Kronikk i Dagsavisen: Vi må bry oss om fremmedkrigerne.

22. februar 2019 skrev Paris-journalisten Vibeke Knopp Rachline og AreaS leder Franck Orban en kronikk i Dagsavisen om hvordan det norske samfunn bør håndtere norske jihadister mot slutten av kamphandlingene i Syria. Kronikken kan du hente her. Nedenfor følger teksten.

Fotoillustrasjon: Colourbox.com

Siden desember 2018 skal 37.000 IS-jihadister, koner og barn ha flyktet til områder som den USA-støttede kurdiske militsen SDF kontrollerer. SDF hevder at den har innledet den siste kampen mot IS, og at Kalifatets dager er talte. SDFs offensiv mot IS foregår nær Deir-al-Zor, der IS ikke lenger kontrollerer mer enn en fire kvadratkilometer stor lomme rundt landsbyen Murashoda. Ifølge SDF befinner fortsatt rundt 600 opprørere seg der. De fleste er fremmedkrigere og deres familier. Hva skjer med dem som er igjen? USA og kurderne oppfordrer alle til å hente egne fremmedkrigere og deres familier som sitter i fengsler eller i midlertidige leire hjem igjen. Dette må også Norge forholde seg til.

To avgjørelser endret drastisk forutsetningene for debatten om vi må bry oss om fremmedkrigerne, som allerede gikk høyt for ett år siden og som vi har tatt opp før. Den ene er president Trumps beslutning om å kalle «gutta» hjem. Ifølge Wall Street Journal planlegger den amerikanske presidenten å trekke ut USAs 2.000 soldater av Nord-Irak innen utgangen av april. Avgjørelsen ble møtt med kraftig kritikk på øverste militære nivå i USA og snur opp ned på hele sikkerhetsbildet i Irak og Syria. Den amerikanske tilbaketrekkingen, skulle den bekreftes, vil føre til at det blir mye vanskeligere å drive jakten på utenlandske jihadister fra luften og bakken. Hittil har USA hatt avgjørende betydning for identifisering, lokalisering og nøytralisering av blant annet såkalte «High Value Individuals (HVI)». Uten amerikansk logistikk og kompetanse er det stor fare for at europeerne er blinde.

Den andre avgjørelsen har kurderne tatt. Det er de som i stor grad har påtatt seg oppgaven med å eliminere, pågripe og fengsle IS-fremmedkrigerne i Syria. Det høstet de lite anerkjennelse for fra alle berørte land, samtidig som de samme landene for ingen pris ville få hjem igjen kjempende menn eller kvinner og deres barn. En slik holdning kan forstås ut fra synet på at fremmedkrigere som vervet seg til IS er landssvikere, men holder likevel ikke lenger. Kurderne gjorde det klart at de ikke lenger har kapasitet til å holde fremmedkrigere fanget over tid og varslet om at disse vil kunne løslates. Dette har flere land som Indonesia og Russland tatt innover seg. De henter familier.

For tre uker siden snudde også Frankrikes innenriksminister og påpekte at det viktigste nå var å forhindre at fremmedkrigerne forduftet under jorda. Det er ikke barmhjertighet eller naivitet som står bak beslutningen om å bringe fremmedkrigere og deres familier hjem igjen, men realismen som tilsier at risikoen for mer vold ikke vil være mindre ved å la være å hente dem. Fra et moralsk ståsted er likegyldigheten også vanskelig å forsvare. Situasjonen er dramatisk for kvinner som kan dømmes uten rettferdig rettssak eller brukes som brikker mot Tyrkias militære inntog i regionen. Barn er heller ikke ansvarlig for foreldrenes valg og blir dratt med i dragsuget. Belgia er ikke så mye større enn Norge, men har begynt å hente belgiske barn etter at den føderale staten mot slutten av 2018 ble dømt til å hente hjem barn hvis mødre sitter fengslet i Syria.

Norge er en del av det globale sikkerhetsbildet. I desember 2018 mente PST at om lag 100 norske statsborgere hadde reist ned til konfliktområdene. 30 var drept, 40 var kommet hjem og 30 ble antatt å befinne seg i Syria. Halvparten var kvinner. I tillegg kom over et tyvetalls barn. Hvor mange som vil komme tilbake er uklart. I forrige uke slo statsminister Erna Solberg fast at nordmenn som har dratt til Syria for å krige for IS, skal få reise tilbake til Norge med barna sine, men må regne med å bli straffeforfulgt. Dette utgjør ingen ny vending i praksisen så langt. Fra norsk side vil man heller forholde seg til rettsinstansene i Syria og Irak og bidra til å bygge sivile institusjoner der. Norge sitter på gjerdet. Hvorfor? Har man gjort seg en nøktern vurdering om at det lave antallet individer det er snakk om er en akseptabel pris å betale av hensyn til sikkerheten her til lands? I sin trusselvurdering for 2018 påpekte PST følgende: «Dersom personer som har oppholdt seg i Syria eller Irak, vender tilbake til Norge for å gjenoppta kontakten med ekstreme islamister her i landet, vil dette kunne påvirke trusselen i negativ retning.»

