Franck Orban hadde en kronikk i aprilnummeret av Aftenposten Innsikt.
Herved følger den innsendte versjonen.

Politikere på skraphaugen

Trumps valgseier i USA skapte uro i europeisk og fransk politikk. Politikere som har vært aktive eller sittet ved makten i en mannsalder, kjenner et kaldt gys nedover ryggen og viser et utrettelig behov for å fremstille seg som banebrytende eller revolusjonære. Alle vil bryte med systemet og med en kultur som de selv har vært med på å bygge opp og som de er de fremste representanter for. Alle streber etter å fremstå som ærlige i et politisk landskap som ellers er gjennomsyret av privilegier som leker med loven og sprenger enhver grense for anstendighet. Alle vil gi inntrykk av at de sloss for folket, og at de er alene om å forstå dets behov. En slik taktisk populisme lurer ikke velgerne, som er rasende på sine politikeres manglende evne til å innfri valgløfter, reformere landet og sikre velferd. Derfor blir en hel generasjon franske politikere kastet på skraphaugen. I 2012 ble Nicolas Sarkozy den første sittende franske president siden Valéry Giscard d’Estaing i 1981, som ikke ble gjenvalgt. I desember 2016 ble François Hollande den første sittende president som ikke våget å stille opp til gjenvalg på grunn av elendig oppslutning. Men selv med en slik skjebne for to sittende presidenter, er velgernes vrede fortsatt stor. Primærvalgene etter amerikansk modell som ble avholdt samtidig på høyre- og venstresiden, resulterte i at både tidligere leder for De grønne, Cécile Duflot, tidligere statsminister og antatt sikker vinner for de konservative, Alain Juppé, og tidligere statsminister for president Hollande og antatt sikker vinner for sosialistpartiet, Manuel Valls, forsvant rett ut av valgkampen. De som overlevde den politiske tsunamien, var enten outsiderne under primærvalgene (François Fillon, Benoît Hamon) eller de som hadde vett til ikke å holde primærvalg (Marine Le Pen, Emmanuel Macron, Jean-Luc Mélenchon), samt små kandidater som etter mye slit klarte å samle inn 500 underskrifter og dermed stille opp til valget.

Kjemper med leirføtter.

Primærvalgene som for første gang ble gjennomført både på venstre- og høyresiden, tydeliggjorde velgernes oppgjør. Tiltaket var ment å demokratisere en politisk praksis hvor velgerne tidligere ikke har hatt anledning til å velge sine presidentkandidater. Dette er direkte inspirert av valgsystemet i USA. Så langt har en slik valgordning, som venstresiden prøvekjørte i 2012, vist seg å gi blandede resultater. På den ene siden har velgerne fått sagt sitt. I tillegg bidro primærvalgene til å opprettholde en høy grad av politisk interesse og engasjement i opinionen. Samtidig virket tiltaket mot sin hensikt ved at vinnerne ikke har fått økt legitimitet. Tvert imot forverret primærvalgene motsetningene mellom kandidatene på begge sider. Disse ble lagt frem på åpen scene og ble tilspisset både av medier og av kandidatene selv. Vinnerne av primærvalgene fremstår ikke som sterke ledere, men som kjemper med leirføtter som har slitt med å få orden i egne rekker før den offisielle valgkampen i det hele tatt kom i gang. Den andre hendelsen som vil ha betydning for velgernes valg, er skandalene rundt flere kandidater. For første gang i et presidentvalg er faktisk tre av dem (Macron, Fillon og Le Pen) gjenstand for etterforskning. Slike skandaler underminerer velgernes tillit ovenfor det politiske system som helhet. Mistilliten kan slå ut på to måter. For det første kan kandidatenes valgprogram drukne i den personlige kritikken mot dem, uansett kvaliteten på forslagene de fremmer. De blir rett og slett ikke hørt. For det andre kan velgerne slå ring rundt sin kandidat, uavhengig av anklagenes alvorlighet. Evnen til kritisk sans blir avløst av en radikal holdning som flytter fokus bort fra kandidatene og over til hypotetiske bakmenn som står bak en konspirasjon mot kandidaten. Dette gjelder vanligvis for velgerne til Marine Le Pen, men nå også Fillons velgere. Begge reaksjoner skader den demokratiske debatten.

Den 5. republikk i krise?

Velgernes vrede skyldes også et mer grunnleggende utviklingstrekk i fransk politikk. De Gaulle stiftet den 5. republikk i 1958 for å gjøre slutt på ustabiliteten som preget den 4. republikk (1946–1958). Den nye republikk bygde på et styrket presidentembete og en styrket regjering, svekkede partier i de to kamrene, nasjonalforsamlingen og senatet, og en bipolarisering hvor alle partier ble tvunget inn i venstre-høyre aksen gjennom et valgsystem med flertallsvalg og to omganger ved presidentvalget og parlamentsvalget. Systemet holdt ekstreme partier unna makten, selv etter at venstresiden overtok i 1981 med Mitterrand. Fra andre delen av 1980-årene ble dette systemet mer uoversiktlig. Velgernes følte at maktskiftet mellom venstre- og høyresiden (19 år og to perioder for venstresiden mellom 1981 og 1995; 17 år og to perioder mellom 1995 og 2012 med Jacques Chirac og Nicolas Sarkozy) ikke førte til reell forbedring av levekårene for vanskeligstilte og for middelklassen. Ledigheten økte stort sett gjennom hele perioden, og veksten forble lav eller uteble. Flere perioder med politisk samboerskap mellom en president og en regjering av motsatt farge (1986–88; 1993–95 og 1997– 2002), økte fortvilelsen blant velgerne, som i stadig mindre grad så forskjellen mellom venstre og høyre. Fortvilelsen inntok fire ulike former: Sviktende valgdeltagelse, sittende regjeringer som ikke ble gjenvalgt, anti-system partier som vokste frem og tradisjonelle partier som raste i oppslutning ved valg.

