forsiktig til Johannes, strekte frem hånda og presenterte meg. Johannes åpnet munnen og den hyggeligste og mest beroligende stemmen med bred Fredrikstad dialekt fenget meg direkte med en vits. I løpet av dagen hadde han ikke bare fenget meg, han fikk meg til å falle, hardt. Det var som på film når det bare sier *klikk*. Tenk at denne badboyen som var den siste jeg hadde lyst til å sitte sammen med skulle være det stikk motsatte av mine forutfattede meninger. Klumpen i magen om å være ny på jobben hadde blitt byttet ut med sommerfugler. Jeg gledet meg hver dag til å stå opp og gå på jobb. Vi byttet om på vakter så vi kunne jobbe sammen, vi tok pauser sammen, vi glemte at vi faktisk hadde en jobb. Hverdagen var så morsom sammen med han og vi ble forelsket.

I dag 5 år senere er han fortsatt den første jeg ser når jeg våkner og den siste jeg ser når jeg legger meg. Han er pappaen til mine to barn, vi er forlovet, vi har hunder og vi har valgt hverandre for resten av livet. Takk til meg som la mine forutfattede meninger til side den ene dagen, og hadde et åpent sinn til den mørke og tatoverte mannen som ikke viste seg være en badboy i det heletatt. Men det snilleste og rauseste mennesket jeg noensinne har møtt. Johannes har lært meg å aldri dømme noen etter utseendet og møte alle mennesker med et åpent sinn.

Bilde av Josefine og Johannes

Skrevet av Josefine Arvidsson

 
by studentassistent on BIK21, Studielivet

Boble til fjells

Det var mandag morgen, været var helt upåklagelig uten en eneste sky på himmelen, jeg løp febrilsk rundt i huset for å raske sammen det jeg trengte før reisen. «Endelig» tenkte jeg, endelig skulle jeg ha min første sommerferie på over syv år. Jeg hadde allerede bestemt meg for at hytta var dit jeg skulle, og bobla skulle være måten å komme dit. Etter å ha dytta mye bagasje inn i bobla (som er eldre enn min mor) kom det et sukk man sjeldent hører. Det må ha vært minst 30 år siden sist, at bobla opplevde slik overvekt. Den «gamle damen» hadde ingen anelse om hva hun hadde i vente.

Portrettbilde: Jørgen Bogen

Vi spola ut av gårdsplassen i Engelsviken på vei mot nye høyder. Underveis på reisen kom jeg til å tenke på at det er noe spesielt ved å sitte i en gammel bil: lukten, lyden, synet og de generelle følelsene er helt spesielle når man befinner seg i noe som for lengst skulle vært spiker. Hadde det ikke vært for gjerrige tante Olga som nektet å kvitte seg med den «gamle sliteren», og som mistet grepet etter at alderdommen slo inn, hadde bilen for lengst vært historie. Nå var det jammen på tide, tenkte barna og barnebarna, arveoppgjøret stod for tur og alle hadde slipt sine skarpeste kniver. Til stor skuffelse da de endte opp med å arve den gamle slitne bobla.

Du vet hva de sier «en manns søppel er en annen manns skatt», det er der jeg kommer inn i bildet. De skulle bare visst hvor mange reaksjoner jeg gikk på veien, i form av folk som både tutet, vinket, ga tommel opp eller måtte filme oss. Det ble et obligatorisk stopp på Espa for påfyll av boller og brus (kaffe), der fikk jeg slå av en prat med forbipasserende som beskuet bilen og fortalte om sine «barndomsminner» i baksetet i ei boble. Med ny energi fra sosial og fysisk føde, var jeg klar for syv timer bak rattet før jeg kom frem til Otta.

Etter Otta gikk turen videre til Dombås og videre over Dovre på vei mot Tynset. Det skal sies at vi måtte stanse opptil flere ganger for å ta bilder. Den flotte naturen over Dovre var nemlig som tatt ut av et eventyr, hadde det bare ikke vært for den konstante duringen av motoren til bobla kunne en fint drømme seg bort i et landskap som likner det beskrevet i en av Tolkiens bøker. Det siste stykket frem mot hytta måtte vi passere flere små setre innover de smale veiene, det var nok flere som kjente duren av den gamle motoren da de tittet opp, alt fra smårollinger til gamle gubber over skigardgjerdet som omringet deres lille fristed. Helt klart forbauset over å se at det kom en gammel boble med en 22-åring blid som en sol bak rattet.

