Våren 2011 ble politikeren Trond Birkedal pågrepet for å ha filmet unge menn i dusjen. I etterkant kom det frem flere hendelser partiet måtte håndtere. Ove Vanebo var formann for ungdomspartiet på tidspunktet, og havnet midt i krisen – og på forsiden av landets største aviser. Medie-Norge diskuterte på forsideplass: Hva visste han, hva gjorde han – og hva burde han ha gjort?

Faksimile VG

Hvordan reagerte du på å få denne typen oppmerksomhet?

Jeg ble veldig overrasket. Det er veldig lett å tenke seg på forhånd hvordan en krise skal tas hånd om, men mye verre når du selv må håndtere den. Du blir usikker, stresset og føler at hodet «låser seg». Det var veldig vanskelig å få oversikt over saken, og hva som ville skje fremover under håndteringen. Det var nok få i partiet som var oppmerksomme på at fokuset i saken ville endre seg fra hva han ene politikeren – og over til hvem som visste hva og hvem som fulgte opp saken før det kom i media.

Er det noe du gjorde da, som du ville gjort annerledes nå?

Ja, mange ting. En side av saken er at den aktuelle politikeren, Trond Birkedal, også var involvert i en tidligere sak, to år før den nevnte mediesaken. Det gikk rykter om at han hadde hatt sex med en mindreårig gutt, noe som viste seg å stemme. Denne informasjonen hadde flere i partiet, men vi fikk ikke klar og tydelig informasjon. Birkedal benektet alt, og gutten det gjaldt ville ikke anmelde saken. Da dusjsaken sprakk i mediene, kom også den første saken ut i offentligheten.

Allerede to år før burde vi fulgt opp den mindreårige gutten bedre enn vi gjorde. Jeg ville også snakket med politiet om hvordan saken da burde løses. Saken som sprakk i media, om nakenfilming, skulle vært fulgt opp med mer åpenhet – og den første saken skulle vært lagt frem med en gang. Jeg ville derfor insistert på å gi ut informasjonen vi hadde tidligere, slik at det ikke hele tiden ble spørsmål om hvem som visste hva.

Budskapet til mediene burde også vært preget av mye større grad av ydmykhet og empati. For partiets del ble det mye fokus på at det hadde fulgt interne retningslinjer og ikke ville uttale seg. Det virket mekanisk og som om partiet hadde noe å skjule. Håndteringen skulle også vært mer planlagt og bedre organisert.

Hva skiller god og dårlig krisekommunikasjon?

Den dårlige krisekommunikasjonen nedtoner det menneskelige, og blir stiv, ufølsom og lite åpen. Et «godt» eksempel er da den baltiske fergen Estonia sank og nesten 900 mennesker døde. Eierne av fergen var mest opptatt av at alle varene på fergen var forsinket, slik at verdier ikke gitt tapt. Det gjorde at kommunikasjonen virket både kynisk og livsfjern. Det er også sjelden lurt å gi uklare svar, som gjør at journalister kan komme med oppfølgingsspørsmål gang på gang.

Den gode krisekommunikasjonen klarer å komme med en presis virkelighetsbeskrivelse, er tydelig på hva man vet og ikke vet, og tydeliggjør hva man skal gjøre for å løse problemet. Den er også treffsikker – og forstår at det er mange flere enn media man kommunisere til: Ansatt, organisasjoner, offentlige organer og investorer. En vellykket håndtering dreier seg også om å forstå hva som gikk galt, og komme med forslag til løsninger for å komme seg ut av situasjonen.

Foto: Maria Madeleine Knutsen

I sommer ga du ut en bok om krisekommunikasjon, Krisehåndboka. Gratulerer!
Hvorfor skrev du boka?

Takk for det! Fordi du må ha noen utenfra til å forklare hvordan du skal løse krisen. Det er vanskelig å håndtere problemene uten et uavhengig utenfra-perspektiv. Det er ingen andre bøker på markedet som er like praktisk og tydelig på hvordan dette må gjøres i virkeligheten, tror jeg. Mye av den eksisterende litteraturen er for teoretisk og har en urealistisk tilnærming til hvor vanskelig det er å håndtere krisen.

Flere av studentene på BIK drømmer jo om en jobb innen kommunikasjon, er krisekommunikasjon relevant for alle i bransjen?

Ja! Som jeg pleier å si: Krisehåndtering er viktig uavhengig av om du skal være pizzabaker eller toppolitiker. Det oppstår konflikter overalt, mellom ansatte og i kontakt med kunder. Da må du kunne forutse problemene og forstå hvordan du stanser problemene før de blir for store. Når noe går galt, og det vil skje, er det fornuftig å skjønne hvor du skal starte for å løse problemet. Ofte klarer ikke folk engang å forstå at de er på vei inn i en krise.

Til slutt: Har du noen gode råd til studentene?

De som blir gode til å håndtere kriser, er gode på både teori og praksis. De flinkeste folkene jeg kjenner har øvd gang på gang, og har også selv vært utsatt for store problemer. Husk derfor at teoretisk innsikt må suppleres med praktiske øvelser og kontakt med virkelige eksempler.

Skrevet av Maria Madeleine Knutsen

Josefine Biseth Engmann og Silje Synnøve Halvorsen Olsen. Foto: Guro Marie Foss.

Studentene på bachelorstudiet i internasjonal kommunikasjon (BIK) ved Høgskolen i Østfold ønsket å stemme ved årets valg, men mener politikerne burde gitt et mer tydelig budskap og besøkt høgskolen for å holde debatter.

– De hadde ikke tydelige nok budskap som treffer ungdommen, og noen unge følte seg nok uvitende og usikre på hva de skal stemme, så de lar heller være. Jeg tror at partiene burde vært tydeligere i media og via andre kanaler, de burde dratt til sine lokale høgskoler og universitet, gitt informasjon og skapt et bredere engasjement, sier BIK-student Josefine Biseth Engmann.

Få bruker stemmeretten etter flyttet hjemmefra

Det viser seg fra valgstatistikken fra Statistisk Sentralbyrå at det er flere 18-åringer som bruker stemmeretten sin, så synker den for 19-åringene, og forsetter synke frem til midten av 20-årene. Da den tar seg opp igjen fra 40-årene.

En forklaring på disse tallene er de ulike fasene i livet. De yngste går forsatt på skolen, bor hjemme hos foreldrene og har en stabil livssituasjon. Personer i 20-årene befinner seg i større grad i en overgangsfase i livet, de kan ha flyttet fra sitt hjemsted for å studere eller gjennomføre militærtjeneste. Slike overgangsfaser er gjerne knyttet til mindre interesse for politikk.

BIK-student Silje Synnøve Halvorsen Olsen er en av ungdommene som ikke ønsket å stemme ved årets valg:

– Jeg var ikke så interessert i kommunevalget fordi jeg følte at jeg hadde for lite informasjon om det, og følte ikke at det kunne påvirke meg mht hva utfallet ble da jeg ikke visste nok om det, sier hun. Jeg tror at flere unge studenter ikke stemte på samme grunnlag som meg, at en ikke fikk ordentlig informasjon om hva de forskjellige partiene sto for. At politikerne ikke prøvde strekke seg for at vi yngre fikk fulgt med og dermed på en måte ble utelatt, legger Silje Synnøve til.

Løsningen er høgskolebesøk

Silje Synnøve Halvorsen Olsen og Josefine Biseth Engmann mener politikerne burde strekke seg ut til ungdommen via flere kanaler og plattformer. De burde også besøke høgskolene og universitetene i landet for å holde debatter og fortelle mer om sine egne partier og hva de står for.

Skrevet av Guro Marie Foss