Mer usikkerhet i vente.

I mai 2002 kom lederen for Nasjonal Front, Jean-Marie Le Pen, overraskende til andre omgang av presidentvalget. Det sendte en sjokkbølge gjennom hele Frankrike uten at det ble foretatt noen større endringer av valgsystemet. Presidentmandatet ble riktignok redusert fra syv til fem år i 2002, samtidig som man gikk inn for å avholde president og parlamentsvalg med kort mellomrom for å minske faren for samboerskap. Det har virket så langt. Men bakdelen med en slik ordning er at presidenter blir alminneliggjort og mister sin rolle som veiviser. Det skjer parallelt med en dyptgående endring av det partipolitiske landskap. Etter 2002 ble rivaliseringen mellom venstre- og høyresiden redusert til en tautrekking mellom de to største partiene (Parti socialiste og UMP, nå Les Républicains), mens støttepartier (kommunister, De grønne og sentrumsliberale) enten ble spist opp eller marginalisert. Nasjonal Fronts suksess de siste årene har satt spørsmålstegn ved denne todelingens fremtid. Fransk politikk roterer nå fortsatt rundt venstre-høyre aksen, men også rundt en akse som skiller tilhengere og motstandere av globalisering, EU og multikulturalisme. Et slikt paradigmeskift destabiliserer regjeringspartier som bygger oppslutning på konsensus. Sosialistpartiet og det konservative partier Republikanerne partiet risikerer å bli revet i filler som følge av presidentvalget og parlamentsvalget, som holdes senere i juni. I mellomtiden må velgere som allerede er forvirret gjøre seg opp en mening mellom system-kandidater som føyer seg inn i venstre-høyre aksen (Mélenchon, Hamon, Fillon, Dupont-Aignan) og antisystem-kandidater som forkaster den (Macron og Le Pen). Skulle imidlertid de to sistnevnte kandidatene komme til andre omgangen av presidentvalget, kan fransk politikk vente seg en enda mer usikker fremtid.

Kronikk skrevet av Franck Orban i Dagbladet 21. april 2017. Kronikken finner du her.

Tre scenarier etter det franske valget søndag

Franck Orban, førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold/Forskningsgruppen AreaS

Det er få dager igjen før vi får vite hvem som blir de to vinnerne av første valgomgang av det franske presidentvalget. En rekke medier ser seg tjent med en ekstra fokusering på Marine Le Pen på grunn av Brexit, Trump og forventingen om at den høyrepopulistiske bølgen sprer seg videre i Europa. I virkeligheten er usikkerheten om valgutfallet total. Dermed to sentrale spørsmål: hvordan stemmer man i dette valget og hva kan man si om årets valgdeltagelse?Presidentvalget i Frankrike er et direkte valg med to omganger. Det gjelder også for parlamentsvalget som følger presidentvalget i år 11. og 18. juni og som egentlig vil være det viktigste valget i Frankrike. Det er sistnevnte – og ikke presidentvalget -, som vil avgjøre hvor mye makt den nyvalgte presidenten vil ha i forhold til nasjonalforsamlingen.

Første valgomgang er søndag 23. april. Får én av årets 11 kandidater over 50% av stemmene med en gang, er han eller hun direkte valgt. Det har aldri skjedd under den V. Republikk, dvs. siden 1958. Dersom ingen kandidat får over 50 %, går man videre til en andre omgang 7. mai mellom de to kandidatene som har fått flest stemmer etter første runde.

28. mars 2017 inviterte AreaS til et nytt seminar og bokpresentasjon med Elin Sørsdahl (journalist i TV2) på biblioteket ved HiØ i Halden.

Elin og Alf Ole Ask (journalist i Aftenposten) har nylig gitt ut boken “Marine Le Pen og høyrepopulismen i Europa.”

Seminaret foregikk i samtaleform med AreaS-leder Franck Orban og handlet om forholdet mellom Nasjonal Front og Marine Le Pen i Frankrike på den ene siden og andre høyrepopulistiske krefter i Europa på den andre.

Vi takker publikum, dvs. ansatte og studenter, for spennende spørsmål og en god debatt med Elin.

Opptaket av debatten kan snart sees her.