Jeg kan ikke nekte for at jeg hadde mine tvil før den lange kjøreturen, men alt gikk som smurt og det ble en suksess. Jeg fikk møtt mange nye mennesker og bobla kjørte helt upåklagelig hele turen. Det blir ikke siste gangen jeg legger ut på langtur.

 

Skrevet av Jørgen Bogen

 
by studentassistent on Bacheloroppgave, BIK18, Studielivet

Bachelor og baby!

Å føde er uten tvil det villeste jeg noen gang har gjort, men å kombinere mammalivet med bachelorsskriving har vært ganske intenst det også. Det var ikke uvanlig å se meg i morgenkåpa klokka fire på ettermiddagen med PC-en i fanget, og pensumbøker og ark utover hele leiligheten. Ringene under øynene mine har aldri vært så mørke, leiligheten har aldri vært så rotete, og dagene har aldri føltes lenger. Jeg måtte lukke øynene for alt rotet, senke kravene til meg selv, og kun fokusere på babyen og bacheloroppgaven. Selv om jeg kun skrev da jeg hadde overskudd og tid, har det aldri vært viktigere for meg å skrive en god oppgave!

Bilde av Kristina

Jeg begynte på bacheloroppgaven i midten av februar for å kunne jobbe jevnt og unngå stress mot slutten. Jeg tok meg tid til å planlegge hvordan jeg skulle skrive i god tid før jeg begynte, og med hjelp fra veiledere fant jeg all teori og pensum jeg trengte. Da babyen endelig var i dyp søvn fikk jeg tid til å skrive. Jeg skrev lister med hva jeg måtte huske å ha med i oppgaven, og hvor jeg fant dette i pensum og teori. Da ble det lettere å holde oversikt over hvor jeg var i oppgaven, og hva jeg skulle skrive til neste gang. Jeg sparte masse tid på å måtte lese igjennom oppgaven for å finne ut hva jeg manglet.

Veiledningstimene var gull verdt! Jeg skrev ned spørsmål på forhånd for å ikke glemme å spørre om det jeg lurte på- for en kan trygt si at hukommelsen ikke er på topp i ammetåka! Jeg sørget også for å legge babyen på et annet rom før veiledningene slik at han fikk sove i fred, og jeg fikk konsentrert meg. Alle tilbakemeldingene jeg fikk ble notert slik at visste jeg hvordan jeg skulle forme oppgaven videre, i tillegg til at jeg skrev lister for å ha full oversikt og huske hva jeg skulle gjøre hele veien.

Trilleturer hjalp meg med å koble av. Å puste inn frisk luft ga meg energi til å fortsette å stå på i de hektiske dagene. Livet med en nyfødt gjør virkelig at man setter pris på de stille stundene, for de er ingen selvfølge lenger!

Å få en baby samtidig som bacheloroppgaven skulle skrives har hjulpet meg å bli mer strukturert og motivert. Omstillingen kan være krevende i starten, men det blir lettere for hver dag som går. Etter jeg fikk barn har stabilitet og trygghet blitt helt nødvendig å oppnå, derfor var det utrolig viktig for meg å fullføre med en god bacheloroppgave. Og babyen min har vært den største motivasjonen gjennom dette. Jeg kan ikke si jeg anbefaler ikke å få barn for å skrive en god bacheloroppgave, men om det skulle skje er det fortsatt mulig å få det til!

Skrevet av Kristina Johansen

 
by studentassistent on BIK19, En vanlig dag i en BIK-students liv, Hverdag under korona-krisen, Studielivet

Manier under lockdown

Ny lockdown har vært, og mange kan nok kjenne seg igjen i at nye eller gamle hobbyer har etablert seg i denne tiden. Og ikke alle er like snille med lommeboka. Hos meg har hobbyer som både strikking og lesing tatt overhånd, og det disse to har til felles er pengesluk.

 

Portrettbilde av Silje

De fleste har vel vært borte i medieplattformen Tiktok, og her startet det store bok- og lesesmellet på nytt for meg. Jeg har alltid elsket å lese, og jeg gravde meg ofte ned i bokserier som Percy Jackson, Harry Potter, Twilight og Hunger Games på barneskolen og ungdomsskolen. Men nå i ettertid så har jeg viklet meg inn i booktok siden av Tiktok, og dermed blitt dratt inn i den evige sirkelen av bokanbefalinger.

