Areas-medlem Franck Orban skrev følgende analyse om årets valg i Nederland, Frankrike og Tyskland. Kronikken kom i Dagbladet 23. februar 2017 og kan hentes her.
I disse dager kryr det av kronikker, seminarer eller reportasjer om den høyrepopulistiske bølgen som ventes å velte over Europa i år. Europeerne ble sjokkert over britenes Brexit og Trump-valgseieren i USA, og nå frykter man en dominoeffekt.
Men både frykten for at det ene landet etter det andre skulle knele under Sovjetunionens jerngrep, og den tilsvarende tanken fra den arabiske våren – at demokratisering ville spre seg til hele Midøsten og den arabiske verden, viste seg å være feil. Verden bukket ikke under for kommunismens ekspansjon og drømmen om muslimsk demokrati ble byttet ut med geopolitisk kaos og endeløse menneskelige lidelser.
Hysteriet rundt trusselen fra europeiske høyrepopulister overskygger enhver kritisk tenkning og fornuft. Tilhengerne av dominoteorien spiller primært på frykt. De overser to dimensjoner som trolig vil hindre en høyrepopulistisk valgtriumf. Den ene er intern, mens den andre er mer ekstern.
Forventning om bølge
Høyrepopulistenes uventede valgsuksess i Storbritannia og USA skapte en forventning om at en slik omveltning ikke lar seg stoppe og vil gjenta seg med årets valg i Nederland, Frankrike og Tyskland i mars, april-mai og september. Tilhengerne og skeptikerne deler ideen om at dette dreier seg om en bølge.
Høyrepopulistene, som nylig møttes i Koblenz, varslet om at 2017 blir «patriotenes» år. Nasjonale regjeringer og eksperter varslet likeledes om at faren for et populistisk jordskjelv aldri har vært så overhengende. Ulike meningsmålinger konkluderer verken med det ene eller det andre, men vitner om velgernes ekstreme forvirring og labilitet. Erfaringene fra Storbritannia og USA tilsier at ingenting kan sies med sikkerhet.
Gjelder det for risikoen for høyrepopulistisk seier, må det også kunne gjelde for det motsatte scenariet. Hvor sannsynlig er det at Geert Wilders, Marine Le Pen og Frauke Petry vinner i eget land? En ting er å komme først i mål, en annen er å kapre makt. La oss ta et paradoksalt eksempel fra det amerikanske valget. Hillary Clinton vant riktignok i antall stemmer. Men hun tapte pga. landets spesifikke valgordning ved presidentvalget. Det samme vil skje i Europa i år.
Ensom valgseier for Wilders i Nederland
Geert Wilders og hans Partiet for Frihet (PVV) troner i menings-målingene med rundt 20% oppslutning og ligger an til å bli det største partiet i Nederland ved årets parlamentsvalg. Dette er ikke nok til å vinne, dette av to grunner. For det første blir velgernes stemmer spredt utover et politisk landskap hvor ikke mindre enn 31 partier konkurrerer om 150 seter i Tweede Kamer, dette i et valgsystem med forholdstallsvalg og ingen sperregrense. Wilders kan bli størst, men han vil neppe gjøre rent bord. En annen begrensende faktor for høyrepopulistene er andre partiers vilje til å dele makt og danne en regjeringskoalisjon. PVV spås 30 av de totalt 76 mandatene som er nødvendige for å kunne danne regjering. En slik vilje til samarbeid ser for øvrig ikke ut til å eksistere blant ande partier, og i alle fall ikke i Volkspartij voor Vrijheid en Democratie (VVD), som opplevde i 2012 at regjeringen de satt i sammen med PVV måtte gå av etter at sistnevnte hoppet av. Statsminister Mark Rutte gjorde det klart at et nytt forsøk med PVV ikke er aktuelt. Det er faktisk bare ett parti av 31 som har sagt seg villig til å gå inn i regjeringskoalisjon med PVV. Et tegn på hvor relativ en valgseier vil kunne bli for Wilders er en dreining mot høyre de siste månedene. Logisk sett vil mer radikale holdninger redusere PVVs mulighet til å bli tatt opp i det gode selskapet.