Dette er noen av mange momenter som ble drøftet under seminaret:

• Hvordan arbeidet dere med denne boken? Hva slags kilder brukte dere? Hvordan var det å intervjue politikerne og velgerne? Hva slags utfordringer møtte dere?
• Dere påpeker at høyrepopulister ofte har et problem med kvinner. Likevel er Marine Le Pen partileder og kandidat til årets presidentvalg i Frankrike. Hva sier dette om Nasjonal Fronts profil? Har Marine Le Pen endret kvinnebildet i partiet?
• Hvilken rolle spiller Marine Le Pen i dagens europeiske høyrepopulisme? Kan hun anses som høyrepopulismens “dronning”? Hvordan kan vi tolke hennes møte med Putin ganske nylig? Som en slags anerkjennelse for hennes de facto stilling som frontfigur for europeiske høyrepopulister?
• Dere skriver at Nasjonal Front har blitt et “folkeparti”. Hva menes med det og hvordan skjedde dersom når man husker hvor utstøtt partiet var inntil nylig?
• Le Pen-familien fremstår som et dynasti med så langt tre generasjoner. Men hva skiller Jean-Marie Le Pen, Marine Le Pen og Marion Maréchal Le Pen ideologisk? Er de i konkurranse mot hverandre eller utfyller de hverandre?
• Hénin-Beaumont omtalkes i boken som en oppvåkning for Marine Le Pen. På hvilken måte?
• Boken beskriver prosessen hvor høyrepopulistiske partier rundt omkring i Europa gjøres “stuerene.” Hvilke strategier prioriterer de og hvordan skriver Nasjonal Front seg i en slik dynamikk?
• Begrepene ”Cordon sanitaire” eller ”Front Républicain” brukes ofte i litteraturen for å beskrive andre partiers forsøk på å demme opp for Nasjonal Front eller hindre partiet i å vinne valg. Hvor står vi hen i år i forhold til Nasjonal Fronts mulighet til faktisk å vinne presidentvalget? Vil “diken” holde en gang til?
• Hva er Marine Le Pens utenrikspolitikk? Hva ville det innebære for Frankrikes forhold til EU og NATO dersom hun skulle vinne?
• Dere beskriver høyrepopulister som ekstremt flinke med sosiale medier. Hva er årsaken til det og hva er ”Fachosphère?” Hvorfor virker det som kritikken mot høyrepopulister bare preller av i egne rekker? Har vi tendens til å undervurdere eller overvurdere dem?
• Hvordan kan nye terrorangrep i Frankrike påvirke sluttresultatet? Risikerer vi et spansk scenario?

 

23. mars 2017 arrangerte AreaS ved HiØ og ILOS ved UiO et felles seminar om presidentvalget i Frankrike ved Litteraturhuset i Oslo (sal Amalie Skram).

Seminaret hadde følgende tittel: Politisk landskap i krise? Årets presidentvalg i Frankrike.”

Innlederne på seminaret var :

Kjerstin Aukrust, førsteamanuensis i fransk litteratur og områdekunnskap (ILOS), UiO:
Fransk venstreside i krise: uunngåelig kollaps eller ny start?

Raino Malnes, professor, Institutt for statsvitenskap, UiO,
Fransk høyreside i krise: fra opplagt valgseier til forventet fiasko?

Alf Ole Ask, journalist i Aftenposten og medforfatter av boken “Marine Le Pen og høyrepopulismen i Europa,”
Fransk demokrati i krise: hva kan en valgseier for Nasjonal Front bety?

Franck Orban, førsteamanuensis, avdeling for økonomi, språk og samfunnsfag, HiØ/AreaS,
Fransk partipolitisk system i krise: mot slutten av den V Republikk?

Ordstyrer på seminaret var Remi Nilsen, redaktør ved Le Monde Diplomatique, norsk versjon.

Seminaret, som varte fra kl. 18.00 til kl. 20.30, ble en stor suksess. Vi antar at det kom rundt 250 personer som både lyttet til innlederne og deltok aktivt til debatten som fulgte presentasjonene.

En stor takk til alle!

(på bildet i svart: Franck Orban, AreaS og Kjerstin Aukrust, ILOS)

16. mars 2017 ble AreaS-medlem Ronald Nolet intervjuet på P4 om utfallet av parlamentsvalget i Nederland. Intervjuet kan hentes her.

 

14. mars 2017 hadde AreaS-medlem Ronald Nolet  en kronikk i NRK Ytring om parlamentsvalget i Nederland. Kronikken kan hentes her.

Dette valget kan få betydning for hele Europa fordi det gir en målestokk på hvor sterk oppslutning det er rundt den europeiske anti-EU bevegelsen, islamfiendtligheten, innvandringsfiendtligheten, og hvor sterke de ekstreme høyrekreftene har blitt.

Nederland har ofte blitt sett på som et av de mest liberale landene i verden, og er kjent for å ha et forholdsvis godt inkluderende og integrerende samfunn. Allerede før reformasjonen tok Amsterdam imot jødiske-sefardiske flyktninger fra Spania og Portugal. De ble godt integrert i det nederlandske samfunn, og det finns fremdeles et levende sefardisk miljø i Amsterdam.

Nederland har ingen spesielt hyggelig kolonihistorie, men den bidro til at flere mennesker med ulike kulturer kom til landet. Integreringen gikk stort sett uten åpenlys diskriminering og rasisme. Mye av grunnen var at Nederlenderne var kulturelt og økonomisk avhengige både av sin sefardiske befolkning og senere sin kolonibefolkning. Nederland har vært et flerkulturelt samfunn i mange generasjoner.