USA har tilbudt hjelp med transport av fremmedkrigerne og deres familier. Et slikt tilbud bør tas på alvor. Å ha erfarne fremmedkrigere som fortsatt kan hate Norge, med koner som kan ha hatt uklare roller i IS og med barn som vil kreve tett og langsiktig oppfølging, hjemme igjen er ingen drømmeløsning. Det vil bli en krevende og ikke risikofri prosess. Likevel er en slik utfordring håndterbar for vårt rettssystem og vårt samfunn. Den er også i tråd med den moralske forpliktelsen som Norge har om ikke å eksportere mer terrorisme andre steder.

Nesten alt er bedre enn å snu ryggen til, lukke øynene og la terrorister og deres familie fordufte i Syria eller Irak i dag for å begå mer terror andre steder i morgen.

AreaS-medlem, Daniel Lees Fryer, disputerer ved Göteborgs Universitet

Daniel Lees Fryer disputerer

Den 22. februar forsvarer Daniel Lees Fryer sin doktorgradsavhandlig på Göteborgs Universitet. Tittelen på hans avhandling er: “Engagement in Medical Research Discourse: A Multisemiotic Discourse-Semantic Study of Dialogic Positioning”.

Daniel Lees Fryer har i sin doktorgradsavhandling undersøkt hvordan den akademiske samtalen foregår gjennom det skriftlige, det matematiske og det visuelle, og hvordan den utvikler seg gjennom tekstene i medisinsk forskning.

Disputasen finner sted 22. feb. 2019 13:00-15:00 ved Göteborgs Universitet, Lilla hörsalen, Humanisten, Lundgrensgata 1B.

AreaS ønsker lykke til!

 

Hvordan unngår vi at sårbare innsatte blir rekruttert til voldelig ekstremisme?

Fotoillustrasjon: Colourbox.com

KRONIKK. Regjeringens handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme, som ble fremlagt 10. juni 2014, ga kriminalomsorgen ansvar for å utvikle og prøve ut en mentorordning rettet mot identifiserte innsatte som var sårbare for å bli rekruttert til voldelig ekstremisme.

Regjeringens handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme, som ble fremlagt 10. juni 2014, ga kriminalomsorgen ansvar for å utvikle og prøve ut en mentorordning rettet mot identifiserte innsatte som var sårbare for å bli rekruttert til voldelig ekstremisme.

Prosjektet, som nå har blitt et tiltak i kriminalomsorgen, er nå evaluert for første gang. Evalueringen tyder på at tiltaket har mye bra å bidra med, samtidig som det kan gjøres enda bedre.

Evalueringen tar for seg prosjektets treårs levetid i tidsrommet 2015-18 og bygger på innsyn i prosjektets dokumenter og dybdeintervjuer med ansatte som utarbeidet prosjektet og som drev det, fengselsansatte som jobbet med innsatte som deltok i programmet, 9 mentorer og 8 «mentorerte».

Den første delen ser på hvordan prosjektet startet og gir status for hvordan tiltaket praktiseres i dag. Den andre delen belyser mentorprosjektet fra fengslene, mentorene og mentorerte.

Gitt prosjektets korte levetid valgte man å ha en prosessevaluering framfor en produktevaluering. Forskningen internasjonalt er generelt svært forsiktig med å trekke endelige konklusjoner om hvorvidt slike tiltak klarer å avradikalisere innsatte. For å komme til en slik konklusjon trenger man uansett et større volum – dvs. et større antall innsatte som følger tiltaket – og et lengre tidsperspektiv etter at de første innsatte som deltar i programmet, løslates.

Andre land som Storbritannia og Danmark har bygget seg opp et bedre grunnlag for å drive slike evalueringer. Det denne evalueringen kan fortelle er hvor langt man har kommet og hva som ser ut til å være erfaringene så langt.

Den kan også si noe om i hvilken grad mentorordningen har blitt det man forespeilet i begynnelsen, påpeke eventuelle mangler og foreslå utbedringer. Først om noen år vil man ha et bedre grunnlag for å utale seg mer konkrete om tiltaket.

Bestillingen som kriminalomsorgsdirektoratet (KDI) fikk i juli 2014 lød som følgende: «Det skal utvikles og prøves ut en mentorordning i kriminalomsorgen. Ordningen skal primært rettes mot identifiserte innsatte som forstås å være sårbare for å bli rekruttert til voldelig ekstremisme, spesielt unge innsatte.»

Forebygging og unge innsatte stod dermed sentralt. Det utelukket ikke at domfelte og varetektsinnsatte som var siktet for eller hadde begått kriminalitet relatert til ekstremisme, kunne være med i prosjektet.

En annen dimensjon var prosjektets mål. Forebygging av radikalisering i fengsel handler generelt om bl.a. å sikre høy kvalitet i innsattes straffegjennomføringsvilkår. Prosjektets spesifikke mandat ga to alternativer.

Det ene var å prioritere ideologisk påvirkning, mens det andre var å prioritere fraværet av tilbakefall til et kriminelt liv. I dette prosjektet ble påvirkningen av ekstremistisk tankesett i praksis tonet ned til fordel for rehabiliteringsarbeidet, samtidig som deltakelsen i prosjektet ble gjort frivillig.

Tidlig i 2015 foreslo KDI å forankre mentorordningen som et lokalt tiltak i Region øst og at mentorarbeidet i fengsel skulle fortsette ute i kommuner etter soning, noe som forutsatte at flere instanser skulle dele ansvar med kriminalomsorgen for å sikre et helhetlig tilbud for deltakerne i prosjektet. Med tanke på mentorer gikk man inn for å bygge opp en mentorpool, slik at man kunne koble en aktuell kandidat for mentorering til mentoren som der og da passet best.

