“And the winner is: Marine Le Pen!”

Neste søndag vil noen franske velgere stemme for sosialistpartiets kandidat. Det står mellom Valls og Hamon. Hva KAN skje?

Media, høyresida, sentrum og mange “oppgitte” venstrefolk ser ut til å gjøre alt de kan for å ødelegge for sosialistpartiet. At Hamon ser ut til å være favoritten til å bli valgt bare forsterker dynamikken. Hvis han blir valgt som kandidat, med det programmet han har, vil han ikke ha noe sjanse til å bli blant de 2-3 beste kandidater. Veldig mange vil da tenke at PS-partiet er nå død, og Fillion og Le Pen vil juble, samt Mélenchon og Macron. De to siste har heller ingen mulighet til å vinne… (eller?)

En scenario som tegner seg mer og mer (hvis man husker Trump) er at alt dette vil sørge for at Marine Le Pen vinner. Så langt, har sosialistene stemt for høyresida i 2. runde i alle valg når de selv ikke har vært kvalifisert: Det er den såkalte “vote républicain” (selv om Sarkozy var alltid imot). De som tror at venstresidas velgere vil ALLTID stemme i 2. runde for høyrekandidatene bør tenke om igjen. Med alt det destruktive kjøret mot PS-partiet i nesten fem år, pluss en Fillon som er ganske profilert langt til høyre, vil nok mange tenke at det er “bonnet blanc et blanc bonnet”, dvs. ingen forskjell mellom Fillon og Le Pen, mange vil nok ikke gå å stemme… Jeg ser for meg en meget lav deltakelse og at Marine Le Pen vinner valget… (eller?)

Hvis Valls blir valgt kan det skje helt andre ting…

André Avias

When Hate Trumps Hope; The American Elections

Kun noen få dager før innsettelsen av den nye presidenten i USA er det svært nyttig både å ta et tilbakeblikk på fjorårets valg, samt å lage seg noen tanker om hvordan fremtiden vil se ut for amerinakerne og for oss.

Det gjør AreaS-medlem Robert Lewis Mikkelsen i en kronikk publisert i Fredrissktad Blad 10. november 2016. Vi legger ut artikkelversjonen på engelsk.

 

Screenshot_2When Hate Trumps Hope; The American Elections

Eight years ago tears filled the eyes of many people in America and Norway when the USA elected its first black President and revived America’s damaged reputation after the Presidency of George W. Bush. The message that Barack Obama brought to the world was hope. Now many of those same eyes are again filled with tears, but this time of sorrow and despair.  How could it happen? How could America elect Donald Trump, a man whose message is soaked with hate, racism and rampant nationalism? That is a question that is producing millions of words around the world. Here are mine.

The Easy Answer

Two weeks ago Hillary Clinton had a strong lead in the race. Had the election been held on October 27th, she would have won more than 300 electoral votes – 30 more than the 270 she needed. Then on October 28th, FBI Director James Comey reopened the investigation into her private e-mails, making her a potential criminal. Her popularity began to fall immediately. Comey’s action was unprecedented. Government agencies are to stay out of elections. In addition, no information was given about the content of these e-mails. Then, two days before the election, the investigation was called off. But the damage had already been done. By that time Hillary’s lead had been cut to a mere 272 electoral votes to Trump’s 266 and the momentum was on his side. The scene was set for his victory. In sum, without Comey’s action, Clinton would be president today.

The Hard Answer

But this begs the deeper question the world is asking itself, how could a majority of Americans vote for someone like Trump under any circumstances? To understand that, you first have to understand that many – if not most Americans – view government as a necessary evil, not a servant of the people. All politicians are held in suspicion. And, as Donald Trump has never tired of saying, he is a businessman, not a politician. He has never held a public office. Even the leadership of his own party, the Republicans, dislikes him. He is the ultimate outsider who has promised to go to Washington, knock some heads together and get things done. And a majority of angry and frustrated Americans decided to give him a chance. He may be a bully, but he is their bully.

Angry Americans

Which raises the question, what are Americans so angry about? There are many answers to that question. In the short term, for the last 6 years (at least) the Republican Congress has been in bitter opposition to President Obama. Very little has gotten done. People are disillusioned and frustrated with the establishment. But this is only a sign of a deeper, much more serious long term problem. Inequality has been increasing in the USA for the last 40 years. 4/5th of the population has not seen a significant increase in their yearly incomes since 1970. More wealth has been produced during those years, but the lion’s share of it has gone to the top 1/5 of the population – and particularly to the top 5% of that 1/5. Inequality has not been greater in the USA since the 1920s.

This inequality causes a wide variety of other serious problems. It locks minorities like Afro-Americans into the lower levels of American society. It makes it increasingly difficult for middle class families to send their children to college. It causes conflict and division between ethnic groups that look at each other as competitors for scarce jobs. It creates poverty and crime among the “underclass” that hands on poverty from generation to generation. The list could go on and on. But

the most damaging thing of all is that inequality is undermining the broad middle class of America , the middle class that is the heart of any Western democratic system. Fearful, anxious, uncertain about their future and the future of their children, they become easy targets for demagogues who turn one group against another and offer easy answers to their problems – “Build a Wall!”

