KRONIKK: President Macrons statsbesøk til Polen 3.-5- februar var en forventet og logisk følge av Brexit. Med britene ute av Unionen flyttes EUs tyngdepunkt østover. En høyere grad av samhandling mellom tre nøkkelland i EUs sørlige, sentrale og østlige region, dvs. Frankrike, Tyskland og Polen kan utgjøre EUs nye ryggrad i fremtiden. En gammel idé fra tidlig på 1990-tallet graves dermed opp: Weimartriangelen. Tidligere har den ikke munnet ut i noe konkrete. Kan dette endres?
Historien om Weimartriangelen preges av geopolitiske omveltninger. Den første kom i 1989-91 med blokkavviklingen, Tysklands gjenforening og Sovjetunionens oppløsning. Disse hendelser åpnet for at EU kunne utvikle seg fra å være et hovedsakelig økonomisk vesteuropeisk forbund rettet mot østblokken til å bli et integrert politisk prosjekt for å gjenforene Øst- og Vest-Europa og for å gjøre EU til en global aktør i en verden preget av nye handelsblokker.
Den 28. august 1991 inviterte daværende Tysklands utenriksminister Hans-Dietrich Genscher sine kolleger fra Frankrike og Tyskland – Roland Dumas og Krzysztof Skubiszewski – til uformelle samtaler i Weimar, Thüringen. Dagen etter undertegnet de tre mennene en «Felles erklæring for Europas fremtid» og grunnla Weimartriangelen som et forum for konsultasjon mellom de tre regjeringene. Frankrikes deltagelse i disse samtalene skulle gjøre forsoningsprosessen mellom tyskere og polakker – etter fransk-tysk etterkrigsmodell – lettere.
Triangelen ble bedre kjent etter at statslederne i de tre landene fattet mer interesse for den. Fra 1991 ble det holdt trilaterale møter på utenriksministernivå, forsvarsministernivå, EU-ministernivå og statsledernivå. Med EU-utvidelsen til 10 nye land i 2004, så to nye land i 2007, beveget EUs tyngdepunkt de facto seg mer østover. Denne hendelsen fortjener i seg selv å bli beskrevet som en ny geopolitisk omveltning i Europas moderne historie. Mange tenkte da at det tradisjonsrike fransk-tyske paret ikke lenger ville være i stand til alene å kunne styre et EU med opp til tretti medlemmer, hvorav et stort antall kom øst for det tidligere jernteppet.
Gitt størrelse og demografi ble Polen trukket inn som det tysk-franske parets opplagte forlengede arm østover. Man håpet bl.a. på at Weimartriangelen ville bli EUS nye ryggrad etter at øst og vest ble forent. Etter en dvaleperiode på 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet kom triangelen igjen på dagsorden i juni 2016 gjennom en erklæring hvor EU-ministrene fra de tre landede slo fast at triangelen i det 21. århundre skulle skape mer samhold og solidaritet i Unionen.
Det har alltid vært myter om hvilke unioner som finnes eller ikke finnes i Europa. Forestillingen om et latinsk Europa har levd lenge. De fire søreuropeiske og latinske landene Frankrike, Spania, Italia og Portugal – hvor tyskerne tilføyde Hellas under diskusjonen om hvem som skulle kvalifisere seg til eurosonen før 1999 og kalte de fem landene Club Med – forventes å stå sammen mot et idealisert nordeuropeisk og germansk inspirert Europa. I virkeligheten opptrer de som regel så ulikt at man knapt kan se noe felles trekk mellom dem. Det gjelder også myten om et tysk Europa.
Myten om en eventuell ny akse mellom Paris, Berlin og Moskva har også levd lenge i USA-kritiske kretser fra Paris til Vladivostok. Et USA-dominert euroatlantisk Europa skulle erstattes med et rent paneuropeisk arkitektur som ville inkludere Russland. Konturene av en slik kunne sees under Irak-krisen høst 2002, da Tyskland, Frankrike og Russland prøvde å hindre at USA fikk fullmakt i FN for å velte Saddam Hussein-regimet. Men en slik trio ble aldri noe alternativ til Washington pga. Russlands veksling mellom øst og vest, og europeernes handlingslammelse om å ta tak i egen sikkerhet foruten USAs bruk av NATO som oppdemmingsverktøy mot Moskva.
Samarbeidet kalt Visegrad-landene kan også gi inntrykket at Ungarn, Polen, Den tsjekkiske republikk og Slovakia står samlet i EU. Det kan av og til være tilfellet. Men virkeligheten er mer komplisert. Disse landene opptrer samlet når dette passer dem og hver for seg når nasjonale interesser divergerer. Derfor pleier slike allianser eller unioner ikke til å vare over lengre tid.
Det samme kan sies om Weimartriangelen. Man vil gjerne skape inntrykket av at det skjer noe substansielt mellom Frankrike, Tyskland og Polen, men det forblir ofte kun demagogisk eller begrenset til mindre viktige saker, av flere grunner. Først må vi huske at Tyskland og Frankrike forholdte seg ulikt til EU-utvidelsen østover. Tyskerne ønsket en rask prosess for å få goodwill overfor østeuropeerne, sikre sin egen østgrense og gjenskape sin innflytelsessfære i Sentral-Europa. Det ga dem et momentum som franskmenn aldri tok igjen eller klarte å balansere, selv om man forsøkte å komme mer inn i Øst- og Sentra-Europa eller utforsket mer sydlige allianser rundt Middelhavet.
Paris ønsket på sin side at østutvidelsen ikke skulle skade fordypningen, men måtte etter hvert leve med at utvidelsen kom for tidlig, gikk for fort og truet EUs indre og ytre stabilitet. Dagens debatt om Frankrikes motstand mot diskusjoner om EU-medlemskap med Nord-Makedonia og Albania vitner om at slikt hensyn fortsatt veier tungt.