Mentorene skulle ha høy grad av teoretisk eller praktisk kompetanse og skulle avspeile mangfoldet i samfunnet med tanke på alder, etnisitet, utdanning, jobberfaring og kjønn. Mentorer med langt opphold i Norge som kunne ha samme språklig, etnisk og kulturell bakgrunn som mentorerte ble særlig vektlagt. Rekrutteringen av familiemedlemmer eller venner, slik man har gjort i andre land, ble derimot lagt til side.

Kriminalomsorgen kom under økende press etter hvert som utviklingen i Midtøsten tilspisset seg og spørsmålet om hvordan hjemvendte jihadister skulle håndteres, kom på dagsorden.

En mer anspent sikkerhetssituasjon på hjemmebane førte at Justis- og beredskapsdepartementet gikk inn for at mentorordningen skulle gjelde for hele landet fremfor begrenset til Region øst. Parallelt med overgangen til en landsdekkende løsning valgte man en organisatorisk struktur hvor man skulle følge «linja» i kriminalomsorgen (fengsel-region-sentralt) og hvor KDI fikk styring på mentorprosjektet.

Sentraliseringen i KDI gjorde det lettere å ivareta hensynet til sikkerheten. Til gjengjeld ble ordningen mer byråkratisk. Overgangen til en landsdekkende løsning svekket dessuten prosjektaspektet og gjorde det i praksis til et nytt tiltak i kriminalomsorgen før man rakk å evaluere den første versjonen:

Det skjedde uten at midlene til prosjektet økte noe særlig.

En annen følge var at forebygging og unge – pga. politiske prioriteringer og kapasitetsutfordringer ble nedprioritert i forhold til kravet om å håndtere hjemvendte fremmedkrigere og andre islamistiske innsatte i Norge som kunne utgjøre en sikkerhetstrussel.

Det ble mindre fokus på andre grupper som også var en del av prosjektet, som for eksempel høyreekstreme innsatte. Kombinasjonen av disse faktorene påvirket de opprinnelige ambisjonene for prosjektet.

I dag har mentorordningen ennå ikke mentorer i alle landsdeler. Det skyldes at det ikke har vært behov for det tidligere og budsjettbegrensninger.

Det er også en kjensgjerning at det er krevende å finne, ansette og lære opp mentorer i en situasjon hvor rekrutteringen helst skjer ved anbefaling og kontakt med KDIs samarbeidspartnere og kommuner.

Til gjengjeld blir alle bekymringer registrert og behandlet i påvente av å skaffe mentor. I juni 2018 var det rekruttert 18 mentorer, hvorav 10 fra region øst og 3 fra region sør, 4 fra region sørvest og 1 fra region nord. Mot evalueringens slutt samarbeidet man med kommuner om å følge opp deltakere som skulle fortsette med samme mentor etter løslatelse.

Evalueringen av prosjektet tar opp flere forhold som kan utbedres når det gjelder blant annet organisasjonsstruktur, samarbeid mellom mentordningen og «linja» i kriminalomsorgen, utvelgelse av deltakere, evaluering av mentorforløp, samt rekruttering og opplæring av mentorer.

En effektivisering av tiltaket vil kunne sørge for at flere innsatte som burde få mentor får tilbud om det og at de får det raskere enn før.

Samtalene med fengselsansatte, mentorer og mentorerte tyder på sin side at målrettet tillitsbygging og bevisstgjøring ser ut til å hjelpe mentorerte med å takle soningen bedre, reflektere over tidligere og nåværende valg og forberede seg til en gradvis tilbakeføring til samfunnet, uten at ordningen alene kan utgjøre en absolutt garanti om endelig suksess for denne type innsatte.

Slike tilbakemeldinger gir grunnlag for å kunne hevde at ordningen har sin relevans til tross for barnesykdommer.

Disse må adresseres, samtidig som tiltaket bør strebe etter å finne veien tilbake til sitt opprinnelige mandat om å ivareta forebyggingsarbeidet i fengsel og vektlegge arbeidet opp mot unge som kan være sårbare for radikalisering.

Et slikt behov blir ikke mindre i fremtiden.

18. februar 2019 publiserte AreaS leder Franck Orban en kronikk i Dagbladet om mentorordningen i Kriminalomsorgen. Den er en lengre utgave av en annen kronikk som ble nylig publisert i Forskning.no. Kronikken kan hentes her.

AreaS seminar om italiensk populisme

Fotoillustrasjon: Colourbox.com

Italia har ofte blitt kalt «Europas politiske laboratorium» fordi det som skjer i Italia ofte legger premisser for utviklingen i andre europeiske land. Italia har satt populismen på dagsorden på en ny måte etter at femstjerners-bevegelsen og Liga kom seirende ut av parlamentsvalget og dannet regjering.

Det ene omtales gjerne som en populistisk og anti-elitistisk massebevegelse, mens det andre betraktes som et høyreradikalt parti.

Hvordan ble en slik allianse mellom venstrepopulisme og høyrepopulisme mulig? Og hva betyr den for italiensk politikk og hvordan kan kan påvirke EU?

Dette er spørsmål som AreaS-seminaret 14. februar 2019 tok for seg. Det skjedde i en samtale mellom førsteamanuensis og AreaS-leder Franck Orban og Elisabetta Cassina Wolff, førsteamanuensis ved Institutt for arkeologi, konservering og historie, ved Universitetet i Oslo.