Fear and Anxiety

The election of Donald Trump has now exported that fear and anxiety to the rest of the world. What will Donald Trump mean for Norway? The short answer is uncertain times. His election marks the end of the role that the United States has played in the world since the end of the Second World War. Together with Brexit, it signals the unraveling of the system of international agreements put in place at that time. This will make the world a more unstable and dangerous place. Concretely it will mean, for example,  that international agreements dealing with climate change, trade, Iran’s nuclear program, relations with China,  human rights and the NATO alliance will be up to revision. These are all matters that will affect Norway deeply.

Hold on. It’s going to be a very bumpy four years.

Med Aftenposten-podcast om presidentvalget i 2017 i Frankrike

podcast28. november 2016 ble AreaS-medlem Franck Orban invitert av Aftenposten-journalist Christina Pletten til å være med på en podcast-sending om presidentvalget i Frankrike i serien Aftenposten-verden  sammen med Alf Ole Ask (utenriks) og Øystein Kløvstad Langberg (Europa). [spacer height=”20px”]Podcasten De lover fransk revolusjon fra høyresiden finner du her.

En kort versjon av sendingen finner du i Aftenpostens fra 29. november 2016 som kan hentes her.

aftenposten-29-11Bakgrunnen for sendingen var utallet av primærvalget for de konservative i Frankrike. Følgende punkter ble tatt opp:

  • Om valgssystemet i Frankrike når det gjelder presidentvalget og parlamentsvalget. Spesielt vanskelig for nordmenn å skjønne er systemet med to omganger, hvor det bare er de to kandidatene med felst stemmer som går videre til andre omgang.[spacer height=”20px”]
  • De mest synlige kandidatene til presidentvalget med Francois Fillon, Marine Le Pen og potensielle venstrekandidater, særlig i sosialistpartiet (Macron, Valls, Hollande, osvv). Hvor fornyende er egentlig primærvalget både på venstre- og høyresiden når “profesjonelle politikere” ser ut til å kuppe helle prosessen? Hvordan er situasjonen på venstresiden og i sosialistpartiet, som for tiden preges av fullstendig kaos.[spacer height=”20px”]
  • Fillon og resten av høyresiden: hvor konservativog liberal er egentlig Fillon og i hvilken grad vil han gå videre med det nåværende program, mot å inngå kompromisser?[spacer height=”20px”]
  • Nasjonal Fronts strategi ovenfor Fillon og venstresiden. Er utnevnelsen av Fillon et hinder for Marine Le Pen eller kan den skape ny dynamikk for frontistene? Blir det en typisk kamp mellom “folket” og “eliten”? To scenarier:
    • Både venstre-og høyresiden kjører et liberalistisk økonomisk program, med Nasjonal Front i førersetet i kampen mellom “det elitepregede system” og “det folkelige alternativ.”
    • Polarisering mellom en liberalistisk høyreside og en keynesiansk venstreside som ikke gir Nasjonal Front noe reellt rom for å spille mot de etablerte partiene.[spacer height=”20px”]
  • Hva  vil innebære Nasjonal Fronts seier for EUs fremtid? Brudd med dagens linje? Kollaps? Bekreftelse på en ny trend som allerede preger unioen?

New article: How engineering and business schools can benefit from using regionalization in a globalized world-insights from kant and chaos theory.

Article to be published by Carsten M. Syvertsen in the journal China-USA Business Review/Chinese Business Review.

Abstract  

The purpose of the article is to show how Chinese engineering schools and business schools can benefit from using a regional approach in a globalized world. The objective is to achieve economic growth,   In order to tailor make services to the needs of the students and the business community research can be the main activity of engineering schools and business schools, focusing on undergraduate programs, building the reasoning on insights from Kant and chaos theory. Graduate programs can to a greater extent use applied approaches suited to the needs of the business world and the world of science. It is suggested that a regional model is used building on technology, leadership and value creation in order to meet expected economic growth. The sample of schools is from Asia, Europe and America (USA).

Key words: Chinese engineering schools and business schools , regionalization, globalization, engineering schools and business schools, research approach, Kant, chaos theory.

AreaS-seminar om norske fremmedkrigere i Østfold med Erlend Ofte Arntsen

boklansering_fremmedkrigere_hio

Foto: TorePetter Engen/HiØ.

Hva kan motivere unge norske menn til å forlate Norge og dra til Syria og Irak for å kjempe jihad? Det er et spørsmål som VG-journalist og forfatter Erlend Ofte Arntsen prøvde å besvare i en bok utgitt av Kagge i slutten av september «Fremmedkrigerne; fra en norsk småby til Den islamske staten (IS).»

AreaS inviterte Arntsen til høyskolen i Remmen og i Fredrikstad 1. november 2016 for å snakke om boken. Seminaret foregikk i form av en samtale mellom AreaS-medlem og førsteamanuensis Franck Orban og Arntsen, før publikum kunne henvende seg direkte til forfatteren.

