For få dager siden ble resultatene av studiebarometeret offentliggjort, og i de nærmeste ukene, som i tidligere år, vil mediebildet fylles med grafer over de mest og minst fornøyde studenter, de mest og minst populære institusjoner og studieprogram. Men, spørsmålet er om studiebarometeret kunne hatt en enda større betydning for lokalt institusjonelt kvalitetsarbeid bare ved enkle justeringer?

La meg først gjøre det helt klart. Studiekvalitet, og hvordan studentene opplever at vi som institusjon leverer på dette, er helt sentralt. Det er sentralt for utvikling, for å justere der det er nødvendig, for å lære av der det går godt, for å finslipe og for å raffinere. Samtidig inneholder studiebarometeret et betydelig antall spørsmål, der studentene hovedsakelig skårer sitt studieprogram på en skala fra 1-5 (der en skår på 5 er best). Ved Høgskolen i Østfold (HiØ) vet vi at vi har enkelte program som ligger i begge ender av skalaen, og vi vil som institusjonsledelse i samarbeid med studentdemokratiet søke svar og potensielle løsninger.

Så er spørsmålet, hva er en gjennomsnittsskår på et enkeltspørsmål i studiebarometeret et uttrykk for? Har vi nok kunnskap om hva som former de resultatene vi ser? NOKUT selv har ved utsendelse av studiebarometeret fremhevet at studenten ved besvarelse skal ta utgangspunkt i «dine samlede erfaringer hittil i ditt nåværende studieprogram», men er det det som faktisk skjer, eller er det situasjonen «her og nå» som er av størst betydning og som farger svarene?

Jeg har ikke svaret, men kanskje kan arbeidene til den israelsk-amerikanske psykologen og tidligere nobelprisvinner Daniel Kahneman (f. 1934) hjelpe oss noe på vei. Gjennom sin forskningskarriere har Kahneman vært opptatt av kognitive feilkilder og beslutningspsykologi, herunder skillet mellom det erfarende-selv (experiencing-self) og det huskende-selv (remembering-self), som han blant annet diskuterer i boken «Tenke, fort og langsomt» og i serien TED-talks. Kahneman trekker frem to eksempler for å illustrere forskjellen. Det ene eksempelet dreier seg om en mann som har lyttet til en klassisk konsert, en symfoni. Etter omtrent 20 minutter opplever han en skrikende lyd, hvilket leder ham til å si: «det ødela hele opplevelsen». Men, ifølge Kahneman hadde det ikke det det. Det som hadde skjedd var at den skrikende lyden hadde ødelagt minnene om opplevelsen, og personen det gjaldt hadde lyttet til 20 minutter med fantastisk musikk, men på grunn av denne skrikende lyden betød de første 20 minuttene ingenting. Et annet eksempel Kahneman bruker for å illustrere er en studie der pasienter som gjennomgikk colonoskopi (undersøkelse av tykktarmen) ble bedt om å rapportere smerte hvert 60 sekund. Et gjennomgående funn var at pasienter som hadde mer smerte mot slutten av undersøkelsen rapporterte en dårligere totalopplevelse, på tross av at det var andre pasientforløp som hadde hatt en smertefull undersøkelse av lengre varighet. Er det utenkelig at denne type kognitive feilkilder også kan spille inn i resultatene av studiebarometeret? Er det utenkelig at et høyt frustrasjonsnivå eller høy grad av tilfredshet «her og nå» har betydning for totalopplevelsen? Jeg tror ikke det, i alle fall kan det ikke utelukkes.

Basert på muligheten for at slike kognitive feilkilder kan være tilstede bør kanskje spørsmålsstillingen nettopp være opplevelsen «her og nå», et øyeblikksbilde. Dette øyeblikksbildet bør allikevel ha betydning for institusjonell analyse, bearbeiding og kvalitetsarbeid. Så ser også jeg opplagte svakheter med en slik spørsmålsformulering, og man kan derfor videre stille spørsmål ved hvorvidt studiebarometeret innledningsvis burde inkludert et spørsmål som eksempelvis: «alt i alt, hvor fornøyd er du med studieprogrammet du går på akkurat NÅ». Det kunne i det minste gi en pekepinn om grad av fornøydhet her og nå (experiencing-self) er assosiert med lavere eller høyere skår på studieprogrammene som helhet (remembering-self).

En annen problemstilling er hvorvidt det er sammenheng eller avvik mellom studentenes erfarte virkelighet og ønskede virkelighet, eller hvor viktig det er for dem. La meg forklare hva jeg legger i dette. I dag får vi altså en skår på hva studentene mener om en lang rekke aspekter ved sitt studieprogram, herunder «opplæring i å bruke digitale verktøy/programmer som er relevante for fagområdet» eller «innføring i formidling av egen kompetanse til potensielle arbeidsgivere». Ta disse to spørsmålene som eksempel. Opplagt kan et studieprogram tenkes å få lav skår på disse, noen ganger kanskje forståelig på grunn av fagets karakter, men en mer konstruktiv informasjon for meg som rektor ville være å vite om det var et avvik mellom en ønsket og opplevd virkelighet, mellom hvor viktig et område var for en student og studentens opplevde virkelighet. I noen tilfeller kan det kanskje også tenkes å være slik at et spørsmål gir en lav skår på en skala fra 1-5, men allikevel ikke nødvendigvis oppleves som like viktig for studenten som andre aspekter ved studiet. Et forslag kan derfor være at studiebarometeret både bør inkludere konkrete spørsmål (som i dag), samt spørsmål om hvor viktig et konkret spørsmål er for studenten?