Det ble lagd en podcast av diskusjonen som kan hentes her.

Heretter følger spørsmålene som dannet grunnlaget for samtalen.

 

Bakgrunn

Du har skrevet mye om Italias politiske historie. Hva kjennetegner italiensk politikk i forhold til andre europeiske land i forhold til historie, geografi og middelhavsdimensjonen?

Kan du fortelle oss litt om særtrekkene ved Italias politiske utvikling de senere tiårene fra avviklingen av den kalde krigen til i dag? Hvorfor kan vi snakke om Italia som Europas politiske laboratorium?

I hvilken grad var dette tilfellet for alliansen mellom kommunister og sosialdemokratene på 70- og 80-tallet?

I hvilken grad var dette tilfellet for Berlusconis nye tilnærming til politikk og media på 2000-tallet og allianse med ytre høyre?

 

Italias politikk i dag

Ved siste parlamentsvalg tapte de etablerte partiene – særlig venstresiden -, til fordel for nye partier som defineres som populistiske partier. Hvorfor skjedde det?

Hva er likt og ulikt andre europeiske land ved dette maktskiftet i Italia?

Både 5-stjerners bevegelse og Liga omtales som populistiske partier. Hvordan vil definere populisme i dette tilfellet?

Kan man snakke om “venstrepopulisme” i det ene tilfellet og “høyrepopulisme” i det andre tilfellet? Hva forener dem og hva skiller dem?

Hvordan kan de ha lagd en felles regjeringsplattform og på hvilke kompromisser?

Hvordan regjerer denne koalisjonen i praksis og hva er maktbalansen?

Kan man få et regjeringsskifte med en ny høyreallianse?

Hvem er opposisjonen til den i dag og hva veier den?

 

Italias tilfelle og Europas framtid

Tilbake til Italia som politisk laboratorium for Europa. Stemmer dette utsagnet igjen når det gjelder dagens situasjon?

Kan det italienske eksperimentet ha en overføringsverdi til andre europeiske land og hvorfor?

Hvilke allianser i EU inngår den populistiske regjeringen i?

Hvilket forhold har italiensk populisme i dag med populismen du ser i Sentral Europa med f.eks. Orbán i Ungarn? Konvergens og divergens?

Hva er situasjon foran Europa-valget i mai?

Kronikk i Forskning.no: Slik går det med mentorordningen for radikale innsatte i fengsel

AreaS medlem Franck Orban hadde en kronikk i Forskning.no 14. februar 2019. Kronikken presenterer funnene fra rapporten til Justis- og beredskapsdepartementet om mentorprogrammet for radikale innsatte i fengsel. Rapporten kan hentes her.

 

Fotoillustrasjon: Colourbox.com


KRONIKK: De som går gjennom programmet sier det hjelper, men det er fortsatt forbedringspotensial.

Regjeringens handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme som ble fremlagt våren 2014 ga kriminalomsorgen ansvar for å utvikle og prøve ut en mentorordning rettet mot identifiserte innsatte som var sårbare for å bli rekruttert til voldelig ekstremisme.

Prosjektet, som siden har blitt et tiltak i kriminalomsorgen, . Evalueringen konkluderer med at tiltaket har mye bra å bidra med, samtidig som det kan gjøres enda bedre.

Ville nå dem som sto i fare for å bli rekruttert til voldelig ekstremisme

Bestillingen som kriminalomsorgsdirektoratet fikk i 2014 lød som følgende: «Det skal utvikles og prøves ut en mentorordning i kriminalomsorgen. Ordningen skal primært rettes mot identifiserte innsatte som forstås å være sårbare for å bli rekruttert til voldelig ekstremisme, spesielt unge innsatte.»

Domfelte og varetektsinnsatte som var siktet for eller hadde begått kriminalitet relatert til ulike former for ideologisk motivert vold var da ikke eksplisitt nevnt, men var også en opplagt målgruppe for prosjektet.

Prosjektets mandat gjorde at man stod foran to valg. Det ene var å prioritere ideologisk påvirkning av innsatte, mens det andre var å prioritere fraværet av tilbakefall til kriminalitet. Prosjektet tonet ned den ideologiske påvirkningen til fordel for rehabilitering, samtidig som deltakelsen i prosjektet ble frivillig.

Det var også tenkt at mentorordningen skulle forankres i Østlandet og at mentorarbeidet skulle kunne fortsette ute i kommuner etter endt soning. Det forutsatte at flere offentlige parter skulle dele ansvar med kriminalomsorgen for å gi innsatte et helhetlig tilbud. Kriminalomsorgsdirektoratet gikk også inn for å bygge opp et mentorteam, slik at en kandidat skulle kobles til mentoren som passet best.

Mentorene skulle ha høy kompetanse og skulle i størst mulig grad avspeile mangfoldet i det norske samfunnet med tanke på alder, etnisitet, utdanning, jobberfaring og kjønn. Mentorer med samme språklige og kulturelle bakgrunn som de prosjektet skulle nå og som var godt etablert i Norge, ble spesielt vektlagt. Derimot ble ikke familiemedlemmer eller nære venner brukt som mentorer.

Gjorde mentorordningen landsdekkende

Kriminalomsorgen kom under økende press ettersom utviklingen i Midtøsten tilspisset seg. Spørsmålet om hvordan hjemvendte fremmedkrigere skulle håndteres ble prioritert. En mer anspent sikkerhetssituasjon på hjemmebane førte til at Justis- og beredskapsdepartementet raskt gikk inn for at mentorordningen ble landsdekkende.