Rasistiske krefter

Hvordan har et så flerkulturelt og liberalt samfunn som Nederland på så kort tid kunnet frambringe så sterke rasistiske krefter, og hvordan kunne PVV (Partij voor de Vrijheid) få så stor oppslutning?

PVV fikk for fire år siden 15 plasser i parlamentet (Tweede Kamer) og det ser ut til at de etter valget i år kan få mellom 32 og 36 plasser (av 150). Det er mer enn en fordobling, og vil gi PVV stor innflytelse. Ved forrige valg fikk PvdA (Arbeiderpartiet) og VVD (Høyre) henholdsvis 38 og 41 plasser i parlamentet. Noen prognoser sier at de nå kan reduseres til 10 og 24 plasser. Dette er dramatiske tall for de tradisjonelle partiene som har rådd grunnen i nederlandsk politikk siden andre verdenskrig.

I seg selv vil PVV ikke kunne få styringsmakt alene, til det trengs det mer enn 75 plasser. Derfor må PVV søke samarbeidspartnere, og de færreste partier ønsker et slikt samarbeid. Derfor er valget ikke avgjørende for maktbalansen i Nederland. Valget er viktig som en målestokk for høyrekrefters oppslutning og muligens også for resten av Europa.

En viktig grunn til denne økte oppslutningen om PPV, kan være at partilederen Geert Wilders spiller (retorisk) på frykt. Hans fortolkning av islam er basert på den mest ekstreme formen, som predikeres av IS og Al Qaida, og han forsøker å framstille dette som «mainstream-islam». I Wilders film om Koranen, Fitna, trekker han fram enkelte sura´er (vers) tatt helt ut av sammenhengen, og fremstiller i filmen at:«slik er Koranen, slik er islam».

Grov retorikk

11. februar sa Geert Wilders i et intervju på nederlandsk TV at islam er verre enn nazismen, og at moskeene er å betrakte som nazitempler og må stenges. Dessuten går han inn for et totalt forbud mot Koranen. På denne måten forsøker han å riste av seg rasismestempelet og fiske stemmer hos folk som er redde for terror.

Samtidig hevder han at nederlenderne ikke lenger føler seg hjemme i eget landet. Han bruker sterke bilder som at den menige nederlandske mannen og kvinnen møter en verden i gatene og i sitt nærmiljø som ikke tilhører dem lenger. Det er kvinner som går med nikab og hijab, i sorte klær, det er muslimske menn som sitter på fortauskafeer, driver dank og drikker te og røyker vannpipe. Han appellerer til følelser om at islam ikke hører hjemme i den nederlandske ånden og kulturen. «Vi, ekte Nederlendere, arbeider hardt og vi driver ikke dank», hevder han.

De siste årenes migrasjon fra det krigsherjede Midtøsten, særlig fra Syria, forsterket denne oppfatningen. Den etablerte makten i landet, representert ved partiene PVDA (Arbeiderpartiet), D66 (Venstre) og VVD (Høyre), har ikke svart på utfordringene og står maktesløse overfor de forholdene som preget landets innenriks- og utenrikspolitikk.

Det er i kjølvannet av dette at partiet LPF (Lijst Pim Fortuyn) fikk økt oppslutning allerede før år 2000. LPF var det første partiet med en tydelig innvandringsfiendtlig og islamfiendtlig retorikk og politikk. Drapet på Pim Fortuyn ni dager før valget i 2002 førte til at oppslutningen til hans høyrepopulistiske politikk overgikk alle forventninger.

Geert Wilders kom fra partiet VVD (Høyre). Han fylte tomrommet etter at Pim Foruyn var drept, og han hadde en enda sterkere retorikk mot islam og muslimske folkegrupper, særlig myntet på marokkanere. Hans retorikk ble ikke akseptert innad i VVD og derfor etablerte han sitt eget parti PVV. Helt siden stiftelsen har han spilt på de fire elementene: anti-EU, innvandringsfiendtlighet, islamfiendtlighet og en økonomisk høyrepolitikk.

Trump-effekt

Sammenfallet mellom de fire elementene i deler av befolkningen kan videre skyldes flere faktorer. Oppslutningen om EU har vært, og er til dels fortsatt stor. Med den andre verdenskrigen frisk i minne og behovet for trygghet, åpen handel, åpne markeder som Nederland kunne leve godt av, var det få krefter i landet som ikke ønsket EU velkommen. De første sprekkene i forestillingen om trygghet kom i forbindelse med utvidelsen av EU, med østeuropeiske land som nye medlemsstater. Den frie innvandringen til Vest-Europa, førte til en gryende skepsis mot hele EU-prosjektet.

Den første kontinentale testen om Europa og EU kan bestå som et inkluderende prosjekt, får vi i Nederland i morgen, 15. mars.

Den første brikken i dette var Brexit, da et flertall av Englands befolkning valgte å ville stå utenfor EU, med mye av de samme argumentene som vi nå ser brukes i Nederland, Frankrike og Tyskland.

