De tre høyrepopulistene har medvind i hvert sitt land, men ingen reell mulighet til å ta makten

Areas-medlem Franck Orban skrev følgende analyse om årets valg i Nederland, Frankrike og Tyskland. Kronikken kom i Dagbladet 23. februar 2017 og kan hentes her.

I disse dager kryr det av kronikker, seminarer eller reportasjer om den høyrepopulistiske bølgen som ventes å velte over Europa i år. Europeerne ble sjokkert over britenes Brexit og Trump-valgseieren i USA, og nå frykter man en dominoeffekt.

Men både frykten for at det ene landet etter det andre skulle knele under Sovjetunionens jerngrep, og den tilsvarende tanken fra den arabiske våren – at demokratisering ville spre seg til hele Midøsten og den arabiske verden, viste seg å være feil. Verden bukket ikke under for kommunismens ekspansjon og drømmen om muslimsk demokrati ble byttet ut med geopolitisk kaos og endeløse menneskelige lidelser.

Hysteriet rundt trusselen fra europeiske høyrepopulister overskygger enhver kritisk tenkning og fornuft. Tilhengerne av dominoteorien spiller primært på frykt. De overser to dimensjoner som trolig vil hindre en høyrepopulistisk valgtriumf. Den ene er intern, mens den andre er mer ekstern.

Forventning om bølge

Høyrepopulistenes uventede valgsuksess i Storbritannia og USA skapte en forventning om at en slik omveltning ikke lar seg stoppe og vil gjenta seg med årets valg i Nederland, Frankrike og Tyskland i mars, april-mai og september. Tilhengerne og skeptikerne deler ideen om at dette dreier seg om en bølge.

Høyrepopulistene, som nylig møttes i Koblenz, varslet om at 2017 blir «patriotenes» år. Nasjonale regjeringer og eksperter varslet likeledes om at faren for et populistisk jordskjelv aldri har vært så overhengende. Ulike meningsmålinger konkluderer verken med det ene eller det andre, men vitner om velgernes ekstreme forvirring og labilitet. Erfaringene fra Storbritannia og USA tilsier at ingenting kan sies med sikkerhet.

Gjelder det for risikoen for høyrepopulistisk seier, må det også kunne gjelde for det motsatte scenariet. Hvor sannsynlig er det at Geert Wilders, Marine Le Pen og Frauke Petry vinner i eget land? En ting er å komme først i mål, en annen er å kapre makt. La oss ta et paradoksalt eksempel fra det amerikanske valget. Hillary Clinton vant riktignok i antall stemmer. Men hun tapte pga. landets spesifikke valgordning ved presidentvalget. Det samme vil skje i Europa i år.

Ensom valgseier for Wilders i Nederland

Geert Wilders og hans Partiet for Frihet (PVV) troner i menings-målingene med rundt 20% oppslutning og ligger an til å bli det største partiet i Nederland ved årets parlamentsvalg. Dette er ikke nok til å vinne, dette av to grunner. For det første blir velgernes stemmer spredt utover et politisk landskap hvor ikke mindre enn 31 partier konkurrerer om 150 seter i Tweede Kamer, dette i et valgsystem med forholdstallsvalg og ingen sperregrense. Wilders kan bli størst, men han vil neppe gjøre rent bord. En annen begrensende faktor for høyrepopulistene er andre partiers vilje til å dele makt og danne en regjeringskoalisjon. PVV spås 30 av de totalt 76 mandatene som er nødvendige for å kunne danne regjering. En slik vilje til samarbeid ser for øvrig ikke ut til å eksistere blant ande partier, og i alle fall ikke i Volkspartij voor Vrijheid en Democratie (VVD), som opplevde i 2012 at regjeringen de satt i sammen med PVV måtte gå av etter at sistnevnte hoppet av. Statsminister Mark Rutte gjorde det klart at et nytt forsøk med PVV ikke er aktuelt. Det er faktisk bare ett parti av 31 som har sagt seg villig til å gå inn i regjeringskoalisjon med PVV. Et tegn på hvor relativ en valgseier vil kunne bli for Wilders er en dreining mot høyre de siste månedene. Logisk sett vil mer radikale holdninger redusere PVVs mulighet til å bli tatt opp i det gode selskapet.

Illusorisk valgseier for Nasjonal Front i Frankrike

Marine Le Pen blir også spådd en lysende framtid og et brakresultat ved årets presidentvalg i Frankrike. For andre gang siden 2002 ligger Nasjonal Front an til å kunne kvalifisere seg til andre og avgjørende omgang. I motsetning til 2002 leder partiet i meningsmålingene med bortimot 25-28% av stemmene før første omgang både foran venstre- og høyresiden. Vel og bra. Men det hjelper heller ikke.

For valgsystemet i Frankrike er slikt at de to kandidatene med flest stemmer etter første omgang går videre til andre omgang. Da må vinneren få 50% + én stemme. Det er et gigantisk hopp fra nesten 30 til 50%+1 for et parti som står alene mot alle andre. Ledelsen i sosialistpartiet og blant Republikanerne vil neppe oppfordre sine velgere til å stemme på Nasjonal Front hvis de selv ikke går videre. Selvsagt eier ingen velgernes frihet til å støtte eller gå imot partianbefalingen. Men mest sannsynlig vil Le Pen kunne få rundt 40% av stemmene ved andre omgang. Det vil utgjøre mer enn en dobling i forhold til 2002, men likevel ikke holde til seier. Fransk politikk vil dermed rystes nok en gang, men «glasstaket» som holder frontistene unna maktsfæren vil holde, riktignok mer sprukkent enn noensinne.

