AreaS-seminar om Facebook og Cambridge Analytica

Lars Emil Skrimstad Knudsen og Elin Strand Larsen

Onsdag 2. mai, kl. 12:00-12:30 diskuterer Elin Strand Larsen og Lars Emil Skrimstad Knudsen Facebook og Cambridge Analytica-saken i biblioteket.

Hva skjedde og hvorfor skjedde det? Hva betyr det for oss? Hva betyr det for demokratiet? Samtalen varer i 30 minutter før det åpnes for spørsmål. Servering av kaffe, te, frukt og twist.

Elin Strand Larsen er førsteamanuensis i kommunikasjon og retorikk ved ØSS. Hun underviser i blant annet Media Studies. Lars Emil Skrimstad Knudsen er høgskolelektor ved IT. Han underviser i Android-programmering og OOP.

Seminaret er i regi av Forskergruppen AreaS og åpent for alle.

Velkommen!

Franck Orban fikk Formidlingsprisen 2017

Førsteamanuensis og AreaS-leder Franck Orban

AreaS-leder, Franck Orban, fikk Formidlingsprisen 2017 ved Høgskolen i Østfold. AreaS gratulerer! Gjennom sitt utstrakte formidlingarbeid har Franck satt både forskergruppen og høyskolen på kartet.

Juryen har fremhevet i sin utvelgelse at Orban har tatt initiativ til å formidle sin kunnskap i samarbeid med andre forskningsmiljøer utenfor Østfold og for fulle hus på arenaer som Litteraturhuset i Oslo og på frokostmøte hos tankesmien Civita.

Ved et søk i mediearkivet Atekst, finner vi omlag 160 treff i media på Orban hittil i år. Mange av hans formidlingsarbeider i 2017 er i regional og nasjonal presse, både på nett og i papir-aviser og i etermedier. Han deltatt flere ganger på dagsaktuelle debatter i Dagsnytt 18, samt gjestet Urix som ekspertkommentator. Han har også flere formidlingsarbeider i utenlandske aviser i 2017.

– Franck er svært opptatt av å formidle sin forskning til et bredt publikum. Han er en etterspurt ekspertkommentator innenfor sitt fagområdet, fortalte prorektor ved overrekkelsen av prisen. I takketalen valgte Franck å trekke frem to dimensjoner – viktigheten av å drive forskningsformidling og sine gode kolleger ved HiØ. Formidlingsprisen valgte han å dele med AreaS.

Les hele takketalen her:

Det er en stor ære for meg å få årets formidlingspris. Jeg ønsker å trekke fram to dimensjoner i forbindelse med denne prisen.

Den ene er at formidling av forskning fortjener sannelig et slikt fokus. Nyere tall på publisering av forskningsartikler og kronikker, men også på deltagelse i ulike fora som radiokanaler og TV-programmer, viser at stadig flere av oss bruker mer av sin tid i media for å fortelle hva de – og dermed hva høgskolen i Østfold -, driver med. Et slikt aktivitetsnivå styrker skolens legitimitet utad og bidrar til at den blir synlig på et kunnskapsmarked som til enhver tid preges av høy konkurranse. Spredning av vår forskning og av vår kompetanse ivaretar ikke minst et annet viktig mandat. Vi skal være premissleverandør for samfunnsdebatten. Forskning og folkeopplysning går dermed hånd i hånd. Dette settes heldigvis pris på ved vår høyskole. Fremover bør dette fortsatt vektlegges og belønnes, slik at enda flere ønsker å være med.

Formidlingsprisen 2017

Den andre dimensjonen jeg vil påpeke er kollegialitet. I mitt formidlingsarbeid har jeg kunne regnet med solid støtte av ledelsen, min egen avdeling og infoavdelingen. Jeg vil trekke fram franskseksjonen som har gjort høgskolen til et unikt sted for å lære om fransk språk, kultur og politikk. Mine kolleger fra forskergruppen AreaS har også stor ære for denne prisen. AreaS startet for litt over ett år siden og har etablert seg som et viktig miljø for tverrfaglig samarbeid innen områdekunnskap og som en relevant aktør i samfunnsdebatten. AreaS deler derfor denne prisen med meg.

En stor takk til alle!

Bokbad med Fanny Duckert: I medienes søkelys

Elin Strand Larsen og Fanny Duckert. Foto: Franck Orban

Tirsdag 17. oktober besøkte Fanny Duckert biblioteket på HiØ for å snakke om sin nye bok: I medienes søkelys. Nestleder i AreaS, Elin Strand Larsen, ledet samtalen.