Arntsen fikk ideen om å skrive boken da han i 2015 var tilstedet under rettssaken mot en ung mann fra Lisleby som valgte å reise til Syria for å kjempe for IS. Han bestemte seg for å se nærmere på hvordan unge Fredrikstad-gutter kunne bli radikalisert og senere reise til Syria som fremmedkrigere.

Det er vanskelig å oppsummere et så omfattende tema med liten spalteplass. Her er likevel noen av temaene som ble tatt opp under samtalen:

  • Lars Akerhaug, Åsne Seierstad og Erlend Ofte Arntsen har skrevet om norske fremmedkrigere. Samtidig har terrorforskeren Thomas Hegghammer påpekt grunnleggende utfordringer knyttet til forskning på dette tema, som gjør at journalister og essayister langt lettere enn forskere kan skrive om norske jihadister. Hvorfor en slik forskjell?
  • Hvordan bruker man chatte- og lydmeldinger som kilder i en slik bok?
  • Something is wrong in the kingdom of Østfold and Fredrikstad. Radikaliseringsforskningen er splittet på spørsmålet om hvor «radikaliseringsspoter» kan oppstå. Noen mener at det kan skje hvor som helst, mens andre påpeker at fenomenet er knyttet til miljøet man lever i. Det er ingen hemmelighet at Østfold og Fredrikstad er overrepresenterte i forhold til andre landsdeler når det gjelder antall Syriafarere. Hva er det som er grunnleggende “galt” med interne forhold i Østfold og Fredrikstad? Er det andre faktorer eller forhold som bedre kan forklare hvorfor dette fylket og denne byen har vært spesielt rammet?
  • Boken starter med en del betraktninger rundt barndomsårene til de som senere skulle involveres i kamphandlinger i Syria. Det pågår en endeløs debatt i forskningsverdenen mellom de som mener at radikalisering i større grad rammer de som i utgangspunktet er sårbare for det av biologiske, psykologiske eller sosiale årsaker, og andre som mener at hvem som helst kan bli radikalisert, dvs. gradvis sosialisert i et stadig mer avvikende tankesett som til slutt betrakter voldsbruk som legitimt middel for å oppnå et politisk/ideologisk mål. Hvordan skal vi plassere boken i forhold til disse to ytterpunktene?
  • Et flertall av kompisene fra Fredrikstad kommer fra innvandringen. Hva sier dette om koblingen mellom radikalisering og jihadisme på den ene siden og innvandring på den andre? Hvordan veier man individenes fortid/bakgrunn fra krigsherjede land opp mot konkrete integreringsutfordringer de opplever? Har det avgjørende betydning?
  • Radikaliseringsforskningen har de siste årene lagt veldig mye vekt på koblingen mellom radikaliseringsprosessen og bruk av sosiale medier og internett. Boken bekrefter på mange måter at grunnleggende sosiale nærforhold er sentrale for å forstå hvordan en gjeng med kompiser tok veien ned til Syria.
  • Boken nevner flere konspirasjonsverk/videofilmer som virker å ha hatt enorm innflytelse på disse ungene mennene. Vi husker «Zeitgeist» rundt 2010. «The Arrivals» kom litt tidligere i 2008. Man kan også sitere «Loose Change» mellom 2005 og 2009. Hvilken rolle spilte konspirasjonslitteraturen og konspirasjonsfilmene i guttenes radikaliseringsprosess? Hva med mafiafilmer, «ganstaspråk» og dop i «stoner-miljøet?
  • Omtalen av de realpolitiske forholdene i Syria som presenteres i medier gir ofte inntrykket av at situasjonen er enkel. Man reiser ned til Syria og blir medlem av IS. Boken gir et annet bilde av situasjonen. Unge menn drar ned, vet ikke alltid i hvilken gruppe de vil havne, vet ikke alltid hvor de faktisk havner til slutt og kan skifte gruppe når det passer dem eller når maktforholdet over deres egen makt tilsier det. Hva er det som gjør at man velger den ene gruppen fremfor den andre og kan man virkelig si at det noen forskjell mellom dem, som f.eks. mellom al-Qaida/al-Nusra og IS?
  • Drøyt 400 av 5000 individer som hadde reist til Syria i midten av 2015 var kvinner. Boken refererer til forskernes tradisjonelle oppfatning av kvinner som reiser ned til Syria som en form for «skrudd feminisme». På samme måte som bruken av hijab av feminister vanskelig vil kunne kalles for noe befriende for kvinner, er det uhyre vanskelig for “oss” å skjønne hvordan det å reise til IS kan være befriende og et ultimate mål for muslimske kvinner. Hva er det vi egentlig overser?
  • Boken bruker den samme typologien for å kartlegge de ulike rollene i kompisgjengen i Fredrikstad som terrorforsker Petter Nesser lagde for å analysere europeiske terrorceller. Man avdekker bl.a. entrepenøren, protesjeen, den mistilpassede og omstreiferen i kompisgjengen. I hvilken grad kan en typologi som er lagd for terrorceller overføres til en ekstrem gruppe som er ganske løs (kompisgjeng) og som ikke har begått terrorangrep i Norge?
  • Kan man si noe om tempoet for radikaliseringsprosessen og rekruttering av disse guttene? Boken nevner fengslingskjennelsen for Hussain, som snakker om «en kort periode med sterk ideologisk dreining hos den rekrutterte.» Hva er faktorene som avgjør om et radikaliseringsforløp tar kort eller lang tid? Hvordan skal vi forstå at 1/3 av norske Syria-farere reiste like etter at kalifatet ble etablert våren 2014? Hva sier dette om kalifatets “symbolske” makt?