Studiebarometeret er viktig for oss, men det har kanskje også potensiale for å bli et enda mer nyttig verktøy i institusjonelt arbeid med studiekvaliteten. En sammenligning med andre institusjoner er vel og bra, og ja – vi må lære av det andre lykkes med, men kan vi risikere at det blir et «liv på tredemølla» hvor vi løper og løper uten å komme av flekken? Tross alt er det vel slik at, når alt kommer til alt, så kan ikke alle ha en skår over gjennomsnittet. For meg, er det viktigste hvordan vi hver eneste dag jobber med kvalitet i våre studier, i samarbeid mellom ledere, fagansatte og studenter. Jeg ser derfor frem til gode og konstruktive diskusjoner om disse tema i tiden som kommer, og ved HiØ stiller vi oss gjerne disponible for NOKUT for å teste ut alternative varianter av studiebarometeret.

For ikke lenge siden ble endelig sluttstrek satt for arbeidet med ny utviklingsavtale mellom HiØ og kunnskapdepartementet da avtalen ble godkjent av tidligere statsråd for høyere utdanning og forskning, Iselin Nybø. For, som de fleste av dere har fått med dere, har Fremskrittspartiet forlatt regjeringen og Erna Solberg omrokkert statsrådpostene. Henrik Asheim fra Høyre erstatter derfor Iselin Nybø fra Venstre. Jeg ser frem til samarbeidet med ny statsråd og håper, som rektor Svein Stølen ved UiO, at den nye statsråden vil redusere byråkratisering og ha tillit til at UH-institusjonene er sitt samfunnsansvar bevisst. La oss bruke tid på å utdanne kompetanse, bidra med løsninger til samfunnsfellesskapet, bidra til det grønne skiftet og et bærekraftig samfunn, istedet for å bruke tid på detaljrapportering og meningsløse konkurranser mellom ikke sammenlignbare institusjoner.

Men, tilbake til utviklingsavtalen. I avtalen med kunnskapdepartementet er det en spesifikk målsetning å styrke samarbeidet med andre UH-institusjoner, primært i det vi – inntil nylig – kalte Oslo og Akershus regionen. Det var med bakgrunn i dette at jeg i fjor høst tok kontakt med OsloMet med mål om å gjennomføre et toppledermøte mellom våre to institusjoner. Onsdag 22/1 hadde jeg derfor gleden av å ønske toppledelsen ved OsloMet, med rektor Curt Rice i spissen, velkommen til HiØ og studiested Fredrikstad for erfaringsutveksling og diskusjon om samarbeidsmuligheter og felles utfordringer.

På møtet ble en lang rekke områder og tema diskutert, fra ph.d utdanning, digitalisering, samarbeid med samfunnet, organisering, samt samarbeid om språk og lærerutdanning. Det er liten tvil om at møtet bidro til en større kjennskap til hverandres institusjoner og for en bevisstgjøring av mulighetene for å bygge en samarbeids- og delingskultur innen utdannings- og forskningsfeltet. Målet for oss må være å profilere de faglige gevinstene som OsloMet kan ha gjennom et formalisert samarbeid med HiØ, samt hvilke gevinster HiØ og HiØ’s studenter kan få tilbake. Hvilke muligheter ligger i sømløse overganger, emneutveksling og fellesgrader – og hvilke faktorer kan eventuelt legge hindere for et konstruktivt samarbeid, var spørsmål som ble diskutert.

Både OsloMet og HiØ var enige om å jobbe videre med konkretisering og bearbeiding av møtet, samt ta sikte på et årlig samarbeidsmøte for å følge opp samarbeidsflater og vurdere nye. I tillegg til OsloMet ønskes et tilsvarende møte gjennomført med NMBU, men før det bør samarbeidsmøtet som ble gjennomført mellom HiØ og NMBU i foregående rektorperiode gjennomgås med tanke på resultatoppnåelse.

(Bildet over – Fra venstre: prorektor samhandling og samfunnskontakt – Jo Ese (HiØ), prorektor utdanning – Annette Veberg Dahl (HiØ), Avdelingsdirektør ved Avdeling for organisasjons- og tjenesteutvikling (HiØ) – Elin Corneliussen, forskningsdirektør – Trine Eker Christoffersen (HiØ), prorektor Nina Waaler (OsloMet), rektor Lars-Petter Jelsness-Jørgensen (HiØ), rektor Curt Rice (OsloMet), viserektor Per Martin Nordheim Marthinsen (OsloMet), divisjonsdirektør Asbjørn Seim (OsloMet), stabsdirektør Ane Marte Rasmussen. Ikke tilstede da bildet ble tatt: høgskoledirektør Carl-Morten Gjeldnes).

Pedagogisk merittering er en mulighet for undervisere ved høyere utdanningsinstitusjoner til å få sin pedagogiske virksomhet vurdert og belønnet, -og nå har muligheten kommet til HiØ.

Tirsdag 28. januar er det oppstartsseminar på Remmen for de som vurderer å søke, eller bare er interessert i å få mer informasjon om meritteringsordningen. Deltagelse på et seminar kvalifiserer til veiledning senere i prosessen. Tilsvarende seminar skal også arrangeres i Fredrikstad 7. februar. Søknadsfristen er 1. juni.

Høgskolen har fokus på studentenes læring og ønsker å støtte opp under og belønne vitenskapelig ansattes utdanningsfaglige kompetanse, bidra til økt undervisningsinnsats og ikke minst å beholde gode undervisere i undervisning.

Å dele erfaringene man har med god undervisningspraksis er viktig. Etterhvert som det utnevnes meritterte undervisere, vil disse inngå i et kunnskapsnettverk knyttet til PULS. Hensikten med nettverket er å sikre en videre utvikling av utdanningskvaliteten og spre kunnskap om god praksis. Dette vil våre studenter få både nytte og glede av.