For de av dere som ikke vet hva booktok er, så er det en liten del av Tiktok hvor personer legger ut bokanbefalinger, videoer av sine innkjøp, og hva de syntes om en bok, samt at mange legger ut konkurranser hvor du kan vinne valgfrie bøker.

Med en gammel hobby som hadde funnet gnisten i meg igjen, måtte jo flere bøker bli plukket ut. Heldigvis startet den opp i bursdagsmåneden min, så familie og venner ga meg penger som gikk til innkjøp av mange bøker. En kan si at det kom bøker hver uke, og samboer var nære å sette meg på en bok-stopp da det kom nye bøker hele tiden. Kan ikke si at jeg klandrer han for det når jeg nå ser på bokhylla mi som ikke kan romme alle bøkene lengre.

Silje holder opp bok

Vedsiden av bokmanien, så jeg i tillegg et stort forbruk fra garnmanien min. Her kom det støtt og stadig garn i posten som hopet seg opp i flere poser på gulvet. Enda en hobby som tok både plass og var med i pengesluket. Dette har ført til at jeg ble nødt til å bestemme meg for hvilken av hobbyene jeg skal bruke tiden min på, da jeg ikke kan gjøre begge samtidig. Derav har en nydelig ordning kommet til, nemlig at annenhver uke så bytter jeg på mellom strikking og boklesing! Er ikke det vidunderlig!? Det merkes også hvor tidskrevende det er nå oppe i eksamensperioden, en vil heller sitte med sine hobbyer, men en må også jobbe med fag for at det skal nåes i begge ender … Dilemma!

 

Mine topp fem siste leste bøker:

  1. They Both die at the end av Adam Silvera
  2. Midnight sun av Stephenie Meyer
  3. The invisible life of Addie Larue av V.E. Schwab
  4. Serpent & Dove, triologi av Shelby Mahurin
  5. The house in the gerulean sea av TJ Klune

 

Skrevet av Silje Synnøve Halvorsen Olsen

 
by studentassistent on BIK18, Praksis

Temposkifte og kardinalsynd

Det blir vanskelig å skrive om praksisperioden uten å nevne pandemien. Ettårsjubileet for pandemien har seilt forbi i alt annet enn stillhet, og jeg befinner meg ikke alt for langt utpå viddene hvis jeg hevder at de nasjonale smittevernreglene har hatt forholdsvis store konsekvenser for studenter i hele landet. Og jeg ville vært overasket dersom jeg er den eneste som har opplevd praksis-perioden som noe tungrodd og uforutsigbar når smittevernreglene har blitt endret på ukentlig basis. Pålagt hjemmekontor og overkompliserte soneinndelingssystemer har vært vanskelig for folk flest, og for de som har hatt praksis i en annen kommune enn sin hjemkommune, som jeg har, har det ikke bare vært å sette seg på et tog og krysse kommunegrensene uanfektet. Men jeg har nå i det minste fått ha praksis, og det er ikke dårlig bare det. Så hatten av for min mentor, Henriette Bendiksen, som har gjort dette mulig.

Bilde av Kristian

På kontoret har ikke mitt bidragsnivå ligget der jeg helst skulle ha sett at det lå. Det jeg kan si så langt er at sammenlignet med det man jobber med i regi av skolen, så må man belage seg på et vesentlig temposkifte når man jobber i kommunikasjonsindustrien. Og hvis jeg skal vinkle mine erfaringer i noe som likner en pedagogisk retning vil jeg si det at når tiden er knapp er det lurt å kjenne til retorikken og de berømte «punktene», før du befinner deg i en situasjon hvor du må pumpe ut overbevisende, vanntette tekster på 15 minutter eller mindre. Dette er lettere sagt enn gjort, og jeg tar meg selv i å stadig ha nok med å få med den informasjonen jeg anser som viktigst i situasjonen, og da kommer ofte retorikken i andre rekke. En aldri så liten kardinalsynd der altså.