Skulle Marine Le Pen mot all forventning vinne presidentvalget, ville ikke en slik seier bety all verden hvis hun samtidig taper parlamentsvalget i juni, et valg som i enda større grad enn presidentvalget bygger på allianser mellom omgang 1 og 2. Uten flertall i nasjonalforsamlingen vil Marine Le Pen ha en svak regjering i ryggen. Hun ville bli som en kylling uten hode, uten reell evne til å lede landet. Presidentvalget ville altså være en Pyrrhos-seier som ikke kan brukes til noe.

SPD framfor AfD i Tyskland

Heller ikke Frauke Petrys parti Alternativ for Tyskland (AfD) ligger an til å ta makten i Tyskland ved valget i Bundestag 14. september. Riktignok har tyske høyrepopulister økt sin oppslutning i flere delstater i løpet av de siste årene som følge av kansler Merkels liberale håndtering av flyktningkrisen. Partiet fikk 24,3% av stemmene i delstaten Sachsen-Anhalt i april 2017, mens CDU fikk kun 30% og SPD 10.6%. I Merkels egen delstat Mecklenburg-Vorpommern slo AfD til til og med kanslerens parti i september 2017 med 21,8% av stemmene, mot drøyt 19% til CDU.

Høyrepopulistene vinner også på at en del tyskere ser med skepsis på at Merkel skal gå nok en mandatperiode som statsleder i landet, og vil ha maktskifte. Men AfD står svakere enn sine søsterpartier, Nederlands Partiet for Frihet og Frankrikes Nasjonal Front, med tanke på gjennomslagskraft nasjonalt. Meningsmålingene gir partiet rundt 12% oppslutning. Interessant nok er den viktigste effekten av valgutfallet i USA ikke at AfD gjør det særlig mye bedre, men at venstresiden og særlig SPD øker sterkt. Dette skyldes ikke minst at en populær Martin Schultz nå er tilbake i tysk politikk som valgkandidat for SPD etter å ha vært president for EU-parlamentet. Schultz oppfattes som et solid alternativ for Merkel som er mer forenlig med tysk etterkrigshistorie enn AfD. Det er altså vanskelig å se hva et brakvalg ville bestå av for AfD.

Tre land, tre muligheter for høyrepopulister til å markere seg innenrikspolitisk, men uten reell mulighet til å ta makten noen steder. Bekymringsmeldingene om høyrepopulistenes inntog i europeiske hovedsteder er dermed litt forhastet og må tas med en klype salt. Disse partiene vil bestå i overskuelig framtid og kommer til å underminere de mer etablerte partiene så lenge velgerne føler at sistnevnte står i utakt med dem.

Europeerne dømt til avmakt?

Frykten for høyrepopulistiske partier tar heller ikke høyde for mer eksterne faktorer som endrer situasjonen i EU. Inntil nylig var mange kritikere av EU blindet av Putins handlekraft og Trumps kompromissløse holdning til USAs elite. Putins møysommelige undergraving av det liberale demokratiet i EU-landene og hans aktivisme på østflanken, kombinert med Trumps betingede støtte til NATO, klar motvilje mot EU og åpen begeistring for Brexit, uten å nevne en proteksjonisme rettet mot europeerne, skremmer stadig flere. Europeerne, og det inkluderer østeuropeere som har vært mer enn gjennomsnittsivrige til å anklage EU for alt mulig, er i økende grad redd for at dialogen mellom landmakten Russland og sjømakten USA – som ved tidligere anledninger i moderne historie, – skjer på deres bekostning, denne gangen gjennom den såkalte Grand Bargain.

På hver sin måte driver Trump og Putin et stadig Divide et Impera-diplomati som sikter til å sikre seg kontroll over Europa. Rykter om amerikansk påvirkning i europeiske medier gjennom bl.a. Trumps rådgiver Stephen Bannon førte nylig EUs høyrepresentant for utenrikssaker og sikkerhetspolitikk Federica Mogherini til å be amerikanerne ikke om å blande seg inn i europeisk politikk. Etterretningen i flere europeiske land varslet på sin side samtidig om at russiske hackere mer eller mindre støttet av Moskva trolig kommer til å prøve å påvirke valgutfallet i Nederland, Frankrike og Tyskland, men også i Italia om det skulle bli parlamentsvalg der i år.

Utfallet ikke gitt på forhånd

Tidligere uvilkårlige entusiaster av EUs dekonstruksjon begynner nå å bli mer betenkt og innser at hvert europeisk land isolert sett ikke veier tungt i en hobbesiansk naturtilstand og en verden på vei mot fragmentering. Det betyr ikke at det rår en ny overnasjonal ånd i EUs hovedsteder. Som Italias forslag om en post-Brexit modell for EU viser, dvs. et EU som vil kunne bestå av minst to sirkler med land som er mer eller mindre integrert i forhold til hverandre, er tiden for tilblivelsen av en europeisk føderalstat trolig forbi.