Dette ser jeg virkelig frem til, -kanskje vi sees på seminar?

NB: Det er påmelding til seminarene.

Les mer om seminarene og meritteringsordningen her.

I 1962 gjorde den tyske filosofen og sosiologen Jürgen Habermas seg til akademisk superstjerne med sin avhandling om den borgerlige offentligheten. Han viste hvordan samfunn trenger arenaer der offentligheten eksisterer der vi både kan bli presentert for og selv presentere meninger, argumenter, kunnskap og kunst. I vår tid blir forståelsen av både hva og hvor offentligheten er utfordret, blant annet av sosiale og andre nye medier. I valget 2019 var det i flere kommuner Facebookgrupper som satte agenda og fikk dominere valgkampen, også i vår region.

Hva en slik utvikling gjør med den offentlige samtalen er i seg selv et interessant tema, som flere av våre forskere tilknyttet det digitale samfunn har høy kompetanse på og spennende publikasjoner innenfor. Men uavhengig av hvor denne utviklingen tar oss bør nok vi som samfunn ta vare på og videreutvikle de velprøvde arenaene vi allerede har for offentlighet. Det er liten tvil om at folkebibliotekene er en av de viktigste av disse.

Bibliotekene er tradisjonsrike og viktige arenaer for læring, opplevelser, debatt og refleksjon. For befolkningen er de blant de fremste dannelsesinstitusjonene vi har. Og på tross av utviklingen beskrevet i forrige avsnitt ser vi at norske bibliotek klarer å gjøre seg selv aktuelle; i 2018 var antallet nordmenn som besøkte et bibliotek i løpet av året det høyeste noen sinne (54 %). I regionen vår tar bibliotekene til fulle ansvar for å fylle rollen sin som lokalsamfunnenes hus. For eksempel i den nye storkommunen Indre Østfold der bibliotekene er innbyggertorg, arenaer for dialog mellom kommune og borgere.

Som vitenskapelig ansatte ved HiØ kan vi bidra til den offentlige samtalen som foregår ved bibliotekene, og vi har allerede mange gode eksempler på at dette faktisk skjer. Vi har avtalt at forskere fra HiØ våren 2020 skal holde 14 ulike foredrag på folkebiblioteker rundt om i Østfold. Avdeling for IT har sammen med Halden bibliotek laget et makerspace og bidrar med å øke teknologikompetansen og har skapt en sosial møteplass for barn i Halden sentrum.

I dag har HiØ hatt besøk av bibliotekene i verstkapsbyene våre, Fredrikstad og Halden. Bibliotekene var invitert til å delta på Formidling- og samfunnskontaktutvalgets årlige seminar slik at vi kunne snakke om felles mål og hva vi kan få til av samarbeid. Vi diskuterte hvordan vi og bibliotekene sammen kan bidra i den offentlige samtalen. Mange gode ideer kom opp, blant annet finansieringsordninger vi sammen kan søke på, og ulike ordninger for å få informasjon om både studentarbeider og forskerarbeider ut til lokalsamfunnene.

Helt konkret har vi satt ned en arbeidsgruppe med representanter fra bibliotekene i Fredrikstad og Halden og representanter fra HiØ, som skal diskutere videre samarbeid.

Takk til bibliotekene for et godt møte!

Bibliotekssjefen i Fredrikstad, Tora Klevås, kommer med gode innspill om samarbeidsflater

Det har etter hvert blitt en fast øvelse at nettaviser rett etter årsskiftet forteller sine lesere hvilke saker som var mest lest i året som har gått, gjerne i form av en liste med de ti mest populære sakene. Så også i disse dager. Slike lister kan i seg selv være interessant lesning, antall treff en sak får kan fortelle oss noe om hva folk finner det verdt å bruke sin dyrebare oppmerksomhet foran smarttelefonen på. Særlig interessant er dette kanskje når vi ser på nisjenettsteder – nettsteder som ønsker å formidle en bestemt type kunnskap og som mennesker oppsøker for å finne en bestemt type informasjon.

Innenfor forskning og høyere utdanning finnes det flere eksempler på slike nisjenettsteder – nettaviser som har spesialisert seg på å formidle nyheter om og for sektoren vår. Khrono og forskning.no har de siste årene blitt to av de aller fremste. Begge to formidler nyheter om forskning og høyere utdanning fra hele landet, og får stadig flere lesere. De som figurerer på topp ti-lister over årets mest populære saker kan med trygghet vite at det de ønsker å formidle blir funnet interessant av et kompetent publikum. Det er derfor en solid anerkjennelse å figurere på slike lister.

I den aller mest leste saken på Khrono i 2019 ble Jon Arne Løkke, dosent ved Høgskolen i Østfold og Stian Orm, masterstudent og vitenskapelig assistent ved UiO, intervjuet. Helt på tampen av året publiserte Khrono en lengre sak der Løkke og Orm drøfter forskningsmetode, profesjonsutdanning og teori om autisme. Men saken handler også om samarbeidet mellom de to. Den forteller hvordan de to har gått fra å være terapeut og lærer for en elev med autisme til å bli fagfeller, og utfordrer leserens forståelse om både forskerrolle, profesjonsrolle og elevrolle.

Nest øverst på topp ti-listen over de mest leste sakene på forskning.no finner vi nok en gang Høgskolen i Østfold. I saken blir stipendiat Hanna Marie Ihlebæk intervjuet med bakgrunn i en artikkel hun har publisert i Ethos (Journal of the Society for Psychological Anthropology). I saken forteller Ihlebæk om hvordan sykepleiere bruker alle sansene sine i utførelsen av jobben sin, mer eller mindre bevisst. I intervjuet er det særlig luktesansen som får oppmerksomhet, og Ihlebæks funn legger grunnlaget for en diskusjon mellom kunnskap som lar seg standardisere, og kunnskap som ikke så lett lar seg operasjonalisere i for eksempel rutiner.