Opptaket fra boksamtalen finner du her

Duckert er norsk psykolog og professor ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo (UiO). Hennes forskningsfelt er innen organisasjonspsykologi og rusbruk. Sammen med psykolog og forfatter Kim Edgar Karlsen, har Duckert nylig gitt ut boken: «I medienes søkelys. Eksponering, stress og mestring».

For dem det gjelder kan dette være en sjokkartet og noen ganger helseskadelig opplevelse. Men så langt har det vært lite forskning som dokumenterer individenes opplevelser ved kritisk medieomtale.

Denne boken er resultatet av et forskningsprosjekt ved Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo. Psykologiske dybdeintervjuer gir innsikt i mediaeksponertes opplevelser av eksponering, stress og mestring i møtene med journalistene, oppslagene og omgivelsene rundt.

Nestleder i AreaS, Elin Strand Larsen, ledet samtalen hvor de tok for seg opplevelse av å bli hengt ut i mediene, strategier i møte med journalistene, hvilken rettigheter man har knyttet til medieeksponeringen og betydningen av sosiale medier når det stormer som verst. Strand Larsen har selv forsket på kvinnelige politikere involvert i politiske skandaler.

Foredragsrekke om kvinner, makt og politikk

Mandag 25. september gikk forskergruppene «Politikk, Økonomi og Filosofi» og «Områdestudier–AreaS» sammen om foredragsrekken Kjønnsmakt og politikk på Litteraturhuset i Fredrikstad. To uker etter Stortingsvalget gav medieviter Elin Strand Larsen (HiØ), historiker Elisabeth Lønnå og statsviter Rania Maktabi (HiØ) tre ulike innfallsvinkler til temaene kvinner, makt og politikk.

Elin Strand Larsen stilte spørsmålet: Hvorfor går langt flere kvinnelige statsråder av som følge av politiske skandaler? Strand Larsen har intervjuet åtte kvinnelige politikere involvert i politiske skandaler i Skandinavia mellom 1978 og 2010, og spurt de om hvordan de opplevde mediedekningen, deres retoriske forsvar og betydningen av kjønn.

 

Elisabeth Lønnå gav oss et historisk innblikk i kvinners indirekte makt på 1950-tallet. Gjennom sine nettverk og utstrakt lobbyvirksomhet var de med på å fremme kvinners sak i det offentlige rom. Lønnå benyttet samskatten som et eksempel på kvinners indirekte makt.

 

Rania Maktabi tok oss med til Kuwait og viste oss hvordan og hvorfor mannlige islamister ble motvillige feminister i møte med kvinners tilstedeværelse i parlamentet. Islamistene fremmet kvinnevennlige forslag, især i perioden da fire kvinnelige parlamentarikere ble valgt inn mellom 2009 – 2011.

 

De tre korte foredragene ble etterfulgt av spørsmål fra salen og vi fikk en spennende diskusjon i plenum. Arrangementet var en del av Forskningsdagene ved Høgskolen i Østfold.

 

 

 

 

Kvinner i maktens korridorer

Nestleder i AreaS, Elin Strand Larsen, har skrevet en kronikk for Forskning.no om kvinnerekorden på Stortinget etter valget. Den ble publisert 19. september og er blant de mest leste og kommenterte artiklene på Forskning.no. Kronikken ble også trykket i Fredriksstad Blad og Moss Avis den 25. september. Kronikken i fulltekst finner du her.   

Faksimile: Forskning.no

«Kvinnerekord på Stortinget» kunne man lese på NRK.no og i andre medier etter forrige ukes Stortingsvalg. For første gang i historien ville andelen kvinner på tinget være over 40 prosent – 41,4 prosent for å være eksakt. Mandatfordelingen viste at 70 av de 169 representantene i det nye Stortinget ville være kvinner.

Kun 2 av 9 representanter på Østfoldbenken er kvinner – Høyres Ingjerd Schou som tar en ny periode på tinget og nykommeren fra Arbeiderpartiet Elise Bjørnebekk-Waagen.

En gladnyhet for hele det politiske spekteret. Andelen kvinner på tinget har ikke vært høyere enn – nettopp forrige Stortingsvalg. Et bilde av Miljøpartiets kvinnelige talsperson, Une Aina Bastholm, toppet saken. Hennes parti har fått 100 prosent kvinnerepresentasjon på Stortinget – av den enkle grunn at Bastholm er MDGs eneste representant.