Enhver relaunch av Unionen vil også ikke minst måtte forankres demokratisk ved at EU-borgerne trekkes inn i prosessen og får siste ord. Til gjengjeld er ikke EUs utvanning via exit-prosesser noen løsning som tjener europeernes langsiktige interesser. Deres beste sjanse til å tilpasse seg disse globale spillereglene er å holde sammen. Merkel kunne ikke si dette bedre da hun i januar 2017 slo fast at europeerne holder sin skjebne i egne hender. Det samme budskapet formidlet presidenten for Det europeiske råd Donald Tusk i februar til EUs stats- og regjeringssjefer da han oppfordret medlemslandene til å stå sammen mot usikkerheten som Trump-administrasjonen, Russland, Midøsten og Kina representerer.

Skulle en slik usikkerhet bekreftes i tiden framover, vil dette være negativt for populistiske krefter som på langt nær vokser på EU-kritikken. Det er dessverre ofte slik at det er ytre faktorer – og ikke indre – som motiverer EU-landene til mer samarbeid. Dette ser man nå i forhold til en fornyet interesse for å bygge opp et eget forsvar for EU. Det betyr ikke at de interne utfordringene høyrepopulistiske krefter tar opp ikke er relevante. Statslederne har et historisk ansvar med å forhindre et definitivt brudd mellom europeerne og det europeiske prosjektet. Med at 2017 blir en rungende høyrepopulistisk bølge for «patriotene» står ikke skrevet på forhånd.

Donald Trump blant sine egne

AreaS-medlemmet Elin Strand Larsen har skrevet en kronikk for Forskning.no om hvordan Donald Trump aldri vil klare å samle det amerikanske folket. Kronikken kan hentes her. Kronikken ble publisert den 22. februar 2017.

Faksimile: Forskning.no

Etter 30 dager i det hvite hus valgte Donald Trump i helgen å tale til sine støttespillere i en flyhangar i Florida.

– Jeg er her fordi jeg vil være blant mine venner, sa presidenten til stormende jubel fra publikum.

Et publikum bestående av dedikerte Trump-supportere.

Valgkamparrangementet sendte samtidig et tydelig signal om at Trump verken ønsker eller forsøker å være en president for hele det amerikanske folk – langt mindre en samlende leder for hele verden.

Splitter landet i to

Allerede under presidentinnsettelsen kunne man se den tydelige splittelsen mellom Trumps hengivne støttespillere og de massive motdemonstrasjonene. Til sammenligning var Barack Obamas innsettelsesseremoni i 2009 en av de mest samlende begivenhetene i moderne tid. Han satte rekord i oppmøte på Capitol Hill.

Det var fest i gatene og feiringen fortsatte lenge etter at det offisielle programmet var over. Gleden over å ha valgt den første afroamerikanske presidenten i amerikansk historie fant man ikke bare i Washington, men i hele verden. Det var fest fra New York til Berlin til Sydney, og spesielt i Kogelo i Kenya hvor Obama hadde sine røtter.

Med sitt budskap om håp og forandring, fremstod han som et samlende symbol for hele verden. Med Donald Trump var ting annerledes. Innsettelsesseremonien hans ble utført etter alle kunstens regler og verdens medier brøt inn i sin vanlige sendeplan for dekke begivenheten live, men festen uteble. Det var ikke den samme folkeansamlingen og feiringen som for åtte år tilbake, verken i Washingtons gater eller noe annet sted i verden.

Snakker til sine supportere

Det er flere grunner til at ikke Trumps presidentinnsettelse ble til en global mediebegivenhet som folk kunne samles om.

Den første, og kanskje den mest selvsagte, er at Donald Trump er ikke noe samlende symbol. Gjennom sine uttalelser, taler og Twitter-meldinger har han heller lagt opp til en svært splittende retorikk. Han har støtt fra seg kvinner, homofile, muslimer, journalister og klimaforskere, og hans støttespillere har elsket ham for det.

Selv i innsettelsestalen, hvor hans oppgave var nettopp å samle folket, snakket han primært til sine supportere. Han fremstilte seg selv som en frelser og som svaret på det amerikanske blodbadet. Han skjøv vekk resten av verden ved å si at han ville sette Amerika først.

Det var ikke et godt utgangspunkt for feiring – med unntak av de som feiret han fra før av.

Mediene spilte ikke på lag

Den andre og vel så viktige grunnen er at Trump ikke hadde mediene med på laget. En presidentinnsettelse krever medienes mer eller mindre ukritiske dekning, at de underkaster seg ritualet og inviterer publikum med på festen. Ingen av delene var mediene særlig interessert i å gjøre under innsettelsen av Trump.

I stedet brukte de dagene før innsettelsen til å skrive om hvordan Trump planla å stenge ute enkelte redaksjoner fra sine pressebriefinger og fokuserte på de store protestene mot den kommende presidenten. Etter fire uker med Trump i det hvite hus har forholdet mellom presidenten og media gått fra vondt til verre. I helgen valgte Trump på ny å gå i strupen på pressen.

Vil aldri kunne samle noen andre enn sine egne

Den tredje og siste grunnen til at Trumps presidentinnsettelse ikke ble en samlende mediebegivenhet, har med publikum å gjøre. Uansett hvilke president det er snakk om, vil vi ikke møte et like lojalt mediepublikum i dag. Til det er mediene for mange, publikumet for oppstykket og oppmerksomheten for kortvarig.