Parallelt valgte Kriminalomsorgsdirektoratet en organisatorisk struktur hvor man skulle følge «linja» i kriminalomsorgen (fengsel-region-sentralt). Sentraliseringen i Kriminalomsorgsdirektorat gjorde det lettere å ivareta hensynet til sikkerheten.

Til gjengjeld skapte den mer byråkrati, noe som rammet prosjektets effektivitet. Overgangen til en nasjonal løsning svekket dessuten prosjektaspektet og skjedde før man i det hele tatt rakk å evaluere en første versjon. Utvidelsen av mandatområdet skjedde i tillegg uten en økning av midlene.

En annen følge av sikkerhetspresset var at fokuset på forebygging og unge ble nedprioritert i forhold til håndteringen av hjemvendte jihadister og andre radikale islamister som ble ansett som en sikkerhetstrussel. Det ble mindre fokus på andre grupper som var en del av prosjektet, som for eksempel høyreekstreme innsatte. Kombinasjonen av disse faktorene påvirket de opprinnelige ambisjonene for prosjektet.

De som deltar i programmet sier det hjelper

Mentorordningen har ennå ikke mentorer i alle landsdeler. Det kan skyldes at det ikke har vært behov for det tidligere og budsjettbegrensninger. Det er også krevende å ansette og lære opp nye mentorer når rekrutteringen som regel ikke skjer på åpent anbud.

Til gjengjeld blir alle bekymringsmeldinger registrert og behandlet i påvente av å skaffe mentor. Man har også begynt å samarbeide med kommuner om å sørge for at deltakere i prosjektet som etter hvert løslates, kan fortsette med en annen eller samme mentor. Dette tiltaket alene utgjør selvsagt ingen garanti om endelig suksess med denne type innsatte. Men det kan gjøres mer effektivt, slik at flere innsatte som burde få mentor faktisk får tilbud om det og får det raskere.

Det er spesielt viktig når innsatte som deltar i programmet selv forteller at tillitsbygging og bevisstgjøring gjennom samtaler med en mentor hjelper dem med å takle soningen bedre, reflektere over egne handlinger og forberede seg til tilbakeføring til samfunnet.

Slike tilbakemeldinger gir grunnlag for å hevde at ordningen har sin relevans tross svakheter. Disse må adresseres, samtidig som tiltaket etter hvert bør finne veien tilbake til sine opprinnelige ambisjoner om å ivareta forebyggingsarbeidet, inkludere flere grupper innsatte og vektlegge arbeidet opp mot unge som er sårbare for radikalisering. Et slikt behov blir ikke mindre i fremtiden.

Johanna Wagner har blitt professor!

Professor Johanna Wagner

Etter flere år med spennende forskning på litteratur og film kan AreaS-medlem, Johanna Wagner, nå titulere seg som professor i engelsk!

AreaS gratulerer så mye!

I den kommende AreaS-antologien har Johanna Wagner bidratt med kapitlet “Ta(l)king Women out of the Picture – How Extreme Republican Discourse Framed Women Outside Women’s Issues: 2010-2012” hvor hun tar for seg tar for seg kvinnesynet i amerikansk politikk. Basert på en rekke offentlig uttalelser viser hun hvordan det republikanske parti kjemper imot unge kvinner i USA.

Innlegg i Klassekampen om luddittene og de gule vestene

AreaS medlem Daniel Lees Fryer hadde et innlegg i Klassekampen fra 9. januar 2019 som drøftet sammenligningen mellom luddittbegevelsen i England og de gule vestene i Frankrike. Innlegget er ikke lagt ut på KKs webside, men presenteres her. Vi legger også til Braanens opprinnelige innlegg datert 28. desember 2018 i KK.

Fotoillustrasjon: Colourbox.com

Ludditter?

I Klassekampens leder 28. desember 2018 kommenterer Bjørgulv Braanen Andreas Økland sin artikkel i Dagbladet 27. desember om «de gule vestene» i Frankrike. Økland sammenligner dagens protester med 1800-tallets luddittbevegelse i England. Han framhever det han mener er to likhetstrekk mellom de to bevegelsene: Begge kjemper eller kjempet forgjeves mot endringer som er eller var til samfunnets beste og begge strider eller stred mot teknologiens uunngåelige frammarsj. Braanen svarer med å understreke de historiske og materielle nødvendighetene av slike bevegelser og hvordan disse og andre bevegelser er med på å tvinge kapitalismen i mer sosialt rettferdige retninger.

Begge artikler syns å redusere luddittene til maskinstormende anti-teknologer, og at historien viser hvor feil de tok. Men denne historien skrives ofte – som kjent – ovenfra, av seierherrene om man vil. Maskinstorming verken startet eller sluttet med luddittene. Maskinstorming og sabotasje mer generelt var og fortsatt er en form for direkte aksjon som brukes i ulike sosiale bevegelser. 1800-tallets tekstilarbeidere nord i England brukte slike metoder i sin kamp mot urett og utbytting.

Det de fryktet var ikke bare teknologien, eller ikke teknologien i seg selv. De fryktet fabrikkeiernes økende makt. De fryktet å miste arbeidsplassene sine. De fryktet at deres yrker og håndverk skulle ødelegges av dårlig produserte varer, og de fryktet at utbytting av ufaglært arbeidskraft, spesielt barn, skulle ødelegge flere liv.