Valget av Donald Trump var den andre brikken, og i begge tilfeller var det innvandrings-kortet som ble spilt ut. Valget i Nederland blir en god målestokk for hva som kan skje videre denne valgvåren i Europa. Det er fortsatt to brikker igjen. Frankrike og Tyskland.

Vil Trump-effekten slå ut i Europa? Det er de neste måneder som vil vise, men utviklingen frem til dess ser ikke lyst ut for EU og Europa.

14. mars 2017 hadde AreaS-medlem Ronald Nolet en kronikk i Dagbladet om parlamentsvalget i Nederland. Kronikken kan finnes her.

Valget i Nederland i morgen, 15.mars, vil kunne få betydning for hele Europa fordi det vil være en målestokk for hvor sterk oppslutning det er rundt den europeiske anti-EU bevegelsen, islamfientligheten, innvandringsfientligheten, og hvor sterke de ekstreme høyrekreftene har blitt.

Nederland har ofte blitt sett på som et av de mest liberale landene i verden, og er kjent for å ha et forholdsvis godt inkluderende og integrerende samfunn. Allerede før reformasjonen tok Amsterdam imot jødiske-sefardiske flyktninger fra Spania og Portugal. Og selv om disse flyktninger tok med seg sine «fremmede» kulturer, beholdt de fleste sine skikker og ritualer. Det er vanlig å si at de ble godt integrert i det nederlandske samfunn, og det finns fremdeles et levende sefardisk miljø i Amsterdam.

Nederland har ingen spesielt hyggelig kolonihistorie, men den bidro til at flere mennesker med ulike kulturer kom til landet. Omgang mellom Nederlenderne og de mange ulike kulturer var selvsagt ikke uproblematisk, men integreringen gikk stort sett uten åpenlys diskriminering og rasisme. Mye av grunnen var at Nederlenderne var kulturelt og økonomisk avhengige både av sin sefardiske- og senere sin kolonibefolkning. Nederland er, og har vært et flerkulturelt samfunn i mange generasjoner.

Spørsmålet er hvordan et så flerkulturelt og liberalt samfunn som Nederland på så kort tid har kunnet frambringe så sterke rasistiske krefter, og hvordan PVV (Partij voor de Vrijheid) kunne få så stor oppslutning som det kan se ut at de kan få? PVV fikk for fire år siden 15 plasser i parlamentet (Tweede Kamer) og det ser ut til at de etter valget i år kan få mellom 32 og 36 plasser (av 150). Det er mer enn en fordobling, og vil gi PVV stor innflytelse. Ved forrige valg fikk PvdA (Arbeiderpartiet) og VVD (Høyre) henholdsvis 38 og 41 plasser i parlamentet. Noen prognoser sier at de nå kan reduseres hhv. til 10 og 24 plasser. Dette er dramatiske tall for de tradisjonelle partiene som har rådd grunnen i nederlandsk politikk siden andre verdenskrig. I seg selv vil PVV ikke kunne få styringsmakt alene, til det trengs det mer enn 75 plasser. Derfor må PVV søke samarbeidspartnere blant de andre partier. De færreste partier ønsker imidlertid et slikt samarbeid. Derfor er valget ikke avgjørende for maktbalansen i Nederland. Valget er derimot viktig som en målestokk for høyrekrefters oppslutning og muligens også for resten av Europa.

En viktig grunn til denne økte oppslutningen om PPV, kan være at partilederen Geert Wilders spiller (retorisk) på frykt. Hans fortolkning av islam er basert på den mest ekstreme formen, den som predikeres av IS og Al Qaida, og han forsøker å framstille dette som ’mainstream-Islam’. I Wilders film om Koranen, Fitna, trekker han fram enkelte sura´er (vers) tatt helt ut av sammenhengen, og fremstiller i filmen at: ’slik er Koranen, slik er Islam’. Geert Wilders ytterliggående fortolkning av Islam har sine tilhengere også her til lands, og mye av dette tankegodset deles av blant annet Hege Storhaug, Kent Andersen og Tybring Gjedde. Mye av idegrunnlaget finner vi også i Fjordmannen og Anders Bering Breiviks ideologiske fundament.

Lørdag 11. februar i år sa Geert Wilders i et intervju på nederlandsk TV at Islam er verre enn nazismen, og at moskeene er å betrakte som nazitempler. Dette bruker han som begrunnelse for at moskeene må stenges en gang for alle. Dessuten går han inn for et totalt forbud mot Koranen. Han hevder i dette intervjuet at islam ikke er en religion men en ideologi som er farligere enn nazismen. På denne måten forsøker han å riste av seg rasismestempelet og fisker stemmer fra folk som er redde for den terrorvirksomhet som ekstreme islamister har gjennomført.

Samtidig hevder han at Nederlenderne ikke lenger føler seg hjemme i landet, og at de kjenner ikke igjen sin egen kultur. Han bruker sterke bilder som at den menige nederlandske mannen og kvinnen møter en verden i gatene og i sitt nærmiljø som ikke tilhører dem lenger, det er kvinner som går med niqab og hijab, i sorte klær, det er muslimske menn som sitter på fortauskafeer, driver dank og drikker te og røyker vannpipe. Han appellerer til følelser om at islam ikke hører hjemme i den nederlandske ånden og kulturen. Vi, ekte Nederlendere, arbeider hardt og vi driver ikke dank, hevder han.