For oss i rektoratet er det selvsagt svært imponerende og veldig hyggelig å se dyktige ansatte ved HiØ trone helt i toppen av slike lister, foran institusjoner som har mye større forskningsbudsjetter enn hva vi sitter på. Men et kanskje viktigere poeng er at den type kunnskap som HiØ besitter er noe som hele sektoren finner spennende og faglig interessant, og som setter dagsorden og starter debatter.  Felles for begge sakene er at de formidler nyskapende kunnskap om profesjonsutøvelse innenfor bærende yrker i velferdsstaten vår.

HiØ jobber tett på arbeidslivet, tett på regionen der vi holder til, og tett på samfunnet generelt. Kanskje er det slik at denne nærheten til praksis gir våre forskere en litt annen innsikt enn hva man får når man jobber på en mye større institusjon? I 2019 var det i hvert fall slik at to forskere ved HiØ traff meget godt med å få oppmerksomheten til norske forsknings- og høyere utdanningsmiljøer. Gratulerer fra rektoratet!

Så er vi nok engang på den tiden av året hvor vi, som Bing Crosby, kan si «It’s beginning to look a lot like Christmas». Nåvel, det er vel egentlig ikke mye som minner om jul slik jeg kan erindre det fra min oppvekst, med snø, snølykter, brøytekanter, snømåking, og engler i snøen. Men, å leve på minner om hva som engang var er en ting, men en annen ting er å glede seg over de ting som er – akkurat her og nå.

Julestemning er ulike ting for ulike mennesker, for noen er det maten, for andre er det luktene, pakkene, samværet, minnene og tradisjonene. For noen, inkludert meg selv, er det musikken som særlig er med å skape høytidsstemning. En av de, for meg personlig, aller fineste sanger i julen er «deilig er jorden».

Og ja, jorden kan være deilig, men for de fleste av oss synker stadig erkjennelsen av at vi, som enkeltmennesker og som samfunn, må bidra mer for et bærekraftig samfunn for de som kommer etter oss. Mye tyder på at jorden ikke er spesielt deilig, mye tyder også på at jorden ei heller blir deiligere i årene som kommer. Høyere utdanning og forskning er sentrale virkemidler for å nå FN’s 17 bærekraftsmål, men også vi som institusjon må ta innover oss hvordan vi kan bidra i denne helt sentrale internasjonale dugnaden. Personlig forsøker jeg i større grad enn tidligere å redusere antall flyreiser til et minimum for å drive fag- og møtevirksomhet, og jeg forsøker å bruke grønne transportalternativer der det er mulig. Hvor langt er du villig til å gå for å redusere ditt CO2 avtrykk? Og, hva tror du kan være gode tiltak vi som institusjon og fellesskap kan gjøre for å redusere institusjonens avtrykk? Ved Universitetet i Bergen har de tidligere gjort kartlegging av både ansatte og studenters holdninger til det grønne skiftet, samt samlet relevante innspill. Over nyttår vil jeg initiere en lignende kartlegging ved HiØ. I 2020 vil også områder av den grønne «biologiske ørken» som vi har rundt vårt campus i Halden, erstattes – etter innspill fra en av våre fagansatte – med en blomstereng. Blomsterengen er et av mange bidrag for å verne om økomangfoldet, for å verne om bier som er en av flere arter hvor blomsterengen er avgjørende for om de skal overleve eller ei.

«Nå tennes tusen julelys – det stråler rundt vår jord- og himlens stjerner blinker ned til liten og til stor». HiØ må sikte mot stjernene om vi skal lykkes med å styrke vår posisjon som utdannings- og forskningsinstitusjon i årene som kommer. Det er flere grunner til hvorfor dette er viktig. Det er blant annet viktig for å sikre kompetanse til regionen, det er viktig for å sikre kompetanseløp etter endt forskerutdanning, det er viktig for vår konkurransekraft, for arbeidsplasser, og det er viktig for å bidra til å løse og forstå samfunnsproblemer. Derfor jobber tverrfaglige grupper både i Fredrikstad og Halden med etablering av institusjonens første doktorgradsutdanning, et arbeid som vil øke ytterligere på i 2020.

Julen handler om omtanke og fellesskap. «Til hvert et fattig hjerte send et lysstreif ifra sky, Så finner det den rette vei, Og det blir jul på ny». Men, ikke alle føler seg som en del av fellesskapet – ikke alle har et fellesskap å gå til i julen. Ved studiested Halden har administrativt ansatte tatt initiativ til en sammenkomst med julemiddag for studenter som sitter alene i høytiden, kanskje også våre internasjonale studenter som ikke kommer seg hjem til jul. For meg handler nettopp julen om dette, om å strekke omtanken, strekke hånden ut til de som ikke er like heldige. Vi er og blir et fattig hjerte dersom vi bare unntaksvis klarer å vri fokus bort fra egen lykke og fortreffelighet, til andres bekymring, fortvilelse og kanskje ulykke. Derfor må vi også vurdere om et slikt initiativ skal rulles ut på begge campus i 2020. Årets kartlegging av mobbing og trakassering bør også ha vært en tankevekker, en tankevekker til hver og en av oss om å holde fanen med en av HiØ’s sentrale kjerneverdier høyt, nemlig det å være respektfull.