Luddittene prøvde å organisere seg i en periode da det ikke var lovlig å organisere seg. De protesterte. De marsjerte. De sloss mot militser og den britiske hæren. De ødela tekstilmaskiner. De skrev dikt og sanger. De var med på å skape klassebevissthet og arbeiderklassekultur.

Om jeg skulle ha løftet fram noen paralleller mellom de gule vestene og luddittene, ville jeg i stedet ha nevnt den tilsynelatende lederløse organiseringen deres eller statens overdimensjonert voldelige respons på protestene. Der er det mye å ta tak i. Det gjenstår imidlertid å se hvordan de gule vestene kommer til å bli husket. Vi må bare sørge for at de ikke ender opp med de samme reduserende gjenfortellingene luddittbevegelsen har fått de siste to hundre årene.

 

Ludditter?

Bjørgulv Braanen, Klassekampen, 28. desember 2018

Dagbladets kommentator Andreas Økland har fått det for seg at De gule vestene i Frankrike er ludditter, altså maskinstormere. Luddittene var en sosial bevegelse blant engelske arbeidere omkring 1811–1814, som protesterte mot den industrielle revolusjonens virkninger ved å ødelegge tekstilmaskiner. Ifølge Økland er luddittene «molboens fettere» og «hvert år siden den industrielle revolusjonen er det blitt tydeligere og tydeligere hvor feil de tok». Slike opprør er «friksjon» på veien mot det som «fra et fugleperspektiv framstår som til det beste for samfunnet på sikt».

Arbeiderbevegelsen gjorde seg raskt ferdig med det blindsporet maskinstorming vitterlig var. Men det betyr ikke at opprøret ikke var sosialt rettferdig og nødvendig. I «Kapitalen» skildret Karl Marx hvordan kapitalismen, slik den fungerte i England i første halvdel av 1800-tallet, var i ferd med å utarme arbeiderklassen. Motstanden mot dette, som startet med luddittene, var selve forutsetningen for at kapitalismen tok en annen retning. Sosiale bevegelser som De gule vestene er i dette perspektivet ikke bare rettferdige, men også helt nødvendige for å tvinge dagens globaliserte kapitalisme til å ta sosiale hensyn den ellers ikke ville tatt. Akkurat som arbeiderne, gjennom organisering og kamp – og samfunnet for øvrig – satte skranker for kapitalismen på 1800-tallet, gir De gule vestenes opprør bud om at det samme må gjøres i dag.

Det er altså ikke en «friksjon» som går over – eller som kan overses – på den uunngåelige veien mot et bedre samfunn. Botemiddelet mot det som «river samfunnsveven i stykker» – for å bruke Paul Colliers ord i «The Future of Capitalism» – ligger i striden for sosial rettferdighet for alle. Hvis dagens makthavere, til applaus fra Dagbladet-kommentatorer, velger å overhøre uroen, kan vi i stedet få en reaksjon som tar reaksjonære, fremmedfiendtlige former. Historien er ikke en rett linje, men en scene der det kan oppføres ulike skuespill. Skal det store flertallets interesser sikres i dagens teknologiske revolusjon, er vi like avhengig av de sosiale opprørerne som vi har vært ved tidligere korsveier i historien.

Kronikk i Aftenposten: Det er postivt at noen bønder slutter med landbruk

4. februar 2019 hadde Harald Borgebund en kronikk i Aftenposten om det norske landbrukets forhold til realisme og idealisme. Kronikken finner dere her.

Fotoillustrasjon: Colourbox.com

Norsk landbruk. Billedskjønne daler, blomsterenger og idylliske småbruk der ingen skulle tro at noen kunne bo. Det er bildet mange har av norsk landbruk. Men norsk landbruk endrer seg raskt, blant annet på grunn av ny teknologi.

Om få år vil landbruket bestå av enda færre og større gårder. Mange ser på endringene med skepsis og som noe negativt. Færre og større gårder er imidlertid utelukkende positivt, både for landbruket og for samfunnet.

Det er bra at det blir færre gårdsbruk

De fleste kjenner til statistikken som viser den sterke nedgangen i antall gårdsbruk. Denne nedgangen har pågått kontinuerlig siden 1945. Det er ingenting som tyder på at utviklingen vil stoppe, og det skal vi være glade for.

Det er postivt at noen bønder slutter med landbruk. Det skaper nemlig muligheter for at andre bønder kan satse og utvikle sine gårder videre.

Bonden som slutter, får mulighet til å gjøre noe annet. Bøndene som blir igjen, får mulighet til å øke produksjonen og investere i maskiner som gjør arbeidet lettere. Dette er en vinn-vinn situasjon, og mest heldig er kanskje bonden som kan begynne med noe mer lukrativt.

Konsentreres i de beste landbruksområdene

I dag flyttes produksjonen fra distriktene til de beste jordbruksområdene i Norge. Det er først og fremst områdene rundt Trondheimsfjorden, Mjøsregionen, Oslofjordområdet og Jæren. I disse fire områdene har man lang vekstsesong, god jord og nærhet til de største og viktigste byene, som skal forsynes med mat.

For samfunnet er det mest effektivt å samle produksjonen i de beste områdene. Den såkalte kanaliseringspolitikken med kornproduksjon på Østlandet og melk- og kjøttproduksjon i distriktene, medfører at man frakter korn fra Østlandet til distriktene, og melk og kjøtt tilbake til forbrukerne på Østlandet.