Heldigvis ble det gjort et videoopptak av seansen i Remmen. Opptaket kommer snart.

fremmed-2AreaS-seminaret ble bl.a. omtalt i Halden Arbeiderblad 3. november 2016.

I januar 2016 antok man at så mange som 30.000 fremmedkrigere fra 100 land kjempet for IS i Syria eller Irak. Blant dem var det omlag 6000 som kan fra vestlige land. Ved årsskiftet antok PST at det om lag var 40 norske fremmedkrigere i Syria og Irak, som i hovedsak var knyttet til Den islamske stat (IS). Totalt vet man om minst 90 personer som har dratt til Syria de siste årene. Men det kan være flere som man ikke klarte å identifisere før de reiste. Syria-farerne kommer fra hele Norge, men det er en klar overvekt fra Østlandet – Østfold – Fredrikstad.

Den siste tiden bremset IS-rekrutteringen imidlertid kraftig opp pga. militære nederlag på bakken for IS og fordi fremtidsutsiktene for de som kommer hjem igjen ikke er særlig oppløftende. De blir pågrepet, dømt eller sitter i varetekt, noe som har en klar avskrekkende effekt over tid.

AreaS-seminaret fant se bare noen få dager før rettssaken mot Ubaydullah Hussain i Oslo tinghus. Hussain, som omtales i Arntsens bok som en sentral person i Profetens Ummah og som en viktig støttespiller (facilitator) for de som ville dra til Midtøsten, er nå tiltalt for rekruttering til, finansiering av og deltakelse i en terrororganisasjon. Blant de som ble rekruttert var Thom Alexander Karlsen fra Halden, som ble drept i  kamp for IS i Syria i mars 2015.

Blir Hussain dømt, kan han få en fengselsdom på opp til 12 år. Det er første gang i Norge at en slik rettssak om rekruttering av fremmedkrigere til terroristorganisasjonen IS finner sted.

Kronikk: Pengesterke kan kjøpe statsborgerskap og reise sorgfritt i Norge og hele EU

SONY DSCAlt er til salgs, i hvert fall statsborgerskap. Det er til og med land som vil selge sin egen befolkning, slår Carsten Syvertsen (Høskolen i Østfold/AreaS) og Hans-Jørgen Wallin Weihe (Høgskolen i Lillehammer) i en kronikk publisert i Fredriksstad Blad 11. oktober 2016. Lenken til kronikken finnes her.

[spacer height=”20px”]Midt i flyktningkrisen er det konkurranse om å kapre seg de velstående og kapitalsterke. Flere land arbeider aktivt for å tiltrekke seg denne gruppen.  Skatteparadiseksperter og spesialiserte rådgivingsbyråer gir råd og skummer fløten.

I boken «The Cosmopolites: The Coming of the Global Citizen» beskriver forfatteren markedet for statsborgerskap. De velstående kan ta flyet på første klasse og kjøpe seg statsborgerskap. Dersom man investerer to millioner pund i britiske statsobligasjoner eller tilsvarende i britiske selskap, utløser det et såkalt «Tier 1 Investor Visa» som gir rett til å bosette seg i Storbritannia.  Legger man på tre millioner pund er veien enda kortere til statsborgerskap og permanent oppholdstillatelse.

Det høres dyrt ut, men dersom man har adresse i Storbritannia i fem år, kan statsobligasjonene innløses. Det gir det offentlige en gevinst på rundt 10.000 pund noe som er sammenlignbart med summen mange av båtflyktningene har betalt for sine hasardiøse reiser.

I USA er det tilsvarende ordninger. De er enda billigere. Etter EB-5-programmet vil en investering på 500.000 US dollar i områder med høy arbeidsledighet gi rett til visum og oppholdstillatelse. Allerede etter to år kan det søkes om statsborgerskap. Områder med høy arbeidsledighet finnes mange steder, man behøver slett ikke investere i utmarksområdene. Eksklusive Beverly Hills kvalifiserer.

Det er litt ventetid på de amerikanske og britiske ordningene. Fordelen er at de utløser pass som gir adgang til hele verden. De som ønsker raskere pass, kan prøve seg på Kypros. For 2,5 millioner pund får hele familien pass i løpet av 90 dager. Et slikt pass gir adgang til hele EU og Schengen-området.

Malta girt tilsvarende tilbud. Fem av de karibiske øystatene gir imidlertid konkurransedyktige priser på samme måte. Der utløser 250.000 amerikanske dollar samme tjeneste. Hvor stort markedet for attraktive pass er, vet ingen sikkert, men det er anslått til rundt to milliarder dollar.

