Humanistiske studier – hva er det?

Regjeringen ønsker å legge frem en melding for Stortinget om humanistisk forskning og utdanning i 2017, der de vil vi trekke opp viktige politiske rammer for humaniora de kommende årene.

Regjeringen har satt som premiss at man er ferdig med den generelle diskusjonen om hva vi skal med humaniora. Det som nå ønskes er konkrete innspill til meldingsarbeidet: innspill som skal bidra til en åpen diskusjon om prioriteringene i humanistisk forskning og utdanning både i utdanningsinstitusjonene og i offentligheten.

Stortings­meldingen skal blant annet «utforske» spørsmål som hvordan vi kan sikre høy kvalitet i humanistisk forskning og utdanning, hvordan man videreutvikler humaniora for å forstå og møte pågående samfunnsendringer best mulig, og hvorvidt humanioras bidrag i lærer­utdanning og skole er godt nok satt i system.

Det ligger et problem i det utgangspunktet som Kunnskapsdepartementet (KD) har for denne meldingen. KD tar som utgangspunkt en nominalistisk definisjon, en liste med fag som faller inn under universitetenes humanistiske fakulteter. En slik liste representerer et utvendig perspektiv og en stortingsmelding som har et slikt utgangspunkt vil ikke kunne bidra til den generelle nasjonale og internasjonale diskusjonen om hva god humanistisk forskning og utdanning er fordi man med et slikt perspektiv unngår å reise spørsmålet om hva som er essensen i humanistiske studier, hva som gjør humanistiske studier humanistiske.

Ønsker man å finne ut hva som er særegent for humanistiske studier er det ikke tilstrekkelig å fokusere på hva man studerer. Man kan studere litteratur, språk, historie, filosofi etc. uten at studiet nødvendigvis har karakteren av et humanistisk studium. Det er også tilnærmingsmåten som gjør et studium humanistisk. En humanistisk tilnærming til f.eks. et litterært verk tar sikte på å forstå det særegne ved dette menneskeproduserte uttrykk som gjør det til et litterært kunstverk og som gjør det til nettopp det verket som det er og som gir det verdi.

Det er fullt mulig å studere et litterært verk på en måte som ikke er humanistisk eller som er antihumanistisk. Teksten kan f.eks. studeres som et symptom på en sosial tilstand, som et uttrykk for en politisk ideologi, som et produkt av et tegnsystem osv. Når man tilnærmer seg det litterære verk på denne måten, blir det redusert til et symptom på en tilstand, og det er tilstanden og ikke det litterære verk som er forskningens gjenstand.

Nettopp innen litteraturvitenskapen har det vært sterke krefter som har representert slike antihumanistiske tilnærmingsmåter. Representanter for disse tilnærmingsmåtene har fremsatt forslag om at det nå er på tide å komme bort fra ordet «humanistisk» som en betegnelse på slike studier, et forslag som så langt ikke har fått gjennomslag fordi det store flertall av humanistiske forskere holder på at humanistiske studier har en egen karakter.

En alternativ definisjon fokuserer på at humanistiske studier gir et sentralt bidrag til å gjøre oss mer menneskelige og at det er nettopp derfor de har fått betegnelsen «humanistiske».

Gjennom hele historien har forkjempere for humanistiske studier hevdet at slike studier tjener høye moralske, sosiale eller politiske mål. De gjør oss til bedre borgere, de gjør oss mer følsomme og utvikler vår empati og vår forståelse av våre medmennesker, de øker vår selvinnsikt, utvikler vår evne til refleksjon osv.

Typisk i vår egen tid er Martha Nussbaums Not for Profit: Why Democracy Needs the Humanities, hvis tittel er selvforklarende. I Norge finner man stadig innlegg i aviser og andre medier som tar for gitt at de humanistiske fagene er «Fagene som former oss» for å låne et uttrykk fra en artikkel skrevet for noen år siden av Aftenpostens daværende kultur og debattredaktør, Knut Olav Åmås (Aftenposten 27.12.10). Og for noen måneder siden skriver Audhild Norendahl på kronikkplass i Aftenposten at «Skjønnlitteraturen fungerer som et speil som gjør oss mer empatiske og lærer oss opp i det å se og forstå andre» (Aftenposten, 07.02.16).

Problemet med å definere humanistiske studier med referanse til høye moralske, sosiale eller politiske mål er at forbindelsen mellom disse studiene og målene er det som i vitenskapsteorien kalles en kontingent forbindelse: det er ingen nødvendig sammenheng mellom innholdet i studiene og de formål de sies å tjene.

Forskjellige forkjempere for humanistiske studier gjennom hele den lange historien som disse studiene har hatt, har identifisert forskjellige og til dels motstridende mål som studiene skal tjene. Hva mere er, forkjempere for humanistiske studier har mye å si om målene som skal nås, men lite å si om det innholdet i humanistiske studier som skal føre frem til disse målene. Det gis ingen forklaring på hvordan disse studiene fører frem til målene.

Dessuten er hverdagslivet fullt av eksempler som undergraver hypotesen om at humanistiske studier er «fagene som former oss». Hvis det hadde vært riktig som Norendal sier at skjønnlitteraturen «gjør oss mer empatiske og lærer oss opp i det å se og forstå andre», skulle man forvente at samfunnets mest forståelsesfulle mennesker ville være de som var ansatt av universitetene til å undervise og forske i humanistiske fag.

Etter å ha tilbrakt over 30 år som faglig leder i forskjellige humanistiske studier på institutt, fakultets- og institusjonsnivå, er det ikke noe i mine erfaringer fra denne arenaen som understøtter et slikt syn.

Et mer tilfredsstillende og mindre problematisk svar ville være det følgende. Gjenstanden for humanistiske studier er menneskelige handlinger og ytringer og menneskeskapte gjenstander. Tilnærmingsmåten til disse gjenstandene som gjør studiet humanistisk er å skape en forståelse av hver enkelt handling, ytring eller gjenstand som knytter den til menneskelige mål og hensikter.

Denne tilnærmingsmåten knytter ikke gjenstanden til menneskets biologiske eller sosiale natur, men til de formål og hensikter som bare et menneske kan ha i en gitt situasjon. Det betyr også at denne tilnærmingsmåten må knytte gjenstanden til den spesifikke sammenhengen den forekommer i og sette den inn i den historiske konteksten der handlingen eller ytring forkommer.

Humanistiske studier er humanistiske ikke fordi de er fagene som former oss, men fordi de studerer de ytringer, handlinger og gjenstander som er spesifikke for mennesket og som ikke kan gjøres til gjenstand for naturvitenskapelig eller samfunnsvitenskapelige studier fordi de i sin natur er enestående og ikke reproduserbare. Det finnes bare én Hamlet.

Et slikt svar på spørsmålet om hva humanistiske studier er vil utelukke en rekke av de aktiviteter som i dag finner sted ved universitetenes humanistiske fakulteter. Men i motsetning til en nominalistisk tilnærming representerer dette svaret en innsikt i hva som er karakteristisk for disse studiene og gjør dem forskjellige fra samfunnsvitenskapene og realvitenskapene.

 

Stein Haugom Olsen