I mitt forrige innlegg skrev jeg at kommunikasjonsarbeid var allestedsnærværende, og hvis jeg skal supplere med ytterligere et visdomsord, så ville jeg gått for «presisjon» nå. Min påstand blir derfor den at jo høyere presisjon du har i arbeidet ditt, jo større er ditt potensiale som kommunikasjonsarbeider. Hva jeg legger i begrepet lar jeg være opp til hver enkelt å tolke, men for min del så har det handlet om å få med viktig og riktig informasjon når både tid og plass har vært knapp. Nå som jeg har lagt store deler av praksisperioden bak meg føler jeg at jeg har fått en ganske god forståelse for hva rollen handler om. Nå er det bare å få opp presisjonen og tempoet et par hakk og få spikret sammen en bacheloroppgave, så er det faktisk ikke umulig at det er et lys jeg ser flakke i enden av tunnelen. Hvis ikke det er et imøtekommende tog.

 Skrevet av Kristian Berntsen

 
by studentassistent on BIK19, Studielivet

Flokete spagetti og kaffeslurping

12. mars 2020 kunne føles som dommedag der man satt hjemme. Det føltes som husarresten man fikk som liten da man hadde gjort noe galt – rett og slett plassert i skammekroken. Nå har det gått over ett år, og de aller fleste gleder seg nok til campus åpner igjen. Faen, tenker jeg.

Bilde av Anette Fjeld fra BIK19

I et klasserom eller auditorium fylt med mennesker lages både den ene og den andre lyden. For mange flyr de fleste lydene uoppdaget forbi ørene, mens noen har hørselsvamper som suger til seg alt. Derfor er det å sitte på hjemmekontor/skole veldig behagelig for enkelte, jeg er en av dem. Å slippe og høre den tunge pusten til personen som sitter bak meg, hviskinga til de som sitter på siden og matpapiret som knitrer foran meg. For ikke å nevne kulepennen som klikker et eller annet sted, og vifta på dataen til foreleseren. Men det aller verste av alle lyder – den jævelen som plystrer ute i gangen! Den lyden får nervesystemet mitt til å krølle seg som flokete spagetti og det skapes en fysisk reaksjon.

Alt dette ble borte da skolen stengte. Ro og stillhet, det er jo helt magisk for de som har misofoni! (Se faktaboks i bunn av saken). Joda, jeg savner kanskje å måtte gå mer enn ti meter for å gå på do, møte på et smil i gangen eller en oversosial foreleser. Men det har vært en fryd å sitte hjemme, med godkoppen og hjemmelaget lunsj – i stillhet, gjerne i pysj også.

Å telle til ti er noe man lærer seg over tid. Man kan ikke akkurat be folk slutte å puste heller, og folk må få lov å spise når og hvor de vil. Plystring er jo noe de fleste forbinder med godt humør, så kontrasten blir jo litt stor når den lyden torturerer trommehinna. Den fysiske reaksjonen kommer enten man vil eller ikke. Varmen brer seg utover kroppen på samme måte som en vulkan siver ut lava, det kommer ukontrollert, og man bruker mye energi på å undertrykke det hele. Adrenalinet slippes løs i blodbanen, som et barn med sukkerkick, på Tusenfryd for første gang.

Hvis man spør en person pent om de kan være så snill å slutte å plystre får man litt av noen rare blikk rettet mot seg. Blikk som får deg til å føle du har sagt noe helt sinnssykt – bare for å få et ekstremt ubehag til å opphøre, og man blir fort stemplet som den negative personen. Ingen vil være ‘den’, derfor er det nok mange som ikke sier noe og bruker heller mye energi på å telle til ti – mange ganger. På den andre siden, kanskje det er like irriterende for den som går og plystrer å ikke kunne gjøre det?

Det skal bli hyggelig når alle er ute av husarresten og man kan møtes igjen, vi mennesker er jo tross alt sosiale dyr. Til og med personene som slurper i seg kaffe, som om det er en glassmanet de prøver å sutte i seg, skal bli hyggelig å treffe! Bare ikke forvent at samtalen blir så lang …

 

Fakta om Misofoni:
«Misofoni er ubehag i forhold til bestemte lyder, uavhengig av lydstyrke. Hørselsbanene kan fungere normalt, men det er unormalt sterk følelsesmessig reaksjon og det autonome nervesystemet som styrer kroppsfunksjoner som puls, åndedrett og svette»