Vi får det med oss i bruddstykker, men vi sitter ikke klistret til skjermen. Vi samles ikke som en familie i TV-stuen, men velger våre egne meningsfeller på sosiale medier.

Trumps første måned i presidentstolen har vært identisk med hans valgkamp – splittende og isolerende.

Debatten som har rast om falske nyheter og alternative fakta viser med all tydelighet at dagens publikum ikke kan samles om en virkelighet, men heller at hver enkelt velger sin egen sannhet på nett.

Så når verken budskap, medium eller mottaker bygger oppunder presidentskapet, vil Trump aldri kunne samle noen flere enn sine egne. Og det ser ut som han er fornøyd med det.

AreaS-seminar om jenteradikalisering med Åsne Seierstad

Mandag 13. februar 2017 arrangerte AreaS et seminar i HiØs bibliotek om Åsne Seierstad nye bok “To søstre”.

Etter seminaret med Erlend Ofte Arntsen i november 2016 ønsket AreaS å rette mer fokus på radikaliseringsprosessen og kvinner/jenter.

Åsne Seierstad ga først en innledning om bokens tematikk og oppbygging før AreaS-medlem Franck Orban diskuterte med henne. Videoopptaket fra seminaret kommer snart.

I løpet av seminaret ble følgende punkter tatt opp:

  • Hvordan ble boken skrevet og hva slags etiske og moralske avveininger måtte foretas?
  • Bokens første del vier mye plass til familierelasjoner når det gjelder forholdet mellom foreldre og barn, og ikke minst for hva som angår søskendynamikken. Hva er grunnene til at moren ønsker å ”dytte inn” islamsk lære i jentene, mens faren virker mer distansiert?
  • Hvilken rolle har foreldrene i jentenes religiøse vekkelse?
  • Hvorfor reagerer de så ulikt etter hvert med tanke på jentenes fravær? Hvilken rolle spiller det somaliske miljøet i denne sammenheng?
  • Utenforskapsfølelsen nevnes ofte som en avgjørende faktor bak radikalisering av ungdommer. Blogginnholdet det vises til i boken viser at Leila omtales av andre jevnaldrende som ”usosial.” Hva betyr dette? .
  • Kan radikaliseringsprosessen egentlig starte uten påvirkning fra andre ekstern aktører?
  • Studien av Strategic Dialogue nevnes i boken i forbindelse med en refleksjon om hva som motiverer jenter til å dra til Syria. Hva er de tre viktigste grunner bak  beslutningen om å forlate det vi oppfatter som et trygt liv som ung jente i Norge for en usikker framtid?
  • Er jenters motiver for å dra nokså ulike gutters?
  • En dyp religiøs vekkelse ser ut til å være en viktig forskjll mellom prosessen som berører jenter og gutter. Er det tilfellet og hvis ja, hvorfor?
  • I hvilken grad skyldes jenters tilslutning til IS oppfatningen om at voldelig salafisme er et befriende valg for dem i forhold til familiebånd og det sosiale presset de opplever eller føler at de blir utsatt for?
  • Hvordan kan jenter som samtidig kan være ”muslimske” OG “feminister” – riktignok i deres forstand -, ta innover seg en ekstrem ideologi som vi mener undertrykker kvinner til en grad som vi ikke har sett maken til i moderne tider?
  • Hva er forskjellen mellom forventningene om hva slags liv jenter tror de vil ha før de reiser til Syria og hverdagen de opplever som hustru og mor når de først er der?
  • Boken konkluderer med en tanke om at linjen mellom nypraktiserende og radikalisert var tyn når det gjelder jentene og at de egentlig har vært ofre for en tidsbegrenset bølge som inntraff da ”døren stod på vidt gap”, og som nå er over. Uten dette ville de trolig være ”fromme nypraktiserende” i dag. Hva menes det med dette?

Hva fikk to søstre fra Bærum til å reise til Syria? Samtale med Åsne Seierstad om “To søstre.”

Bokpresentasjon ved HiØ:

I boka “To søstre” forteller Åsne Seierstad om hvordan to søstre fra Bærum blir radikalisert og reiser til Syria for å slutte seg til terrororganisasjonen IS.[spacer height=”20px”]Dette vil Seierstad fortelle om på HiØ i dialog med AreaS-medlem Franck Orban.

  • Tid og sted for bokpresentasjonen: mandag 13. februar
  • Biblioteket, studiested Halden kl. 17:15 – 18:15
  • Arrangementet er åpent og gratis for publikum.

Åsne Seierstad er journalist og forfatter med internasjonal suksess. Hun er særlig kjent for dokumentariske bøker med skildringer i hverdagsliv i krigs- og konfliktområder. ‘To Søstre’ handler om hvordan to søstre fra Bærum blir radikalisert og reiser til Syria for å slutte seg til terrororganisasjonen IS.[spacer height=”20px”]Faren reiser etter i et desperat håp om å redde sine døtre ut av krigshelvete. [spacer height=”20px”]I boka forteller Åsne Seierstad familiens historie og prøver å forstå. Hvorfor radikaliseres muslimsk ungdom som vokser opp i Vesten? Hva førte de to søstrene fra Kolsås til Kalifatet? Hvem er Ayan og Leila? [spacer height=”20px”]Boka ble belønnet med Brageprisen i klassen for beste sakprosa i 2016.[spacer height=”20px”]Det vil være mulig med spørsmål fra publikum.