Et eksempel på en slik stat er St. Kitts der en direkte donasjon til statskassen på 250.000 US dollar gir statsborgerskap etter 90 dager. Dersom man ikke ønsker å gi bort pengene, kan man investere 400.000 dollar i eiendom og få samme tjeneste.

Eiendomsutviklere av luksusboliger tilbyr leiligheter og boliger med tilhørende statsborgerskap. Som gammel britisk øykoloni gir passet adgang til Storbritannia og hele Schengen-området. Det betyr også at man kan kjøpe seg til opphold i eksklusive Norge.

Etter at St. Kitts fikk avtalen om visumfri tilgang til EU og Schengen-området har det blitt populært med statsborgerskap. Velstående mennesker med pass som krever visum, og fra urolige områder slik som Syria, kjøper seg statsborgerskap. For øygruppen har det vært lukrativt. Mens ulike typer produksjon representerer rundt frem prosent av BNP, gir salg av pass rundt 25 prosent.

Saksbehandlings-omkostningene er på rundt 50.000 dollar per pass. Salg av pass gir mer enn de samlede skatteinntektene.  Ved siden av dette kommer omfattende investeringer i luksusleiligheter og boliger. Svært mange av de rike vil heller investere i eiendom enn å gi bort penger til statskassen. Det gir lokale arbeidsplasser og bedre infrastruktur. Dersom man investerer i eiendom, går en del av investeringen til infrastruktur som strøm, vei, vann og kloakk.

For å gjøre det enkelt, kan hele prosessen med å få statsborgerskap gjennomføres uten at man behøver å reise til St. Kitts. Man kan sitte hjemme i godstolen i Oslo eller Damaskus og bruke en nettbank i et skatteparadis og få tilsendt passet etter nitti dager. Deretter kan man bevege seg fritt rundt i verden på et pass der myndighetene bryr seg svært lite.

Man kan kjøpe seg hytte på Sørlandet og på fjellet oppholde seg der når man behager, men må passe på å bevege seg såpass ut av Norge at man ikke blir skattepliktig.  En velstående syrer som ønsker å unnslippe krigen tar flyet på første klasse fra Damaskus, Beirut eller Amman. Med statsborgerskap fra St. Kitts glir man rett igjennom passkontrollen og oppholder seg på et godt hotell.

De som argumenterer for ordningen sier at den er mer rettferdig enn det lotto som ligger i at fødsel i visse land utløser rettigheter og pass. Den rettferdigheten gjelder imidlertid kun de rike. Vi må også anta at mange av dem har en rikdom som er basert på høyst betenkelig økonomisk virksomhet.

Det aller verste eksempelet på bruk av salg av pass og statsborgerskap er salget av egen befolkning. Både Kuwait og UAE (de arabiske emiratene) har forsøkt seg med avtaler med Komorene. Begge steder har hatt en statsløs befolkning  (bidoon). Det er en befolkning som har oppholdt seg i landene fra gammelt av, men som aldri har fått statsborgerskap.

Mot en god betaling var det meningen at denne skulle få statsborgerskap og oppholdstillatelse. Avtalen med UAE havarerte, men Kuwait har nå fått en slik avtale som inkluderer fem års oppholdstillatelse. Dermed er veien klar for å eksportere en statsløs befolkning til Øst-Afrika. Det er ganske klart at enhver retur vil bli stoppet.

Article abstract: Language in the context of integration policy – What importance has language as an inclusion strategy in integration policy in the Norwegian Society?

Ronald Nolet, who is associate professor at University College of Østfold, Norway and member of the research group AreaS, has been working with an article discussing how language can be used as a tool or a strategy to improve the conditions of inclusion of immigrants of the Norwegian society. This article is soon to be published. Here is the abstract.

opplaeringLearning the native language is seen in Norway as the most important tool for integration of immigrants. This article will examine which role language has in the integration processes in Norway.  When immigrants come to Norway they are offered courses for learning the Norwegian language and for obtaining some basic knowledge about the society. Asylum seekers are placed in compulsory courses or “Introduction Programs for Immigrants” where the focus lays on the Norwegian language and on certain knowledge about the Norwegian society. These courses are however not compulsory for all immigrants, but only for asylum seekers. It seems that the assumption in Norway is that learning the Norwegian language is the main and in fact also the key factor of becoming successfully integrated into the Norwegian society.

It is assumed that learning and eventually knowing the language will lead to more and better integration and inclusion into the society by itself.  This article argues that the focus on language as the main key for integration into the Norwegian society also can create unfortunate side effects. I will argue that not all immigrants will master learning and knowing the language. For the immigrants that do not succeed it should be obvious that the society should have alternatives to this approach carried out today. In this article I will examine whether there is a pattern for not succeeding learning and knowing the language amongst certain immigrants and eventually why that is the case. The questions one might raise are: When are immigrants able enough to master the language and when are they not?

Secondly I will examine whether the focus on language as the main approach and even as the universal key to a successful integration into Norway can create a common believe that as long as the immigrants are not able to speak and write and understand the language well enough, they are not becoming successfully integrated, and therefor will fall outside the society.