Kilde: https://forskning.no/hjernen-psykiske-lidelser/blir-du-sint-av-smatting-kremting-og-tunge-pust/366021

Skrevet av Anette Fjeld

 
by studentassistent on BIK18, Humans of BIK, Praksis

I lomma på DNB

løpet av tiden hos DNB Media har Ida i BIK18 virkelig fått lov til å hoppe i det. Noe av det hun jobber mest med er instagramkontoen til Silje Sandmæl @dnbsilje, en forbrukerøkonom i DNB og programleder for en TV-serie som går på TV3. Ulike kjendiser får være -som tittelen på det kjente programmet lyder: I lomma på Silje. Silje får et innblikk i kjendisenes bankkontoer, og hjelper dem å nå sine sparedrømmer. Da Ida fikk praksisplassen var hun storfornøyd, hun har lenge vært imponert over kommunikasjonsarbeidet til DNB og ønsket å lære av de beste.

Bilde av Silje og Ida

Forbrukerredaksjonen er avdelingen der Ida tilbringer sin praksis. Før perioden startet gledet hun seg til jobbe med teamet, og satt med store forventninger om en lærerik opplevelse -og så langt har hun ikke blitt skuffet!

– Fra dag én har jeg blitt tatt godt imot, og følt meg som en del av teamet. Og FOR et team å være en del av! Alle heier på hverandre og løfter hverandre opp. Jeg er omringet av mennesker med utrolig mye fagkunnskap, og som gledelig deler med seg. Det har ikke gått en dag i praksis uten at jeg har lært noe nytt. 

Kunnskap og ferdigheter Ida har tilegnet seg gjennom emnene Tekst og retorikk, Kunsten å overbevise, og Videoproduksjon, har blitt brukt mye i praksisarbeidet. Med ansvaret for Siljes instagram har hun fått prøve seg på alt fra strategi, video, bilder, captions, stories og mer. Hun har fått tatt del i viktige møter, og allerede andre uken i praksis holdt hun en presentasjon med Silje foran ledelsen. Siden har ballen rullet … 

– Nylig nådde vi et av målene våre, og det var å runde 50 tusen følgere, wohoo.

I tillegg til å ha tatt del i en rekke spennende prosjekter i forbindelse med Silje Sandmæl, har hun også skrevet artikler, og produsert innhold med DNB Ung til instagramkontoen @dnbung. Hun har virkelig fått testet ferdighetene sine i innholdsproduksjon. 

Praksisplassen har tilsynelatende truffet midt i blinken for Ida. Selv med begrenset kontorplass pga. korona-pandemien, har de prioritert å ha Ida tilstede, for å bli kjent med bedriften og de andre ansatte, så hun kan lære mest mulig. Hun ble mildt sagt positivt overrasket over arbeidsmiljøet i DNB Media og har sett at godt samarbeid blant de ansatte, og på tvers av avdelinger, er nødvendig for å skape gode resultater. 

Ida råder andre studenter til å prøve å finne en praksisplass de kunne vært interessert i å jobbe med i fremtiden, der de også har mulighet til å lære og utvikle seg. For å få mest mulig ut av perioden må man ikke være redd for å hoppe i det. Ta ansvar, vær engasjert, og ta del i det som skjer- Å gjøre feil er ikke bare normalt, det er også en viktig del av læringsprosessen som gjør oss bedre! 

Å tilbringe praksisperioden hos Norges største finanskonsern fremstår både lærerikt og spennende. Som et resultat av varierende kreativt arbeid, gode kolleger -og ikke minst en beundringsverdig innstilling om å alltid ville lære mer, er det er tydelig at Ida trives godt i lomma på DNB.

Skrevet av Sara Christine Olsen

 

 
by Maria Madeleine on BIK20, En vanlig dag i en BIK-students liv, Studielivet

Angst

Det er tidlig morgen, og jeg sitter hjemme ved kjøkkenbordet med en kopp kaffe. Foran meg er PC-en med notatene oppslått. Det er ikke vanlig for meg å stå opp så tidlig med mindre jeg må. Men i dag må jeg.

Bare litt over en måned tidligere begynte jeg å studere Internasjonal kommunikasjon. Jeg flyttet til en ny by uten noen kjente. Det har ikke vært så lett å bli godt kjent med de andre studentene. For en person med sosial angst er det allerede utfordrende og korona har ikke gjort det lettere. Alle må sitte med en meters avstand, også på skolen. Fadderuka ble avlyst. Allikevel følger skolen planen så godt som mulig, og i mitt studium innebærer det å holde fremføringer, også på engelsk. Mitt verste mareritt.