Bokpresentasjonen er et arrangement i regi av forskergruppen AreaS.

Ny amerikansk president – hva nå?

Folkets Røst med Ole O. Moen og Robert Mikkelsen.

Donald J. Trump ble tatt i ed som amerikansk president 20. januar 2017. Hva skjedde egentlig i USA under valgkampen og hvilket politisk klima ble skapt?

Med fasiten i hånden er det grunn til å spørre seg hva valgresultatet og Trumps politikk vil bety for det amerikanske folk og resten av verden?

To av landets fremste eksperter på amerikansk politikk, Ole O. Moen og Areas-medlem Robert Mikkelsen samtaler om amerikansk valgkamp, valgresultatet og de første ukene med ny president.

Arrangementet er et samarbeid mellom Sarpsborg bibliotek, Olavsdagene i Sarpsborg og Sarpsborg scene.

Billetter kan kjøpes her.

Årets franske presidentvalg har så langt i år vist at det umulige er mulig …og at ingenting bør overraske oss.

AreaS-medlem Franck Orban hadde en kronikk om presidentvalget i Frankrike i VG fra 8. februar. Artikkelen kan etter hvert hentes her. Artikkelen som legges ut her er den innsendte versjonen.

Presidentvalg i Frankrike: et moderat eller radikalt oppgjør?

Den franske utgaven av Slate slo nylig fast at det eneste man vet om utfallet av årets presidentvalg i Frankrike er at man ikke vet noe. Slik usikkerhet er unikt så kort tid før et presidentvalg og vitner om to ting. Den ene er at franske velgere er på hevntokt mot presidentkandidatene. Den andre er iherdige forsøk fra sistnevnte på å fremstille seg selv som en fornyende faktor så langt er mislykket. Spådommer om at det som skjedde i USA kunne skje i Frankrike var latterlige for to måneder siden. De er ikke det lenger.

Politisk oppvask

Medier insisterer ofte på at den berømte ”Trump-effekt” nå skal treffe EU-landene med full tyngde. Når det gjelder presidentvalget i Frankrike nevnes ofte bare en mulighet: Nasjonal Front og Marine Le Pen (MLP) vinner i mai. En slik hendelse ville være et jordskjelv i fransk politikk. Ikke siden 2. verdenskrig har Frankrikes ytre høyreside hatt makt i landet. Denne hypotesen bør ikke få oss til å glemme at franske velgeres oppvask mot eget system startet for lenge siden. De siste tiårene har man hatt en situasjon hvor nærmest ingen sittende regjering ble gjenvalgt. I 2012 ble Nicolas Sarkozy den første sittende president som ikke ble gjenvalgt siden Valéry Giscard d’Estaing i 1981. Et nytt klimaks ble nådd i år etter at François Hollande ble den første sittende president som ikke tør å stille opp til gjenvalg pga. for lav oppslutning. I 1958 skapte Charles de Gaulle den femte republikk og gjorde franske presidenter til republikanske monarker. I dag knuser man idolene.

Tarantino-scenario

Oppløpet mot årets presidentvalg i april og mai har så langt lignet på en Tarantino-thriller og er nådeløs for kandidatene til presidentembetet. Nesten ingen politiker overlever velgernes sverd. Det begynte da miljøpolitikeren Cécile Duflot tapte primærvalget for De grønne mot en ukjent kandidat. Primærvalget på høyresiden krevde to berømte ofre; tidligere president Sarkozy og tidligere statsminister Juppé. Opplagte kandidater og like opplagte vinnere. François Fillon vant til slutt primærvalget, men tas nå i dragsuget som følge av en skandale som involverer kone og barn og vil neppe overleve den. Høyresiden må finne seg en ny kandidat i ekspress fart hvis den skal vinne. Venstresidens primærvalg har vært like hjerterått og krevde minst to skalper: tidligere statsminister Manuel Valls og Vincent Peillon, uoffisiell kandidat for Elysée-palasset. Igjen, opplagte kandidater blir vraket av velgerne når disse først får bestemme.

Anti-system mot utenfor-system

Årets politiske ”oppvask” ble gjort mulig pga. primærvalg på venstre og høyresiden som ble arrangert for første gang på begge sider samtidig. Ironisk nok ble et nytt verktøy for demokratisering av politikken rettet mot politikerne selv. Under den fjerde republikk (1946-1958) vokste det fram en populistisk bevegelse ledet av Pierre Poujade, som brukte slagordet ”kast ut sittende politikere!” (sortez les sortants!). Med dette i bakhodet og erfaringer fra Trumps valgkamp kastet årets presidentkandidater seg i et kappløp om å fordømme det politiske system og fremstille seg som folkets røst. Alle er mot ”systemet.” Anti-system kandidater som Jean-Luc Mélenchon (venstreradikal), Benoît Hamon (sosialistparti) eller François Fillon (konservativ) vil ha mer økonomisk liberalisme eller proteksjonisme, men skriver seg tross alt inn i en venstre-høyre akse. Utenfor-system kandidater som Le Pen og Emmanuel Macron (Fremmad!) forkaster denne aksen. Macron vil ha lage politikk etter tysk oppskrift ved å forene gode krefter på moderate venstre og høyreside. For å vinne må derimot MLP spise den ene siden først, så den andre. Macrons og MLPs seier ville trolig bety slutten på politisk bipolaritet som den V Republikk er bygd på.