Norge er langt fra best i klassen

Kronikk i F-B 25. september

Fordelingen viser også at et flertall på 25 av Arbeiderpartiets 49 representanter er kvinner, mens regjeringspartiene Høyre og Fremskrittspartiet har bare 28 kvinner på sin liste med til sammen 73 mandater.

Spesielt ille er det for Frp hvor man kun finner 8 kvinner blant 28 representanter. Tallet på kvinner i regjeringsposisjon er altså ikke like imponerende som den samlede kvinneandelen på Stortinget.

Norge er dessuten langt fra best i klassen når vi sammenligner med de andre nordiske landene. Tall fra «Women in national parliaments» viser at både Island (47.6 prosent), Sverige (43.6 prosent) og Finland (42.0 prosent) har flere kvinner i sine parlamenter enn Norge. I en internasjonal sammenheng når Norge bare opp til 11. plass etter Stortingsvalget – rangert under land som Rwanda, Bolivia, Cuba, Nicaragua, Senegal, Mexico og Sør-Afrika.

Ingen selvfølge at kvinnelige politikere løfter kvinnesaker

Hvorfor er det å ha en høy kvinnerepresentasjon på Stortinget et mål i seg selv? Dersom tanken er at flere kvinnelige politikere i Stortinget vil bidra til å fremme en mer kvinnevennlig politikk eller løfte likestillingsspørsmål, så vil vi nok bli skuffet.

Våre erfaringer fra norske redaksjoner viser at flere kvinnelige journalister langt ifra bidrar til en høyere kvinnerepresentasjon i mediene eller til å løfte mykere historier på nyhetsplass. De har heller tilpasset seg det mannsdominerte miljøet i redaksjonen.

Det er heller ingen selvfølge at kvinnelige politikere på Stortinget ønsker å sette kvinnesaker spesielt på dagsordenen. De kan ha andre og kanskje motstridende politiske interesser som de vil kjempe for gjennom sitt politiske mandat. Flere kvinner på tinget betyr ikke nødvendigvis en endring av politisk kurs – selv ikke med kvinner i topp-posisjoner som statsminister og finansminister.

Kan ikke stirre oss blinde på kjønn

Dersom kvinnerepresentasjonen på tinget derimot er viktig for å bedre speile det norske samfunnet, kan vi ikke stirre oss blinde på kjønn. Vel så viktig er blant annet alder og etnisitet. Det er få godt voksne personer på tinget til å representere en stadig aldrende befolkning i Norge. Andelen representanter av en annen etnisitet er også forsvinnende liten på tinget – til tross for at den har økt siden forrige Stortingsvalg.

Selv om det er flere kvinner i maktens korridorer, er fortsatt korridoren dekorert med bilder på bilder av gamle politikere – hovedsakelig menn – som skuer ned på dem.

Så før vi jubler over kvinnerekord på Stortinget bør vi ta inn over oss at vi er langt fra best i klassen – verken i Norden eller verden for øvrig – og spørre oss selv hvorfor vi nettopp trenger en høy kvinnerepresentasjon i Norges nasjonalforsamling.

NordMedia-paper om gravende journalistikk

NordMedia-mottakelse på Tampere Rådhus

AreaS-medlem, Elin Strand Larsen, deltok på NordMedia-konferanse i Tampere, Finland 17-19. august med paperet: “A Justification and Celebration of Investigative Journalism. An analysis of four political scandals nominated to SKUP between 2010 and 2014”.

Her er en kort introduksjon til paperet:

Each year the investigative journalism association in Norway – SKUP – hands out a SKUP award and several SKUP diplomas to news stories for excellence in investigative reporting. To nominate a story for the Norwegian SKUP award, the responsible journalists have to write a methods report describing how they worked, problems they encountered and the consequences of the story.

The methods reports can be seen as both a justification and an argument for why exactly that specific news story deserves to win an award for best investigative report. The methods reports also serve as examples of what the journalists themselves think of as “best practice” when it comes to investigative journalism. Last, but not least, the nominations lead up to an award ceremony and a celebration of so-called “muckraker” journalism in Norway.

In this paper, I will use qualitative textual analysis to analyze a selection of methods reports concerning political scandals in Norway between 2010 and 2014. What is considered a political scandal in this context is based on an earlier register of political scandals in the Nordic countries (Allern, Kantola, Pollack, & Blach-Ørsten, 2012; Allern & Pollack, 2016). By comparing the methods reports and the scandal register, I found four cases both considered political scandals and nominated to SKUP – The Embassy Case 2010, The Gift Case 2010, The Self-Defense Case 2012 and The Vimpelcom Case 2014. Analyzing the four methods reports, I have chosen to focus on three of the aspects the SKUP jury takes into account when evaluating the quality of investigative journalism – resistance, ethics and consequences.