I 2004 kom for øvrig den første østutvidelsen kun ett år etter en alvorlig diplomatisk krise hvor kommende EU-medlemmer fra sentral-Europa som Ungarn, Polen og Den tsjekkiske republikk støttet USAs president George W. Bushs invasjon av Irak, mens Frankrike, Belgia og Tyskland – ifølge Donald Rumsfelds berømte formulering, «Old Europe« – stod hardt imot. President Chirac ble rasende mot disse kandidatlandene og nærmest kalte dem forrædere.
Spenningen mellom Paris og Warszawa varte over tid. De to hovedstedene forstod hverandre ofte ikke og kranglet om flere saker fra europeisk sikkerhet- og forsvar, landbruk, migrasjon til arbeidsinnvandring. I oktober 2018 anklaget president Macron den polske regjeringen for å sabotere EUs beslutningsprosess og for å undergrave Polen som rettsstat. Polske myndigheter ble også irritert over Macrons uttalelse om et EU i to hastigheter, mens de samtidig omfavnet Viktor Orbáns illiberale modell.
Til sammenligning har Tysklands forhold til Polen vært vekslende. Forbundskansleren Merkel har vært moderat i sin kritikk av polakkene. Hun har også vært en trofast støttespiller for Donald Tusk til han gikk av som president for Det europeiske råd i november 2019. I kritiske EU-saker havner Tyskland likevel som regel på fransk side, mens Polen gang på gang fant en felles tysk-fransk front mot seg. For å oppsummere har det tysk-franske forholdet ikke vært strålende de siste årene, samtidig som det tysk-polske forholdet har blitt kjøligere og forholdet mellom Paris og Warszawa har trengt seriøs pleie.
Brexit er det nye geopolitiske jordskjelv som stokker om kortene og oppfordrer til mer kompromissvilje og samarbeid. EUs tyngdepunkt flyttes denne gangen definitivt østover. Som følge av dette blir Polen EUs femte størst land med tanke på befolkning og sjette størst økonomisk. Det har ikke gått Polens president Andrzej Duda hus forbi. Under pressekonferansen med Macron som kronet statsbesøket i februar kom han med en klar beskjed til hele EU: «(..) Britenes avgang starter et nytt kapittel. Det er en ny tid som begynner. Rollene må fordeles på nytt. Den europeiske arkitekturen må forandres. Spørsmålet er hvordan dette kan gjøres på best mulig måte for våre innbyggere og våre land.»
Men å oppnå en slik anerkjennelse fra andre EU-land vil kreve en god dose tålmodighet og betydelige konsesjoner fra polsk side.
Macron innledet på sin side en sjarmoffensiv for å reparere det skadede forholdet til Polen. Før han kom dit insisterte Elysée-palasset på at ingenting av betydning kunne gjøres i EU uten Polen. I Warszawa la den franske presidenten ikke skjul på at statsbesøket var et taktskifte i forholdet mellom de to landene og en pekepinn på hvilken rolle Frankrike og Polen kan spille sammen i EU i framtiden. En slik glød kan ikke gjøre noe annet enn å glede tyskerne, men kun til en viss grad, dvs. så lenge dette ikke truer deres privilegerte forhold til polakkene. De ser primært på seg selv som det unnværlige bindeleddet mellom de to andre landene.
Vedvarer velviljen mellom de tre landene, kan man ikke utelukke at Weimartriangelen kommer ut av dvaletilstanden og blir toneangivende. Om den bør bli EUs ryggrad i framtiden kan diskuteres. EU-landene ser seg ikke nødvendigvis tjent med at det gamle franske-tysk duovirat byttes ut med et fransk-polsk-tysk triumvirat. De tre store vil uansett måtte bygge opp koalisjoner med alle andre land – store og små -, for å gjennomslag for sine prioriteringer.
Det ligger også flere skjær i sjøen mellom de tre store. Noen er strukturelle. De tre har ulike geostrategiske interesser som følge av demografi, geografisk beliggenhet og historie. Det gjør at de ikke tolker bl.a. EUs naboskapspolitikk og sikkerhetspolitikk likt. Det så man bl.a. under Ukraina-krisen i 2014, da de tre regjeringen forsøkte å stå samlet ovenfor Russland, uten å lykkes helt med det. Et dypere fransk-tysk-polsk samarbeid på sikt er ikke minst avhengig av at Polen blir en del av EUs indre kjerne, dvs. først og fremst eurosonen.
Andre skjær er mer konjunkturpreget. Macrons tilnærming til Putin og passiv-aggressive linje ovenfor Donald Trump og NATO bekymrer tyskerne og irriterer polakkene like mye som franskmenn kan være rasende på Polens anti-klimapolitikk, deres systematiske kritikk av Moskva og deres vekslende diskurs om behovet for et selvstendig forsvar for EU, noe som illustreres gjennom innkjøpet av 32 amerikanske F-35A kampfly i slutten av januar. Tyskland megler gjerne mellom de to andre landene, men kan ikke utøve noe reelt lederskap i EU så lenge Merkel sitter som kansler.
Slike gnisninger tyder på at er et stykke igjen før de tre landene konvergerer i en felles visjon. Skal Weimartriangelen virkeliggjøres, kan Konferansen om Europas framtid, som begynner i 2020 og vil vare i to år, være en passende anledning for at europeerne legger brexit definitivt bak seg og ser framover.
10. februar 2020 publiserte AreaS medlem Franck Orban en kronikk i europeiskpolitikk.no om maktkonstellasjonen i EU etter Brexit og om muligheten for økt koordinering mellom Frankrike, Tyskland og Polen i framtiden gjennom Weimartriangelen.