Yttersidene mot hverandre?

Tradisjonelt vinnes presidentvalg i sentrum. Ved første omgang samler man sine egne på venstre eller høyreside, før man åpner opp ved andre omgang til en bredere krets som gir 50% + én stemme. Det har hittil vært Nasjonal Fronts mareritt, siden partiet står utenfor det politiske kraftfeltet.

I år er den politiske situasjonen mer uoversiktlig som følge av velgernes ønske om å gjøre tabula rasa med nærmest all etablert politikk. Den tradisjonelle venstre-høyre akse avløses dermed av en kamp mellom moderate kandidater som forsvarer Frankrikes tilpasning til omverdenen og andre kandidater som forfekter et brudd med den etablerte ordenen. Andre omgang av presidentvalget kunne dermed innta tre ulike former.

I et moderat scenario slås to ”mainstream” politikere som Macron og Fillon (eller hans erstatter), som fortsatt vil skrive Frankrike inn i globaliseringsprosessen og EU, mot hverandre. Hvordan velgernes misnøye med politikken vil finne veien til valgurnene er usikkert i et slikt scenario. [spacer height=”20px”]I et moderat-radikalt scenario står en kandidat for overgangen til et alternativt samfunn (venstreradikalt eller nasjonalistisk) opp mot en moderat kandidat. Meningsmålingene tyder så langt på at det blir MLP mot Macron eller Fillon.

I et radikalt scenario vil velgerne prioritere bort moderasjon til fordel for grunnleggende endring, noe som innebærer at MLP stiller opp mot en kandidat fra radikal venstre, dvs. Hamon eller Mélenchon. Dette scenariet er for tiden lite aktuelt og ville bety at fransk politikk opplever en markant radikalisering.

Men årets presidentvalg har så langt i år vist at det umulige er mulig og at ingenting bør overraske oss.

Er presidentvalg i Frankrike avgjørende for EU?

31. januar 2017 hadde AreaS-medlem Franck Orban en kronikk i Nationen hvor han drøftet spørsmålet om hvor avgjørende årets presidentvalg i Frankrike er for EU.

Er presidentvalg i Frankrike avgjørende for EU?

Av Franck Orban, førsteamanuensis, forskningsgruppen AreaS, Høgskolen i Østfold.

9. januar 2017 sendte den sveitsiske banken Crédit Suisse et notat til sine kunder hvor det ble påpekt at årets presidentvalg i Frankrike i april-mai er avgjørende for EUs eksistens. I hvilken grad stemmer en slik oppfatning?[spacer height=”20px”]Ethvert fransk presidentvalg har betydning for EU av flere årsaker. En av dem er at Frankrike er én av EUs få stormakter, spesielt etter Brexit. I motsetning til Tyskland er Frankrike ikke stort nok til alene å utøve dominans over EU. Men som én av EFs grunnleggere og eurosonens neste størst økonomi er landet betydelig nok til å være pådriver av europeisk politikk eller bremsekloss. Franskmenn bestemmer ikke alt i EU, men ingenting kan avgjøres uten dem.[spacer height=”20px”]Presidentvalget kommer ikke minst i en periode preget av hardt vær for Unionen. Følgene av finanskrisen, flyktningkatastrofen, terrorfaren fra militante islamistiske grupper og ikke minst Brexit, Russlands revisjonisme, fremgangen av høyrepopulistiske partier i Øst og Vest Europa og utnevnelsen av en president i USA som er klart EU-fiendtlig forsterker en magefølelse om at EU kan bryte sammen. En handlekraftig fransk president som leder EU ut av krisetilstanden sammen Tysklands kansler kan få avgjørende betydning. En slik nøkkelrolle spilte bl.a. Mitterrand under Tysklands gjenforening i 1989-90 eller Sarkozy under finanskrisen i 2008.[spacer height=”20px”]Det franske presidentvalg står for øvrig ikke isolert, men er en del av en lengre sekvens. Det kommer to måneder etter parlamentsvalget i Nederland og fire måneder før valget i forbundsdag i Tyskland. Man frykter dermed dominoeffekt. En valgseier for høyrepopulisten Geert Wilders i Nederland vil kunne skape en sjokkbølge i Frankrike. Skulle Marine Le Pen mot all forventning bli Frankrikes president, ville Tyskland stå for tur ved at høyrepopulistene fra AfD får økt oppslutning. [spacer height=”20px”]I Frankrike har EU-tilhengerne lenge sett for seg et ideelt scenario for Unionen.I en situasjon hvor venstresiden trolig er dømt til å tape pga. Hollandes skuffende mandat, har de forventet – som de alle fleste – at den moderate høyrepolitiker og EU-tilhenger Alain Juppé skulle vinne høyresidens primærvalg mot tidligere president Nicolas Sarkozy, før han skulle slå lederen for Nasjonal Front Marine Le Pen ved andre omgang av presidentvalget. Slik gikk det ikke. En mer verdikonservativ og euroskeptisk François Fillon vant høyresidens primærvalg. Sosialistenes primærvalg endte med et liknende jordskjelv da eks-statsminister og opplagt vinner Manuel Valls tapte mot den mer radikale motkandidat Benoît Hamon.[spacer height=”20px”]Scenariet som alle så for seg for presidentvalget i 2017, dvs. en gjentagelse av presidentvalget i 2002 hvor venstresiden blir slått ut ved første omgang og høyresiden vinner mot Nasjonal Front ved andre omgang, slår sprekker. Nå er usikkerheten stor og alle opsjoner står på bordet. En moderat kandidat kan fortsatt kan vinne, men man vet bare ikke om han vil være fra venstre eller høyresiden.[spacer height=”20px”]Det rår to misforståelser knyttet til dette valget. Den første er å tro at alle kandidater unntatt Marine Le Pen vil sørge for at dagens EU består. Det blåser en kald vind i fransk europapolitikk. Alle er for EU, men det er et idealisert EU som ikke lenger eksisterer eller som må oppfinnes. Særlig venstresidens syn på EU minner om 1980-tallet, da Mitterrands sosialistiske Frankrike skulle bygge opp et ”sosialt Europa.” Motstanden fra andre EU-land og Tyskland sørget for at slike planer aldri ble til. Den andre misforståelsen angår Le Pens eventuelle valgseier. Riktignok vil en politikk basert på en renasjonalisering av EU finne sted fra fransk side. Nasjonal Front varslet om en mulig folkeavstemning om Frankrikes deltagelse både i EU og i eurosonen.[spacer height=”20px”]Men valgløfter er en ting, og regjeringsansvar er en annen. Man vet ikke hvor langt Nasjonal Front vil kunne gå med å iverksette et valgprogram som mange anser som urealistisk. Donald Trumps USA er i den forstand et levende laboratorium på møtet mellom fantasi og virkelighet. En ting er likevel sikker. Nasjonal Fronts seier ville forplante ”Trump-effekten” videre i EU-landene og vil bidra til at morgendagens Union blir noe annet enn det grunnleggerne tenkte seg da de undertegnet Roma-traktaten for snart 60 år siden.