De siste årenes migrasjon fra det krigsherjede Midtøsten, særlig fra Syria, forsterket denne oppfatningen. Den etablerte makten i landet, representert ved partiene PVDA (Arbeiderpartiet), D66 (Venstre) og VVD (Høyre), har i lengre tid ikke maktet å svare på utfordringene og står maktesløse overfor de forholdene som preget landets innenriks og utenrikspolitikk.

Det er i kjølvannet av dette at partiet LPF (Lijst Pim Fortuyn) fikk økt oppslutning allerede før år 2000. LPF var det første partiet med en tydelig innvandringsfientlig og Islamfientlig retorikk og politikk. Drapet på Pim Fortuyn ni dager før valget i 2002 førte til at oppslutningen til hans høyrepopulistiske politikk overgikk alle forventninger.

Geert Wilders kom fra partiet VVD (Høyre). Han fylte tomrommet etter at Pim Foruyn var drept, og han hadde en enda sterkere retorikk mot Islam og muslimske folkegrupper, særlig myntet mot marokkanere. Hans retorikk ble imidlertid ikke akseptert innad i VVD og derfor etablerte han sitt eget parti PVV. Helt siden stiftelsen har han spilt på de fire elementene: anti-EU, innvandringsfientlighet, Islamfientlighet og en økonomisk høyre politikk.

Sammenfallet mellom de fire elementene i deler av befolkningen kan videre skyldes flere faktorer. Oppslutningen om EU har vært, og er til dels fortsatt stor. Med den andre verdenskrigen frisk i minne og behovet for trygghet, åpen handel, åpne markeder som Nederland kunne leve godt av, var det få krefter i landet som ikke ønsket EU velkommen som en forebygger av nye kriger, og en garantist for fri handel. De første sprekkene i denne forestillingen om trygghet kom i forbindelse med utvidelsen av EU, med øst europeiske land som nye medlemstater. Den frie innvandringen til Vest-Europa, førte til at en gryende skepsis mot hele EU prosjektet.

Den første kontinentale testen om Europa og EU kan bestå som et inkluderende prosjekt, vil ligge i Nederland den 15 mars. Det er da vi vil få resultatene fra valget i Nederland, det tradisjonelt mest liberale samfunn i Europa. Den første brikken i dette var Brexit, da et flertall av Englands befolkning valgte å ville stå utenfor EU, med mye av de samme argumentene som vi nå ser brukes i Nederland, Frankrike og Tyskland. Valget av Donald Trump var den andre brikken, og i begge tilfeller var innvandring kortet som ble spilt ut. Valget i Nederland vil kunne være en god målestokk for hva som kan skje videre denne valgvåren i Europa. Det er fortsatt to brikker igjen. Frankrike og Tyskland. Vil Trump-effekten slå ut i Europa? Det er de neste måneder som vil vise, men utviklingen frem til dess ser ikke lyst ut for EU og Europa.

 

14. mars 2017 ble AreaS-medlem Ronald Nolet intervjuet på P4 om innspurten til valget i Nederland og Geert Wilders Frihetspartiet (PVV).

Intervjuet kan hentes her.

AreaS (HiØ) og ILOS (UiO) har gleden av å invitere til et panelseminar om årets presidentvalg i Frankrike 23. mars 2017 på Litteraturhuset i Oslo.

Innlederne på seminaret kan dere se på invitasjonen som er lagt ut på websiden til Litteraturhuset. Siden kan hentes her.

Areas-medlem Franck Orban skrev følgende analyse om årets valg i Nederland, Frankrike og Tyskland. Kronikken kom i Dagbladet 23. februar 2017 og kan hentes her.

I disse dager kryr det av kronikker, seminarer eller reportasjer om den høyrepopulistiske bølgen som ventes å velte over Europa i år. Europeerne ble sjokkert over britenes Brexit og Trump-valgseieren i USA, og nå frykter man en dominoeffekt.

Men både frykten for at det ene landet etter det andre skulle knele under Sovjetunionens jerngrep, og den tilsvarende tanken fra den arabiske våren – at demokratisering ville spre seg til hele Midøsten og den arabiske verden, viste seg å være feil. Verden bukket ikke under for kommunismens ekspansjon og drømmen om muslimsk demokrati ble byttet ut med geopolitisk kaos og endeløse menneskelige lidelser.

Hysteriet rundt trusselen fra europeiske høyrepopulister overskygger enhver kritisk tenkning og fornuft. Tilhengerne av dominoteorien spiller primært på frykt. De overser to dimensjoner som trolig vil hindre en høyrepopulistisk valgtriumf. Den ene er intern, mens den andre er mer ekstern.

Forventning om bølge

Høyrepopulistenes uventede valgsuksess i Storbritannia og USA skapte en forventning om at en slik omveltning ikke lar seg stoppe og vil gjenta seg med årets valg i Nederland, Frankrike og Tyskland i mars, april-mai og september. Tilhengerne og skeptikerne deler ideen om at dette dreier seg om en bølge.