In this article I will examine if language can be seen as a doxa. Through examining the role of the language as an important feature throughout the modern history of Norway, since the development of Norway as a nation in 1814, and when it comes to bringing up people into a national awareness and sentiment, i.e. integration, I will try to establish the importance of understanding that language has formed a kind of a undebatable truth, a doxa. When something becomes a doxa, it is very difficult to get the ideas adjusted to fit into more realistic approaches to a holistic and inclusive integration policy. Furthermore in this article I will argue that this approach might also lead to more exclusion of immigrant peoples in the Norwegian society.

Kronikk: Roald Dahl- flygeren og krigshelten som ble forfatter i verdensklasse

agderpostenI forbindelse med Roald Dahl jubileet har det vært en serie med foredrag ved Strand hotell i Fevik. Et av dem ble fremført av Carsten M. Syvertsen ved HiØ/AreaS og handler om Roald Dahl som jagerflyger under annen verdenskrig.

Foredraget har nå blitt til en kronikk som Carsten skrev sammen med Hans-Jørgen Wallin Weihe, ved Høgskolen i Lillehammer og som ble publisert i Agderposten 7. oktober 2016.

Roald Dahl og tilknytningen til Fevik og Norge. Hver sommer over mer enn 30 år tilbrakte forfatteren Roald Dahl (1916 -1990) ved Strand hotell på Fevik. Med sin første kone skuespillerinnen og Oscar vinner Patricia Neal ble rom nummer 310 benyttet med ballong og med utsikt over sjøen.  Han elsket den norske kyststripen, kanskje nettopp med Fevik som den aller vakreste delen av kysten?

Begge foreldrene var norske og det ble snakket norsk hjemme selv om familien bodde i Storbritannia og var briter så gode som noen. Moren Sofie leste klassikere som Bjørnson, Hamsun, Ibsen og Undset, og holdt sikkert spenningen ved like i et ungt barnesinn med fortellinger om store og stygge troll i de norske mørke, ville dalfører.

Flyveren Roald Dahl under annen verdenskrig. For dem som vil lese om Dahls krigsinnsats har han fortalt historien i boken «Going Solo». Selv om han var en forfatter med store evner til dramatisering er det snarere det motsatte som skjer i hans krigserindringer. Dahl nedtoner sin egen innsats. Det er også mulig å gå til britiske militære arkiver som har detaljert informasjon fra mange av operasjonene han var med på.

Når krigen startet i 1939 var Roald Dahl ansatt i oljeselskapet Shell. Han var stasjonert i den tidligere tyske kolonien Tanganyika i Dar- es Salaam. Det meste av den europeiske befolkningen i landet besto av tyskere. Roald Dahls første militære oppgave var å stoppe tyskere som forsøkte å rømme over til den portugisiske kolonien Mocambique.  Sammen med en avdeling av afrikanske soldater klarte han på dramatisk vis oppgaven og tyskerne ble internert.

Afrikansk og irakisk drama. Rett etter meldte han seg til flyger utdanning i Royal Air Force. Det ble rekruttert og trenet piloter i Nairobi i Kenya. Med sine rundt to meter var han egentlig alt for lang til å få plass i et jagerfly, men siden det ikke var noen bestemmelser om lengde fikk han starte på utdanningen. Den foregikk i en Tiger Moth, et fly med to vinger over hverandre. Det var et fly av samme utseende som de flyene som hadde blitt brukt under første verdenskrig. Etter syv timer og 40 minutter startet han å fly alene. Under krig var det ikke tid til noen omfattende trening. Av de 16 som starter på den seks måneder lange treningen er det tretten som blir drept i løpet av de neste to årene. Etter grunntreningen i Kenya blir han sendt via Egypt til Irak for videre trening. Der blir han uteksaminert som pilot officer i august 1940.

Krigens gru og en skadet Roald Dahl. Her starter også krigen for alvor. Det er svært urolige forhold i Irak. Selv om Irak er et britisk kontrollert område er det er stadig beskytning av flyene fra bakken og i nabolandet Syria har fiendtlig innstilte franske Vichy styrker kontroll. Fra Irak blir Roald Dahl sendt til fronten mot det italiensk kontrollerte Libya. På veien til en feltflyplass, som han feil retning til, må han nødlande. Flyet havarerer totalt, ammunisjonen om bord eksploderer. Han får store skader, men overlever og kommer seg. Skadene han fikk sliter han med resten av livet.

Roald Dahl tilbake i luften. Etter sykehus og rehabilitering melder han seg til ny tjeneste.  Denne gangen får han et moderne jagerfly av en type han aldri har fløyet før. I motsetning til de flyene han tidligere har fløyet har det kun en vinge. Dessuten er det adskillig bedre bevæpnet og langt raskere.