“And the winner is: Marine Le Pen!”

Neste søndag vil noen franske velgere stemme for sosialistpartiets kandidat. Det står mellom Valls og Hamon. Hva KAN skje?

Media, høyresida, sentrum og mange “oppgitte” venstrefolk ser ut til å gjøre alt de kan for å ødelegge for sosialistpartiet. At Hamon ser ut til å være favoritten til å bli valgt bare forsterker dynamikken. Hvis han blir valgt som kandidat, med det programmet han har, vil han ikke ha noe sjanse til å bli blant de 2-3 beste kandidater. Veldig mange vil da tenke at PS-partiet er nå død, og Fillion og Le Pen vil juble, samt Mélenchon og Macron. De to siste har heller ingen mulighet til å vinne… (eller?)

En scenario som tegner seg mer og mer (hvis man husker Trump) er at alt dette vil sørge for at Marine Le Pen vinner. Så langt, har sosialistene stemt for høyresida i 2. runde i alle valg når de selv ikke har vært kvalifisert: Det er den såkalte “vote républicain” (selv om Sarkozy var alltid imot). De som tror at venstresidas velgere vil ALLTID stemme i 2. runde for høyrekandidatene bør tenke om igjen. Med alt det destruktive kjøret mot PS-partiet i nesten fem år, pluss en Fillon som er ganske profilert langt til høyre, vil nok mange tenke at det er “bonnet blanc et blanc bonnet”, dvs. ingen forskjell mellom Fillon og Le Pen, mange vil nok ikke gå å stemme… Jeg ser for meg en meget lav deltakelse og at Marine Le Pen vinner valget… (eller?)

Hvis Valls blir valgt kan det skje helt andre ting…

André Avias

When Hate Trumps Hope; The American Elections

Kun noen få dager før innsettelsen av den nye presidenten i USA er det svært nyttig både å ta et tilbakeblikk på fjorårets valg, samt å lage seg noen tanker om hvordan fremtiden vil se ut for amerinakerne og for oss.

Det gjør AreaS-medlem Robert Lewis Mikkelsen i en kronikk publisert i Fredrissktad Blad 10. november 2016. Vi legger ut artikkelversjonen på engelsk.

 

Screenshot_2When Hate Trumps Hope; The American Elections

Eight years ago tears filled the eyes of many people in America and Norway when the USA elected its first black President and revived America’s damaged reputation after the Presidency of George W. Bush. The message that Barack Obama brought to the world was hope. Now many of those same eyes are again filled with tears, but this time of sorrow and despair.  How could it happen? How could America elect Donald Trump, a man whose message is soaked with hate, racism and rampant nationalism? That is a question that is producing millions of words around the world. Here are mine.

The Easy Answer

Two weeks ago Hillary Clinton had a strong lead in the race. Had the election been held on October 27th, she would have won more than 300 electoral votes – 30 more than the 270 she needed. Then on October 28th, FBI Director James Comey reopened the investigation into her private e-mails, making her a potential criminal. Her popularity began to fall immediately. Comey’s action was unprecedented. Government agencies are to stay out of elections. In addition, no information was given about the content of these e-mails. Then, two days before the election, the investigation was called off. But the damage had already been done. By that time Hillary’s lead had been cut to a mere 272 electoral votes to Trump’s 266 and the momentum was on his side. The scene was set for his victory. In sum, without Comey’s action, Clinton would be president today.