Illusorisk valgseier for Nasjonal Front i Frankrike
Marine Le Pen blir også spådd en lysende framtid og et brakresultat ved årets presidentvalg i Frankrike. For andre gang siden 2002 ligger Nasjonal Front an til å kunne kvalifisere seg til andre og avgjørende omgang. I motsetning til 2002 leder partiet i meningsmålingene med bortimot 25-28% av stemmene før første omgang både foran venstre- og høyresiden. Vel og bra. Men det hjelper heller ikke.
For valgsystemet i Frankrike er slikt at de to kandidatene med flest stemmer etter første omgang går videre til andre omgang. Da må vinneren få 50% + én stemme. Det er et gigantisk hopp fra nesten 30 til 50%+1 for et parti som står alene mot alle andre. Ledelsen i sosialistpartiet og blant Republikanerne vil neppe oppfordre sine velgere til å stemme på Nasjonal Front hvis de selv ikke går videre. Selvsagt eier ingen velgernes frihet til å støtte eller gå imot partianbefalingen. Men mest sannsynlig vil Le Pen kunne få rundt 40% av stemmene ved andre omgang. Det vil utgjøre mer enn en dobling i forhold til 2002, men likevel ikke holde til seier. Fransk politikk vil dermed rystes nok en gang, men «glasstaket» som holder frontistene unna maktsfæren vil holde, riktignok mer sprukkent enn noensinne.
Skulle Marine Le Pen mot all forventning vinne presidentvalget, ville ikke en slik seier bety all verden hvis hun samtidig taper parlamentsvalget i juni, et valg som i enda større grad enn presidentvalget bygger på allianser mellom omgang 1 og 2. Uten flertall i nasjonalforsamlingen vil Marine Le Pen ha en svak regjering i ryggen. Hun ville bli som en kylling uten hode, uten reell evne til å lede landet. Presidentvalget ville altså være en Pyrrhos-seier som ikke kan brukes til noe.
SPD framfor AfD i Tyskland
Heller ikke Frauke Petrys parti Alternativ for Tyskland (AfD) ligger an til å ta makten i Tyskland ved valget i Bundestag 14. september. Riktignok har tyske høyrepopulister økt sin oppslutning i flere delstater i løpet av de siste årene som følge av kansler Merkels liberale håndtering av flyktningkrisen. Partiet fikk 24,3% av stemmene i delstaten Sachsen-Anhalt i april 2017, mens CDU fikk kun 30% og SPD 10.6%. I Merkels egen delstat Mecklenburg-Vorpommern slo AfD til til og med kanslerens parti i september 2017 med 21,8% av stemmene, mot drøyt 19% til CDU.
Høyrepopulistene vinner også på at en del tyskere ser med skepsis på at Merkel skal gå nok en mandatperiode som statsleder i landet, og vil ha maktskifte. Men AfD står svakere enn sine søsterpartier, Nederlands Partiet for Frihet og Frankrikes Nasjonal Front, med tanke på gjennomslagskraft nasjonalt. Meningsmålingene gir partiet rundt 12% oppslutning. Interessant nok er den viktigste effekten av valgutfallet i USA ikke at AfD gjør det særlig mye bedre, men at venstresiden og særlig SPD øker sterkt. Dette skyldes ikke minst at en populær Martin Schultz nå er tilbake i tysk politikk som valgkandidat for SPD etter å ha vært president for EU-parlamentet. Schultz oppfattes som et solid alternativ for Merkel som er mer forenlig med tysk etterkrigshistorie enn AfD. Det er altså vanskelig å se hva et brakvalg ville bestå av for AfD.
Tre land, tre muligheter for høyrepopulister til å markere seg innenrikspolitisk, men uten reell mulighet til å ta makten noen steder. Bekymringsmeldingene om høyrepopulistenes inntog i europeiske hovedsteder er dermed litt forhastet og må tas med en klype salt. Disse partiene vil bestå i overskuelig framtid og kommer til å underminere de mer etablerte partiene så lenge velgerne føler at sistnevnte står i utakt med dem.