I dag kjøpte jeg en julestjerne fra kreftforeningens stjerneaksjon. Det er ikke tilfeldig at valget akkurat i dag, akkurat nå, falt på stjerneaksjonen. I de siste par år har jeg levd med kreftsykdom hos begge mine foreldre. I en god periode har det vært stabilt, men i dag var dagen da det på nytt ble bekreftet at kreften igjen hadde festet grep.

Nesten alle har et forhold til kreft, og mange kjenner noen som må tilbringe julen på sykehus. Gjennom stjerneaksjonen henges det opp tusenvis av stjerner på norske sykehus, gitt av folk i hele landet i form av en gave til forskning. Når man gir en gave, henges det opp stjerner på et sykehus. Mitt valg falt naturlig på sykehuset Kalnes. Kreft påvirker hele familien, og den river og sliter i håpet. Julestjernen er et symbol på håp, og derfor ble det en symbolsk riktig gave for meg nettopp i dag. Motvillig må man reflektere over andre vers i deilig er jorden, nemlig at «tider skal komme, tider skal henrulle, slekt skal følge slekters gang», men julen gir tid til å gi tid, tid til det som er av virkelig betydning. I dag går derfor mine tanker først og fremst til de av dere som på et eller annet vis har en hverdag preget av sykdom, av tunge tanker eller savn.

Tidligere i år ble både høgskolens pris for forskning, utdanningskvalitet og formidling utdelt. Det er liten tvil om at flere gode kandidater var nominert, og ikke minst var det verdige vinnere. Men vi mangler ved HiØ etter mitt skjønn flere priser. Priser for alle de som sørger for at studenter og ansatte møter rene lokaler hver dag, priser for administrativ støtte, for vaktmestertjenester og bibliotekstjenester. Tusen takk til alle dere som bidrar til å holde hjulene ved HiØ i gang, for forskning, formidling, utdanning og engasjement.

Til hver og en av dere ønsker jeg en riktig god og fredfull jul.

Lars-Petter

«Alt går litt langsommere her på jorden, når hele himmelen faller ned» heter det i teksten til nylig avdøde Anne-Grethe Preus. Jo, på sett og vis er jeg enig i det – men, jeg må nok også innrømme at pulsen slo litt raskere, at stressnivået økte når jeg, like før klokken 06 i dag, tittet ut av soveromsvinduet og observerte at «hele himmelen så ut til å falle ned». På vei til utdanningspolitisk toppmøte i regjeringens representasjonslokaler i Oslo gikk det riktignok også sakte, først i bil på vei til Fredrikstad stasjon, dernest på toget hvor snøværet hadde forårsaket problemer for sporvekslere mellom Moss og Kambo, og gjennom snødrevet forbi slottet. «At hele himmelen var ved å falle ned» så derimot ikke ut til å legge en demper på en gruppe kinesiske turisters Oslotur, der flere gikk på baken med høylytt latter nedover slottsbakken.

Men før vi kommer så langt som til dagens utdanningspolitiske toppmøte, tar jeg et steg tilbake til uken som gikk – som på mange måter også var begivenhetsrik.

Torsdag gikk organisasjons- og ledelseskonferansen 2019 av stabelen i et fullsatt auditorium 4 på Remmen, den første konferansen i sitt slag. Hensikten med konferansen var å belyse hva som skjer i norsk arbeidsliv – ikke minst med tanke på ledelse, digitalisering, endring og omstilling. Konferansen trakk både interne deltakere, men ikke minst også eksterne deltakere – fra offentlige virksomheter til privat næringsliv. En skikkelig kick-off ble det med innlegget til professor Jan-Ketil Arnulf fra Handelshøyskolen BI: «poenget er ikke at vi ikke trenger ledere», hevdet Arnulf– men at det ikke finnes en bestemt form for leder som alltid fungerer best. «Noen ganger trenger vi sterk og styrende dirigering, andre ganger samspill, og faktisk ganske ofte trenger vi ingen leder i det hele tatt», fortalte han. Noen «trøstens» ord ble det også til undertegnede. «Læringskurven for rektor er bratt, fordi det er ingen som har gjort det før, ingen som har gjort det på den måten du gjør». Arnulf fremsto også kritisk til den enorme mengden ledelsesforskning som er tilkommet siden midten av 2000-tallet, en forskningsmengde som fra det tidspunktet og til nå – er like omfattende som mengden som ble produsert fra 1945- ca 2005. Dette kan, i følge Arnulf, ha sammenheng med at hver syvende arbeidstaker i Norge har «leder» i tittelen: «det florerer med teamledere, avdelingsledere, virksomhetsledere og daglige ledere». Du trenger ei heller å bli en god leder selvom du har lest en lang rekke «teorier om ledelse», påpekte han.

Et eksempel til etterfølgelse ved denne konferansen var bruk av tidligere mastergradsstudenter i formidling av resultater fra sine respektive avhandlinger. Det ligger et stort potensiale i lignende tenkning også i andre fagfelt (under fra presentasjonen til Geir Solem (Leder, PST Øst)
Hvordan implementere endringer – et mellomlederperspektiv. Foto: Lars-Petter Jelsness-Jørgensen)

Dagen etter, fredag morgen, var det duket for den første uformelle rektorfrokost med studentleder og studenttillitsvalgte. Å samarbeide med studentene, få mulighet til å ta del i engasjementet, samt bli utfordret – står sentralt for meg som rektor. I første runde var det tillitsvalgte fra avdeling for ingeniørfag og avdeling for helse- og velferd som deltok, der saker som utdanningskvalitet, læringsmiljø og det grønne skiftet var noen av sakene som ble diskutert. Å dyrke nært samarbeid med studentene er helt nødvendig om vi skal forme institusjonen for et møte med fremtiden. (under er deltakerne på rektors studentfrokost samlet på campus Fredrikstad. Foto: Wibeche Nygård, med rektors mobil)