The Hard Answer

But this begs the deeper question the world is asking itself, how could a majority of Americans vote for someone like Trump under any circumstances? To understand that, you first have to understand that many – if not most Americans – view government as a necessary evil, not a servant of the people. All politicians are held in suspicion. And, as Donald Trump has never tired of saying, he is a businessman, not a politician. He has never held a public office. Even the leadership of his own party, the Republicans, dislikes him. He is the ultimate outsider who has promised to go to Washington, knock some heads together and get things done. And a majority of angry and frustrated Americans decided to give him a chance. He may be a bully, but he is their bully.

Angry Americans

Which raises the question, what are Americans so angry about? There are many answers to that question. In the short term, for the last 6 years (at least) the Republican Congress has been in bitter opposition to President Obama. Very little has gotten done. People are disillusioned and frustrated with the establishment. But this is only a sign of a deeper, much more serious long term problem. Inequality has been increasing in the USA for the last 40 years. 4/5th of the population has not seen a significant increase in their yearly incomes since 1970. More wealth has been produced during those years, but the lion’s share of it has gone to the top 1/5 of the population – and particularly to the top 5% of that 1/5. Inequality has not been greater in the USA since the 1920s.

This inequality causes a wide variety of other serious problems. It locks minorities like Afro-Americans into the lower levels of American society. It makes it increasingly difficult for middle class families to send their children to college. It causes conflict and division between ethnic groups that look at each other as competitors for scarce jobs. It creates poverty and crime among the “underclass” that hands on poverty from generation to generation. The list could go on and on. But

the most damaging thing of all is that inequality is undermining the broad middle class of America , the middle class that is the heart of any Western democratic system. Fearful, anxious, uncertain about their future and the future of their children, they become easy targets for demagogues who turn one group against another and offer easy answers to their problems – “Build a Wall!”

Fear and Anxiety

The election of Donald Trump has now exported that fear and anxiety to the rest of the world. What will Donald Trump mean for Norway? The short answer is uncertain times. His election marks the end of the role that the United States has played in the world since the end of the Second World War. Together with Brexit, it signals the unraveling of the system of international agreements put in place at that time. This will make the world a more unstable and dangerous place. Concretely it will mean, for example,  that international agreements dealing with climate change, trade, Iran’s nuclear program, relations with China,  human rights and the NATO alliance will be up to revision. These are all matters that will affect Norway deeply.

Hold on. It’s going to be a very bumpy four years.

Med Aftenposten-podcast om presidentvalget i 2017 i Frankrike

podcast28. november 2016 ble AreaS-medlem Franck Orban invitert av Aftenposten-journalist Christina Pletten til å være med på en podcast-sending om presidentvalget i Frankrike i serien Aftenposten-verden  sammen med Alf Ole Ask (utenriks) og Øystein Kløvstad Langberg (Europa). [spacer height=”20px”]Podcasten De lover fransk revolusjon fra høyresiden finner du her.

En kort versjon av sendingen finner du i Aftenpostens fra 29. november 2016 som kan hentes her.

aftenposten-29-11Bakgrunnen for sendingen var utallet av primærvalget for de konservative i Frankrike. Følgende punkter ble tatt opp:

  • Om valgssystemet i Frankrike når det gjelder presidentvalget og parlamentsvalget. Spesielt vanskelig for nordmenn å skjønne er systemet med to omganger, hvor det bare er de to kandidatene med felst stemmer som går videre til andre omgang.[spacer height=”20px”]
  • De mest synlige kandidatene til presidentvalget med Francois Fillon, Marine Le Pen og potensielle venstrekandidater, særlig i sosialistpartiet (Macron, Valls, Hollande, osvv). Hvor fornyende er egentlig primærvalget både på venstre- og høyresiden når “profesjonelle politikere” ser ut til å kuppe helle prosessen? Hvordan er situasjonen på venstresiden og i sosialistpartiet, som for tiden preges av fullstendig kaos.[spacer height=”20px”]
  • Fillon og resten av høyresiden: hvor konservativog liberal er egentlig Fillon og i hvilken grad vil han gå videre med det nåværende program, mot å inngå kompromisser?[spacer height=”20px”]
  • Nasjonal Fronts strategi ovenfor Fillon og venstresiden. Er utnevnelsen av Fillon et hinder for Marine Le Pen eller kan den skape ny dynamikk for frontistene? Blir det en typisk kamp mellom “folket” og “eliten”? To scenarier:
    • Både venstre-og høyresiden kjører et liberalistisk økonomisk program, med Nasjonal Front i førersetet i kampen mellom “det elitepregede system” og “det folkelige alternativ.”
    • Polarisering mellom en liberalistisk høyreside og en keynesiansk venstreside som ikke gir Nasjonal Front noe reellt rom for å spille mot de etablerte partiene.[spacer height=”20px”]
  • Hva  vil innebære Nasjonal Fronts seier for EUs fremtid? Brudd med dagens linje? Kollaps? Bekreftelse på en ny trend som allerede preger unioen?