Europeerne dømt til avmakt?
Frykten for høyrepopulistiske partier tar heller ikke høyde for mer eksterne faktorer som endrer situasjonen i EU. Inntil nylig var mange kritikere av EU blindet av Putins handlekraft og Trumps kompromissløse holdning til USAs elite. Putins møysommelige undergraving av det liberale demokratiet i EU-landene og hans aktivisme på østflanken, kombinert med Trumps betingede støtte til NATO, klar motvilje mot EU og åpen begeistring for Brexit, uten å nevne en proteksjonisme rettet mot europeerne, skremmer stadig flere. Europeerne, og det inkluderer østeuropeere som har vært mer enn gjennomsnittsivrige til å anklage EU for alt mulig, er i økende grad redd for at dialogen mellom landmakten Russland og sjømakten USA – som ved tidligere anledninger i moderne historie, – skjer på deres bekostning, denne gangen gjennom den såkalte Grand Bargain.
På hver sin måte driver Trump og Putin et stadig Divide et Impera-diplomati som sikter til å sikre seg kontroll over Europa. Rykter om amerikansk påvirkning i europeiske medier gjennom bl.a. Trumps rådgiver Stephen Bannon førte nylig EUs høyrepresentant for utenrikssaker og sikkerhetspolitikk Federica Mogherini til å be amerikanerne ikke om å blande seg inn i europeisk politikk. Etterretningen i flere europeiske land varslet på sin side samtidig om at russiske hackere mer eller mindre støttet av Moskva trolig kommer til å prøve å påvirke valgutfallet i Nederland, Frankrike og Tyskland, men også i Italia om det skulle bli parlamentsvalg der i år.
Utfallet ikke gitt på forhånd
Tidligere uvilkårlige entusiaster av EUs dekonstruksjon begynner nå å bli mer betenkt og innser at hvert europeisk land isolert sett ikke veier tungt i en hobbesiansk naturtilstand og en verden på vei mot fragmentering. Det betyr ikke at det rår en ny overnasjonal ånd i EUs hovedsteder. Som Italias forslag om en post-Brexit modell for EU viser, dvs. et EU som vil kunne bestå av minst to sirkler med land som er mer eller mindre integrert i forhold til hverandre, er tiden for tilblivelsen av en europeisk føderalstat trolig forbi.
Enhver relaunch av Unionen vil også ikke minst måtte forankres demokratisk ved at EU-borgerne trekkes inn i prosessen og får siste ord. Til gjengjeld er ikke EUs utvanning via exit-prosesser noen løsning som tjener europeernes langsiktige interesser. Deres beste sjanse til å tilpasse seg disse globale spillereglene er å holde sammen. Merkel kunne ikke si dette bedre da hun i januar 2017 slo fast at europeerne holder sin skjebne i egne hender. Det samme budskapet formidlet presidenten for Det europeiske råd Donald Tusk i februar til EUs stats- og regjeringssjefer da han oppfordret medlemslandene til å stå sammen mot usikkerheten som Trump-administrasjonen, Russland, Midøsten og Kina representerer.
Skulle en slik usikkerhet bekreftes i tiden framover, vil dette være negativt for populistiske krefter som på langt nær vokser på EU-kritikken. Det er dessverre ofte slik at det er ytre faktorer – og ikke indre – som motiverer EU-landene til mer samarbeid. Dette ser man nå i forhold til en fornyet interesse for å bygge opp et eget forsvar for EU. Det betyr ikke at de interne utfordringene høyrepopulistiske krefter tar opp ikke er relevante. Statslederne har et historisk ansvar med å forhindre et definitivt brudd mellom europeerne og det europeiske prosjektet. Med at 2017 blir en rungende høyrepopulistisk bølge for «patriotene» står ikke skrevet på forhånd.