Så var det utdanningspolitisk toppmøte i dag, et møte som som kunnskapsdepartementet – med statsrådene Sanner og Nybø i spissen, arrangerte for å blant annet sette fokus på hvordan teknologi kan understøtte barns, elevers og studenters læring gjennom hele utdanningsløpet, samt hvordan lærerrollen endres på grunn av digitalisering. Hovedforedragsholder var professor Robert Slavin, direktør ved Johns Hopkins Center for Research and Reform in Education. Slavin beskrev hvordan utdannere har ventet på teknologi med kapasitet til å øke elevers resultater i blant annet lesing, matematikk og naturfag. Han var ikke i tvil om at økt bruk av teknologi hadde medført økt evne til å håndtere teknologi blant elevene, men han tegnet et forholdsvis dystert bilde hva gjelder teknologiens betydning for elevenes resultater. Gjennomgang av en lang rekke robuste studier har bare vist svært begrenset effekt av teknologi på elevenes resultater. (Under: fra regjeringens representasjonslokaler i Parkveien 45, Foto: Lars-Petter Jelsness-Jørgensen)

November og Desember er gjerne hektiske måneder for mange av oss. Det er mye møtevirksomhet, eksamenstid, undervisningsinnspurt, avslutninger på ulikt hold og planlegging av neste kalenderår. Da er det kanskje godt om snøen kan bidra til at ting går «litt langsommere her på jorden», og til og med, mot slutten av året bidrar med litt «himmelsk korrekturlakk» (Anne-Grethe Preus)

«Å organisere og endre et universitet, er som å flytte rundt på en kirkegård», man kan ikke regne med mye hjelp. Slik skal angivelig den svenske universitetskansleren Stig Hagström ha karakterisert evne til omstilling i høyer utdanning. Sitatet ble presentert som en del av professor Jan Gulliksens presentasjon «digital transformation of universities and higher education» under de siste dagers digitaliseringskonferanse ved Univeristetet i Bergen (UiB). Dette er den andre digitaliseringskonferansen spesielt myntet på høyere utdanning. Den første ble arrangert ved UiB i 2017. Bakgrunnen for konferansen er de utfordringer som universitets- og høgskolesektoren har når det gjelder å utforme studieprogrammer for en digital tid. Meld. St. 16 forventer at institusjonene løfter den pedagogiske digitaliseringen til et strategisk nivå og iverksetter helhetlige tiltak for digitalisering av læringsprosessene.

(Foran det nylig gjenåpnede naturhistoriske museum i Bergen, med Universitetets aula til venstre)

Fra DIKU (Direktoratet for internasjonalisering og kvalitetsutvikling i høgare utdanning) fremhevet direktør Harald Nybølet noen sentrale tendenser i «digital tilstand«, publisert for fjerde gang i juni i år. Undersøkelsen setter søkelyset på de fagansatte i UH sektoren, ansatte som er opptatt av studentaktive læringsformer. Det er økende bruk av digital teknologi, men 7 av 10 trenger mer kompetanse. For å lykkes i digitaliseringsarbeidet må vi legge til rette for samarbeid på tvers av institusjonene, og utdanningsledelse på alle nivåer må legge til rette for det digitale skiftet.

Leder av studentparlamentet ved UiB – Nikolai Klæboe, og fag- og læringsmiljøpolitisk ansvarlig i Norsk Studentorganisasjon – Julie Størholdt Iversen, ga en humoristisk fremstilling av studentenes møte med ulike digitale plattformer, fra plattformer for å få passord for å registrere seg i neste plattform, til læringsplattformer og kommunikasjonsplattformer.

Studentene ville også ha forsamlingen til å reflektere over den store forskjellen mellom powerpoint og overhead? I følge Klæboe  var forskjellen kun at bildet kommer fra en kanon i taket og ikke fra fremviser på gulvet. Det fortsatt slik at det står den samme foran og prater. Studentene trakk også frem hvordan nytenkning om læring og deltakelse krever strategiske grep i campusutviklingen, som eksempel ble R2 ved NTNU trukket fram. Studentene var videre opptatt av at studentene må kobles tett på i prosesser for å utvikle institusjonelle digitale strategier, og at de bør ta del i selve utformingen av strategien. Dette er viktig for å sikre at teknologien får en reell betydning, og ikke bare blir et tilskudd. Man må til enhver tid stille spørsmål ved hvorvidt de nye verktøyene er forholdsvis bedre enn det man allerede har.

Jan Gulliksen, professor og viserektor for digitalisering ved Kungliga Tekniska Högskolan, fremhevet at den største mulighet for digitalisering ligger hos studentene, mens den største hindringen kanskje var blant de som deltok på konferansen. Vi har ikke digitalisert universitetet, mente Gulliksen, vi har «datorisert det», altså vi har fylt det med teknologi – men «underviser på eksakt samme måte».