Dette er dyrt og øker klimagassutslippene fra landbruket helt unødvendig. Løsningen er å fortsette å dyrke korn på Østlandet og samtidig øke kjøttproduksjonen på Østlandet. Resultatet er at det vil true mange gårdsbruk i distriktene.

Vi trenger ikke landbruk i hele landet

Alle skal med, heter det. Men det holder faktisk med et sterkt og aktivt industrilandbruk i de beste landbruksområdene. Det aller meste av korn, poteter og grøntproduksjonen produseres i de fire områdene beskrevet ovenfor. Rogaland alene står for nesten 20 prosent av melkeproduksjonen i Norge.

Personlig ville jeg aldri tatt over en gård utenfor disse fire områdene, eller rådet noen andre til å gjøre det. Landbruk utenfor disse fire områdene er basert på romantikk og overdreven optimisme.

De dårligste områdene vil aldri kunne konkurrere med de beste områdene. Produksjonen av sau og storfekjøtt vil muligens synke noe dersom områdene med dårligst forutsetninger forsvinner ut av bruk. Dette kan kompenseres ved en mer intensiv utnyttelse av arealene i sentrale strøk. For mange produksjoner er det mulig å opprettholde eller øke produksjonen ved å sentralisere landbruket til de beste områdene.

Hvorfor er det stor motstand mot dette?

Mange er opptatt av å bevare historie og tradisjon og mener det er viktige grunner for å bevare den norske landbruksmodellen. Det er et legitimt standpunkt, men er basert på romantiske forestillinger om landbruket.

Romantikk er ikke et solid fundament for å drive landbruk. Ingen kan leve av romantikk. En realitetsorientering om at landbruket sentraliseres, og hvilke konsekvenser det har, er viktig både for næringen selv og forbrukerne.

Den uromantiske utviklingen er både riktig og viktig. Det gir bedre muligheter for bøndene som blir igjen i næringen, det gir mindre transport og er bedre for samfunnet. Landbrukspolitikken bør baseres på virkelighetens verden, ikke romantiske forestillinger uten rotfeste i virkeligheten.

Vote for our Lives! : om masseskyting på amerikanske skoler

Robert Mikkelsen skrev en artikkel om skjebnen til studentene som overlevde skoleskytingen ved  Marjory Stoneman Douglas High School i februar 2018. Artikkelen inngår i serien  Access to English Studies; Social Studies og kan hentes her.

 

Fotoillustrasjon: Colourbox.com

 

The Attack

On February 14, 2018, the lives of the students at Marjory Stoneman Douglas High School in Parkland, Florida, were shattered when former classmate Nikolas Cruz opened fire in the hallways with a semi-automatic AR-15 assault rifle, killing 17 and injuring another 17 in a six-minute shooting spree. The trauma inflicted on the survivors ran deep and wide. Sari Kaufman was in debate class when gunshots rang out. She began to get videos of her friends being shot at. “It was very surreal….we realized we’re in a shooting and I just went into survival mode…And then when it’s 17 dead, it’s just, it’s incomprehensible.” David Hogg hid, cowering in an unlit cupboard with several other students. He pulled out his phone and began describing the event, “Right now, we’re in the school,” he whispered, “An active shooter. It’s not a drill.”

Emma Gonzalez was rushed into an auditorium where she took cover on the floor between the folding seats, holding hands with other students to keep calm. “I didn’t know what was going on. I didn’t want to go on my phone to check…I was in a complete state of denial.” She would not learn the full extent of the tragedy until she saw the names of all the dead in the newspaper. Later, Morgan Williams, who cowered under her desk as bullets flew through her classroom, said “…I know I’m not the same person I once was and I wish I didn’t have this ongoing battle inside between the new me and the old me. This is my final year of high school and I absolutely hate it…Its impossible trying to heal and move forward with my life when I have to see that (school) building every day.”

The sad fact is that mass shootings in the United States have become so common that an almost standard set of emotional reactions for dealing with them has developed, referred to as the “thoughts and prayers response”; The relatives and friends of the victims are thrown into agonizing loss and grief. There is much public hand-wringing and denouncement of the terrible crime. Declarations of sympathy flow from high and low. Prayers are said for the living and the dead. And then.. Then the world moves on because, after all, these things do happen and no one seems to agree about how to stop them. As former President Barack Obama put it, “We’ve become numb to this.”

The Response: MSD Never Again!

Not this time. In the face of such deadening apathy, the student survivors of Marjory Stoneman Douglas (MSD) stood up and turned their grief and anger on the older generation they held responsible for allowing this tragedy to happen, calling them out.  Four days after the shooting Emma Gonzales gave a speech that lit up the internet and sparked what became a mass movement among youth for gun control. She attacked the powerful pro-gun National Rifle Association (NRA) head on:

“To every politician who is taking donations from the NRA, shame on you!” she yelled. “Politicians telling us nothing could have been done to prevent this, we call BS…They say a good guy with a gun stops a bad guy with a gun. We call BS…They say no laws could have prevented the hundreds of senseless tragedies that have occurred. We call BS. That us kids don’t know what we’re talking about, that we’re too young to understand how the government works. We call BS. If you agree, register to vote. Contact your local congresspeople. Give them a piece of your mind.” (Crowd chants) Throw them out!