Kampen om Hellas fra luften.   Etter to dagers trening blir han sendt til Hellas der tyske styrker invaderer fra nord. Overmakten var enorm det var mange hundre tyske fly mot 15 britiske Hurricane jagere. De britiske jagerne gikk vanligvis opp en og en mot store tyske flystyrker.  Unntaket var luftkampene over Athen der britene gikk opp samlet. Under disse kampene ble fem britiske jagere og 22 tyske skutt ned. Det er få luftkamper under krigen der så få har stått overfor en så stor overmakt. De tyske styrkene får et kort tid kontroll over fastlands Hellas og erobrer senere også Kreta. Rundt 55.000 britiske soldater blir tatt til fange, men restene av flystyrkene blir trukket ut. Roald Dahl er blant flygere som blir evakuert Denne gang blir han satt inn mot franske Vichy styrker i Hellas.  Det er også dramatiske kamper .På slutten av krigen  må han slutte av fly på grunn av besvimelsesanfall ved

Dahls dokumenterte militære innsats. Roald Dahl foretar 7 dokumenterte nedskytninger og har høyst sannsynlig en rekke ubekreftede. Utfra det man så fra bakken og antallet nedskutte fly er det rimelig å anta at han må ha skutt ned mellom ti og tyve  fly. Det er høye tall og  viser at Dahl var en jagerflyger av ypperste klasse.

Dahls bidrag som flyger og forfatter. Under krigen må hans evne til å se det humoristiske selv når han sto overfor nesten umulige situasjoner ha vært viktig. Mange veteraner fra  kriger forteller at latteren og galgenhumor er viktig for å overleve. Kanskje noe av det viktigste ved Dahls bøker er at han godt formidler at det uansett er noe å le av selv når man møter dumme og grusomme voksne personer.   Troll kunne være ille for et barnesinn. Langt verre var det i virkeligheten. Dahl skildret dramatikken og klarte å formidle den bedre enn de aller fleste.

Avslutning. Han la aldri skjul på krigsårene hadde sterk påvirkning på hans senere forfatterskap. Han så at en god struktur kombinert med fantasi kunne gjøre underverker  både i luften og bak skrivebordet.  En ener på begge felt-intet mindre. Britisk utvilsomhet, men også norsk  med sterke bånd til Fevik og  Sørlandet.

Takk Roald  Dahl for dine eventyrlige bidrag. Om hundre nye år er du  helt sikkert ikke glemt!

Bokbidrag om spilleavhengighet og bruk av spill

spillavhengighet_forside-360x480Forfatterne, forskerne, behandlere og foredragsholderne  Stian Overå og Hans-Jørgen Wallin  har nettopp publisert boken «Spilleavhengighet: gamling og gamling» ved Hertervig Akademiske (Stavanger) i 2016. Boken er vitenskapelig (nivå en) og har bidrag fra en rekke fagfolk.

Som eneste økonom gav bidragsytere  ga Carsten M. Syvertsen ved HiØ og AreaS-medlem bidrag til følgende kapitler: 1. Spillteori, 2. Bjarte Baasland-internett gamling og bedrageri,  3. En milliard tapt på spekulasjon, Idar Vollviks historie, og 4. John Fredrikssens milliarder og finanspillet.

Overå og Wallin Weihe viser til at penge-og dataspill vekker mange sterke følelser fordi det kan sette privatøkonomien og bedrifters eksistens på prøve. Forfattere i boken spør også om hvorfor vi spiller? Det vises til historiske studier, konkrete hendelser,  og akademiske bidrag fra pedagogikk, historie, teologi og økonomi. Kjønn, kultur og alder står sentralt i mange av bokens bidrag. Avhengighet og problematisk spill atferd belyses nøye. Fra et behandlings øyemed blir ulike opplegg beskrevet både teoretisk og gjennom ulike konkrete teknikker. Problemet med spill er voksende, og vi må alle være oss bevisst farene.

Boken er rikt illustrert og tar opp spilleavhengighet fra en rekke innfallsvinkler.  Den tverrfaglige tilnærmingen  er en styrke ved boken. Den veksler godt mellom bruk av teori og praksisfeltet. Forfattere bruker en del humor i teksten som styrker budskapet, Boken har fått en god mottakelse i fagmiljøene og redaktørene er blitt bedt om å holde foredrag i flere deler av landet. Det er vel anvendte penger å benytte tid til foredrag. Begge er fagansvarlige for det nasjonale opplæringsprogrammet spilleavhengighet og problemskapende dataspilling. De er dyktige i formidling.

Slaget ved Cable Street – en seier for antifascismen

Cable Street mural, photograph by David Hoffman
Cable Street mural, photograph by David Hoffman

Den 4. oktober 2016 er det 80 år siden slaget ved Cable Street i Øst-London. AreaS-medlem Daniel Lees Fryer skriver om dette slaget og kampen mot fascismen på Radikal Portal. Teksten gjengis i sin helhet her.

For 80 år siden stilte omlag 100.000 opp for å forhindre fascistene å marsjere gjennom arbeiderklassebydelen.

Cable Street er en lang, nokså rett gate i nærheten av Themsen i bydelen Tower Hamlets i Øst-London. En gang ble det lagt skipstau der. I dag er det mest boligblokker og småbutikker, men gata byr også på en av verdens eldste varietéteatre. Frankie Goes to Hollywood spilte inn sin Relax-musikkvideo der på 1980-tallet. I 1936 var Cable Street hjem til mange av Londons innvandrere, et arbeiderklassestrøk med tydelige irske og jødiske miljøer.