Bilde av Helle

Så her sitter jeg. Pugger og pugger det jeg skal si. Jeg er redd for å glemme noe når jeg står der oppe, foran alle. Redd for å dumme meg ut og bli ledd av. Redd for å ikke bli likt. Manuset går på repeat i hodet mitt hele veien til skolen.

I auditoriet sitter jeg og prøver å følge med. Fremføringene er det siste som skal gjøres denne dagen. Læreren prater og prater. Magen min knyter seg mer og mer. Vi får heldigvis en kort pause før fremføringene skal begynne, så jeg rekker å gå på do. Å være tissetrengt ville liksom vært toppen av kransekaka.

Når forelesningen begynner igjen er det noen andre som skal opp før min gruppe. Jeg klarer ikke å få med meg ett eneste ord. Jeg hadde tidligere funnet litt trøst i at vi skulle være fire stykker som skulle stå der oppe og fremføre sammen. To i gruppa er borte, så den betryggelsen raknet ganske fort. Vi to som er der må bare ta vår del, uten de andre.

Så kommer øyeblikket. Hjertet hamrer vilt mens jeg går opp foran klassen. Omtrent halvparten er borte. Det er jo litt fint, tenker jeg. Færre ansikter å forholde seg til. Jeg setter PC-en med stikkordene på kateteret foran meg. Zoomer inn på skriften så jeg skal klare å lese alt på avstand, før jeg trekker meg litt tilbake så jeg står på linje med han på gruppa.

Han begynner å si sin del. Han snakker rolig og slår av en spøk og noen i klassen ler litt. Jeg jobber hardt for å ikke se anstrengt ut mens jeg venter på min tur. Den kommer fortere enn jeg egentlig er klar for.

Ironisk nok er temaet jeg skal snakke om hvordan man håndterer nervene når man holder presentasjoner. Så jeg prøver mitt beste å ta mine egne råd underveis. Ha øyekontakt med publikum. Snakke rolig og høyt nok. Ikke fikle med fingrene. Jo lenger jeg snakker, jo mer nervøs blir jeg. Om jeg trodde hjertet hamret vilt i stad, hadde jeg ingen anelse. Nå kjennes det ut som det skal slå ut av brystkassa, mens knærne føles som gele. Til slutt runder jeg av med en planlagt kort historie for å illustrere poengene mine. Ordene går på automatikk, og plutselig er jeg ferdig med fremføringen. Selv om man skulle tro det var en lettelse, er det ikke det. Jeg hadde blitt så nervøs at jeg blacket ut.

Krise. Jeg klarer ikke å huske om jeg fortalte den siste historien riktig. Tankene spinner kaotisk rundt i hodet mitt. Prøver å huske. Samtidig skal læreren og medstudentene komme med tilbakemeldinger på hvordan de syntes det gikk. Kommentarene er positive. De sier vi har gjort en god jobb. Men jeg klarer fortsatt ikke å huske. Til slutt kommenterer en at han likte den siste historien, og jeg innser at jeg har klart det. Alle repetisjonene hjemme var verdt det. Kroppen er fortsatt skjelven, men hjertet roer seg. Jeg setter meg ned på plassen min og følger med på resten av fremføringene.

 

Skrevet av: Helle Iselin Midling Bjerve

 
by Maria Madeleine on BIK18, Hverdag under korona-krisen, Praksis, Studielivet

Hjemmekontor á la penthouse

Det er februar og vi er inne i andre måned i praksis. Sola skinner inn vinduene på arbeidsplassen vår aka kjøkkenet. Vi har hjemmekontor som store deler av resten av verden under praksis. Pernille hos Dyrebeskyttelsen Norge og Arny hos Flyktninghjelpen. Hjemmekontor er noe vi føler vi har nailet ganske bra! Derfor tenkte vi at det var på tide å dele hvordan vi har håndtert praksis under en pandemi!

Bilde av Arny og Pernille på hjemmekontoret, med laptoper og kaffe.