Gonzalez’s speech was the start of the MDS Never Againcampaign for gun control organized by the survivors of the school shooting, students like Sari Kafuman, Daniel Hogg , Cameron Kasky, Matt Deitsch, Jaclyn Corin, Dalaney Tarr andmany others. Their hashtags – #NeverAgain and #EnoughisEnough – soon gained tens of thousands of followers and national attention. Together with Everytown for Gun Safety, they went on to organize the March for Our Livesrally for stricter gun control laws on March 24, 2018, in Washington D.C.  An estimated 1.2 million people took part in demonstrations across the nation, making it one of the biggest youth protests ever held. It seemed possible that change was in the air.

MSD: Road to Change

With momentum and public support on their side, the MSD students decided to “turn this moment into a movement” as Sari Kaufman put it. They launched a major campaign with other voter participation groups to get young people to vote for gun control candidates in the upcoming midterm elections of 2018. The March for Our Livesturned into Vote for Our Lives.In the summer of 2018 MSD students crisscrossed America in a campaign they called the Road to Change. Its aim was to register and activate young voters. They held rallies and meetings in 80 communities in 25 states in a whirlwind tour of just 60 days.

Their message was clear. Register to vote. Oppose candidates supported by the NRA. “Our lives are in the hands of the people that we elect,” proclaimed Gonzalez. “Vote in every election like it’s your last — because it very well could be.” Their ambition was breathtaking.  “We are going to be the kids that you read about in the textbooks…we are going to change the law. That’s going to be Marjory Stoneman Douglas in that textbook,” she said. MSD survivor Dalaney Tarr echoed Gonzales’ words as she got ready to vote for the first time in the autumn, “Our voices were ripped away from us of Feb. 14,” she said. “We felt like we had nothing. Everything was taken and to get that power back…creating some sort of positive change out of such a horrible experience — that is reclaiming our power.”

The opposition they faced from established pro-gun forces was fierce. Their principle opponent and target, the NRA, roundly condemned them from the beginning, posting the following message on its website before the Washington March for Our Livesdemonstration – “Today’s protests aren’t spontaneous. Gun-hating billionaires and Hollywood elites are manipulating and exploiting children as part of their plan to DESTROY the Second Amendment (the right of the people to keep and bear arms shall not be infringed) and strip us of our right to defend ourselves and our loved ones.”

One of the NRA board members went so far as to characterize the MSD student survivors as “liars” and “poor mushy brained children.” More importantly, pro-gun forces had developed close political contacts and given financial support to pro-gun candidates for decades. In Florida, home of the students, the NRA supported the Republican pro-gun candidates Rick Scott for the U.S. Senate and Ron DeSantis for governor with hundreds of thousands of dollars. In the face of such entrenched interests, the upcoming election looked like a David vs. Goliath battle to many observers.

Mixed Midterms

In the event, the results of the Vote for Our Livescampaign were mixed – just as they were for the midterm elections in general.

On the positive side, the Democratic Party – which largely favors gun control – won a majority in the House of Representatives, from which they could pass new gun control legislation. They were helped in this by the defeat of more than 38 pro-gun rights Congressional candidates – “More NRA-backed politicians lost their seats last night than ever before!” tweeted a delighted Jaclyn Corin. In addition, the percentage of young voters between 18 and 29 increased to 31% – the largest percentage in 25 years and up 10% from the midterm elections of 2014. The great majority of these young voters supported gun control candidates, making a difference in several key races across America. And for the first time in history, gun control advocates actually outspent the NRA, using $11 million to support their candidates to the NRA’s $10 million. As one commentator put it the day after the election, “The NRA lost big last night….the politics around gun safety are changing.”

On the other hand, the largely pro-gun Republican Party actually increased its majority in the Senate. That meant newly elected NRA-backed Senators could help block any national gun control legislation passed by the House of Representatives.  Rather than spreading its resources among all pro-gun candidates up for election, the NRA had focused much of its $10 million to support a handful of conservative Republican pro-gun Senate candidates in specific states – including Florida. For MDS students, who watched the Florida results come in on election night, it was particularly frustrating experience. Republican pro-gun candidates won both of the state’s major races, for governor and the US Senate. “I’m shaking with anger right now,” said Jaclyn Corin to fellow students in the room. “It’s like the same feeling I was getting on the night of 14 February, so angry that I don’t know what to do with that anger.” Her fellow student, Matt Deitsch, took it more quietly, “The Florida numbers weren’t surprising, but definitely reminded us where we are in Florida.” It was a sobering experience.

The Future of Never Again

Despite these setbacks in their home state, the MSD activists show no signs of slowing down their efforts to change the gun laws of America. That same evening, Jaclyn Corin declared that, “We’re not going to stop fighting….I can tell you, I’m doing this for the rest of my life.” For his part, David Hogg said, “It just proves we have a lot further to go. This is going to be a long, uphill battle.” Fellow survivor Cameron Kasky summed it up by saying, “Tonight was filled with wins and losses for both parties. No matter who you are or how you feel, never give up on civic engagement. Keep on fighting.. And we’ll get it next time. Until then, we won’t stop working to make this state the safest, best place possible.”  When asked what they were planning to do next, Matt Deitsch replied, “We’re going to keep doing what we’re doing and create a blueprint for young people to have more of a force in the electoral process. Elected officials now know that they’re going to need young people to win….”

The eyes of the MSD activists are now on the elections of 2020. If they are to be believed, their battle has just begun.