BUF og svartskjortene
Dette var de harde trettiåra, en periode preget av stor økonomisk nedgang og høy arbeidsledighet. For tidligere Conservative- og Labour-politiker Oswald Mosley og hans British Union of Fascists (BUF, senere British Union of Fascists and National Socialists og British Union) var denne nedgangen et resultat av mange år med feilslått sosial og økonomisk politikk. Framtida til det britiske samfunnet og dets imperium var i følge BUF truet, blant annet av internasjonal sosialisme og jødenes mistenksomme økonomiske og nasjonale interesser.

BUF og dens paramilitære “svartskjorter” fikk en del støtte blant landets middelklasse og fra deler av arbeiderklassen, spesielt blant dem som følte seg oversett eller underrepresentert av ulike Labour- og koalisjonsregjeringer. BUF fikk også støtte fra Lord Rothermere og hans avis, Daily Mail. I en overskrift fra 1934, undertegnet av Rothermere, skrev han “Hurrah for the Blackshirts”. Partiet fikk nokså svake valgresultater, men deres folkemøter hadde ofte stor oppslutning. I Hyde Park i 1934, for eksempel, møtte nærmere 7000 fascister og deres sympatisører opp.

En antisemittisk provokasjon
I 1936 var fascisme i medvind i Europa og andre deler av verden. Mosley ønsket å utnytte dette for å øke BUFs oppslutning, som hadde stagnert noe siden oppstarten i 1932. Som en del av BUFs fireårsmarkering planla Mosley å marsjere gjennom Stepney, et område i bydelen Tower Hamlets. Marsjen skulle avsluttes med folkemøter i Shoreditch, Limehouse, Bow og Bethnal Green. Markeringen ble oppfattet som en antisemittisk provokasjon og fordømt av flere organisasjoner, blant annet av Board of Deputies of British Jews, Labour Party, Independent Labour Party og Communist Party of Great Britain. Et forsøk på å få marsjen avlyst mislyktes og til tross for fordømmelsen, var det få av disse organisasjonene som oppfordret til motdemonstrasjon.

Den 4. oktober 1936 gjorde 3000 svartskjorter seg klare for å marsjere gjennom Stepney. De fikk eskorte av 6000 politimenn, men ble møtt av anslagsvis 100.-250.000 motdemonstranter. I Cable Street og Aldgate ble det lagd blokader og barrikader og da politiet prøvde å flytte motdemonstrantene, utbrøt det flere slag. BUF kom ikke gjennom og etter flere sammenstøt mellom politiet og antifascistene, ble marsjen avlyst.

Sammen mot en splittende ideologi
Slaget ved Cable Street blir noen ganger framstilt som en kamp mellom de fascistiske svartskjortene og antifascistiske eller kommunistiske motdemonstranter. I realiteten ble det den dagen lite fysisk sammenstøt mellom disse to gruppene. I stedet gikk slaget mellom politiet og motdemonstrantene. Politiet, som skulle beskytte BUF sin rett til å marsjere, motarbeidet antifascistenes rett til å demonstrere og ble senere beskyldt for å drive antikommunistiske og antisosialistiske aktiviteter. Vitneutsagn og andre dokumenter fra den tida forteller om brutale reaksjoner fra politiet og spesielt det ridende politiet, om massearrestasjoner og senere om straffearbeid. I løpet av demonstrasjonen ble 150 arrestert og enda flere ble skadet.

Men saksdokumentene forteller også en historie om et samfunn som samlet seg mot en splittende ideologi. Motdemonstrantene skal ha bestått av kommunister, anarkister, labourites, fagforeningsfolk, havnearbeidere og ulike etniske og nasjonale grupper som BUF ønsket å skape splid mellom. Dette skjedde ikke, ihvertfall ikke slik BUF kanskje hadde håpet. Slaget om Cable Street ble sett på og husket som en seier for den antifascistiske bevegelsen i Storbritannia, til tross for at medlemstallet til BUF økte i de gjenværende mellomkrigsåra. Partiet ble forbudt kort tid etter at Storbritannia og Frankrike erklærte Tyskland krig. Etter 1945 mislyktes Mosley i å gjenopprette partiet og gjøre partipolitisk comeback.

Cable Street 80
Slaget ved Cable Street har en nesten mytisk status i moderne britisk historie. Kampen mot fascismen verken startet eller endte der på barrikadene i Øst-London, men den styrket utvilsomt den antifascistiske bevegelsen i Storbritannia på den tida. Flere kamper lå i vente, i Europa og ellers i verden, men også i og rundt Cable Street. Siden 1960-tallet har det vokst fram andre grupper (f.eks. National Front og English Defence League), som i likhet med BUF ser et land i forfall og som retter sin frustrasjon og sinne mot ulike etniske, religiøse eller minoritetsgrupper. Markeringen “Cable Street 80”, som i disse dager holdes i Londons østkant, handler både om å minnes fortida og om å huske at kampen mot fascisme, rasisme og diskriminering dessverre fortsatt er like aktuell i dagens Europa.