Høyrepopulistene, som nylig møttes i Koblenz, varslet om at 2017 blir «patriotenes» år. Nasjonale regjeringer og eksperter varslet likeledes om at faren for et populistisk jordskjelv aldri har vært så overhengende. Ulike meningsmålinger konkluderer verken med det ene eller det andre, men vitner om velgernes ekstreme forvirring og labilitet. Erfaringene fra Storbritannia og USA tilsier at ingenting kan sies med sikkerhet.

Gjelder det for risikoen for høyrepopulistisk seier, må det også kunne gjelde for det motsatte scenariet. Hvor sannsynlig er det at Geert Wilders, Marine Le Pen og Frauke Petry vinner i eget land? En ting er å komme først i mål, en annen er å kapre makt. La oss ta et paradoksalt eksempel fra det amerikanske valget. Hillary Clinton vant riktignok i antall stemmer. Men hun tapte pga. landets spesifikke valgordning ved presidentvalget. Det samme vil skje i Europa i år.

Ensom valgseier for Wilders i Nederland

Geert Wilders og hans Partiet for Frihet (PVV) troner i menings-målingene med rundt 20% oppslutning og ligger an til å bli det største partiet i Nederland ved årets parlamentsvalg. Dette er ikke nok til å vinne, dette av to grunner. For det første blir velgernes stemmer spredt utover et politisk landskap hvor ikke mindre enn 31 partier konkurrerer om 150 seter i Tweede Kamer, dette i et valgsystem med forholdstallsvalg og ingen sperregrense. Wilders kan bli størst, men han vil neppe gjøre rent bord. En annen begrensende faktor for høyrepopulistene er andre partiers vilje til å dele makt og danne en regjeringskoalisjon. PVV spås 30 av de totalt 76 mandatene som er nødvendige for å kunne danne regjering. En slik vilje til samarbeid ser for øvrig ikke ut til å eksistere blant ande partier, og i alle fall ikke i Volkspartij voor Vrijheid en Democratie (VVD), som opplevde i 2012 at regjeringen de satt i sammen med PVV måtte gå av etter at sistnevnte hoppet av. Statsminister Mark Rutte gjorde det klart at et nytt forsøk med PVV ikke er aktuelt. Det er faktisk bare ett parti av 31 som har sagt seg villig til å gå inn i regjeringskoalisjon med PVV. Et tegn på hvor relativ en valgseier vil kunne bli for Wilders er en dreining mot høyre de siste månedene. Logisk sett vil mer radikale holdninger redusere PVVs mulighet til å bli tatt opp i det gode selskapet.

Illusorisk valgseier for Nasjonal Front i Frankrike

Marine Le Pen blir også spådd en lysende framtid og et brakresultat ved årets presidentvalg i Frankrike. For andre gang siden 2002 ligger Nasjonal Front an til å kunne kvalifisere seg til andre og avgjørende omgang. I motsetning til 2002 leder partiet i meningsmålingene med bortimot 25-28% av stemmene før første omgang både foran venstre- og høyresiden. Vel og bra. Men det hjelper heller ikke.

For valgsystemet i Frankrike er slikt at de to kandidatene med flest stemmer etter første omgang går videre til andre omgang. Da må vinneren få 50% + én stemme. Det er et gigantisk hopp fra nesten 30 til 50%+1 for et parti som står alene mot alle andre. Ledelsen i sosialistpartiet og blant Republikanerne vil neppe oppfordre sine velgere til å stemme på Nasjonal Front hvis de selv ikke går videre. Selvsagt eier ingen velgernes frihet til å støtte eller gå imot partianbefalingen. Men mest sannsynlig vil Le Pen kunne få rundt 40% av stemmene ved andre omgang. Det vil utgjøre mer enn en dobling i forhold til 2002, men likevel ikke holde til seier. Fransk politikk vil dermed rystes nok en gang, men «glasstaket» som holder frontistene unna maktsfæren vil holde, riktignok mer sprukkent enn noensinne.

Skulle Marine Le Pen mot all forventning vinne presidentvalget, ville ikke en slik seier bety all verden hvis hun samtidig taper parlamentsvalget i juni, et valg som i enda større grad enn presidentvalget bygger på allianser mellom omgang 1 og 2. Uten flertall i nasjonalforsamlingen vil Marine Le Pen ha en svak regjering i ryggen. Hun ville bli som en kylling uten hode, uten reell evne til å lede landet. Presidentvalget ville altså være en Pyrrhos-seier som ikke kan brukes til noe.

SPD framfor AfD i Tyskland

Heller ikke Frauke Petrys parti Alternativ for Tyskland (AfD) ligger an til å ta makten i Tyskland ved valget i Bundestag 14. september. Riktignok har tyske høyrepopulister økt sin oppslutning i flere delstater i løpet av de siste årene som følge av kansler Merkels liberale håndtering av flyktningkrisen. Partiet fikk 24,3% av stemmene i delstaten Sachsen-Anhalt i april 2017, mens CDU fikk kun 30% og SPD 10.6%. I Merkels egen delstat Mecklenburg-Vorpommern slo AfD til til og med kanslerens parti i september 2017 med 21,8% av stemmene, mot drøyt 19% til CDU.