In the discussion and conclusion, you will find a table summing up my analysis of the four methods reports. The table gives an overview of the mediums nominating their investigative stories to SKUP, what kind of scandals are nominated, the discussion of resistance, ethics and consequences in the methods report, as well as the awards received.

Link til tabellen:

A justification and celebration of investigative journalism

Få lokalaviser – enda færre eiere

Tirsdag 9. mai hadde Elin Strand Larsen en kronikk om mediemangfold og viktigheten av en lov som regulerer medieeierskap i etterkant av Byavisa-konkursen.

Kronikken kom på trykk i Fredriksstad Blad, Sarpsborg Arbeiderblad, Demokraten og Moss Avis. Du finner den her.

Få lokalaviser – enda færre eiere

Torsdag 4. mai var det klart at Byavisa Sarpsborg og Fredrikstad legges ned. En alternativ stemme i den lokale samfunnsdebatten forsvant i konkursen. Med unntak av noen redaktører fra konkurrerende lokalaviser, har imidlertid reaksjonene latt vente på seg. Debatten i etterkant av nedleggelsen bør ikke handle om kvaliteten på Byavisas journalistikk, deres manglende satsning digitalt eller sviktende annonseinntekter. Den bør handle om mediemangfold.

Trist, men ikke overraskende, mente ansvarlig redaktør i Sarpsborg Arbeiderblad, Bernt Lyngstad, om nedleggelsen. En papiravis som prøver å leve av annonseinntekter alene hadde, ifølge Lyngstad, ikke livets rett. Sjefsredaktør i Fredriksstad Blad, René Svendsen, var mest opptatt av å påpeke at Byavisa Fredrikstad aldri hadde vært et nyhetsmedium. Nedleggelsen ville derfor ikke ha noe å si for Fredriksstad Blad – verken redaksjonelt eller kommersielt.

Tomm Pentz Pedersen, ansvarlig redaktør i Demokraten, var derimot bekymret over konkursen, og håpet det fortsatt i fremtiden var rom for aviser som kunne ivareta lokaldemokratiet og granske makta. Om Pedersen også mente medienes egen dagsordenmakt er uvisst. Makten til å sette lokale saker på dagsorden er fra før av fordelt kun på noen få lokalmedier – med enda færre eiere.

I Østfold eier Amedia både Sarpsborg Arbeiderblad, Fredriksstad Blad, Halden Arbeiderblad, Moss Avis, Rakkestad Avis og Smaalenenes Avis. Amedia eide også Demokraten i 2012, men selskapet, som den gang het A-pressen, ble tvunget til å selge avisen, da de ønsket kjøpe opp aksjene i Edda Media. Konkurransetilsynet så det som problematisk at en eier skulle sitte på de to største avisene i Fredrikstad – Demokraten og Fredriksstad Blad.

Den opprinnelige Medieeierskapsloven slo fast at et selskap ikke kunne kjøpe opp mer enn 60 prosent av avisene i Østfold og deler av Akershus. Denne loven eksisterer ikke lenger. Stortinget har i stedet vedtatt en lov om åpenhet om eierskap i medier. Denne åpenheten om eierskap hjelper imidlertid ikke stort når ingen ser ut til å stille spørsmålstegn ved mediemangfoldet når to lokalaviser går dukken.

Er mediemangfold så viktig da? Ja, for at vårt demokrati skal fungere og vi skal få et allsidig medietilbud, flere nyhetssaker som tar for seg ulike sider av samfunnet og at forskjellige stemmer skal få komme til orde i samfunnsdebatten, så må man jobbe mot mediekonsentrasjon. Om man ønsker å beholde de små medieredaksjonene, så kan man ikke la de bli skvist ut av de store mediehusene.

Dette er spesielt viktig i de lokale mediemarkedene, som fremstår som de mest sårbare når medieeiermakten blir for konsentrert. Etter nedleggelsen av Byavisa Sarpsborg står Sarpsborg Arbeiderblad igjen som den eneste papiravisen i byen. Så det handler ikke om betydningen av Byavisas stemme alene, men heller at vi bør jobbe for flest mulig stemmer i lokaljournalistikken. Derfor er mediemangfold og en lov som regulerer medieeierskap viktig.