(På bildet over viser Gulliksen at forelesninger hvor folk tenderer til å sovne eller drive med helt andre ting – ikke er noe nytt, her fra lineær forelesning i middelalder)

Gulliksen var tydelig kritisk til MOOCs, det vil si  Massive Open Online Courses, spesielt på grunn av kommersielle koblinger til plattformer som eksempelvis edX. Han eksemplifiserte videre med KTH’s første MOOC som omhandlet Christer Fuglesang og hvordan bli astronaut. Dette var en type MOOCs som Gulliksen mente var mer markedsføringstiltak enn det påvirket den store bredden av digital transformasjon som er nødvendig i sektoren. I Sverige har regjeringen, gjennom den såkalte Swedish digitalization comission 2012-2016, publisert fire temarapporter om digitaliseringens effekter på individ og samfunn, hvorav en temarapport spesifikt tar for seg høyere utdanning i den digitale tidsalder. I rapporten heter det blant annet at: «Vad sker om universiteten inte förändras i den takt som behövs?
Universitetens och högskolornas första uppgift är att bedriva grundutbildning. Formerna för att bedriva grundutbildning har inte nämnvärt utvecklats i samma takt som samhället i övrigt. Raljant uttryckt
kan man säga att innovationerna i stort har bestått i att införa Powerpoint-presentationer i stället för att använda en overheadprojektor eller krita på svarta tavlan, men pedagogiken och undervisningens struktur följer gamla upptrampade stigar. Detta är inte hållbart inför framtiden. Studenterna, som är uppväxta med en helt annan digital infrastruktur och andra traditioner vad gäller att läsa
litteratur och tillgodogöra sig kunskap än föräldragenerationen, ställer andra krav och har andra behov. Näringslivet har också andra kompetensbehov än de som utbildningarna vid universiteten av i dag
kan möta. Detta leder till att studenterna, för att utvecklas och vara relevanta för dagens arbetsmarknad, söker sig andra vägar.

Ved interesse kan hele rapporten leses her: Digitaliseringens effekter på individ og samfunn

Skal vi lykkes, påpekte Gulliksen – må vi forandre oss kraftig, og den forandringen må skje sammen med brukerne av teknologien. Digitalisering er virksomhetsutvikling og ikke teknologiutvikling.

(Over: Jan Gulliksen viste, i tillegg til eksempelet over, til sin egen datters utfordringer når hun for første gang skulle sende brev  for å illustrere samfunnsutviklingen: «pappa den klistriga lappen hvor skal jeg sette den, kan jeg sette adressen hvor som helst – never mind. Jeg fant en video på youtube»).

Sølvi Lillejord, fagdirektør ved UiB og professor i pedagogikk, gjennomgikk systematiske kunnskapsoppsummeringer knyttet til campusutforming og studentaktiv læring.

Lillejord fremhevet at de arkitektoniske løsninger må harmonere med og kunne tilpasses de utdanningspraksiser som institusjonene har som ambisjon å fremme. Flesteparten rom er eksempelvis formet for lineær prosess. Campus må derfor kunne ivareta variasjonsbredden av arbeidsformer studentene forventer å møte i høyere utdanning. Hva gjelder trender i undervisning synes fortsatt tradisjonelle undervisningsformer å dominere, «noe» ser ut til å holde foreleserne tilbake fra å bruke de metodene de selv mener er mest læringseffektive, nemlig veiledning og tettere oppfølging av studenter. Ny teknologi tilpasses tradisjonelle arbeidsmåter – brukes administrativt og i liten grad til å fornye undervisningen. Mye enveis innholdsleveranse hvor lærer er aktiv, studenten passiv. Lærere i UH må samarbeide og utvikle kompetanse i hvordan de skal designe læring, påpekte Lillejord. Hun påpekte videre at:

• Studier finner institusjonell treghet og avventende akademikere som ikke er aktivt interesserte i å endre praksis.
• Pedagogikk er en større barriere mot nye undervisningsformer enn teknologi. Fra innholdsleveranse til design
• Akademikere bruker ikke en vitenskapelig tilnærming når de skal ta i bruk teknologi i undervisningen
• Undervisning må, som forskning, betraktes som et teamarbeid.
• Byggutviklere kan vite mye om hvordan AV utstyr kan brukes, men kjenner ikke alltid lærernes pedagogiske behov og krav til bruksmåter. Det er derfor behov for å følge prosessene helt inn der hvor teknologien skal implementeres, eller hos de som skal benytte den til daglig.

Den 10. oktober markeres verdensdagen for psykisk helse. Tall fra Folkehelseinstituttet tyder på at omtrent halvparten av oss vil oppleve alvorlige psykiske problemer en eller annen gang i løpet av livet. Studentenes Helse- og Trivselsundersøkelse (SHoT) som senest ble gjennomført i 2018, tyder på at psykiske plager også er økende i denne gruppen. Faktisk angir 1 av 4 studenter ensomhet, 1 av 5 studenter har seriøst tenkt på å ta sitt eget liv. I mange tilfeller kan det være avgjørende å ha noen å snakke med både for problemhåndtering og det å søke hjelp. Å «Gi tid, som er tema for årets verdensdag, er en kampanje som har som mål å oppfordre oss alle til å bruke tiden på å gjøre ting som er godt for den psykiske helsen.

Verdensdagen for psykisk helse ble etablert i 1992 da World Federation for Mental Health (WFMH) satte 10. oktober som en dag for å fremme økt bevissthet om psykisk helse i hele verden. I Norge har Mental Helse koordinert arbeidet med Verdensdagen i Norge på oppdrag fra Helsedirektoratet. Dagen er ment for å øke kunnskap og åpenhet om psykisk helse, og fremme gode levevaner. Målet er å gjøre det like lett å snakke om vår psykiske helse som vår fysiske. Vi har alle en psykisk helse, og den må vi ivareta.

SHoT undersøkelsen fra 2018 ble sendt ut til 162.512 norske heltidsstudenter i alderen 18-35. Selv om svarprosenten var 31 % (50.054), altså forholdsvis lav, tegner den et alvorlig bilde. Den tegner et bildet av økende ensomhet og av økende psykiske plager. Ved Høgskolen i Østfold markerer vi derfor verdensdagen på begge våre studiesteder. Ikke minst har flere studenter denne uken jobbet for å sette fokus på årets tema «Gi tid». Fokuset er rettet mot at vi alle kan ta en pause fra tidsjaget, ta en pause fra multitasking, ta en pause fra skjermstøy, se opp, vise nærvær til de rundt oss, og være mer tilstede både fysisk og mentalt.