Høyrepopulistene vinner også på at en del tyskere ser med skepsis på at Merkel skal gå nok en mandatperiode som statsleder i landet, og vil ha maktskifte. Men AfD står svakere enn sine søsterpartier, Nederlands Partiet for Frihet og Frankrikes Nasjonal Front, med tanke på gjennomslagskraft nasjonalt. Meningsmålingene gir partiet rundt 12% oppslutning. Interessant nok er den viktigste effekten av valgutfallet i USA ikke at AfD gjør det særlig mye bedre, men at venstresiden og særlig SPD øker sterkt. Dette skyldes ikke minst at en populær Martin Schultz nå er tilbake i tysk politikk som valgkandidat for SPD etter å ha vært president for EU-parlamentet. Schultz oppfattes som et solid alternativ for Merkel som er mer forenlig med tysk etterkrigshistorie enn AfD. Det er altså vanskelig å se hva et brakvalg ville bestå av for AfD.

Tre land, tre muligheter for høyrepopulister til å markere seg innenrikspolitisk, men uten reell mulighet til å ta makten noen steder. Bekymringsmeldingene om høyrepopulistenes inntog i europeiske hovedsteder er dermed litt forhastet og må tas med en klype salt. Disse partiene vil bestå i overskuelig framtid og kommer til å underminere de mer etablerte partiene så lenge velgerne føler at sistnevnte står i utakt med dem.

Europeerne dømt til avmakt?

Frykten for høyrepopulistiske partier tar heller ikke høyde for mer eksterne faktorer som endrer situasjonen i EU. Inntil nylig var mange kritikere av EU blindet av Putins handlekraft og Trumps kompromissløse holdning til USAs elite. Putins møysommelige undergraving av det liberale demokratiet i EU-landene og hans aktivisme på østflanken, kombinert med Trumps betingede støtte til NATO, klar motvilje mot EU og åpen begeistring for Brexit, uten å nevne en proteksjonisme rettet mot europeerne, skremmer stadig flere. Europeerne, og det inkluderer østeuropeere som har vært mer enn gjennomsnittsivrige til å anklage EU for alt mulig, er i økende grad redd for at dialogen mellom landmakten Russland og sjømakten USA – som ved tidligere anledninger i moderne historie, – skjer på deres bekostning, denne gangen gjennom den såkalte Grand Bargain.

På hver sin måte driver Trump og Putin et stadig Divide et Impera-diplomati som sikter til å sikre seg kontroll over Europa. Rykter om amerikansk påvirkning i europeiske medier gjennom bl.a. Trumps rådgiver Stephen Bannon førte nylig EUs høyrepresentant for utenrikssaker og sikkerhetspolitikk Federica Mogherini til å be amerikanerne ikke om å blande seg inn i europeisk politikk. Etterretningen i flere europeiske land varslet på sin side samtidig om at russiske hackere mer eller mindre støttet av Moskva trolig kommer til å prøve å påvirke valgutfallet i Nederland, Frankrike og Tyskland, men også i Italia om det skulle bli parlamentsvalg der i år.

Utfallet ikke gitt på forhånd

Tidligere uvilkårlige entusiaster av EUs dekonstruksjon begynner nå å bli mer betenkt og innser at hvert europeisk land isolert sett ikke veier tungt i en hobbesiansk naturtilstand og en verden på vei mot fragmentering. Det betyr ikke at det rår en ny overnasjonal ånd i EUs hovedsteder. Som Italias forslag om en post-Brexit modell for EU viser, dvs. et EU som vil kunne bestå av minst to sirkler med land som er mer eller mindre integrert i forhold til hverandre, er tiden for tilblivelsen av en europeisk føderalstat trolig forbi.

Enhver relaunch av Unionen vil også ikke minst måtte forankres demokratisk ved at EU-borgerne trekkes inn i prosessen og får siste ord. Til gjengjeld er ikke EUs utvanning via exit-prosesser noen løsning som tjener europeernes langsiktige interesser. Deres beste sjanse til å tilpasse seg disse globale spillereglene er å holde sammen. Merkel kunne ikke si dette bedre da hun i januar 2017 slo fast at europeerne holder sin skjebne i egne hender. Det samme budskapet formidlet presidenten for Det europeiske råd Donald Tusk i februar til EUs stats- og regjeringssjefer da han oppfordret medlemslandene til å stå sammen mot usikkerheten som Trump-administrasjonen, Russland, Midøsten og Kina representerer.

Skulle en slik usikkerhet bekreftes i tiden framover, vil dette være negativt for populistiske krefter som på langt nær vokser på EU-kritikken. Det er dessverre ofte slik at det er ytre faktorer – og ikke indre – som motiverer EU-landene til mer samarbeid. Dette ser man nå i forhold til en fornyet interesse for å bygge opp et eget forsvar for EU. Det betyr ikke at de interne utfordringene høyrepopulistiske krefter tar opp ikke er relevante. Statslederne har et historisk ansvar med å forhindre et definitivt brudd mellom europeerne og det europeiske prosjektet. Med at 2017 blir en rungende høyrepopulistisk bølge for «patriotene» står ikke skrevet på forhånd.