Donald Trump blant sine egne

AreaS-medlemmet Elin Strand Larsen har skrevet en kronikk for Forskning.no om hvordan Donald Trump aldri vil klare å samle det amerikanske folket. Kronikken kan hentes her. Kronikken ble publisert den 22. februar 2017.

Faksimile: Forskning.no

Etter 30 dager i det hvite hus valgte Donald Trump i helgen å tale til sine støttespillere i en flyhangar i Florida.

– Jeg er her fordi jeg vil være blant mine venner, sa presidenten til stormende jubel fra publikum.

Et publikum bestående av dedikerte Trump-supportere.

Valgkamparrangementet sendte samtidig et tydelig signal om at Trump verken ønsker eller forsøker å være en president for hele det amerikanske folk – langt mindre en samlende leder for hele verden.

Splitter landet i to

Allerede under presidentinnsettelsen kunne man se den tydelige splittelsen mellom Trumps hengivne støttespillere og de massive motdemonstrasjonene. Til sammenligning var Barack Obamas innsettelsesseremoni i 2009 en av de mest samlende begivenhetene i moderne tid. Han satte rekord i oppmøte på Capitol Hill.

Det var fest i gatene og feiringen fortsatte lenge etter at det offisielle programmet var over. Gleden over å ha valgt den første afroamerikanske presidenten i amerikansk historie fant man ikke bare i Washington, men i hele verden. Det var fest fra New York til Berlin til Sydney, og spesielt i Kogelo i Kenya hvor Obama hadde sine røtter.

Med sitt budskap om håp og forandring, fremstod han som et samlende symbol for hele verden. Med Donald Trump var ting annerledes. Innsettelsesseremonien hans ble utført etter alle kunstens regler og verdens medier brøt inn i sin vanlige sendeplan for dekke begivenheten live, men festen uteble. Det var ikke den samme folkeansamlingen og feiringen som for åtte år tilbake, verken i Washingtons gater eller noe annet sted i verden.

Snakker til sine supportere

Det er flere grunner til at ikke Trumps presidentinnsettelse ble til en global mediebegivenhet som folk kunne samles om.

Den første, og kanskje den mest selvsagte, er at Donald Trump er ikke noe samlende symbol. Gjennom sine uttalelser, taler og Twitter-meldinger har han heller lagt opp til en svært splittende retorikk. Han har støtt fra seg kvinner, homofile, muslimer, journalister og klimaforskere, og hans støttespillere har elsket ham for det.

Selv i innsettelsestalen, hvor hans oppgave var nettopp å samle folket, snakket han primært til sine supportere. Han fremstilte seg selv som en frelser og som svaret på det amerikanske blodbadet. Han skjøv vekk resten av verden ved å si at han ville sette Amerika først.

Det var ikke et godt utgangspunkt for feiring – med unntak av de som feiret han fra før av.

Mediene spilte ikke på lag

Den andre og vel så viktige grunnen er at Trump ikke hadde mediene med på laget. En presidentinnsettelse krever medienes mer eller mindre ukritiske dekning, at de underkaster seg ritualet og inviterer publikum med på festen. Ingen av delene var mediene særlig interessert i å gjøre under innsettelsen av Trump.

I stedet brukte de dagene før innsettelsen til å skrive om hvordan Trump planla å stenge ute enkelte redaksjoner fra sine pressebriefinger og fokuserte på de store protestene mot den kommende presidenten. Etter fire uker med Trump i det hvite hus har forholdet mellom presidenten og media gått fra vondt til verre. I helgen valgte Trump på ny å gå i strupen på pressen.

Vil aldri kunne samle noen andre enn sine egne

Den tredje og siste grunnen til at Trumps presidentinnsettelse ikke ble en samlende mediebegivenhet, har med publikum å gjøre. Uansett hvilke president det er snakk om, vil vi ikke møte et like lojalt mediepublikum i dag. Til det er mediene for mange, publikumet for oppstykket og oppmerksomheten for kortvarig.

Vi får det med oss i bruddstykker, men vi sitter ikke klistret til skjermen. Vi samles ikke som en familie i TV-stuen, men velger våre egne meningsfeller på sosiale medier.

Trumps første måned i presidentstolen har vært identisk med hans valgkamp – splittende og isolerende.

Debatten som har rast om falske nyheter og alternative fakta viser med all tydelighet at dagens publikum ikke kan samles om en virkelighet, men heller at hver enkelt velger sin egen sannhet på nett.

Så når verken budskap, medium eller mottaker bygger oppunder presidentskapet, vil Trump aldri kunne samle noen flere enn sine egne. Og det ser ut som han er fornøyd med det.