Som ledere må vi stå sammen om de gode tiltakene for å gjøre studietilværelsen ved HiØ best mulig. Det krever innsats fra alle ansatte og medstudenter, det krever at man forstår at det enkelte ganger bare kan være snakk om å være tilstede, om å gi tid. Men, samfunnet rundt oss har også en unik mulighet til å gi våre studenter et sunt fellesskap, et fellesskap rundt idrett, sang, eller musikk, et fellesskap som kan gi mindre ensomhetsfølelse. Ved våre campus i Fredrikstad og Halden er derfor ulike lag og organisasjoner velkommen til å presentere seg selv og sine tilbud. Kanskje kan nettopp det være avgjørende for et enkeltmenneske. Samtidig trenger vi et godt samspill mellom oss som utdanningsinstitusjon og våre to vertsbyer. For å styrke vårt fokus på studentenes psykisk helse og finne gode forebyggende tiltak, vil vi derfor ta initiativ til et dialogmøte med både Fredrikstad og Halden kommuner.

Ta pause, se opp, og gi tid.

Lars-Petter (rektor) og Preben (studentleder)

Den 2/10 ble det 164. Storting høytidelig åpnet av Kong Harald, et arrangement som årlig samler alle de tre statsmaktene under samme tak. For stortingsperioden 2017–2021 er det valgt inn ni representanter fra Østfold. Representantene er fordelt på følgende partier: Arbeiderpartiet (3), Høyre (2), Fremskrittspartiet (2), Senterpartiet (1) og Sosialistisk Venstreparti (1).

En lang rekke tema ble presentert og diskutert, slik som trender i søkertall, posisjonering og samarbeid, strategiske satsinger, utvikling av eget ph.d.-program i «det digitale samfunn», finansiering av 5-årig lærermaster, kritisk lavt antall rekrutteringsstillinger, utdanning av sykepleiere, og utfordringer knyttet til tosidighet i utviklingsavtalen mellom HiØ og Kunnskapsdepartementet.

Det er opplagt slik at en lang rekke av de institusjonene som var fusjonsvillige i forbindelse med SAKS-prosessen (samarbeid, arbeidsdeling, konsentrasjon og sammenslåing) ble tilgodesett med et økt antall rekrutteringsstillinger. Ved HiØ ligger andelen fast på 17. Jeg har tidligere uttalt meg svært kritisk til dette, ikke minst med bakgrunn i at HiØ, som alle andre UH-institusjoner, også har klare krav om vitenskapelige koblinger i alle fagfelt. Men, 17 hjemler gir ikke nok slagkraft, det gir ikke nok handlingsrom til å snu seg når behovene kommer, til å legge grunnlaget for ettervekst i fagmiljøer hvor toppkompetente har forholdsvis høy gjennomsnittsalder, til å styrke samarbeid med eksterne aktører, og til å stimulere når våre fagfolk har klare ønsker om å markere retning. I tillegg gir de endringer som trådde i kraft i forskrift om ansettelse og opprykk i stillinger fra 1/9 – 2019 utfordringer knyttet til eksempelvis vurdering av professorkompetanse. I forskriftens nye tekst heter det nå eksplisitt at man må ha «bred erfaring med veiledning fortrinnsvis på master/ph.d.- nivå». HiØ må derfor ha et bevisst strategisk forhold til å koble våre interne fagfolk på som veiledere der det er faglig gode grunner til det, slik at vi legger grunnlaget også internt for å sikre fremtidig toppkompetanse.

Hva gjelder utviklingsavtalen, så er denne basert på Hægelandutvalget’s rapport fra januar 2015 – der de foreslo flere endringer i finansieringssystemet for universiteter og høyskoler. Ett av forslagene var å innføre institusjonelle utviklingsavtaler. HiØ var en av fem pilotinstitusjoner. I øyeblikket venter HiØ på tilbakemelding på ny utviklingsavtale, en avtale som har vært under gjentatte revisjoner. For meg fremstår utviklingsavtalen som en unødig tidstyv, som et ytterligere statlig styringsdokument, og så lenge det ikke ligger finansiering knyttet til måloppnåelse synes departementets bidrag å være utydelig. I dag følges allerede institusjonene med svært mange kvantitative måleparametere, herunder studiepoengsproduksjon, publikasjonspoeng, antall uteksaminerte og søkertall. I tillegg har styret vedtatt strategiplan for perioden 2019-2022. Av denne grunn fremstår arbeidet med utviklingsavtalen som unødig tidsbruk både på faglig- og administrativt ledelsesnivå, en tidsbruk som snarere burde fokuseres mot å styrke faglig retning og profil.

En ting er opplagt etter møtet med Østfoldbenken. HiØ kan bli mer utadrettede og mer offensive, blant annet i kontakt med landets folkevalgte. Vi må bli bedre på å profilere våre suksesshistorier, våre forskningsresultater, men også våre utfordringer de 364 dagene som er mellom hvert dialogmøte med Østfoldbenken. Gjennom kontakt med de politiske kanaler, bør derfor HiØ i økende grad ta innover seg hvordan dette samspillet kan danne grunnlag for politisk debatt og påvirke beslutningsprosesser.

På bildet, fra venstre: Ingjerd Schou (Høyre), Ole André Myhrvold (Senterpartiet), Tage Pettersen (Høyre), Elise Bjørnebekk-Waagen (Arbeiderpartiet), Annette Veberg Dahl (prorektor), Carl-Morten Gjeldnes (høgskoledirektør), Lars-Petter Jelsness-Jørgensen (rektor) og Tore Petter Engen (informasjonssjef). Foto: Bård Halvorsen (HiØ)