To fornøyde jenter på hjemmekontor. Foto: Privat

Pernille har i sin tid hos Dyrebeskyttelsen Norge produsert flere tekster som har blitt publisert på Facebook, samt bladene til Dyrebeskyttelsen. Hun har også laget aktiviteter til barnebladet. Videre skal Pernille utfordres i sosiale medier og mediarapporter, samt delta på viktige møter Dyrebeskyttelsen Norge skal ha framover. Arny har jobbet mest med video og har så langt oversatt videoer til norsk og til fransk som har blitt delt på Flyktninghjelpen sine sider. Framover skal hun også bryne seg på klipping.

For å få praksisperioden til å gå så smooth som mulig har vi kommet på noen geniale løsninger. Det ekstra soverommet vi har, har blitt kontor/møterom/konferanserom avhengig av hvor fancy vi føler oss. Her sitter en av oss når vi begge er i møter. Når vi ikke har møter sitter vi sammen på arbeidsplassen/kjøkkenbordet, hvor vi hjelper og motiverer hverandre. Utsikten mot festningen som vi er så heldige å ha i penthouse-leiligheten vår, hjelper oss når oppgavene er levert og hjernecellene har tatt ferie. Pernille drømmer seg vekk til Landstreff Fredriksten mens Arny får flashbacks til akingen de gjorde der en lørdag for noen uker siden.

Praksisperioden har vist seg å gjøre underverker for vår vanligvis ikke-eksisterende døgnrytme. Vi har gått fra å begynne på arbeidskrav da Askepott måtte hjem fra ballet og å sove til barne-tv begynner, til å nå stå opp før solen og bevege oss ut av soverommene og få i oss frokost før vi åpner Zoom. Vi tar til og med på kameraet, noe vi ikke gjorde når vi hadde forelesninger på samme plattform (sorry, Mari).

I tillegg har hjemmekontor vist seg og være ganske hjelpsomt for to veldig morgengretne jenter. Togtur klokken 06.32 og en reisevei på nesten to timer en vei har blitt byttet med 3 timer ekstra søvn og en reisevei på under 10 meter. Noe som vil si at stemningen mellom oss er ganske bra og kranglingen, som vi så for oss kom til å skje hvis vi måtte opp i fem-draget, har vært ikke eksisterende. Dette er veldig positivt for to samboere, bestevenner og fiskeforeldre. I tillegg er det ganske nice å sitte på møte med sjefen iført joggebukse og ullsokker uten at sjefen kan se det.

Vi var, som alle andre, fryktelig nervøse, spente og litt redde for å begynne i praksis. Kom vi til å være flinke nok? Kan de kaste oss ut om vi gjør noe feil? Og kan vi nok til å være i praksis? Ikke bare det, dette var første gang på nesten tre år vi skulle ut i verden alene, uten hverandre. Dag én i praksisen dro Arny til Oslo for å hente jobb-PC og Pernille var hjemme på Teams-møter. Vi var begge et eneste stort nervevrak, men det gikk så fint, og alle vi snakket med var kjempehyggelige. Vi følte oss veldig velkomne der vi var, og vi kunne ikke vært mer fornøyde med praksisstedene vi fikk komme til. Pernille har 10-kaffe og trening hver dag og Arny med sitt store vaffelhjerte har til sin store glede vaffel-torsdag! Vi føler vi har blitt tildelt hver vår skikkelig fine faddergruppe.

Vi synes det har vært kjempespennende og gøy å få bruke alt vi har lært på BIK de siste årene hos hver vår store bedrift. Det har vært veldig lærerikt å få et innblikk i alt som faktisk foregår bak det som ser ut som et veldig enkelt innlegg eller video på Facebook.

Festing og sene kvelder har blitt byttet ut med voksenlivet, og vi kunne ikke vært mer fornøyde! Tusen takk til Mari som hadde troen og hjalp oss å få drømmepraksisen. Og sist men ikke minst, tusen hjertelig takk til Dyrebeskyttelsen Norge og Flyktninghjelpen som har tatt oss inn med åpne armer. Ikke bare har de lært oss alt som foregår bak en stor og viktig bedrift, de har inspirert oss og hjulpet oss å vokse som personer. Vi gleder oss til å se hva fremtiden bringer, og forhåpentligvis avsluttes eventyret med en ledig stilling.. Hint, hint 😉

 

Skrevet av: Árny Halldórsdóttir & Pernille Othelie Tegn